Sliter med skilsmissen til mine foreldre

[Gjest AnonymBruker]

Mine foreldre skilte seg da jeg var ca 21 år etter nesten 30 års samliv. J. Skilsmissen kom som et sjokk på oss barna, og vi hadde aldri merket noe til at de ikke trivdes i ekteskapet. Men de skiltes som venner og det var en forholdsvis udramatisk separasjon, noe vi var glade for og kunne akseptere.

Men da de etter ett år skulle begynne å dele boet begynte en vond og langvarig konflikt mellom mine foreldre. Min far fikk seg ny kjæreste/samboer og trakk seg dessuten mer og mer bort fra familien. I dag har han lite kontakt med sine gamle venner og vi barna treffer ham bare 2-3 ganger i året. Det er blitt vanskelig å ha et nært forhold til ham og han virker lite interessert i livene våre. Hans nye samboer klarer jeg dessverre heller ikke å bli komfortabel med, da huner eldig opptatt av å verne om seg og sine små barn, sånn at det ikke er helt rom for oss hos dem.

Mamma har slitt økonomisk etter bruddet og er ganske bitter på min far for måten han har behandlet henne (og oss) på. Hun har gitt seg selv en slags offer-rolle og mener hun selv har gjort alt riktig og at det er far som har gjort alt feil. Hun virker ensom og ringer oss barna flere ganger om dagen bare for å prate.

Samtidig har konfliktnivået mellom mine foreldre roet seg betraktelig de siste årene, og de er ikke uvenner lenger. De bare har ikke noe kontakt. Hvis de begge er invitert til familie-tilstelninger klarer de å være siviliserte og høflig mot hverandre. Sånn sett er jo ting greit nok.

Jeg synes imidlertid hele familiesituasjonen er blitt ganske utriveli,g og føler meg ikke hjemme noe sted lenger. Jeg hater hvordan familien er blitt splittet, og synes det er stress med hvor vi skal feire jul, og hvem som skal inviteres hit eller dit. Jeg er trist for at min far har forandret seg så mye, og jeg er trist fordi jeg føler at mor er ensom. Den gode familien som jeg vokste opp i er på en måte blitt borte, og det plager meg at vi aldri vil få den tilbake. Til tider har jeg skammet meg over hvordan utviklingen i skilsmissen mellom mine foreldre tok, og er sinna på mine foreldre for at de lot det skje.

Jeg merker at jeg vender meg mer og mer til svigerfamilien min, og opplever det som en trygg havn hvor familien fremdeles står sterkt. Jeg beundrer at mine svigerforeldre har vært gift i over 40 år og fremdeles har et fint samliv. Jeg tar meg selv i å tenke at jeg skulle ønske mine foreldre aldri skilte seg.

Nå er jeg blitt så voksen at jeg føler at jeg kan spørre min mor om mer detaljer rundt skilsmissen. Hva var egengtlig grunnen til at de gikk fra hverandre, osv. Jeg tok mot til meg og spurte henne om dette i påsken. Dette var svarene jeg fikk. "De kjedet seg i ekteskapet. Var blitt mer som bror og søster enn mann og kone. Etter som barna ble store manglet de felles interesser".

Under samtalen ble jeg mektig irritert, og jeg merker at jeg er mer skuffet over mine foreldre. Hva faen liksom? Man gir da ikke opp en familie pga at man kjeder seg? Gjorde de noen grep for å endre på det?

Familien min er ødelagt fordi mine foreldre hadde en nedtur i ekteskapet. Det var ikke noe utroskap, det var ikke krangling, det var ingen løgner eller annet svik. Nei, de kjedet seg.

Jeg håper de synes det var verdt det.

Svarene har fått meg til å lure på hva som egentlig ligger bak skilsmisser. Gir vi for fort opp? Burde man kjempe mer for familiens skyld? Jeg innrømmer at jeg er litt bitter, er det urimelig?

Har dere noen tanker om min historie og problemstillingen?