Stefamilier

[Gjest Anonymous]

Jeg holder på å skrive en oppgave om stefamilier,- fra synsvinkelen til stemoren. Jeg er selv stemor, bor sammen med samboerens ene barn, og har ingen barn selv. Jeg har funnet mye stoff om "mine, dine og våre barn". Men hva hvis man lever i en familie med bare HANS barn? Er det andre som er i denne situasjonen håper jeg dere kan komme med meninger og tanker om det; hva synes dere evt er vanskelig, hvordan fordeler dere ting, hvor mye ansvar tar dere? Jeg føler meg litt alene i min situasjon, og synes det kan være vanskelig å vite hvordan jeg skal utøve denne rollen. Jeg synes også at det kan være vanskelig å føle at det er JEG som må tilpasse meg mest, og innrette livet mitt etter "alle de andre" som er involvert.

[Cassandra]

Det var en annen og som etterlyste "ste mødre". Jeg tror hennes innlegg er på Aktuelt..... Jeg tror jeg tror....

Kanskje du kan finne henne...??12

[Avenodite]

Hei! Jeg ser ikke på meg selv som en stemor, men det er vel det jeg er. Flyttet sammen med kjæresten min og hans sønn for et halvt år siden... Det vanskeligste for meg tror jeg er at jeg føler ikke at jeg strekker helt til. Jeg er ikke så vant til å omgås barn, så jeg var , og er nok enda, veldig forsiktig når det gjelder hans sønn. Det er en herlig gutt, men jeg klarer ikke helt involvere meg. Det er kjæresten min som tar alt ansvar. Synes det er utrolig at gutten aldri har reagert negativt på at jeg "kom inn i livet" deres. Prøver å jobbe med forholdet, og føler at gutten trenger en morsfigur.( Han har ikke så mye kontakt med moren sin) Ikke så lett å skrive om dette faktisk. Men har du spørsmål, kan jeg prøve å svare.

[Gjest Anonymous]

Hei,

bare en kort kommentar til første anonym: når du går inn i et forhold med en mann som har barn fra før av - da kommer barna i første rekke. DET synes jeg er helt naturlig ihvertfall. De kan jo ikke noe for situasjonen de har havnet i.

[tessa]

Vel..

Stemoren vår har bare oss..

Pappas ufyselige barn..

Og mest av alt hans tidligere kones barn.

Vi ser ikke pappa særlig mye lenger..

Nå er jo jeg 21, men min bror er bare 16.

Jeg synes selvsagt at hun visste at hun fikk oss med på kjøpet, men hun har en annen side av saken..

Hun sier at hun ble sammen med ham,

men at hun aldri ba om å få bli noen ny reserve mamma. Som om vi ønsket det! Vi har jo en mor..

så hun har på en måte øddelagt alt som kunne vært..

Mammas kjæreste er derimot helt motsatt..

Han er der for oss..

Vi respekterer han, han respekterer oss..

natt og dag kan man si..

I alle fall håper jeg at du vil prøve å lytte til dem, til han..

Jeg er sikker på at om de får muligheten

så er de fine mennesker..

Husk at barn også har kompliserte følelser og tanker..

Gi ting tid..

Og please gjør hva du kan for at de skal få beholde pappaen sin..

Ingen har noe å tjene på hat og mistillit og vonde tanker..

Snakk sammen..

Hilsen pappas jente.. som savner pappa..

[Gjest Anonymous]

Hei, har ei venninne som er i samme situasjon som deg.Slitsomt spør du meg. Er det verdt alt slitet? Hvor lenge skal en holde ut og prøve?Vet jo ikke hvor lenge dere har vært sammen da, men uansett bør det nok klart frem på dagsorden HVOR mye ansvar du skal ha. Han bør hvertfall ha hovedansvaret mener nå jeg. I tillegg bør jo mora til barnet(barna) føle et visst ansvar.Snakk med typen din klart og T.Y.D.E.L.I.G. om dette slik at det ikke blir noen misforståelser.

Du bør også for all del finne ut om du trives i den situasjonen du er i. Hvor lenge skal en utsette seg selv for et slikt press før man sier nok er nok. Dessverre er det nok mange som prøver og prøver, og blir så "vant" til situasjonen at de egentlig glemmer hvordan det var å være seg selv.

Forøvrig må du jo alltid gi et forhold noen sjanser, fordi ingenting går av seg selv, men det er også viktig å sette en grense for hva du skal utsette deg for.

Prøv å tenk konkret på om den situasjonen du er i idag er en situasjon du ønsker å være i lenge fremover. Hvis ikke må du tenke: Hvor lenge til vil jeg være i denne vanskelige situasjonen for å (forhåpentligvis) få det bra. Tilslutt bør du tenke på hvorfor det ikke har blitt bra til nå (selvom du har prøvd) og om sannsynligheten for at situasjonen vil bedre seg er stor.

Prat med samboeren din, og fortsetter det på det samme viset i det lange og det brede så husk at det er ditt liv!!!Ikke barna til samboeren din sitt.

Good Luck.

[Gjest Anonymous]

Hei!

Det siste innlegget var som jeg skulle ha skrevet det selv. GOdt skrevet!

[Gjest Anonymous]

Mange jeg kjenner har rosemalt stefamilier. Så heldige barn, får to familier.

Det er ikke bare å ta over mors eller farsrollen. Det er flere personer i bildet. Nye tanter,onkler og besteforeldre.

Kjenner en fam med to gutter.De gledet seg for det var liten fam på morsiden og ingen farmor eller farfar.

Stefaren ble helt topp for guttene, men desverre resten av familien var ikke interesert. Tror ikke de vet når de har gebursdag engang.

Aldri en julegave. Aldri noen deltagelse på noe vis.

Så at alle stefamilier fungerer så fint som "historiene "sier, det tviler jeg sterkt på.

[Gjest Meg]

Kjære deg!

Jeg er i samme situasjon som deg, og jeg kan skrive under på at det ikke er bare lett.

Jeg fant meg en kjæreste med flere barn, og de godtok meg fra dag èn, uten problemer eller motforestillinger.

Etter at vi hadde vært kjærester noen år flyttet jeg inn til ham.

Vi hadde IKKE avklart grenser og forpliktelser på forhånd, noe vi absolutt burde gjort. (etterpåklok)

Jeg har aldri sett på meg selv som stemor, for barna har allerede en mor. Derfor trodde jeg at dette skulle gå helt greit fordi jeg kunne være barnas venn og ikke ha noen oppdrager-rolle.

Men uansett hvor mye man ønsker og håper, går det ikke alltid som man vil.

Det ble til at jeg tok en stor del av husarbeidet, noe jeg syns var urettferdig når man er mange mennesker som bor i det samme huset. Og det er jo ikke riktig at èn eller to skal gjøre alt.

Jeg mente også at barna ikke bare kunne ta med det som var positivt ved meg. Så lenge de satt pris på at jeg laget mat, ryddet, og kjørte dem hit og dit, måtte de også ta med det som var negativt.

De måtte tolerere litt kjefting hvis de ikke ryddet opp etter seg, eller unnlot å ta del i husarbeidet generelt.

Her var nok kjæresten min lite deltagende.

Det ble med noen skippertak innimellom der han engasjerte seg for å få dem mer med.

Det som også er veldig viktig i en sånn situasjon som du er nå, er å ta vare på parforholdet.

Med oss gikk det så langt at vi aldri fikk være alene. Barna ville ikke til sin mor (hun er mye mer konsekvent, og der MÅ de ta del i husarbeidet)

Det førte til at vi aldri fikk være alene, vi fikk ikke tid til "bare" å være kjærester.

Nå er det gått så langt at jeg er flyttet ut.

Det ble for mye for meg, og jeg følte at jeg ikke fikk noen opp-backing av kjæresten min når jeg tok opp noe som for meg var et problem.

Jeg følte at jeg var den som alltid måtte bøye meg. Mine behov kom alltid sist.

Jeg kommer nok til å flytte inn igjen til kjæresten min, men ikke før barna er begynt å flytte ut. (eldste er 20 og i full jobb)

Det var utrolig deilig å komme for seg selv.

Nå har jeg bare meg selv å tenke på, og er det rotete her, er det kun mitt eget rot.

Vi har et ganske OK forhold selv om jeg er flyttet ut. Det som er viktig er jo å finne en form for samliv som passer for den enkelte.

Jeg reiser ofte på besøk til kjæresten min og barna hans, men duverden så godt det er å komme hjem til meg selv etterpå.

Derfor er mitt råd.

Ha en god dialog med kjæresten din om hvor grensene skal gå, og hvor mye du skal engasjere deg. Du kan ikke bare ta med det som er positivt, for livet består ikke bare av solskinnsdager.

Lykke til.

Meg