Trenger råd fra dere om kjæresten..

[Gjest AnonymBruker]

Kjæresten min er en svært krevende person å være sammen med. Jeg elsker han over alt på jord, og han føler det samme for meg. Med andre ord, det er mye føelser inn i bildet..

Men.. Og det er et stort MEN..: Han er svært egoistisk, og setter seg selv først. Han har utrolig sterk selvtillitt og er ikke i stand til å se sine egene feil. Han ser på sine meninger og forståelse av ting som den eneste korrekte, og å si noe annet er forgjeves. Gjør jeg noe han synes er galt så krever han en undskyldning, uansett hvor bagatellmessig tingen er.. Prøver jeg å si "slappa da, det var jo ikke meningen" blir han usansynlig sur..

I tillegg er han en dominant person, og det er tungt å stå imot hans meninger om jeg ikke er enig med han.

Jeg har i tillegg problemer med å si direkte til han at han er egoistisk, kjærring og at han totalt mangler selvinsikt, fordi han blir så sur.

Det har allerede vært slutt to ganger pga (i mine øyne) småting som har blitt blåst opp til enorme størrelser, og at han ikke godtar at jeg sier sorry..

Hovedgreia er at vi er så fryktelig forskjellige, men alikevell så er vi så innmari glade i hverandre.. (må jo også si at han sikkert synes jeg er like hjernedød og teit som jeg synes han er da.. )Og det fører til så mye rot.. Egentlig vil jeg bare gå fra han, for det sliter meg ut å ha det sånn, jeg går på nåler for ikke å si noe galt til han, veier mine ord, og kjenner jeg kvier meg for å ta opp ting.. Og det er absolutt ikke sån jeg er som person..

Samtidig så har vi det så innmari bra når vi har det bra..

Og jeg er så glad i han at jeg vet ikke hva jeg gjør om jeg ikke "har" han lenger..

Så... Værsåsnill.. er det noen som har erfaringer eller råd til meg..?

[Glynis]

Samtidig så har vi det så innmari bra når vi har det bra..

Det du sier innebærer jo at dere bare har det bra når han mener dere har det bra. Stemningen varierer ut fra hans oppfatning om ting er riktig eller ikke. Dette vil jeg ikke si er det samme som å ha det bra. Grunnen til at dere har det bra er at han godtar at det i øyeblikket ikke er noe du har gjort galt.

Dette synes jeg virker utrolig slitsomt og absolutt ikke et godt nok grunnlag til å være sammen med noen på. Du har vel ikke nevneverdig respekt for han som menneske? Hvordan er han mot familie og venner?

[Plutseliten]

Jeg har i tillegg problemer med å si direkte til han at han er egoistisk, kjærring og at han totalt mangler selvinsikt, fordi han blir så sur.

Det er nettopp det du må gjøre, selv om det er tøft og virker umulig. Ingenting løser seg ved at du bare lar det fare forbi uten å gripe tak i det. Hvis du vil ha et forhold med denne gutten framover, så må dere snakke om det og ta tak i det begge to. Hvis ikke du tør det så har dere større problemer enn som så. Man skal kunne snakke med kjæresten sin om alt, til og med det som er vanskeligst. Om han virkelig vil være med deg og elsker deg så tar han ikke så på vei for at du sier meningen din. Kanskje han der og da reagerer dumt fordi det er vondt å høre sannheten (ingen liker kritikk), men han vil forstå at du bare prøver å ordne opp. Han burde sette pris på at du tør å si ting rett fram.

Du kommer ikke unna å kommunisere ordentlig med han om det her, så gjør det med en gang - ikke utsett det.

[Piper]

Det bør være flere positive situajsoner enn negative, og føler du at de negative tar over de positive sier vel det mye om forholdet. jeg hadde ikke orket å leve i et slikt forhold, men så har jeg litt for mye selvrespekt i dag, til å akseptere at en annen personen skal trykke meg ned på den måten. Men jeg har vært der du er, og heldigvis kom jeg meg unna etter over 4 år med den personen. de positive siden veide ikke opp for de negative, go det ble ikke bedre med årene heller.

[Poppsilopp]

Hvis du elsker han og er villig til å fortsette, så må du snakke med han! Fortelle hvordan du har det, og hvordan du reagerer på oppførselen hans, og kun hvis han er villig å gjøre noe med det bør du blir. Du skal være lykkelig selv må du huske! Og hvis han elsker deg så er han nok villig til å endre seg. Du må også tenke på det at hvis han er sånn, og alltid har vært sånn så kan det ta litt tid før han klarer å endre seg, men han klarer det til slutt hvis han vil!

Lykke til! :-) Håper du holder oss oppdater

[Gjest Emera]

En sånn person trenger enn sterk, oppreist partner som ikke lar seg pille på nesen. Han vet det nok ikke selv, men han trenger det. Han må ha riktig type motstand for å bygge selvinnsikt. Dessverre har disse lett for å tiltrekke seg "snille piker," som ikke tør å si fra og som synker litt sammen under kritikken deres. Dette vokser han ikke på.

Jeg kjenner et par som har den dynamikken der. De er i sekstiårene, og han har dominert henne hele tiden. Han surner lett, og er langsur. Hun sirkler rundt ham og går utav sitt gode skinn for å komme inn i hans gode bøker igjen. Men han er urokkelig, helt til surhetståken letter. Han ber aldri om unnskyldning. Og han er blottet for selvinnsikt når det gjelder disse sidene ved sin personlighet. Han er svært veltalende, og hun forvitrer under hans argumentasjon.

Jeg snakker mye med henne, og håper jeg kan inspirere henne til å vokse på seg litt ryggrad, og noen virvler har hun heldigvis utviklet gjennom de tiårene de har vært sammen. Men hun har et stykke igjen. Disse to har det også utmerket i tiden mellom surhetsutbruddene hans, og det er heldigvis mye mer godt enn vondt. De elsker hverandre inderlig.

Kan du klare å bli en oppreist partner for denne mannen? Eller vil du la det skure og gå til dere to også er noen-og-seksti?

Endret 22. mai 2010 av Emera

[Gjest AnonymBruker]

TS her..

Jeg kommer nok ikke til å la det gå til vi er seksti.. jeg er ikke villig til å gi opp store deler av livet mitt for han, selv om jeg elsker han.. Jeg er ikke en person som trives med å gå rundt på nåler, og hater at han får meg til å gjøre det.. Samtidig er det som om alt jeg sier kommer til kort fordi han er så innmari sikker på seg selv..

For øyeblikket er det blitt slutt (igjen) pga en filleting ( igjen i mine øyne) og ramaskrik fra han fordi han mener jeg ikke bryr meg nok om han.. (bullshit, jeg viser mye mer omsorg ovenfor han, enn hva han gjør ovefor meg)

Nå er jeg litt ved et punkt hvor jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre.. Prøve på nytt ved å snakke med han og se om han er villig til å endre seg, og risikere at vi går på en ny smell, eller innse at vi bare ikke passer sammen, og at jeg ikke er sterk nok til å styre hans personlighet inn på rett spor.. Fornuften sier jeg bare skal la det ligge, ta meg i nakken og tvinge meg igjennom perioden med smerte og tårer, mens føelsene sier noe helt annet..

Blæææ.. Love Sucks asså..

[Satsuma]

Fornuften sier jeg bare skal la det ligge, ta meg i nakken og tvinge meg igjennom perioden med smerte og tårer, mens føelsene sier noe helt annet..

Da synes jeg du skal høre på fornuften din. En liten periode med kjærlighetssorg er kanskje bedre enn å leve slik som du har det nå. Håper det ordner seg for deg

[Gjest I Grosny]

Hva slags filleting dumpet han deg for nå?

Jeg tror du rett og slett skal akseptere at du er dumpet, og starte ett avslappende aleneliv.

Alternativet kan være å sende en sms, f eks slik." Nå dumpet du meg igjen, fordi du feilvurderte og trodde mer på din skrudde sjalusi enn meg. Dumping er en svært sårende form for psykisk vold, en hersketeknikk som jeg ikke kan akseptere, fordi det skader meg.

Hvis du skal ha et fnugg av sjans til å vinne meg tilbake, så må du satse på meg, tro på alt jeg sier, og innse at jeg vet bedre enn deg, selv om du er sterkere i kjeften. Du må gå til psykolog, jobbe med deg selv , og ta meg med på samlivskurs. Hvis du ikke ønsker å gjøre det som skal til så må vi bryte kontakten permanenent. Jeg har for mye vondt med deg, til at jeg kan leve sånn over tid. Jeg går hele tiden å passer meg for ikke å tråkke feil, og det er umulig å leve lenge i et slikt forhold uten å bli nedbrutt og utslitt. Et sunt forhold innebærer at man kan senke skuldrene og slappe av i hverandres selskap"

[Gjest navnelapp]

:klapper:

[Gjest Anjelika]

Jeg vet det er uendelig vanskelig, men (ut fra det lille jeg leser her) tror jeg at jeg ville tatt den tunge kjærlighetssorgen i en periode i stedet for å gå tilbake til han og dra det ut enda lengre. Det virker jo ikke som dette er en du ser for deg som din livspartner engang, så da er egentlig spørsmålet om du vil ta sorgen i dag eller kaste bort enda flere år med han for å treffe veggen et sted lengre frem i tid.

Du må være veldig sterk da, kutte kontakt og ikke høre på han når panikken hans setter helt inn og han sverger å endre seg. Det krever en helt massiv viljestyrke i begynnelsen, men er ofte den beste løsningen i lengden. Du når fortere den deilige "hva så jeg egentlig i han der??"-fasen, selv om det er helt utenkelig når man er midt i det og elsker noen.

[Havbris]

Hva slags filleting dumpet han deg for nå?

Jeg tror du rett og slett skal akseptere at du er dumpet, og starte ett avslappende aleneliv.

Alternativet kan være å sende en sms, f eks slik." Nå dumpet du meg igjen, fordi du feilvurderte og trodde mer på din skrudde sjalusi enn meg. Dumping er en svært sårende form for psykisk vold, en hersketeknikk som jeg ikke kan akseptere, fordi det skader meg.

Hvis du skal ha et fnugg av sjans til å vinne meg tilbake, så må du satse på meg, tro på alt jeg sier, og innse at jeg vet bedre enn deg, selv om du er sterkere i kjeften. Du må gå til psykolog, jobbe med deg selv , og ta meg med på samlivskurs. Hvis du ikke ønsker å gjøre det som skal til så må vi bryte kontakten permanenent. Jeg har for mye vondt med deg, til at jeg kan leve sånn over tid. Jeg går hele tiden å passer meg for ikke å tråkke feil, og det er umulig å leve lenge i et slikt forhold uten å bli nedbrutt og utslitt. Et sunt forhold innebærer at man kan senke skuldrene og slappe av i hverandres selskap"

Jeg synes du skal følge rådene fra I Grosny her, det kan være bra å sende sms/mail fordi da får du i det minste uttrykt det du trenger å si for din egen del. Ja - som Grosny sier, dette er en ganske "avansert" hersketeknikk som gjør at han kan ha kontinuerlig kontroll over deg/din psyke. Denne formen for vold er minst like ille som fysisk vold, og den vil gradvis knekke deg før du mister deg selv. Å leve på følesmessige "almisser" som han deler ut når det passer ham, kan umulig gi deg trygghet og velvære i tilværelsen.

Ja - i et godt forhold skal man kunne slappe av i hverandres selskap, kunne være seg selv og ikke føle at man blir voktet på kontinuerlig! Du trenger ro.