Prioritering av barn i hverdagslivet

[Gjest rd]

I en tråd før ble dette ett tema og grubleriene satte i gang.

Jeg var selv ett barn med 2 hjem ( ikke skilsmissebarn). Da jeg nådde puberteten giftet min far seg og plutselig ble det mine dine våre barn familie.

Over flere år var jeg vant til å min far for meg selv, og plutselig måtte jeg dele. Den er helt grei sånn er livet. Men på mange måter gjorde min far og stemor mange feil og dagens situasjon kunne vel vært ungått hvis disse feilene ikke hadde blitt gjort.

Brev på brev ble sendt til min mor og all forklaring ble overlatt til henne. Mitt samvær med faren min gikk fra alt til ingenting. Hvor ble det av mellomtingen?

Min far "valgte" å kutte meg helt ut ett par år senere. Det var egentlig det beste. Jeg vil alltid savne å ha pappa, selv nå i en alder av 30 savner jeg ham, men samtidig slipper jeg den stadig økende dårlige selvbilde, skuffelser og svik.

Det værste var vel allikevel at min stemor sendte meg ett brev hvor hun nektet meg enhver form for kontakt med mine søsken frem til de selv er 18.

Før han giftet seg jobbet pappa i nordsjøen, men allikevel klarte mine foreldre og samarbeide om ett jevnt samvær. Da han fikk en 8-16 jobb og ny familie klarte han ikke å opprettholde 1 helg i mnd en gang, selv om vi da hadde flyttet fra 2 timer unna til 20 minutter unna.

Jeg har nå selv 2 barn, mann som jobber 100% og meg selv som jobber 100%. Begge barna har spesielle behov. Med hus og hage er det en god del som skal gjøres og en kabal det til tider kan være vanskelig å få til å gå opp.

Men barna er hovedprioritet. De har KRAV på alenetid med foreldrene sine. Hver uke har de hver sin dag med 1 av oss, som er kun sin.

Min personlige mening er at de som vil prioritere barna gjør dette uansett. De som skylder på dårlig tid og at det er umulig, ja de tror jeg rett og slett ikke ville prioritert sine barn uansett.

Nå snakker jeg kun om ALENEtid med foreldrene. Jeg mener at barn har behov for å bli sett som seg selv, ikke bare som en del av familien.

[Alicia82]

Hei.

Jeg synes at historien din var litt trist desverre... jeg føler med deg! Ingen burde oppleve noe sånt. Men det positive er det at du har tatt det fint og det virker som om du har lært noe av oppveksten din og at du er veldig besvisst på å bruke tid på dine barn. Vi har selv valgt å leve litt enklere i hverdagen sånn at jeg kan jobbe redusert og kan være noe mere sammen med ungen vår. Men dette er jo noe vi har valgt å gjøre for å få bedre tid sammen og ikke ha et stressende liv.

Jeg synes dere er veldig flinke som bruker en dag på ungene på å ha kvalitetstid sammen med de... det tror jeg alle barn serret utrolig stor pris på det!