store problemer i ekteskapet

[Rime]

Jeg har det så vanskelig nå, at jeg må legge inn et innlegg her i håp om å få litt trøst og beroligende ord...

Mannen min og jeg gifta oss i fjor, og vi har en sønn på 2 år sammen. Vi har bodd på et småbruk sammen med svigers i snart 3 år. Da vi flyttet inn her, var jeg veldig åpen om at jeg ikke ønsket å bli boende og etablere meg et slikt sted, men at vi godt kunne bo der en liten stund. Så ble jeg gravid, og ville da flytte. Mannen ville absolutt ikke flytte, og vi diskuterte masse!! Kom frem til en avtale; vi skulle bo der i 2 år til og spare disse 2 årene.

2 år gikk. Jeg mistrivdes skikkelig, og holdt på å bli sprø av å bo langt fra folk, vennene mine, kafeer og butikker. Så etter 2 år var jeg SÅ klar for å flytte og begynte å se på hus. Mannen var veldig lite interessert i alle husene jeg viste han, og til slutt kom det frem at han ikke ville flytte allikevel. Han vil bli boende her.

Jeg ble helt satt ut, og nevnte forsiktig avtalen vår. Han sier at han har endret mening. Vi kranglet og diskuterte lenge før vi endelig kom frem til en avtale om at vi skulle gi det et år til. Kompromiss. Etter kun få mnd til sier mannen at han ikke vil flytte. Han VIL bli her. Stemningen er så dårlig. Han er sur, kort og har ikke rørt meg på 6 mnd.

Jeg prater, gråter, trygler og ber. Han lar seg ikke rokke. Jeg sa at jeg ikke kan gå med på dette, og at jeg da må flytte alene. Det kunne jeg gjerne gjøre, men han skal da ha sønnen min 50%. annenhver uke altså. Og det GÅR bare ikke. han er bare 2 år, og jeg kjenner jeg blir helt ødelagt inni meg bare ved tanken på å ikke ha han hos meg mer en annenhver uke. 7 dager uten?? det lengste jeg har vært uten han er i 1 døgn.

Mannen jobber mye og har masse hobbyer som jakt, fiske, motorcross mm. Han er derfor mye borte, og jeg og sønnen vår er mye alene. Jeg dør inni meg ved tanken på å være annenhver uke uten han. Har prøvd å foreslå at han skal ha han hver onsdag og annenhver helg + at jeg vil være fleksibel og at dersom vi klarer å være venner så kan vi jo ses masse. at han kan komme til meg så mye han vil. Han vil ikke det. Han vil ha han 50%.

Jeg har det SÅ tøft nå. Føler meg så lurt. Han har vært så forelsket og skjønn, lovet meg hus der hvor jeg faktisk vil bo, og nå... ingenting.

Jeg tenkte å ringe familievernkontoret i morgen og bestille ekteskapsterapi. Håpe at vi får noe ut av det. Har dere noen tanker, råd, tips... hva som helst?

Det er så guffent, for jeg ser plutselig på min egen mann som en drittsekk. synes rett og slett han behandler meg dårlig. og det er så fælt. jeg klarer ikke å føle noen ting for han lenger. herregud. jeg har en klo rundt hjertet mitt fordi jeg er så redd for sønnen vår oppi dette.

[Gjest AnonymBruker]

Det kunne jeg gjerne gjøre, men han skal da ha sønnen min 50%. annenhver uke altså.

Det er DERES sønn, ikkje bare din. Velger du å flytte fra mannen din har han rett til å ha samvær med sønnen deres han også. Du må "overleve" 7 dager, skulle mannen din liksom overlevd å være uten nesten 14 dager og bare få se han annenhver helg eller mindre da eller?

Det går nok fint.

Så du får finne ein måte å takle det på.

[Rime]

Det er DERES sønn, ikkje bare din. Velger du å flytte fra mannen din har han rett til å ha samvær med sønnen deres han også. Du må "overleve" 7 dager, skulle mannen din liksom overlevd å være uten nesten 14 dager og bare få se han annenhver helg eller mindre da eller?

Det går nok fint.

Så du får finne ein måte å takle det på.

Unnskyld skulle stå sønnen VÅR

Ja, men han skal selvfølgelig få være sammen med han mer enn det. men jeg tror ikke det er bra for et så lite barn å ha 2 hjem :o

[Frøysa]

Hei du der

Ser det er en vanskelig situasjon du er i Skjønner godt at du føler det er hardt når dere tross alt har et barn og en lang historie sammen nå...

En ting jeg ikke skjønner helt er at mannen din ikke vil prøve å flytte. Vil han ikke prøve for din skyld...? Syns det virker ganske egoistisk og barnslig av han å ikke kunne prøve, når dere tross alt er gift og har et barn sammen. Det er jo tross alt deg han er gift med, og ikke foreldrene sine.

Skjønner situasjonen med sparing og baby, og det er flott med foreldre som vil dele hjemmet sitt med dere for å la dere få en bedre økonomisk situasjon, men alt med måte så klart.

Hvis han er veldig opptatt med hobbyer osv, så kan det jo være at han etterhvert finner ut at han ikke kan ha barnet deres 50 %? Kjenner til flere tilfeller der dette har blitt endret etterhvert. Tror uansett et barn merker at foreldrene ikke "går sammen", og da er det kanskje ikke barnets beste å være sammen for barnets skyld heller. Eller? Har flere bekjente som har vokst opp med foreldre som var sammen kun pga økonomi og deres felles barn, og de fleste har merket dette i oppveksten.

Men selvfølgelig, det er jo opp til hver enkelt...

Håper hvertfall du finner en god løsning på problemene. Du fortjener å leve med en mann som respekterer deg og dine meninger og følelser. Og ikke minst tar vare på deg - som ut i fra beskrivelsen din, han ikke gjør akkurat nå... Du skal tenke på deg selv oppi det hele også.

[Gjest AnonymBruker]

En veldig lei situasjon, og jeg kan forstå at du er frustrert.

Selv om mannen din ga et løfte om å flytte, er det likvel ingen sikkerhet for din del. Du kan velge å stole på ham - som du gjorde, men du vet aldri, slik som nå. Alle har lov å skifte mening, men om han gjør feil ved å ikke møte deg på halvveien, er jeg jammen ikke sikker på. Det får være opp til hver enkelt å dømme, men jeg vet i hvertfall at dersom jeg hadde ønsket at ekteskapet skulle holde, hadde jeg gjort alt i min makt for å få det til å fungere.

Dersom han står på sitt, og du har en sterk følelse av at du er på helt feil plass, hadde jeg vurdert å flytte. Han har rett på å ha sønnen deres annenhver uke, så det kan du dessverre ikke gjøre så mye med.

Ekteskapsrådgiver er ingen dårlig idè. Har du luftet forslaget for ham?

[Rime]

En veldig lei situasjon, og jeg kan forstå at du er frustrert.

Selv om mannen din ga et løfte om å flytte, er det likvel ingen sikkerhet for din del. Du kan velge å stole på ham - som du gjorde, men du vet aldri, slik som nå. Alle har lov å skifte mening, men om han gjør feil ved å ikke møte deg på halvveien, er jeg jammen ikke sikker på. Det får være opp til hver enkelt å dømme, men jeg vet i hvertfall at dersom jeg hadde ønsket at ekteskapet skulle holde, hadde jeg gjort alt i min makt for å få det til å fungere.

Dersom han står på sitt, og du har en sterk følelse av at du er på helt feil plass, hadde jeg vurdert å flytte. Han har rett på å ha sønnen deres annenhver uke, så det kan du dessverre ikke gjøre så mye med.

Ekteskapsrådgiver er ingen dårlig idè. Har du luftet forslaget for ham?

ja, han vil gjerne gå til rådgiver. så skal bestille time i morgen. Jeg vil heller bo her, enn å bare se sønnen min annenhver uke... Så jeg kommer virkelig til å jobbe for dette.

[Gjest AnonymBruker]

Du må tenke på at sønnen din har heller ikke godt av å leve i et fellesskap hvor foreldrene mistrives med hverandre. Selv om han er liten, vil slike ting merkes. Om ikke nå, så senere.

Selv om sønnen din er førsteprioritet, må du også tenke på deg selv.

[Gjest gjest]

Høres veldig trist og vanskelig ut. Ville bare si at jeg har vondt av deg. Jeg tenker at en må samarbeide om å finne et sted å bo der begge trives. Bodde selv tett på foreldre til tidligere kjæreste ei periode, for å spare penger osv. Jeg knakk sammen allerede da han kom med forslaget, og følte veldig at det var å gi opp mitt eget liv og egne drømmer. Virker kanskje dramtisk, og det avhenger jo av forholdet man har til familien også, men jeg skjønner veldig godt at du ønsker deg et annet hjem, og samtidig at dere har barn sammen og at du ønsker mest mulig stabilitet og trygghet for ungen. Stor klem til deg...

[Gjest AnonymBruker]

Det å kontakte familieværnkontoret er lurt. Det er ikke sikkert praterapi ender opp med å bli løsningen for dere, men det er selvsagt lov å håpe og det er flott at du er villig til å jobbe for dette og ikke gi deg før du har forsøkt alle utveier som er mulig.

På familievernkontoret vil du uansett kunne diskutere hva som er viktig for barenet i en slik situasjon. Hvor har barnet best av å bo, hvodan reagerer barnet på å være 50% delt, hvilke boehv har barn på deres sønn sin alder etc. Dette er informasjon som er viktig for deg i denne vurderingsprosessen så det er flott at du tar kontakt med familieværnet.

[Havbris]

Det å kontakte familieværnkontoret er lurt. Det er ikke sikkert praterapi ender opp med å bli løsningen for dere, men det er selvsagt lov å håpe og det er flott at du er villig til å jobbe for dette og ikke gi deg før du har forsøkt alle utveier som er mulig.

På familievernkontoret vil du uansett kunne diskutere hva som er viktig for barenet i en slik situasjon. Hvor har barnet best av å bo, hvodan reagerer barnet på å være 50% delt, hvilke boehv har barn på deres sønn sin alder etc. Dette er informasjon som er viktig for deg i denne vurderingsprosessen så det er flott at du tar kontakt med familieværnet.

Enig - og håper dere får hjelp fra en "objektiv" tredje person på familievernkontoret. I det minste kan dere få hjelp til å strukturere diskusjonen.

Men hva er hovedargumentet hans for å ikke ville flytte? Er det røttene til barndomshjemmet, bånd til foreldrene sine, eller orker han bare ikke tanken på å starte flytteprosessen? Det må jo finnes en grunn til at han ønsker å bo akkurat der - og at han tviholder så hardt på sitt eget standpunkt og ikke ønsker å komme deg i møte.

[Gjest jomfrua]

Vanskelig situasjon du er i. Vil ikke kommentere annet enn:

Du nevner barnet skal bo 1 uke hos hver av dere. Vil bare minne deg på: Så små barn bor ikke 1 uke her og 1 uke der. Her må det kortere intervaller til; kanskje 2 - 3 dager på hvert sted inntil barnet blir eldre.

[Gjest Elwood]

Det som slår meg slik du framstiller det her er at det virker som om det hele tiden har vært din manns plan og ønske om å bo der dere bor nå permanent. Det er der han ønsker å bo, han har det tydeligvis som plommen i egget der. Du derimot blir sprø av det.

Hvor man vil bo er en rimelig viktig ting her i livet, og det virker usannsynlig at to mennesker med så forskjellige oppfatninger av dette skal klare å bo sammen, derfor er nok dessverre skillsmisse den minst dårlige løsningen. Det er synd at sønnen deres skal få lide.

I utgangspunktet kan jeg forstå at mannen din krever 50% samvær med sønnen deres, han er nok glad i ham selv om han ikke utrrykker det på samme måte som deg. Jeg vil anbefale dere å gå til familiemegling slik du allerede har tenkt på, der møter dere folk som har erfaring med slikt.

[Gjest Gjest]

Samme skjedde med meg, han hadde overhodet ingen planer om å flytte senere, men sa det for å få meg med. Innrømte til og med senere at det var bare noe han sa.

Ingen barn under 3 år bør bo 50/50, og det får han ikke medhold på noe sted. Da må dere bli enige om en "vanlig" samværsordning inntil videre i alle fall, og i en evnt sak må han bevise at han er den som har vært primær omsorgstaker fra gutten var født. Hvilket jeg betviler ettersom han har mange hobbyer som du sier...

Ta kontakt med familiekontoret. Der får du/dere snakket med noen utenfra. Forøvrig synes jeg ikke du skal la ham sette deg i en skrustikke med sønnen som press. Han vinner ikke frem på den måten over et så lite barn. Og de politisk korrekte kan ta seg ei bolle!

At 50/50 er en god løsning på SIKT er en annen sak.. Husk at du som voksen skal leve et voksent liv også. Du er ikke bare mamma, du er deg selv også. Veldig mange kvinner ser ikke selv at de får det beste av to verdner med å ha 50/50 deling når barna er litt mer oppe og går for egen maskin.

[Rime]

Vanskelig situasjon du er i. Vil ikke kommentere annet enn:

Du nevner barnet skal bo 1 uke hos hver av dere. Vil bare minne deg på: Så små barn bor ikke 1 uke her og 1 uke der. Her må det kortere intervaller til; kanskje 2 - 3 dager på hvert sted inntil barnet blir eldre.

Ja!! Såklart! Jeg visste det var noe veldig feil med 1 uke her og 1 uke der!

Ellers takk for svar alle:) Mannen min og jeg har liksom alltid vært "enige" om at vi skal flytte etter hvert. Han har sagt at han kunne tenke seg å bodd her, men at vet at det ikke er tema. Men nå har han endret mening. Han kommer til å arve dette småbruket etter hvert.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tenker at det beste er at dere går fra hverandre. Du sier at du ser på han som en drittsekk nå, og mye er nok ødelagt mellom dere. Jeg syntes ikke du skal bli boende for å være med sønnen din hver dag.

Det vil være forferdelig for deg å være uten sønnen din i de periodene han er med far, men slik har mange det. Du klarer det du også Og sønnen din har veldig godt av å være sammen med faren sin. Du kommer til å ha fri, og kan pleie dine egne interesser, trening, jobbe overtid hvis du vil, være med venner, og sove lenge i helgene

Jeg husker fra dine tidligere innlegg, også med andre brukernavn at du kan være litt "hønemor". Ikke stygt ment Skjønner at du er veldig glad i gutten din Tror både du og sønnen din kan ha godt av dette Våg å stole på far og besteforeldrene, og slipp kontrollen.

[Rime]

Ikke SÅ hønemor da

Herregud, uansett om jeg hadde opprettet en ny bruker og skrevet at jeg var mann og neger så hadde folk forstått hvem jeg var

Sønnen min fikk en tøff start på livet, og det har nok preget meg veldig. Men jeg er ikke noe mer hønemor nå enn mine venninner som har barn. Men er VELDIG knyttet til sønnen min, og kjenner fortsatt hjertet hoppe over et slag når jeg ser han i barnehagen når jeg kommer for å hente han :rødme: Han er så FIN!!!

Dette er en skikkelig møkkasituasjon da. Jeg vil jo ordne ting mellom oss, men føler jeg har fått et ultimatum om at jeg må bli boende dersom vi skal ha noe fremtid. Og småbruket ligger midt mellom 2 hovedveier, langt fra skole og sentrum + at vi bor sammen med svigers. Det er fryktelig mye støy fra veiene, og det er slitsomt!!

Jeg drømmer om et hus på et boligfelt med masse barn, lekeplass i umiddelbar nærhet og at sønnen vår har en fin og trygg skolevei. Jeg er veldig sosial, og liker å ha naboer + nærhet til sentrum. Vi har jo hele tiden hatt en avtale om å flytte men nå har han altså gått tilbake på den avtalen. Og jeg har gitt det 2 år på gården, og holder på å gnage av meg armen...

Endret 14. mai 2010 av Rime

[Gjest AnonymBruker]

Skjønner godt at du er forbannet for at han plutselig har ombestemt seg!! Og skjønner veldig godt at du heller ønsker å bo på et boligfelt med andre mennesker og barn!

Men syntes han det er greit at dere skilles da, eller?

[Rime]

Skjønner godt at du er forbannet for at han plutselig har ombestemt seg!! Og skjønner veldig godt at du heller ønsker å bo på et boligfelt med andre mennesker og barn!

Men syntes han det er greit at dere skilles da, eller?

Nei, han synes ikke det... Men han vil ha i pose og sekk. Åå jeg var så forbanna når jeg skrev innlegget i går:o Han er så vanskelig å prate med og når det er en konflikt. Vi får håpe de er flinke hos familievernet.

[Gjest AnonymBruker]

Hvis du setter hardt mot hardt og sier du vil skilles, og at han fint kan ha sønnen deres 50 % så kanskje han backer ut? Når han skjønner at han ikke kan få alt han vil.

[Rime]

Hvis du setter hardt mot hardt og sier du vil skilles, og at han fint kan ha sønnen deres 50 % så kanskje han backer ut? Når han skjønner at han ikke kan få alt han vil.

Prøver å gå i den samlivsterapien først tenkte jeg. Har uansett ikke tenkt til å si at han kan ha sønnen vår 50% men er veldig opptatt av at far og sønn skal ha masse kontakt, så vil gjerne la de treffes på dager som er "mine dager" også. Vil sønnen vår se pappa på en mandag, så ringer jeg pappa og hører om han vil ha besøk. Sønnen vår er jo viktigst. jeg kommer ikke til å være noe firkanta og kjip.

Men synes han er for liten til 50%. + at jeg klarer ærlig talt ikke å se for meg at jeg kan leve med det så jeg vil prøve å få til noe annet dersom det skulle komme til det punktet at vi går fra hverandre.