Sliten og nedbrutt mamma

[Gjest AnonymBruker]

Mamma er helt utslitt. Hun er helt seriøst på randen av total nedbrytelse, og føler hun aldri strekker til. Hun klikker for den minste ting, og begynner lett å grine. Dette sliter selvsagt på forholdet mellom henne og far også. Og ikke minst oss barn. Lillebroren min bryr seg nesten ikke, og har en sløv holdning, kan gjerne le når hun får ubruddene sine. Jeg blir derimot så lei meg/synes så synd på henne/får dårlig samvittighet at jeg begynner å grine selv.

Det er så vondt å se at hun har det slik... Er det noe som helst jeg kan gjøre? Prøver å hjelpe henne med husarbeid og slikt så mye jeg kan, men hun finner alltid noe nytt som må gjøres. I tillegg er økonomien begynt å gå nedover, dette tror jeg har mye med saken å gjøre.

Måtte bare få lufte dette. Er for "stolt" til å dele slikt med venner og kjæreste, familien vår ser "perfekt" ut på utsiden.

Beklager rotete innlegg og hvis det er feil plassert. Gjerne kom med forslag til hva jeg kan gjøre for å hjelpe.

[Darkannie]

Om du synes det er vanskelig å si det ansikt til ansikt, så skriv henne et brev hvor du forteller hvor mye du setter pris på alt hun gjør for deg og familien, at du er glad i henne og at du mer enn gjerne hjelper til der hun føler hun trenger hjelp. Det gjorde jeg med min mor, da jeg var tenåring, og hun har enda det brevet liggende øverst i nattbordskuffen sin. Tror det varmet et mammahjerte gangelig!

[Gjest AnonymBruker]

Du skriver ikke noe om hvor gamle du og din bror er, og om dere begge to bor hjemme.

Men jeg kjenner meg innimellom slik du beskriver din mor. Og da særlig når ungene er inne i en "vanskelig periode" og økonomien er trang. Selv har jeg hatt god bruk for mine gode venner i disse periodene, men mine barn er små.

Dere virker såpass gamle (?) at dere nok skjønner mer. Gjør det du kan for å hjelpe din mor. Men snakk også alvorlig med din bror. Er han over 10 bør han absolutt skjønne at alle må hjelpe til i en familie.

[Gjest AnonymBruker]

Tusen takk for svar begge to, og at dere orket å lese gjennom.

Darkannie: Kanskje jeg burde gjøre det. Det blir litt merkelig etter som jeg forteller mor det meste ellers, og vi er "gode venninner". Men jeg tror ikke jeg kommer til å nå inn til henne med å fortelle det, kanskje et brev ville vært tingen.

Anonymbruker: Trist å høre at det er flere som har det slik. Flott at du har gode venner. Her ligger kanskje noe av problemet også, mamma har ingen gode venner lengre, bare slike som hun snakker med type en gang i måneden.

Jeg er 17, broren min er 15. Så ja, han burde så absolutt vite bedre. Men hver gang jeg prøver å snakke med ham/kjefte på ham, får jeg tilbake "du er ikke moren min" eller "slutt å tro du er en sjef". Det er nok mye mamma og pappa sin feil at han er blitt så egoistisk å bortskjemt. Kan bare nevne at de fremdeles lager frokost/kvelds/lunsj til ham, og må mase på ham for å få han til å pusse tennene. Altså langt fra hvordan en 15-åring burde være, og fra hvordan jeg var på den alderen.

Han bryr seg også lite om skolen, og havner stadig i trøbbel. Dette tror jeg også sliter veldig mye på mamma, ettersom det er hun som må snakke med lærerne og gå i møter nærmest hver uke angående ham. Pappa har utrolig mye fysisk tungt arbeid, og er som oftest helt utslitt når han kommer hjem - ergo lite energi til å engasjere seg i sønnens skolegang. Kunne skrevet et helt innlegg om bekymring for min bror også, men skal ikke gå for dypt innpå det her...

[Hedda-78]

Høres ut som om din mor er deprimert, eller på vei til å bli det. Har du prøvd å prate med henne om hva som egentlig plager henne? Altså utenom de episodene hvor det kanskje er noe helt konkret som gjør at hun bryte sammen? Kanskje hun har behov for å prate med noen utenforstående?

Veldig flott at du hjelper til i huset. Ja, det er klart hun alltid finner noe nytt som må gjøres, det er slik det er i et hjem; man blir ALDRI ferdig med husarbeid. Det er kanskje derfor hun er så sliten også, følelsen av at hun blir aldri ferdig.... Kanskje du kan foreslå at du tar noen faste oppgaver hjemme, slik at hun kan slutte å tenke på dem? Ofte er det ikke det å faktisk GJØRE oppgavene som er slitsomt, men å planlegge, tenke på det, organisere det, irritere seg over at ingen andre gjør det osv. I allefall synes jeg at det er mye mer slitsomt å irritere meg over at mannen min ikke skifter sengetøy, holde rede på når jeg skiftet sist og planlegge neste gang det skal gjøres, enn de få minuttene det faktisk tar å gjøre det. Så hvis du tar fullt ansvar for noe, f.eks. å vaske badet, brette tøy og sette ut søppeldunkene på hentedagene, så har hun plutselig mindre å tenke på.