Er du en lesehest? Se her :)

[Amore]

Hei alle lesehester!

Jeg har hatt Norsk skriftlig eksamen og jeg skulle velge mellom 5 oppgaver, og da valgte jeg å skrive ut i fra et dikt. Jeg skrev denne stilen og lurer på om jeg skal skrive en bok, dette er en kort versjon siden jeg ikke fikk så mye tid til å gå inn i detaljer og historien. Det er en del småfeil som jeg ikke har fått rettet på enda også. Men jeg er veldig nysgjerrig på hva dere synes så langt om skrivemåten min er bra nok til å bli en bok. Og hvis det er negativt vær så snill skriv konstruktivt kritikk, det tar jeg gjerne til meg.

Eit ord

-ein stein

I ei kald elv.

En stein til –

Eg lyt ha fleire steinar

skal eg koma over.

Lisa min bestevenninne ga meg dette diktet, hun mente at det passet meg veldig godt siden jeg hadde delt med henne at jeg var nedfor for tiden. Hun hadde funnet det i diktboken til moren sin, Olav H. Hauge hadde skrevet dette diktet, en av hennes yndlings forfattere.

Jeg syntes det passet, ”en stein i en kald elv”, jeg følte meg heller som den kalde steinen i elven enn det mennesket som kom over den. Fordi jeg føler meg kald og livløs i denne verden. Det er ikke bare å være lykkelig slik alle tror, noen ganger går det ikke...

Jeg følte meg skitten plutselig, å ligge i badekaret var det beste jeg visste om. Da kunne jeg la tankene flyte for seg selv uten å bli forstyrret av noen. Da er jeg helt alene i verden, jeg liker å være alene noen ganger. Bare den følelsen at ingen er i huset enn kun meg, den frihetsfølelsen av at moren min ikke kom og sa ”gjør ditt, gjør datt”. Hun hadde jo egentlig rett, i en alder av 22 år burde jeg egentlig ta litt mer ansvar.

Speilet er veldig dømmende noen ganger, men den gir mye ros også. Jeg er ganske pen egentlig, det ikke ofte jeg klarer å innrømme det for meg selv, føler meg så selvgod.

Fyldig kastanje brunt hår, store honningbrune øyner, fyldige røde lepper og huden myk og pen, Lisa sier noen ganger at jeg ser ut som en gresk gudinne. Jeg ville neppe ta så hardt i, men en ting jeg har som jeg veldig sjeldent ser hos andre er det lille ekstra, ”the it factor” som jeg vil kalle det. Hvor enn jeg går så tiltrekker jeg meg oppmerksomhet, det er neppe alltid en fin ting synes jeg. Folk ser på andre som skiller seg litt ut som trussel og derfor får jeg da lett konkurranse. Det er en ting jeg ikke liker med ”it factoren min”, jeg takler ikke konkurranse så bra. Men jeg er takknemlig, man skal være takknemlig for det positive en har i livet, for en dag kan man miste det.

Plutselig hører jeg musikken til ”Mission Impossible”, mobilen min ringer. Det er Lisa, hun kjeder seg og vil at jeg skal komme en tur hjem til henne. Jeg har ikke så mye bedre å gjøre hjemme uansett så jeg sier at jeg kommer.

Lisa er en ei søt jente som alltid får meg til å bli glad, og har alltid fine historier å fortelle. Historier som jeg ikke ville ha brydd meg om å fortelle til noen for det virket så ubetydelig, men hun har en evne til å gjøre det minste som skjer til noe spennende å fortelle. Lisa har en lett og munter sjel og hun har smilet om sin munn til enhver tid, selv når hun gråter så kan hun begynne å le. Derfor elsker jeg henne som min egen søster.

Jeg kler på meg raskt, børster det flokete håret, sminker meg og går ut døra. Lisa bor tjue minutter unna, jeg liker veldig godt å gå så jeg synes ikke det er langt.

”Ding dong” jeg ringer på det fine store huset som ser ut til å ha bli tatt ut av et eventyr, vakkert og majestetisk.

- HEEII søtnosen min!! Hører jeg Lisa brase ut med når hun åpner døra.

- Hei Lisa! Jeg har savnet deg, en uke føltes seriøst som en evighet! Sa jeg.

- Ja jeg vet, men jeg har hatt masse å gjøre for tiden, skal prøve å skjerpe meg.

Det sa Lisa hver gang, men hun ble borte titt og ofte siden hun hadde stor familie som krevde mye, kjæreste, jobb, venner og tok oppkjøring samtidig.

Vi gikk til kjellerstuen som hadde blitt til ”vår” stue, og ingen i familien kom dit når vi var der, gjorde de det ble de jaget kjeftende ut av Lisa. Med mindre det var moren eller faren hennes, da pleide jeg å hilse med et par høflige fraser også gikk de som regel sin vei.

- Ja, da sitter vi her igjen da, hvorfor er du så nedfor for tiden Amanda!? Sa Lisa.

Hun visste svaret, men ikke alt. Jeg hadde ikke latt henne føle i dype av mitt problem, men det skulle jeg nå.

- Vet du hva Lisa jeg… jeg vet egentlig ikke. Jo det gjør jeg, men det er så vanskelig å forklare, det er liksom alt! Alt er galt, du vet at jeg ikke har hatt så bra forhold til min familie, forskjellen er som himmel og jord. De er konsekvente, logiske og rasjonelle mennesker som jorden, og jeg er drømmende, svevende og følsom som himmelen. Sa jeg med endene i været for å markere hvor forskjellige vi virkelig er.

- Jeg forstår deg godt, men du må slutte å strebe etter ting som er rett under nesen din vennen min, jeg er veldig bekymret for deg!

Sa Lisa med et bekymret blikk som hun kloret fast i mitt som om hun ville ransake sjelen min for svar.

- Jeg vet Lisa, jeg vet… men jeg føler det jeg føler. Sa jeg oppgitt.

- Det finnes løsninger.! Du må redde deg selv ut av situasjonen din. Tenk positivt, skriv ned tre gode ting som du har gjort hver dag, se deg selv i speilet og fortell deg selv hvor smart, morsom, vakker, fantasifull og alt det fantastiske du er!! Du undervurderer deg selv veldig ofte, aksepter alt det fantastiske du er Amanda, du ER så mye! Sa Lisa oppglødd og smilende til meg.

Det ble plutselig helt klart for meg hvor Lisa fant gløden og gleden sin. I seg selv, det mest åpenlyse stedet. Men jeg visste ikke det, trodde det var en Lisa ting, noe som bare hun kunne ha. Hun hadde fortalt alt dette til meg før men det er først nå jeg ser det.

- Jeg skal dra til Japan! Braste det plutselig ut av meg.

- Til JAPAN?? Hvorfor i alle dager vil du dra til Japan? Med hvem, og når? Spurte Lisa.

- Hvorfor vet jeg ikke, jeg liker språket og menneskene der interesser meg… derfor. Sa jeg lavt.

Jeg merket at jeg var redd reaksjonen hennes, hva ville hun si, ville hun dømme meg tenkte jeg for meg selv. Hun var den første jeg hadde fortalt det til, og det var på tide egentlig. Før hun fikk sagt noe fortsatte jeg å snakke.

- Jeg drar i morgen, kl syv på morgenen drar flyet mitt og jeg blir der i en uke. Jeg skal fortelle mamma det i dag, vet hun kommer til å frike ut, men jeg bryr meg ikke. Jeg må begynne å tenke og føle for meg selv for en gangs skyld, gjøre det jeg føler for og ikke bare bør. Sa jeg med oppgitt stemme.

- Jeg forstår. Sa Lisa smilende.

Hun forstod meg alltid når ingen andre gjorde det, jeg ble veldig lettet. Vi smilte til hverandre og slo på TV-en for å se på en film og få opp humøret, det ble ”Pirates of the carribean” med verdens mest mystiske og kjekke mann Johnny Depp.

Flyet holdt på å lette etter ni timer, og jeg var glad for at jeg ikke har fått propper i ørene. Jeg skulle bo hos en gutt ved navn Sun Jin, navnet hans betyr en som mestrer. Og det gjorde han også, han er ferdig utdannet ingeniør, har sin egen leilighet i Hong Kong og har svart belte i karate. Kjekk er han også, selv om jeg egentlig ikke vil innrømme det i tilfelle ting blir sært når jeg treffer han. Jeg ble kjent med han over en nettside jeg snublet over hvor folk over hele verden tilbyr overnatting hos seg selv gratis, eller de drar og besøker andre gratis. Så jeg tenkte hvorfor i alle dager ikke, jeg sendte han en mail hvor jeg sa at jeg hadde lyst til å bo hos han. Han svarte samme kveld og et par dager senere satt jeg på flyet til Japan. Alt skjedde så fort, jeg følte meg vågal, spent, glad og redd samtidig. Bo hos et ukjent menneske i et fremmed land, fantastisk! Neppe noe for sarte mager nei.

Han stod og ventet på meg, vi gjenkjente hverandre med en gang. En smilende og glødende Sun Jin stod foran meg. Hjertet mitt hoppet i hundre som om dette var hva jeg hadde manglet hele livet!

- Hei! Jeg heter Sun Jin! Sa han på engelsk og rakte meg hånden sin.

- Ehh… hei, jeg heter Amanda! Svarte jeg med et fårete glis.

Jeg var helt slått i bakken av han, han var nydelig! Vi ble stående og se på hverandre, det ble veldig pinlig og jeg rødmet og så ned på kofferten min. Han tok den og sa at taxien venter på oss. Øynene våre fikk kontakt igjen, og en varme flommet gjennom meg.

Jeg var forelsket og jeg var ikke lenger den kalde steinen i vannet, men det menneske som kom seg ut av den og fant varmen i solen.

Slutt

[annamaria8]

Chick-lit? Blir sikkert ei morosam bok fylt av tenåringsproblem. Du har eit godt ordforråd og gode skildringar. Teksten kommuniserer svært godt med lesaren.

Når det kjem til formelle sider ved teksten, synest eg du koplar saman for mange setningar. Sett fleire punktum. Kommareglane kan godt lesast om igjen. Du set punktum mellom heilsetningar, men ikkje etter leddsetningar. Dette er ein så gjennomført feil at teksten blir irriterande å lese.

Når det gjeld sjølve historia, manglar ho den klåre raude tråden. Eg føretrekk ein klårare innhaldsmessig struktur på forteljingar. Kva er det eigentleg du har skrive om? Ein dag i ei ungjentes liv? Tema i diktet burde vore sterkare til stades i forteljinga.

Sjølve hovudpersonen forstår eg ikkje. Er ho 22 år? Det verkar meir som ho er ein tenåring med tenåringsproblem og ikkje minst med eit tenåringsperspektiv på ting. Kanskje karakteren din bør vere like gamal som deg?

Som forteljing funkar ikkje denne teksten heilt for meg. Utbygd til ein roman, har han potensial. Det er eigentleg det teksten minner meg meste om: første kapittel av ei bok.

Takk for at eg fekk lese!

[Thorn]

Utifra de første avsnittene syns jeg ikke hovedpersonen virker som en 22-åring, jeg ville tippet rundt 15-16. Så for meg hang ikke hovedpersonens tanker sammen med handlingen i slutten (ikke mye realistisk for en 15-åring å reise på spontantur til Japan, kanskje?).

Det blir også veldig mye 'jeg syns, jeg gjør, jeg, jeg', en fallgruve man bør prøve å unngå ved bruk av 1. person. Du bør kanskje også prøve å unngå å avslutte så mange av setningene med 'sa hun', 'svarte jeg' og den slags. Det gir ikke spesielt god flyt i historien.

Du har et godt utgangspunkt, selv om jeg på en måte syns at skrivestilen er noe uferdig, kanskje best beskrevet som ikke ferdig modnet. Det mangler sammenheng, som annamaria8 sier, en rød tråd. Men med litt redigering tror jeg at dette kunne blitt enten en veldig god novelle eller innledning på en lengre historie.

[Amore]

Takk for gode råd, jeg skal se nærmere på rådene dere har gitt. Grunnen til at jeg ikke fikk en rød tråd gjennom historien er fordi jeg ville skrive mye men jeg fikk ikke tid til det. Så det ble en haste avslutning med "plutselige" innfall. Men jeg skal prøve å skrive noe nytt hvor jeg får brukt mer tid på historien, og pusse opp skriveferdighetene mine. Igjen takk for at dere tok tid til å lese det jeg har skrevet og at dere ga gode råd og konstruktiv kritikk!