flytte sammen - barn i bildet

[Gjest AnonymBruker]

Flytter snart sammen med min kjære og hans to barn (annenhver uke).

Gleder meg, men er også skikkelig nervøs. Hvordan får man dette til å gå bra?

Foreløpig har alt gåttt bra mht barna etterhvert som jeg har blitt introdusert i deres liv. Men hvordan få dette til å fungere på lang sikt?

Dere gode "stemødre" der ute, hvordan fikk dere dette det til? Jeg er klar over at jeg ikke automatisk blir "stemor" til barna selv om jeg bor sammen med deres far. På den annen side vil jeg gjerne skape gode rammer rundt disse barna, og jobbe for at vi skal kunne bli en familie vi også, skape et godt hjem for dem - og oss voksne (uten å erstatte deres mor selvsagt).

Takknemlig for alle gode tanker/ råd her. Trenger å lufte denne problemstillingen litt anonymt.

[Gjest Tulla]

Dette er et veldig vanskelig spørsmål syns jeg. Du må nesten bare føle deg frem. Det kommer helt an på barna, moren til barna, samboreren din og hvordan dere alle klarer å samarbeide.

I de første årene lå jeg svært lavt i terrenget pga en lite samarbeidsvillig x-kone. Ville ikke blande meg i noe og var redd for å gjøre barna eller x-kona sjalu på noen måter.

Jeg har hatt noen svært vanskelig år og hadde nok reist hvis jeg ikke elsket han så høyt.

Noe av det viktigste er at dere er åpne om alt det vanskelige rundt dette å ha barn. Få på det rene hva slags regler de har hos dere. Hva slags regler han er blitt enig med moren om. Det er viktig at du er informert om ting som direkte berører deg angående barna. Bli enig! Liker du ikke at de ødelegger sminkepungen din f.eks, så si fra til han! Det må han høre på og ta det til etterretning. Hvis ikke så blir det ikke holdbart for deg å bo der i år etter år.

Altså, bli enig om regler! Det er ditt hjem også.

[Gjest ts]

Tusen takk for svar!

Jeg tenker frem og tilbake på dette hele tiden- det må da være hersens vanskelig å få til den balansen?

Du peker på noe av det som jeg synes virker vanskeligst - det at vi skal flytte sammen i VÅRT hjem - mitt hjem også. Hvordan klarer man å sette grenser, holde noenlunde orden på seg selv og samtidig ikke blir "monster-stemor"?

Flere?

[Pinkee]

Du skriver ingenting om alder på barna?

Tenåringer er generelt vanskeligere enn små barn.

Har typen din godt samarbeid med mor? Hvis der er konflikter, så hadde jeg vært meget skeptisk på å flytte sammen, fort du får skylda for alt som er galt mellom foreldrene.

Men, er alt greit, så hadde jeg satsa på god kommunikasjon med mor! Like mye som godt samarbeid med far om ungene. For da blir du mere en del av familien, tross alt, selv etter samlivsbrudd så er mor,far og barn en familie.

Husk å glemme ste-MOR, du skal være en voksen person i livet til barna, ikke inneha noen foreldrerolle.

Å bli en del av familien, er noe du må gjøre deg fortjent til, det kan ingen "beordre" ungene til.

Regler som far og mor er enige om, må du bare godta, men du og far kan ha private regler. Små forskjeller fra hjem til hjem, går oftes bra for ungene.

Vil ønske deg all mulig lykke i din nye rolle, vet den er utrolig krevende.

[Gjest ts]

Takk for svar!

Barna er barneskolealder. Angående mor så er det litt opp og ned. Så jeg vet ikke helt hvordan den kommunikasjonen kommer til å gå.

Jeg skjønner jo at jeg ikke automatisk blir "stemor". Men hvordan unngå å bli 'foreldreaktig' samtidig som man er en voksen person med autoritet i eget hjem?

Det virker veldig krevende, ja.

[Gjesten]

Tusen takk for svar!

Jeg tenker frem og tilbake på dette hele tiden- det må da være hersens vanskelig å få til den balansen?

Du peker på noe av det som jeg synes virker vanskeligst - det at vi skal flytte sammen i VÅRT hjem - mitt hjem også. Hvordan klarer man å sette grenser, holde noenlunde orden på seg selv og samtidig ikke blir "monster-stemor"?

Flere?

Akkurat denne er enkel: Du stiller deg bak alt far sier. Så lenge dere ikke er gift er du ikke engang lovmessig moren deres, så du har i utgangspunktet ingenting du skulle sagt. Far og mor må lage reglene og sette grensene, du får hjelpe til å håndheve, men i utgangspunktet bør det meste være opp til far.

[leirbål]

Her er det mannen min som er stefar. Vi snakker mye sammen om hvilke grenser ol. vi vil ha.

Jeg lytter mye til ham, men det er jeg som har siste ordet hvis vi er uenige. Det er sjeldent, heldigvis.

Den første tiden var det kun jeg som håndhevet grensene, men etterhvert som gutten ble mere husvarm og trygg på mannen min, begynnte han å sette grenser han også.

Til å begynne med satt han kun grenser for ting som enten gikk ut over ham eller tingeene våre.

Nå er han i praksiss en "forelder" på lik linje med meg. Vel og merke i gåsetegn, for gutten har jo bare en pappa.

[Rumos]

Jeg er selv stemor og kjenner godt igjen tankene dine. Jeg leste "alt" jeg kom over og var veldig spent på hvordan det skulle gå før jeg flyttet inn til min nåværende samboer og hans sønn. Jeg synes mye av informasjonen du finner på nettet etc er veldig negativt vinklet selv om det selvsagt kan være utfordringer med stemorsrollen. For min del har det gått veldig bra, jeg er meget glad i min stesønn og vi har det veldig fint sammen. Vi har bodd sammen i 3 år og min samboer har hovedomsorgen.

Jeg vil anbefale deg å prøve å senke skuldrene, være deg selv, gi barna oppmerksomhet og vise at du bryr deg. Som andre har nevnt er det viktig at far blir hovedoppdrageren, ihvertfall de første årene, men du bør ikke melde deg helt ut på området. Lykke til:-)

[Gjest AnonymBruker]

Skjønner godt at du er spent! Er jo mange ting som spiller inn. Hvor lenge har dere vært sammen? Og hvor lenge har du kjent barna? Når dere blir bedre kjent, blir dere også tryggere på hverandre, både små og store. Og har du barn selv med deg inn i forholdet kan det jo bli noen utfordringer å få tilpasset alt, men det går seg nok til. Tror det er riktig som noen skrev tidligere at det er viktig å huske at barna har en mor, og ikke prøve å ta hennes rolle. Men heller prøve å være deg selv. Lykke til!

[Gjest AnonymBruker]

Akkurat denne er enkel: Du stiller deg bak alt far sier. Så lenge dere ikke er gift er du ikke engang lovmessig moren deres, så du har i utgangspunktet ingenting du skulle sagt. Far og mor må lage reglene og sette grensene, du får hjelpe til å håndheve, men i utgangspunktet bør det meste være opp til far.

Det må vel være det dummeste rådet jeg har lest! Ingenting hun skulle ha sagt?? I sitt eget hjem?

Det er nettopp sånne holdninger som gjør det vanskelig å få et forhold som dette til å fungere.

[Gjest ts]

TS her.

Hva jeg er lovmessig eller ikke spiller liten rolle synes jeg (jeg måtte jo adoptert barna for å være MOREN deres, og det er det ikke snakk om her!). Men jeg må da ha noe jeg har sagt i mitt eget hjem? Om hvordan vi lever sammen de ukene vi gjør det? Min tanke er ja, det er riktig at jeg skal kunne ha noe å si.

Har lest litt på KG rundt dette - og ja, det er lett å få inntrykk av at dette kommer til å bli veldig vanskelig, og at stemødre (brukt for enkelthets skyld) generelt er noe herk.

Jeg opplever det jo som udelt positivt at vi nå endelig flytter sammen - men er samtidig ganske skremt. Det er jo et stort ansvar å skulle være en del av barnas liv.

puh. Deilig å tenke litt høyt. Skal forsøke å senke skuldrene. Men jeg er ikke helt sikker på hva det vil si å "være meg selv" i denne nye situasjonen ennå...

[leirbål]

Jeg har tenkt litt på spørsmålet ditt. Svaret kan oppsummeres slik:

Du kan fritt sette grenser for ting som plager deg personlig.

Bråker de frykelig i samme rom når du konsentrerer deg om noe, kan du si ifra osv.

Andre grenser er det far som skal ta seg av.

Du kan snakke med kjæresten din om å dele på koselige ting, som å lese på sengekanten ol.

Bare husk at barna kankskje har ekstra stort behov for pappaen sin til sånne faste ting en periode.

Jeg tror ikke det må være så vanskelig. Snakk med kjæresten din om hva han tenker, og fortsett med det så ordner det seg nok greit.

Han kjenner jo barna godt, allerede.

Legger til at de fleste stemødre er fantastiske kvinner som gjør ting enda bedre for barna. Selvfølgelig finnes det unntak, men det gjelder jo alt.

Her inne er det mye lufting av frustrasjoner og prolemer, så det blir ganske skjevt hvis du tror det er sånn det stort sett er.

Det er utrolig mange barn og mødre som er oppriktig glad for barnas stemor. Og hvor ting går greit.

Endret 21. mai 2010 av leirbål

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ønsker deg all mulig lykke til og er sikker på at du vil takle dette sammen med mannen din, helt utmerket.

Bare det i seg selv at du reflekterer rundt dette på forhånd forteller at du har en fin innstilling!

Jeg har for lengst innsett min og våre begrensninger på området. "dine og mine" barn bør ikke bo sammen da ulikhetene hos deres mor og far er for ulike. Deres oppvekst så langt i livet har vært svært sprikende, og jeg ser dessverre at min mann ikke har tatt de nødvendige konflikter opp gjennom årene. Det vil stadig bli små konflikter og min irritasjon vil ta overhånd. Det ville ikke vært fint for barna.

Det fine er at vi har det fint som vi har det.

Dvs - jeg synes det. Ungene synes det. Det er min mann som sliter mest med våre boforhold.

[Naxos70]

Jeg vet ikke hva slags råd jeg kan komme med her, jeg flyttet sammen med min samboer for noen måneder siden. Jeg har ei jente fra før, han har tre barn (fra hennes alder og nedover). Det går stort sett greit, men det er tre unger som er ekstremt bråkete og kranglete, jeg har aldri opplevd maken. Heldigvis har moren gitt meg klar beskjed om at jeg har lov å si fra til de hvis de ikke oppfører seg. Det er mitt hjem også og hvis jeg ikke kan si fra når det blir for ille så føler jeg meg tråkket på. De lærer ikke grenser og da blir det bare værre og værre. Jeg er sier meg stort sett enig med faren, men han har kanskje måtte sette ned foten mer etter at jeg kom i hus. Jeg er for å være helt ærlig veldig glad for at vi ikke har ungene på heltid, jeg hadde antagelig ikke maktet det. Jeg er vant til å ha ei datter som er snill og grei og som hjelper til om jeg spør. Disse er rake motsetningen. Men vi kan ha fine dager også, og jeg er så utrolig glad i min samboer så jeg får det nok til å gå. Jeg håper det går bra for din del, vær deg selv du, men sett foten ned tidlig slik at de ikke behandler deg dårlig. Våre eldste er kommet i puberteten og det har nok litt å gjøre med at jeg og eldstemann "kræsjer", men oppførsel setter jeg høyt, uansett hvem det er!

[Phaedra]

Dette er et veldig vanskelig spørsmål syns jeg. Du må nesten bare føle deg frem. Det kommer helt an på barna, moren til barna, samboreren din og hvordan dere alle klarer å samarbeide.

Dette er nok det beste svaret hittil. Som du kan se av mange av innleggene i stemor-debatten på KG så er det mange spredte meninger på dette området - ofte meget bastante og kritiske, men det samme vil du se i moren-er-så-vanskelig-og-ødelegger-alt debattene. Ting blir ofte veldig svart-hvitt på internett

Når det gjelder hjemmet deres, så tror jeg det viktigste er å alltid ha i bakhodet at dere alle skal trives i deres felles hjem. Det er ditt hjem, det er barnas hjem og det er farens hjem. Hvis du kommer inn i et hjem som allerede er "deres", så må du nok jobbe mer for å få "din del" av hjemmet, men dette tror jeg også at det i stor grad går an å diskutere med de fleste barn så de skjønner det. Sørg for at alle tenker "vårt hjem" når det diskuteres regler

Slik jeg ser det så er det egentlig mest opp til far hva slags stilling du får i livet til barnet, for det er far som kommer til å støtte dine meninger både ovenfor moren og ovenfor barnet sitt, og det trengs ofte i begynnelsen. Så det viktigste er at dere holder hverandre løpende oppdatert om hva som fungerer og ikke fungerer i hjemmet.

Hvis faren allerede har regler for barna så kan det bli vanskelig (og ikke minst problematisk) å endre på disse. Ellers er det greit å sette seg ned og diskutere det man synes er vanskelig, for deretter å ha "rådføring" med barna. Vi har gjort dette når det gjelder rydding, hjelpe til hjemme, bråk inne osv. Faren og jeg avtalte reglene, og snakket med barna om det sammen etterpå. Rent bortsett fra det så må jeg innrømme at jeg gjorde som Tulla og lå litt lavt i terrenget i begynnelsen. Jeg brukte en del tid på å følge med på hvordan faren oppdro ungene, og dersom det var noe jeg var uenig i så tok jeg det opp med ham for å se hvordan han tenkte. Vi har begge i stor grad jobbet for å finne kompromisser vi kan leve med, som ikke snur barnas verden på hodet.

Jeg valgte også i flere år å se bort fra "stemorstittelen" (sånn rent bortsett fra at mange mener at den kun tilfaller deg når moren dør og du gifter deg med faren og derfor utgangspunktet reagerer hvis du kaller deg det, bare så du er OBS ), men definerte meg selv som en voksenperson i barnas liv. Det betydde at jeg kunne være med på å bestemme ting - men også at jeg var pliktig til å hjelpe til med ting, og å arbeide med å få et godt forhold til dem. Det tok også en god stund før de slapp meg inn på seg slik at jeg fikk tatt ordentlig del i livet deres, og det tok derfor også lang tid før jeg klarte å bygge opp noe forhold som 1) føltes naturlig ut (at jeg var oppriktig glad i dem), og 2) ga meg en følelse at jeg hadde rett til å ha autoritet. Ingenting kom naturlig for meg, verken autoritet, kjærlighet, interesse eller andre følelser (nå skal det sies at jeg var ganske ung når jeg gikk inn i dette forholdet). Det tok tid før alt dette falt på plass. Og fram til da så lente jeg meg mye på faren, spurte mye om hva han syntes om regler jeg hadde satt eller ting jeg hadde svart når barna spurte om noe osv. Jeg bare sørget for at barna ikke visste hvor mye jeg sjekket ut med ham, og hvor usikker jeg egentlig var

Ellers har jeg brukt mye tid sammen med barna på egen hånd, noe som har hjulpet oss alle veldig til å finne ut hvor grensene våre går - både mine og deres.

Når det gjelder forholdet til moren så har det gått gjennom en haug med forandringer det også. Hun og jeg har veldig ulike meninger, og i begynnelsen godtok vi vel egentlig at vi hadde hver våre regler i hver våre hjem. Barna var også veldig klar over dette, og taklet det bra. Vi hadde enighet om basisreglene dog (leggetider, innetider osv.). Men her har faren alltid vært klar på at min mening skulle vektlegges i diskusjoner, og moren har aldri sagt imot dette. Etter mange år har vi nå ofte "familieråd" i plenum med barna - hun, han og jeg. Veldig OK når de har blitt tenåringer

For noen vil dette sikkert høres veldig vanskelig ut, og for noen veldig lett. For meg var det begge deler. Selv nå, ti år etter at jeg gikk inn i dette forholdet (med dem alle) er det ting jeg er usikker på, og lurer på, og som ikke faller naturlig for meg Og det har dukket opp en haug med ting underveis hvor jeg og faren har vært fundamentalt uenige. Forholdet mellom barna og meg har endret seg veldig, og er fortsatt under forandring. Så hele veien så er det en fulltidsjobb å være "stemor", men jeg har hørt rykter om at det ikke er så inmari enkelt å være mor (eller far!) heller

Jeg tror kanskje det er dette som er å "være seg selv" :gjeiper:

[AnonymBruker]

Akkurat denne er enkel: Du stiller deg bak alt far sier. Så lenge dere ikke er gift er du ikke engang lovmessig moren deres, så du har i utgangspunktet ingenting du skulle sagt. Far og mor må lage reglene og sette grensene, du får hjelpe til å håndheve, men i utgangspunktet bør det meste være opp til far.

Haha,- fleiper du???? Far og mor kan slett ikke lage regler og sette grenser alene så lenge barnet bor i hennes hus også! Du tuller - ikke sant? Nei, vet du hva! Her må "stemor" vise raushet og holde seg bak der hun føler det er naturlig, men regler og grenser, nei det får jammen far og stemor sammen sette!!

Er det slik at far og mor føler at de har rett på å sette regler og grenser sammen, ja, så får de fortsette å dele hus da!