Vanskelig svigermor

[Gjest AnonymBruker]

Min kjæres mor har 3 barn, 2 store sønner og en attpåklatt. Den eldste (kjæresten min) kan, i hennes øyne, ikke gjøre NOE riktig. Om de er alene i mer enn 3 sekunder starter de garantert å krangle, og det skjer jevnlig ellers også. Stort sett starter det med at hun kommenterer "klærne dine er grusomme", "alle syns du stinker svette", etc - eller bare observerer at han gjør oppgaven hun ba ham om å utføre, HELT feil (det er ikke grenser for hvor feil en mann på 30+ klarer å klippe gress, for å si det sånn)...

Hun har en tendens til å innta denne holdningen overfor andre mennesker også, men ikke fullt så tydelig som overfor samboeren min.

Samboer har fortalt relativt lite om oppveksten sin, men jeg vet bla. at han og broren tilbrakte hver sommerferie med bestemor fordi mor&far ikke hadde "tid" til dem, samt at han som tenåring gjorde omtrent alt arbeidet med attpåklatten - flaskemating, bleieskift, nattevåk. trilleturer og medisiner var hans ansvarsområde.

Nå har vi kommet dithen at vi ønsker familieforøkelse, og den eneste storfamilien i nærheten er svigermor og svigerfar. Lurer på hvordan andre ville taklet dette "svigermonsteret", for jeg vil virkelig ikke ha en person som behandler sine egne barn så dårlig, som en del av mine barns hverdag...

[Gjest AnonymBruker]

Vil din kjære virkelig ha moren sin i livet sitt hvis hun oppfører seg like forferdelig som det høres ut som her? Hvis det er sant at din kjære tok det meste av ansvaret for småsøsknene og at de ofte var hos besteforeldrene fordi foreldrene ikke hadde tid høres ikke svigermoren din ut som en veldig egnet omsorgsperson, og krangling mellom din kjære og henne er heller ikke sunt for barna å oppleve.

Jeg heller derfor mot at jeg ikke ville hatt kontakt, eventuelt sagt at hun må skjerpe seg hvis det skal skje, men samtidig vil man jo gjerne at barna skal ha kontakt med besteforeldre... vanskelig situasjon.

I min familie var farmor og farfar alltid veldig negative og lite kjærlige, så vi hadde ikke noe særlig godt forhold til dem selv om vi bodde i samme by som dem. De var langt fra i den gaten som du beskriver din svigermor, likevel var det mer enn nok til at det skapte problemer mellom mamma og pappa osv. Hadde vi gjort det bra på skolen, kunne de aldri si et godt ord om det, de ga aldri et kompliment, ville sjelden passe oss osv... De var heller ikke interessert i hva pappa gjorde på, hva mamma studerte etc. Veldig selvsentrerte og gjerrige (både i handlinger og penger, det siste er ikke så viktig).

Dette tror jeg nok har gjort meg mer oppmerksom på at man får en "pakkedeal" dersom man ønsker et seriøst forhold. Jeg har heldigvis vært veldig heldig med mine svigerforeldre, og har derfor ikke førstehåndserfaring med det du beskriver, men jeg tror nesten jeg selv ville følt at jeg måtte valgt mellom å gå fra han eller at dere brøt kontakten med hans mor/foreldre, hvis ikke dere får henne til å endre seg...

[Gjest AnonymBruker]

Min erfaring er i hvert fall at besteforeldre ikke gjør like stor skade på barnebarna sine som på sine egne barn, så jeg ville i utgangspunket ikke vært så bekymret for forholdet besteforeldre-barnebarn. Det kan selvsagt være kjipt med besteforeldre som ikke "fyller rollen", jeg har selv hatt ganske fraværende besteforeldre på farssiden og en ganske skummel (sint og uforutsigbar) farfar, men det er i grunn ingen krise. Det som er verre er vel forholdet til dere voksne, spesielt samboeren din, dersom svigermor skulle ønske mer kontakt om det kommer barnebarn inn i bildet. Jeg synes det høres ganske kjipt ut at det er den familien som bor nærmest... dere har ikke mulighet til å flytte da, nærmere andre venner og familie?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg var den som svarte deg først. Den som svarte nå sist har gjerne et poeng i at besteforeldre gjerne blir bedre besteforeldre enn de var foreldre. Dette har ifølge mamma vært tilfellet med mormor. Hun var ganske utålmodig og inkonsekvent med mamma da hun var liten, men for oss har hun vært verdens mest fantastiske mormor (det skal sies at mamma og mormor hadde ryddet av veien de uoverensstemmelser som var og har et kjempenært forhold i dag).

Men så fælt som din svigermor oppfører seg spørs det om hun er i stand til å endre seg, selv sånn at man kan ha et levelig forhold. Selv om hun har de beste intensjoner overfor barnebarna er det jo ikke holdbart at hun kan fortsette sånn mot sin sønn, i allefall ikke overfor barna deres... Jeg også lurer på om det er mulig for dere å flytte?

[Rosalie]

Min far har omtrent det forholdet til sin mor. Etter at jeg ble gammel nok til å skjønne hvordan hun forskjellsbehandler barna sine (begge sønnene med koner og barn er generelt fullstendig ubrukelige unntatt når hun trenger hjelp til noe eller er selskapssyk, mens datter med mann og barn er fantastiske...), er hun tilnærmet persona non grata i mitt liv. Jeg oppsøker henne aldri, og er kun på høflighetsbesøk der en gang i skuddåret.

Til TS: Jeg ville ikke involvert disse folkene mer i barnas liv enn nødvendig, med mindre svigermonsteret endrer holdningen sin drastisk.

[Gjest AnonymBruker]

Det som gjør besteforeldre til en ressurs er jo ikke at de er besteforeldre i seg selv, men at de er trygge omsorgspersoner i barnas liv. Hvis de i stedet skaper triste foreldre, utrygghet og splid ser jeg ikke noe poeng med å beholde dem i hverdagen bare "fordi de er besteforeldre". Jeg vokste opp med ett sett besteforeldre og har aldri følt at det i seg selv var noe savn. Selvsagt kan man tenke på hvordan det ville ha vært med to besteforeldre til, men isolert sett var det ingenting som "manglet", jeg hadde mange som var glad i meg og jeg og brødrene mine er tett knyttet til foreldrene våre. Mine foreldre var også ærlige med oss om hvorfor det ikke var noen kontakt med det ene paret, at det var fordi de hadde følt at det ville bli for mye utrygghet for oss barn. Jeg har aldri tvilt på at de gjorde det de følte var best, og når jeg i etterkant har hørt historier om det som foregikk, tror jeg også at de gjorde det rette valget.

Poenget mitt er at barn er tilpasningsdyktige. Hvis dere velger å ikke ha kontakt med farmor, trenger ikke det å bety spesielt mye i lengden, om dere ikke gjør det til en stor greie med "stakkars barn som ikke får se farmor" og "for et tap for barna". Det er bare å være ærlig med barna som hva som er bakgrunnen når de spør.