Når man vet kjæresten ikke er den rette

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ble sammen med kjæresten min når jeg var 15. Han dro meg ut av et sort hull med narkotika, alkohol og kriminalitet, og han fikk meg på rett kjør. Jeg var drit forelsket, jeg elsket han. Han var den første ordentlige kjæresten min, han var den første jeg hadde sex med, han er den eneste jeg har delt alt med. Og han betyr ubeskrivelig mye for meg.

Men etter 3 og et halvt år har følesene bare blitt mindre og mindre, jeg merker at han tar meg for gitt, og at jeg tar han litt for gitt. Forholdet har gått mye nedover det siste året, og jeg har tatt det opp med han for noen mnd siden når jeg var på nippet til å slå opp. Han ble helt knust, gråt og gråt. Jeg gråt og gråt.

Jeg tenker på det hver dag, å slå opp med han. Føler at han hindrer meg i å leve livet mitt, men jeg kan ikke tenke meg å leve uten han.. Jeg kjenner på en måte ikke en verden uten han. Jeg er avhengi av han..

Jeg VET gresset er grønnere på den andre siden. Mye grønnere. Men det er så vannskelig å gi slipp. Jeg vil ikke såre han, og jeg vil ikke såre meg selv. Men han fortjener bedre, og jeg fortjener bedre.. Virker som om vi ikke passer sammen lenger.. Vi har vokst fra hverandre, og jeg føler at selv om han er 4år eldre enn meg så har jeg vokst forbi han.

Jeg er også redd ingen andre vil ha meg.. Men jeg vil jo ikke være sammen med han fordi jeg tror han er den eneste som vil ha meg.

Hvorfor er det så vannskelig å slå opp? Når jeg VET han ikke er en jeg vil gifte meg med og få barn med? Han fortjener en som elsker og forguder han over alt på jord, en som er griseforelska og en som blir glad når han ringer.

Ikke ei som elsker han, men er lei han, har ikke følt sommerfugler i magen på 1 1/2 år, og som blir irritert når han ringer.

Det går jo ikke. Dønn umulig.

Jeg blir så sliten av det. Jeg trenger råd, tips, et spark bak. Jeg klarer jo ikke gi slipp, jeg elsker han jo.. Men han er ikke den rette for meg..

[Rumohra]

Skjønner at dette er vanskelig for deg, men det virker som du allerede har bestemt deg for hva du skal gjøre..

Jeg anbefaler deg absolutt å være singel en periode og lære deg å bli selvstendig, spesielt siden du har slitt før i livet.

[Karry]

Hardt og brutalt; gå! Du kan bruke årevis på å analysere og vurdere, for all del prøve å jobbe med ting, men det er bare deg og din magefølelse som kan vite hva som er rett. Det er ALDRI ok å bli forlatt, men like greit å hoppe i det først som sist. Og hvis du vet at hans fremtid ikke er med deg, hvorfor ikke unne han starten på det nye livet alt idag?

Samtalen med å gjøre det slutt er superkjip uansett. Hopp i det!

Lykke til!

[Sarafina]

Jeg er også redd ingen andre vil ha meg.. Men jeg vil jo ikke være sammen med han fordi jeg tror han er den eneste som vil ha meg.

Hvorfor er det så vannskelig å slå opp? Når jeg VET han ikke er en jeg vil gifte meg med og få barn med? Han fortjener en som elsker og forguder han over alt på jord, en som er griseforelska og en som blir glad når han ringer.

Ikke ei som elsker han, men er lei han, har ikke følt sommerfugler i magen på 1 1/2 år, og som blir irritert når han ringer.

Det går jo ikke. Dønn umulig.

Jeg blir så sliten av det. Jeg trenger råd, tips, et spark bak. Jeg klarer jo ikke gi slipp, jeg elsker han jo.. Men han er ikke den rette for meg..

Dette var nesten som å lese om meg selv. (jeg og kjæresten snakker ikke sammen heller, skrev nettopp et innlegg om det..) Jeg vet også han ikke er den rette for meg. Han fridde til meg i fjor, jeg sa ja, siden har ingen av oss snakket om det. Jeg er blitt 29, men ønsker meg ikke barn eller å gifte meg med han (ihvertfall ikke for øyeblikket.)

Når vi ikke vil gifte oss eller få barn med typene våre, burde ikke det fortelle oss at vi må gå videre? Selv er jeg i den alderen hvor det begynner å haste med å møte den jeg faktisk skal få barn med.. For jeg ønsker meg barn en gang tror jeg, bare ikke med ham..

Lettere sagt enn gjort... vi har et fint hus sammen, felles venner og en hund. Frister ikke å flytte inn i en ettroms alene, jeg har det greit slik jeg har det med samboeren min, han er snill han, men det blir altså ikke bedre enn ok...

[Poppsilopp]

Hvis du har lyst å gå så bør du gå, men hvis du elsker han og vil at ting skal blir som før, så går det ant å jobbe med forholdet. Alle forhold har opp og nedturer, men hvis man ikke ordner opp så tærer det så mye, at det til slutt ikke går mer. Kanskje det er for sent for dere, det vet jeg ikke. Du må enten gjøre det slutt og gå videre, eller prøve alt du kan å jobbe med forholdet.

Hvis du skal jobbe med forholdet bør du begynne med å fortelle hvordan du føler det, og hva du vil jobbe med. Det er en veldig vanskelig situasjon, du må bare følge hjertet ditt!

Lykke til! Håper du holder oss oppdatert! :-)

[Gjest trine]

Jeg gikk fra en mann jeg elsket. Magefølelsen min sa at jeg og han ikke passet sammen. Det var drit vondt å bryte, for han elsket meg virkelig høyt. Jeg knuste hjertet hans, tok fra han meningen med å leve, jeg var alt for han på den tiden for noen måneder før dette døde hans mor. Men jeg var nødt til å gjøre det. Hadde selv i flere måneder grenet meg til søvne fordi jeg tenkte på at jeg måtte gjøre det slutt, men så betyr han så utrolig mye for meg. (Han betyr veldig mye for meg den dag i dag selv om vi ikke har kontakt)

Tok det verste valget i mitt liv, hadde bare lyst å dø for det var rett og slett jævlig. For jeg elsket han, men vi var dessverre for forskjellige. Jeg har også hatt en tøff oppvekst, og hadde det ikke vært for han vet jeg ikke hva som hadde skjedd med meg. Så han har reddet meg uten tvil, kaller han for engelen min, hehe.

Så gikk jeg i mange måneder med en intens kjærlighetssorg. Gren nesten hele dagen, ønsket så gjerne å ha han der. Var kun han som kunne gjøre meg glad. I tillegg tryglet han å ba om at vi måtte prøve igjen, han skulle bli bedre på det jeg ikke var "fornøyd" med. Han skulle bli perfekt med andre ord. Men jeg holdt fast på den magefølelsen jeg hadde før bruddet. Da følte jeg at det var feil. Og grunnen til jeg følte kanskje det var det rette om vi ble sammen nå, viste jeg var pga jeg hadde det så vondt. Så jeg gikk gjennom 5 måneder med ganske intenst kjærlighetssorg. Der jeg egentlig ikke forsto mening med livet. Hadde jeg ikke hatt familie, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. For det var det som holdt meg oppe. Nå er det godt et halvt år. Det begynner å gå bra. Begynner å se gleder igjen. Og det beste er at jeg vet jeg har gjort det rette. Savner han hver dag, men det er fordi han bare er en fantastisk person med et stort hjerte, skulle så gjerne ønsket vi kunne vært venner. Nå ser jeg fremover til å leve mitt liv, være selvstendig, ha kjekke opplevelser med venner.

Grunnen til jeg skriver dette er fordi du skal være forberedt på hva som kan vente deg, og selv om det høres forferdelig ut, er det bare noe du må gå igjennom. For før eller siden kommer du til å gjøre det slutt: Jeg hadde det akkurat som deg, hadde vel tenkt på å bryte i 1 1/2 år før jeg faktisk gjorde det.

Du vil få det mye bedre etterpå. Og når sorgen har lagt seg har du fantastisk mye kjekt å se fram til Singellivet er flott. Og jeg gleder meg til det har gått enda noen måneder, for da har sorgen lagt seg enda mer, og kanskje jeg er klar for en ny flørt

[Pjukset]

Har flere venner som for lengst har konkludert at mannen de er sammen med er helt feil. Men så er de redde, og spørsmål som "hva om ingen andre vil ha meg", osv, dukker opp.

De har valgt å bli værende i forholdet, fått barn, og ingenting henger på greip.

Er ikke du lykkelig, så smitter det over på partneren din. Mitt beste råd til deg er å aldri ta avgjørelser basert på frykt, gjør det som er rett for deg. Kanskje blir det vanskelig i en periode, men i det lange løp er det best for begge parter å bryte et forhold som ikke fungerer for den ene parten.

Og som sagt i innlegget før meg; singellivet er FlOTT!

[annemette]

Kjenner meg så godt igjen. Jeg og eksen hadde leilighet og ett barn men det var ingen kjærlighet. Vi levde sammen av praktiske grunner, og ingen av oss gadd å ta opp temaet. Jeg var så frustrert og sint på han lenge, tenkte MANGE ganger at "faen, hvorfor finner du deg i dette? er det slik du vil leve livet ditt?" Dette tenkte jeg i 1-2 år. Jeg tørte ikke å gå fra han. Tenkte over hvordan jeg skulle klare meg alene, tenkte at ingen andre sikkert ville ha meg, trodde at jeg kom til å leve livet alene resten av livet. (jeg er 22!)

En torsdag sa jeg til han: dette funker ikke. vi kan ikke være sammen.

Han lo det bort.

Lørdagen sa jeg det på nytt. 2 uker etterpå hadde jeg pakket tinga mine og flytta til mamma mens jeg ventet på nye leiligheten min.

Nå er jeg sjeleglad for at jeg gjorde som jeg gjorde. Han er en fin fyr, men vi passet ikke sammen, han tok meg for gitt og var til tider frekk og ufin mot meg.

Nå har jeg en fantastisk kjæreste og jeg har det mye bedre enn tidligere. Selvfølgelig, i alle forhold er det uenigheter og diskusjoner, men hvis forholdet du er i ikke føles rett, så er det mest sannsynlig ikke det.

Hvis man allerede har bestemt seg er det ikke vits å vente. Ta den vanskelige praten heller først enn sist.

[Gjest AnonymBruker]

når man føler det slik så går man ut av forholdet.

du kan velge å gjøre det på en kjip måte, eller med respekt.

si akkurat det du sier her:

du har hatt sterke følelser, han betyr alt for deg fortsatt, du er vanvittig takknemlig for å ha hatt han i ditt liv - og han vil alltid bety masse for deg.

men, du merker dere begge har kjølnede følelser - og du vil at dere begge skal ha det bedre enn dette.

bare si enkelt og greit at du er fantastisk takknemlig for den tiden dere har hatt sammen, og nå er det på tide å gå videre for begge to. fortell ham at du fortsatt er utrolig glad i ham, du har respekt for ham på alle måter - men at uten kjærlige følelser så kommer dere til å få et dårlig forhold - og kanksje et veldig stygt brudd på sikt.

det at han har hjulpet det ut av dette tidligere betyr ikke at dere er rett for hverandre livet ut - selv om man har hatt det veldig bra en periode.