Sosial intelligens i familien

[Gjest AnonymBruker]

Hei =) Jeg velger å skrive anonym på grunn av at jeg skal ligge ut litt detaljer og ønsker ikke ha det tilknyttet mitt navn. Jeg er 22 år gammel.

Problemet mitt er litt rart, bunn i grunn: Jeg klarer ikke tilbringe tid med familien min.

Dette handler om min nærmeste familie; far, mor, søster, bror og halvbror.

Jeg og kjæresten min diskuterter ofte dette med sosial intelligens. Folk som har det og folk som ikke har det, jeg merker jeg legger veldig stor vekt på dette når jeg treffer nye folk og dette kan være grunnen til at jeg liker/ikke liker dem. Jeg elsker folk som fungerer i rom med andre, men jeg kan ikke fordra folk som ikke skjønner hva som ikke sømmer seg, hvordan de skal oppføre seg. Familien min er slik, jeg får konstant kommentarer fra venner (ikke nære engang, bare noen som har truffet familien min og meg) om "Hvordan klarte du å bli slik du er når du vokste opp i en slik familie?"

Jeg er i midten i en søskenflokk på 4, min halvstorebror er 12 år eldre enn meg og han bodde mye hos sin far så han har jeg ikke særlig kontakt med, men de 3-4 gangene jeg treffer han i året klarer jeg ikke føre en normal samtale.

Min storesøster ble ofte mobbet og folk slengte etter henne at hun hadde en "hjerneskade" og det var derfor hun var så rar. Hun vokste opp med ingen nære venner og jeg sliter med å snakke med henne for hun slenger dritt til meg i hver setning, foran vennene mine begynner hun å snakke om hvor tjukk jeg er. (Jeg er tynnere enn henne, det er litt skrudd) Mine venner stiller selvfølgelig alltid opp for meg og spør hvorfor hun sier slik, jeg tenker hun gjør det kanskje av sjalusi. Men det stopper ikke der, hun klarer rett og slett ikke kommunisere med folk, ikke engang MEG.

Min lillebror er den typiske "Jeg har gått 6 år på yrkesskole på 3 forskjellige ting fordi jeg får ikke læreplass". Og hvorfor ikke? Jo fordi han har for liten sosial intelligens. Han har heller ingen venner, men hadde mange i ung alder, så jeg ser ikke helt hvor han tråkket feil. Han har vært utplassert i mange bedrifter, men ingen ønsker han inn igjen på grunn av at han er lat, har null respekt og klarer ikke kommunisere.

Min mor er et eget kapittel. Hun har bestemt seg for hva jeg skal like/ikke like. Jeg kom hjem med en stripete genser og hun sier "Du liker jo ikke striper"... jeg åpner skapet: fullt i striper! Også på slutten av hver setning sier hun "Sant *mittnavn*?" jeg må alltid backe opp alt hun sier, og jeg begynner å irritere meg mektig over det.

Min far er typen du snakker lenge til, han er bare helt stille også når han åpnet munnen så snakker han om noe HELT annet, jeg klarer ikke komme inn på "personlig" plan med han pga han aldri diskuterer eller prater om ting, han skifter emne så fort han klarer.

Alt i alt kjenner jeg irritasjonen boble hver gang jeg sitter med middagsbordet, det holder på å gå rundt for hodet mitt. Jeg er en person med mange gode venner. Jeg har aldri problemer med å fylle opp en dag, og jeg har fått kommentarer på at jeg fungerer bra med andre mennesker. Så kommer dette problemet med min aller nærmeste familie, de fungerer ikke i samfunnet og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å forholde meg til de i framtiden når jeg irriterer meg så mye over de nå? Jeg misunner ofte veninnene mine for å ha foreldre/søsken de kan prate med, jeg klarer ikke det med mine ihvertfall.

Mange av dere leser vel denne posten og tenker "Fy faen så selvgod hun er". Jeg beklager at jeg kanskje kan bli oppfattet slik, men jeg har veldig god selvinnsikt og klarer selv å se mine dårlige og positive sider. Jeg har dårlige sider jeg også, men det er irrelevant i denne sammenhengen.

Følte bare for å få det ut egentlig, dette er et problem jeg har hatt i 4-5 år nå, men merket det best siste året siden jeg flyttet hjem igjen i fjor. Noen som har noen tanker de vil dele? Jeg tar imot konstruktiv kritikk på alle måter....

Jeg tenker forresten på denne "strofen" mange ganger: "Du velger ikke familien din, men vennene dine, de velger du helt selv" og føler det passer bra i min sammenheng siden jeg er såpass kresen på venner, men familien kan jeg ikke gjøre noe med!

[Gjest Micka]

Hei,

Jeg synes ikke du virker selvgod i det hele tatt. Men fikk ikke helt tak i hva du vil ha svar på.

[Gjest AnonymBruker]

Det er vel egentlig ikke noe jeg vil ha svar på, kanskje hvordan man kan leve med slik tanker/følelser, om noen andre har hatt det på samme måte? Burde jeg komme meg mer vekk (jeg er ikke så mye hjemme heller) er det noe som roer seg når man blir eldre? Bare nysgerrig egentlig om problemet mitt er unikt....

TS

[Tarindrelle]

Dersom du fortsatt bur heime, syns eg det høres ut som om det beste kunne vært for deg å flytte ut. Kanskje til ein plass litt lengre vekke frå din familie. På den måten har du dei ikkje "oppå" deg heile tida, og får kanskje eit betre forhold med dei når de samlast?

Tipper at familien din ville foretrukket å ha ei datter/søster som bur vekke, men som er glad for å sjå dei når ho kjem heim, istadenfor ei som "ser ned på dei" og er irritert heile tida.

Vanskelig situasjon, men du får ha lykke til, og håper ting blir lettare/betre i framtida for familien din

[Harlekin]

Så de har sine feil, hva så? Det har jo du også, sier du. Jeg synes ingenting av det du nevner er alvorlig nok til at du skal bryte med dem. Husk at du har bare én familie! Er du ikke glad i dem, selv om du irriterer deg over dem? Jeg synes ærlig talt du har lite "sosial intelligens" selv i måten du skriver. Har du f.eks. ingen medfølelse med din søster som er blitt mobbet hele livet? Du skriver ikke NOE positivt om familien din, bare negativt. Med mindre du holder noe tilbake ang. dem, synes jeg ærlig talt du er lite hyggelig overfor familien din.

Derimot synes jeg godt du kan flytte hjemmefra dersom du fremdeles bor hjemme. Du er voksen nå, og det vil sikkert være bra for deg og dem å få litt avstand. Da vil kanskje forholdet mellom dere bli bedre også.

[Gjest AnonymBruker]

Må nevne at jeg flyttet hjem igjen fordi jeg brøt med x-samboer og sluttet i jobb og har bare hatt studielån å leve på det siste året, så har rett og slett ikke følt at jeg har råd til å flytte ut enda, må ihvertfall ha meg en jobb først... Planen er at meg og min kjæreste tenker å flytte i lag om ikke så lenge, min veldig gjerne ha vært sammen med han i mer enn ett år før jeg gjør det. Nå sover jeg hos han hver eneste natt, og tiden jeg tilbringer med familien er noen ettermiddager...

Og joda, mobbingen til min søster har jeg brydd meg om, men det var egentlig ikke så saklig å nevne hva jeg synes om det i denne sammenhengen, bare prøvde å få dere til å danne et bilde om kanskje hvorfor hun er som hun er.

Positive sider? Tja, de er grei og snill... tror jeg? Jeg kjenner ingen av de på et veldig personlig plan må jeg innrømme, fordi de er vanskelige å snakke med. De klarer ikke føre samtaler. Jeg prøver å fortelle personlige ting om meg selv, men de virker totalt uinteressert. Som oftest har vi ingenting å prate om hvis ikke jeg forteller noe fra livet mitt, da hører de kanskje etter, men jeg får ingen respons. Min mor klager bare over valgene jeg tar fordi hun mener det ikke er det jeg vil, min søster snakker bare om hvor tjukk jeg er blitt og hvor søt baby hun har, min lillebor og min far åpner ikke engang munnen. Der snakker vi totalt stillhet. Dere skulle vært i familiebesøkene våres... om ikke mine veldig oppegående onkler hadde vært der hadde det ikke vært noe å prate om.

Jeg må innrømme jeg savner en familie som er genuint interessert i hverandre...

Og det er ikke snakk om å bryte med den heller, bare så det er sagt. Det har jeg ikke hjerte eller lyst til.

TS

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har et par personer i familien som jeg har et tilsvarende forhold til som du har til din familie. De var et enormt irritasjonsmoment for meg da jeg var ca 20-23 år. Jeg ble så frustrert over dem at jeg ble sint, rett og slett. Men med årene har jeg lært å akseptere forskjellene mellom oss bedre. I dag har jeg et mye mer avslappet forhold til dem, men hjertelig blir det nok aldri. (Jeg er over 30 nå)

Jeg prøver å fokusere på deres gode sider. Og jeg passer på å ikke tilbringe for mye tid sammen med dem om gangen. Det er mye bedre at jeg kommer på mange korte besøk enn noen få lange. For på de lange besøkene blir det så åpenbart at vi ikke har noe som helst å snakke om, så det blir bare anstrengt og rart. Så jeg stikker gjerne innom og sier hei, blir der et kvarter eller en halvtime, snakker om været eller hjelper til med noe praktisk, og så drar jeg igjen i like godt humør som da jeg kom.

[Kosteskaft]

Jeg tror du bare må ta de som de er. Innse de er interessert i seg selv og sitt liv.

Ta vare på det positive med de, som du sier, du velger venner og ikke familie. Men du er jo glade i de regner jeg med, vær der for de om de skulle ha behov, hvis ikke LEV DITT LIV.

Sett grenser dog: når mamman din prøver og fortelle deg hva du skal ha på/mene, så korriger henne vennlig. "nei mamma, det er ikke riktig. jeg er glad i striper."

Eller når søsteren din kommer med kommentarer: " det er ikke hyggelig når du sier slikt, jeg blir lei meg!"

Faren din har jeg ikke noe godt råd for, kanskje pense tilbake samtalen om det dere snakket om? Eller bare jatte med, når han skifter tema så heng deg på, hehe!

Ikke fortell de hva de gjør feil (angrep), bare korriger og fortell om DINE følelser.

Lurt som du sier i #8, begrens besøkene.

[blargh]

Jeg kjenner meg litt igjen her, og det jeg har vært nødt til å lære meg er grensesetting i forhold til hva jeg aksepterer av oppførsel, samt at selv om de forventer noe av meg så er det ikke mitt ansvar å gi det til de.

I tillegg så blir toleranse veldig viktig i en slik sammenheng, rett og slett akseptere at de er mindre ressurssterke og intelligente. Å forvente eller ønske noe annet av de er nyttesløst, de er hvem de er på godt og vondt.

Det kan også være en følelse av ensomhet tilstede. Når man er ressurssterk så forventer folk at du skal klare deg på egen hånd, ikke trenger hjelp, men forventer at du kan stille opp.

*hjertesukk* Å være over gjennomsnittlig intelligent har sine utfordringer.

[Havbris]

Hei TS!

Det er jo bare fragmentariske beskrivelser av foreldrene dine du gir her, og jeg tror jo at bildet er mer nyansert enn det du gir. Men jeg tenker at hvis du mistrives så veldig med å bo sammen med familien din så blir eneste løsningen for deg å flytte hjemmefra. Du skal ikke se bort fra at foreldrene dine merker at du mistrives og at du egentlig skjemmes litt over de. Det kan sikkert kjennes sårt ut.

Jeg anbefaler deg å se deg om etter et annet sted å bo, du er 22 år og hvis du kjenner at hjemmet ditt ikke er bra nok for deg, så er det kun du selv som kan forandre på dette ved å flytte ut. Du kan ikke forandre foreldrene dine, uansett om du skulle ønske at de var annerledes. Det er heller ikke sikkert at de synes det er så godt å "kjenne" at de ikke er bra nok for deg. Så får du heller balansere på hvor ofte du synes du vil se de.

TS, jeg har selv barn som snart er voksne, og det er mye ved mine egne foreldre jeg forstår mye bedre etter at jeg selv fikk barn. Jeg elsker barna mine og det verste for meg ville nok være hvis de uttrykte at de mistrivdes sammen med meg, var flau over meg eller på andre måter fortalte meg at mannen min og jeg ikke er bra nok som foreldre. Det er kanskje ikke så lett å se akkurat det, for deg, men hvis du klarer å ta det perspektivet, så kan det også hende at din raushet overfor familien din vil bli større. Og da kan det hende at du vil klare å flytte blikket ditt litt!