Umoden mann

[Gjest Romlesiri]

vi har vært sammen i 2 år. I begynnelsen var han veldig omtenksom, han viste omsorg, han lyttet på meg. Jeg kunne faktisk ta opp ting og han lyttet til meg og forstod.

Han ble aldri sur eller sint. Han behandlet meg med stor respekt og var kjærlig.

Etter ett år sammen flyttet vi sammen og han begynnte å endre seg.

Den før så blide mannen min ble sur og irritert for nesten ingenting.

Han kan miste beherskelsen for så lite som at jeg kødder(leker) med han, slik vi brukte å gjøre før.( feks klapse på rompa, kile hverandre, tulle og tøyse)

Han kan miste beherskelsen hvis han sier noe og opplever at jeg ikke har fått med meg det han sa.

Han blir sur og frustrert hvis vi stresser pga feks vi skal en plass.Hvis jeg tar opp et problem eller et tema så klikker han.Han kan bli irritert hvis ungene eller jeg ikke skjønner ting han skal forklare, eller hvis ungene spørr mye, eller i det hele tatt kan han bli irritert uten tilsynelatende grunn og jeg ikke vet hva han reagerer på, før jeg spørr han senere og da er det en filleting.

Å miste beherskelsen betyr for han å feks slå hendene i rattet på bilen, kaste mobilen i golvet. slå seg hard i hodet ( sitt eget)..Brøle høyt,..bråbremse bilen..slå hendene i veggen, hodet i veggen..snakke høyt og irritert henvendt mot meg eller barna mine.

Han blir irritert, frustrert eller sint veldig ofte, gjerne flere ganger hver dag.Han er også ekspert på å snu en situasjon til å være min feil. Hvis jeg forsiktig skal ta opp noe jeg reagerer på så begynner han alltid å snakke om et annet tema som ikke omhandler han selv men meg og alltid i negativ vending. Jeg har etterhvert innset dette og stopper han gjerne etter en stund og sier at : nå er du utav temaet, nå var det dette jeg diskuterte, så får du heller ta opp emner om meg etterpå..

I svake øyeblikk innrømmer han at han snur og vender på det for å få det til å omhandle negativt om meg, alt han gjør blir vendt om til å omhandle det negative jeg har gjort eller gjør.

Det viser seg alltid at jeg har gjort denne ene tingen en gang, ikke flere ganger og når jeg spør om hans er på dette som et problem at dette har skjedd en gang , så svarer han : nei..

Hvorfor ta det opp da sier jeg..Hvis det ikke er et problem..

Han gjør det nok for å safe seg selv, skjule/dekke over sine feil som han vet er der.

jEG ØNSKER TILBAKE DEN snille, oppmerksomme, kjærlige mannen jeg hadde før!!

Selv om han hører at jeg blir lei meg under en konbflikt, så trøster han meg aldri. Han kun brøler til meg. Det var ikke dette jeg ønsket meg, og jeg føler meg lurt.

Hva skal jeg gjøre? Jeg er vant med å ta diskusjoner saklig og snakke om ting på en ordentlig måte. Jge blir så fortvilet når jeg blir møtt på denne måten, og at jeg heller ikke kan unngå konflikter, fordi det er umulig å vite hva som trigger han, siden det kan være alt..

Råd?

[NovaFlare]

Det høres dessverre ut som han ikke er forelsket lenger spør du meg Dere har jo vært sammen i 2 år også, så timingen er også helt klassisk. Hvis han fortsatt elsker deg kan det høres ut som han er deprimert. Jeg ville spurt ham rett ut og fått igang kommunikasjonen.

[Rattata]

Det er nå han viser sitt sanne jeg.

Du får ikke forandret han.

Jeg er på vei ut fra en slik nå! Gjør det mens du klarer...

[leirbål]

Jeg ville tatt kontakt med famillievern kontoret og bedt dem om hjelp.

De er eksperter på å hjelpe par som sliter av ulike årsaker.

Det er stor sjanse for at han blir rådet til å snakke med en psykolog el. også.

Jeg tipper at han har svært dårlig selvtillit, og at han rakker ned på deg for at du ikke skal føle deg så mye bedre enn ham, og forlate ham. Da hjelper det ikke at du forsikrer ham om at du elsker ham. Han trenger selvtillit.

Men jeg er absolutt ikke sikker.

Ring og bestill time og snakk med dem. Det er hverken godt for deg eller barna å ha det sånn.

Og jeg tror ikke han har det bra inni seg heller.

[Gjest TS]

Jeg ville tatt kontakt med famillievern kontoret og bedt dem om hjelp.

De er eksperter på å hjelpe par som sliter av ulike årsaker.

Det er stor sjanse for at han blir rådet til å snakke med en psykolog el. også.

Jeg tipper at han har svært dårlig selvtillit, og at han rakker ned på deg for at du ikke skal føle deg så mye bedre enn ham, og forlate ham. Da hjelper det ikke at du forsikrer ham om at du elsker ham. Han trenger selvtillit.

Men jeg er absolutt ikke sikker.

Ring og bestill time og snakk med dem. Det er hverken godt for deg eller barna å ha det sånn.

Og jeg tror ikke han har det bra inni seg heller.

Ja vet at han har dårlig selvtillit, så det stemmer det du sier.

Han ble mobbet i barneskolen, men ikke etter det.

Men hvorfor var han ikke slik i begynnelsen? Hva stoppet han fra å bli slik han er nå?

[Gjest Gjest]

Ja vet at han har dårlig selvtillit, så det stemmer det du sier.

Han ble mobbet i barneskolen, men ikke etter det.

Men hvorfor var han ikke slik i begynnelsen? Hva stoppet han fra å bli slik han er nå?

Menn prater ikke om følelser. Følelsene ligger og småkoker under et lokk. Så plutselig eksploderer det. Og eksploderer, og eksploderer...

Finnes det ikke bedre menn tror du? Eller er det verre å være singel litt tror du?

Har barna godt av dette tror du?

Tenk deg veldig godt om, for dette tror jeg ikke er godt for dem. Eller han faktisk. Han trenger psykolog. Og slike menn er grunnen til at jeg holder meg langt unna slike som sliter psykisk.

[Gjest Gjest]

Men hvorfor var han ikke slik i begynnelsen? Hva stoppet han fra å bli slik han er nå?

Han var kanskje så forelsket i begynnelsen at han "glemte" den dårlige selvtilliten sin. Men etter en stund kommer nok gamle uvaner tilbake uansett. Så han må nok jobbe med dette, for å bli kvitt det, ved å endre tankegangen sin. Kommer sikkert ikke utenom å gå til psykolog.

Du kan også prøve å innføre en regel om at det ikke er lov å kritisere hverandre, men bare rose hverandre. Og så får han gå ut av huset eller på et rom for seg selv hvis han får veldig lyst å kritisere.

[Optimist40]

vi har vært sammen i 2 år. I begynnelsen var han veldig omtenksom, han viste omsorg, han lyttet på meg. Jeg kunne faktisk ta opp ting og han lyttet til meg og forstod.

Han ble aldri sur eller sint. Han behandlet meg med stor respekt og var kjærlig.

Etter ett år sammen flyttet vi sammen og han begynnte å endre seg.

Den før så blide mannen min ble sur og irritert for nesten ingenting.

Han kan miste beherskelsen for så lite som at jeg kødder(leker) med han, slik vi brukte å gjøre før.( feks klapse på rompa, kile hverandre, tulle og tøyse)

Han kan miste beherskelsen hvis han sier noe og opplever at jeg ikke har fått med meg det han sa.

Han blir sur og frustrert hvis vi stresser pga feks vi skal en plass.Hvis jeg tar opp et problem eller et tema så klikker han.Han kan bli irritert hvis ungene eller jeg ikke skjønner ting han skal forklare, eller hvis ungene spørr mye, eller i det hele tatt kan han bli irritert uten tilsynelatende grunn og jeg ikke vet hva han reagerer på, før jeg spørr han senere og da er det en filleting.

Å miste beherskelsen betyr for han å feks slå hendene i rattet på bilen, kaste mobilen i golvet. slå seg hard i hodet ( sitt eget)..Brøle høyt,..bråbremse bilen..slå hendene i veggen, hodet i veggen..snakke høyt og irritert henvendt mot meg eller barna mine.

Han blir irritert, frustrert eller sint veldig ofte, gjerne flere ganger hver dag.Han er også ekspert på å snu en situasjon til å være min feil. Hvis jeg forsiktig skal ta opp noe jeg reagerer på så begynner han alltid å snakke om et annet tema som ikke omhandler han selv men meg og alltid i negativ vending. Jeg har etterhvert innset dette og stopper han gjerne etter en stund og sier at : nå er du utav temaet, nå var det dette jeg diskuterte, så får du heller ta opp emner om meg etterpå..

I svake øyeblikk innrømmer han at han snur og vender på det for å få det til å omhandle negativt om meg, alt han gjør blir vendt om til å omhandle det negative jeg har gjort eller gjør.

Det viser seg alltid at jeg har gjort denne ene tingen en gang, ikke flere ganger og når jeg spør om hans er på dette som et problem at dette har skjedd en gang , så svarer han : nei..

Hvorfor ta det opp da sier jeg..Hvis det ikke er et problem..

Han gjør det nok for å safe seg selv, skjule/dekke over sine feil som han vet er der.

jEG ØNSKER TILBAKE DEN snille, oppmerksomme, kjærlige mannen jeg hadde før!!

Selv om han hører at jeg blir lei meg under en konbflikt, så trøster han meg aldri. Han kun brøler til meg. Det var ikke dette jeg ønsket meg, og jeg føler meg lurt.

Hva skal jeg gjøre? Jeg er vant med å ta diskusjoner saklig og snakke om ting på en ordentlig måte. Jge blir så fortvilet når jeg blir møtt på denne måten, og at jeg heller ikke kan unngå konflikter, fordi det er umulig å vite hva som trigger han, siden det kan være alt..

Råd?

Dette er manuipulerende oppførsel -- les artikkelen her på KG og se om du ikke kjenner deg igjen..

Dette blir ikke bedre så sant han ikke selv innser at han har et problem. Du vil bare bli mer og mer ødelagt ettersom tiden går, du vil finne unnskyldninger for hans oppførsel og gradvis "visne" ..

Ta ansvar for eget liv og barna dine sitt, NÅ. Gjør noe med det, ta en lang og seriøs samtale eller søk hjelp.

Lykke til

[Gjest FrkUtslitt]

Uff, føler med deg.. Verre er det jo når det er barn med i bildet. Jeg datet nettopp en slik kar. Heldigvis kom den oppførselen som lyn fra klar himmel allerede etter bare et par måneder. Alt gikk fra himmel til helvete på en dag! Har aldri følt meg så drit i hele mitt liv.. Han klikket for den minste ting, hånet meg, og sa så mye vondt og stygt til meg at jeg til slutt trodde på det.. For så og gjøre det bra igjen. Fikk vite han gikk på anti depressive og hadde hatt selvmordstanker.. Når han beskyldte meg for at det var MIN feil at han ville ta livet av seg var det nok! INGEN fortjener å bli behandlet slik! Men det er lettere sagt enn gjort og bare gå.. En er jo glad i dem og vil jo prøve hele tiden..

Lykke til med mannen din, og ikke finn deg i å bli behandlet slik.. Du fortjener det ikke!

[Gjest TS]

Så dere mener at jeg skal forlate han?

Har tenkt tanken mange ganger, men når han ikke er sur så har vi det bra. Men når det er sagt så dominerer dette mye av livet mitt og jeg kjenner at jeg sliter pga det.

Jeg har prøvd å snakke om dette flere ganger med han, nevnt kognitiv tenking og pratet om at vi burde prøve dette..Har selv uttøvd det på meg selv for å se om jeg oppfatter meg selv korrekt, om jeg oppfører/sier noe negativt selv iforhold til ting han reagerer på, men han klikker for ting som er så små at det er umulig å "unngå" konfliktewr.

Jjeg er selvfølgelig ikke perfekt men jeg "lurer meg ikke unna" ved å snu situasjonen og jeg er en veldig ærlig person.

Jeg har nevnt at han burde prate med en psykolog pga jeg mener han sliter psykisk, men han har ikke gjort det.

Han blir veldig lett frustrert over småting, han bruker mye energi på å oppleve situasjoner som negative..Selv om de ikke er det.

Jeg er kjempeglad i han, ungene også selv om de blir påvirket av oppførseken hans..

Er eneste mulighet å gå fra han?

[Gjest Gjest]

Okei, her er det ingen andre har nevnt så langt: han er manipulerende, og det er farlig. For du venner deg ved det. Og etter hvert vil du føle deg "trygg" i den rollen hvor du blir tråkket på, psykisk misshandlet, snakket ned ned, baksnakket, omtalte med ond tunge, ...

---og hvor han kan vende om fra å være skikkelig ond og vanskelig det ene øyeblikket til å være så søt og snill det neste.

Det farlig er som sagt at du venner deg ved å bli behandlet på denne måten. Hvis dere går fra hverandre (lurt) så være obs på det at du lett kan havne med samme type mann igjen. For sjansen er stor for at det skjer. Som sagt, du "trives" i den rollen etter hvert hvor han tar alle avgjørelser, bestemmer hva som skal skje i livet deres, hva dere skal finne på, hvilke venner som er ok og ikke ok, etc.

Ja, du burde skille deg fra fyren. Og han burde oppsøke psykolog, vare seg dere holder sammen eller ei.

[Gjest FrkUtslitt]

Så dere mener at jeg skal forlate han?

Har tenkt tanken mange ganger, men når han ikke er sur så har vi det bra. Men når det er sagt så dominerer dette mye av livet mitt og jeg kjenner at jeg sliter pga det.

Jeg har prøvd å snakke om dette flere ganger med han, nevnt kognitiv tenking og pratet om at vi burde prøve dette..Har selv uttøvd det på meg selv for å se om jeg oppfatter meg selv korrekt, om jeg oppfører/sier noe negativt selv iforhold til ting han reagerer på, men han klikker for ting som er så små at det er umulig å "unngå" konfliktewr.

Jjeg er selvfølgelig ikke perfekt men jeg "lurer meg ikke unna" ved å snu situasjonen og jeg er en veldig ærlig person.

Jeg har nevnt at han burde prate med en psykolog pga jeg mener han sliter psykisk, men han har ikke gjort det.

Han blir veldig lett frustrert over småting, han bruker mye energi på å oppleve situasjoner som negative..Selv om de ikke er det.

Jeg er kjempeglad i han, ungene også selv om de blir påvirket av oppførseken hans..

Er eneste mulighet å gå fra han?

Hva hvis dere søker hjelp i sammen som noen har nevnt over her? Hvis noen "utenfor" kan se på det på en profosjonell måte, kan det kanskje få ham til å innse hvordan han er? Og få hjelp til hvordan dere skal takle dette.

Det skal uansett ikke være slik som dette, men det er fort gjort å finne seg i det og sakte men sikkert bli ødelagt selv..

[Gjest TS]

Okei, her er det ingen andre har nevnt så langt: han er manipulerende, og det er farlig. For du venner deg ved det. Og etter hvert vil du føle deg "trygg" i den rollen hvor du blir tråkket på, psykisk misshandlet, snakket ned ned, baksnakket, omtalte med ond tunge, ...

---og hvor han kan vende om fra å være skikkelig ond og vanskelig det ene øyeblikket til å være så søt og snill det neste.

Det farlig er som sagt at du venner deg ved å bli behandlet på denne måten. Hvis dere går fra hverandre (lurt) så være obs på det at du lett kan havne med samme type mann igjen. For sjansen er stor for at det skjer. Som sagt, du "trives" i den rollen etter hvert hvor han tar alle avgjørelser, bestemmer hva som skal skje i livet deres, hva dere skal finne på, hvilke venner som er ok og ikke ok, etc.

Ja, du burde skille deg fra fyren. Og han burde oppsøke psykolog, vare seg dere holder sammen eller ei.

Nei han tar ikke alle avgjørelser. Han er alltid enig med meg.

Hvis han har en menig, vil han alltid endre den hvis jeg sier noe annet, slik at meningen hans matcher min, så slik er han ikke som du beskriver.

Han kaller meg heller ikke stygge ting, men han brøler og kritiserer meg, oppførselen min, eller ting jeg har sagt og gjort.

hAN blir lett frustrert og slår da gjerne hendene, hodet, sitt i bord, vegger, hiver telefonen i golvet og slike ting.

Før truet han alltid med å ta livet sitt, det er han heldigvis slutet med.. Men han snur og vender på det slik at alt skal høres ut som det er min feil ja..

Hva kan det være med han? Går det ann å være manipulerende hvis han har dårlig selvtillit?

[kaprifolen]

Jeg ville fått han til å kontakte fastlegen først, hvis han ikke vil snakke eller se problemet, får du bli med.

Denne slags oppførsel kan kreve terapi for å rede ut av, enten det skyldes traume eller kommunikasjonssvikt.

Å utsette seg selv for smerte slik er ikke normalt, det hang jeg meg mest opp i. Og slik adferd lan i sjeldne tilfeller skyldes sykdom.

Ta opp dette som et problem DERE må løse og finne ut av, ikke noe han må forandre alene.

[Optimist40]

Nei han tar ikke alle avgjørelser. Han er alltid enig med meg.

Hvis han har en menig, vil han alltid endre den hvis jeg sier noe annet, slik at meningen hans matcher min, så slik er han ikke som du beskriver.

Han kaller meg heller ikke stygge ting, men han brøler og kritiserer meg, oppførselen min, eller ting jeg har sagt og gjort.

hAN blir lett frustrert og slår da gjerne hendene, hodet, sitt i bord, vegger, hiver telefonen i golvet og slike ting.

Før truet han alltid med å ta livet sitt, det er han heldigvis slutet med.. Men han snur og vender på det slik at alt skal høres ut som det er min feil ja..

Hva kan det være med han? Går det ann å være manipulerende hvis han har dårlig selvtillit?

Ja.. og jeg gjentar meg selv ****

Dette er manuipulerende oppførsel -- les artikkelen her på KG og se om du ikke kjenner deg igjen..

Dette blir ikke bedre så sant han ikke selv innser at han har et problem. Du vil bare bli mer og mer ødelagt ettersom tiden går, du vil finne unnskyldninger for hans oppførsel og gradvis "visne" ..

Ta ansvar for eget liv og barna dine sitt, NÅ. Gjør noe med det, ta en lang og seriøs samtale eller søk hjelp.

Lykke til

De som manipulerer andre gjør dette fordi de av en eller annen grunn, og da gjerne fordi de har dårlig selvbild/ selvtillit, føler seg underlegen den andre parten.

[I Grosny]

Problemene begynte når dere flyttet sammen. Dere var lykkelige når dere bodde separat. Jeg tror gubben skal flytte ut, og heller besøke deg to-tre ganger i uka. Det kan se ut som om han blir stressa av å bo sammen med folk.

Ellers er jo psykolog, samlivskurs, god søvn og hvile, mosjon og godt kosthold greie ting.

Endret 18. mai 2010 av I Grosny

[Gjest TS]

Ja.. og jeg gjentar meg selv ****

Dette er manuipulerende oppførsel -- les artikkelen her på KG og se om du ikke kjenner deg igjen..

Dette blir ikke bedre så sant han ikke selv innser at han har et problem. Du vil bare bli mer og mer ødelagt ettersom tiden går, du vil finne unnskyldninger for hans oppførsel og gradvis "visne" ..

Ta ansvar for eget liv og barna dine sitt, NÅ. Gjør noe med det, ta en lang og seriøs samtale eller søk hjelp.

Lykke til

De som manipulerer andre gjør dette fordi de av en eller annen grunn, og da gjerne fordi de har dårlig selvbild/ selvtillit, føler seg underlegen den andre parten.

hvor kan jeg finne denne artikkelen? link?

[Optimist40]

hvor kan jeg finne denne artikkelen? link?

http://www.kvinneguiden.no/artikler/manipulert_/75911

[Gjest FrkUtslitt]

Disse artiklene er også veldig gode, de fikk åpnet mine øyner!

http://www.dinevibber.no/2009/01/manipulerende-mennesker-del-1-kjennetegn/

Det er tre lange artikler, men virkelig verdt å lese.

[Optimist40]

Disse artiklene er også veldig gode, de fikk åpnet mine øyner!

http://www.dinevibber.no/2009/01/manipulerende-mennesker-del-1-kjennetegn/

Det er tre lange artikler, men virkelig verdt å lese.

Har levd med slik i 13år --- mye å kjenne igjen der. Det kommer så snikende og den der udefinerbare følelsen man får og som man ikke kan sette fingeren på, den er ulidelig å leve med.. Men når man har barn er det utrolig hva man lever med..

Så til TS - les, les og finn ut hva du ønsker med livet ditt.. ikke vent 13 år i hvertfall..