Hva bør jeg gjøre? (langt)

[Gjest Usikker]

jeg må bare lufte tankene mine et sted, og håper at folk gir meg noen tilbakemeldinger.

For endel år siden traff jeg verdens beste gutt. Vi ble kjent over internett og fra første stunden vi møtte hverandre var kjemien på topp.

Vi bodde noen mil fra hverandre, men ikke lengre enn at vi møttes hyppig. Vi ble fort kjærester, og jeg har vel igrunn aldri opplevd noen som har gitt meg den følelsen han gjorde.

Etterhvert fikk han seg jobb på andre siden av jordkloden, vi hadde da vært sammen et års tid. Han fortalte meg gråtkvalt om det, og at han ikke hadde så mange andre valg i den bransjen han jobber i. Det var veldig tungt at han skulle reise, men han lovet meg at det kun var for 2 mnd.

Så reiste han, og hjertet mitt stoppet vel nesten.

Vi snakket hyppig på sms og telefon de første ukene, men pga. tidsforskjell og UTROLIG store telefonregninger begrenset det seg litt selv.

Etter han hadde vært der i 2 mnd, fikk jeg vite han ikke skulle være der i 2 mnd, men i 3 mnd. Det var greit, ikke så ille med en mnd fra eller til.

Den mnd gikk, og han kom hjem på besøk.

Iløpet av de ukene han var hjemme hadde vi det utrolig fint, det var akkurat som før.

Så fortalte han at han måtte ned igjen, for noen mnd. til. Siden det var umulig for han å få jobb i Norge uten den erfaringen han fikk der nede.

Det var tøft når han reiste igjen, siden han ikke visste når han kom hjem. Men han lovet at det ikke ble mer enn et par mnd.

Når han reiste ned igjen de gangen ble han mer og mer fraværende. Fikk færre sms, færre telefoner. Og det skjønner jeg med tanke på kostnaden. Men som jeg sa til han; du kan jo i det minste sende meg en mail slik at jeg vet du er i live.

Han skyldte på at han hadde utrolig mye arbeid og hadde så liten tid.

Vi gled fra hverandre denne perioden. Og den varte et halvt år. Snakket nesten ikke sammen.

Så kom han hjem igjen, og da var han den samme som han hadde vært før. Men det var endel ting som jeg ikke klarte tilgi, som at han ikke hadde tid på EN mnd til å sende kjæresten sin en mail, når jeg visste han hadde masse fritid med de han jobbet sammen med der nede.

Det sa meg at han kanskje ikke var så glad i meg som han hadde gitt uttrykk for. Han flyttet hjem.

Jeg vet ikke helt hva som skjedde videre, men han orket ikke forholde seg til at jeg ikke taklet det og jeg følte han ikke gjorde noe for å vise meg at han elsket meg.

Det var veldig mye frem og tilbake i en periode, han gjorde meg sjalu og jeg andre veien. Alt igrunn bare for at vi var så glad i hverandre, men ikke klarte komme tilbunns i det som hadde vært.

Så gjorde han slutt. Brått fikk jeg beskjeden om at han ikke ville mer. At vi ikke skulle ha mer kontakt, at han gikk videre og at han var glad i meg, men vi ikke kunne være sammen lengre.

Jeg forsto med en gang jeg fikk beskjeden at han mente det. Og jeg respekterte det, selv om det er det verste som har skjedd i livet mitt.

Jeg gråt flere mnd. i strekk, gikk ned 10 kg, klarte ikke studiene mine, ble sykmeldt fra jobben min og begynte hos psykolog siden det ble en altoppslukende ting i livet mitt.

Hver gang jeg så fornavnet hans, hørte noen snakke om stedet han kom fra eller annet som kunne kobles til han, ble jeg fysisk dårlig.

Jeg brukte 6 mnd på å komme meg tilbake til et nogenlunde "normalt" liv etter dette.

Møtte etterhvert en ny mann, som viste seg være utrolig snill, omtenksom og en elskverdig mann. Etterhvert ble vi kjærester, flyttet sammen og nå 1 år etterpå venter vi en liten baby.

Alt burde være utrolig fint, og det er det. Men det lurer et spøkelse i bakgrunnen... X`en min. Jeg har aldri aldri kommet over at han var den rette, og at han IKKE ville ha meg. Den rette ville ikke ha meg. Hva skulle jeg gjøre? jeg måtte jo bare gå videre.

Den siste tiden har jeg fått endel oppringninger av x`en min. Hver gang jeg ser nummeret hans på telefonen min, stopper hjertet mitt et øyeblikk og jeg får lyst til å juble... Det betyr jo at han tenker på meg...

Jeg har sendt en melding en gang til han for å høre hva det er han vil meg, og han sier at han bare vil prate. Det er hans måte å si at han vil prøve på nytt, jeg kjenner han så godt.

Hva gjør jeg nå? Jeg sitter med en utrolig flott kjæreste som jeg venter et lite barn med. Men jeg klarer ikke glemme den som var så rett for meg som ingen har vært hverken før eller siden...

Jeg føler meg dum, slem og egoistisk som tenker på han...men det var noen så utrolig spesielt med han...

Kan noen gi meg noen meninger?

Mvh fortvilet jente 29.

[Bringebærjenta]

Den rette ville ikke ha deg. Altså var han ikke den rette.

Du er opphengt i tanken på hva som kunne vært, kunne blitt, hva hvis, hva om.

Nå har du en flott kjæreste og en baby på vei. Han er der for deg, dere har bygget dere et liv sammen. Er ikke det mer verdt enn en fyr som ikke en gang gadd å sende deg en mail hver måned? Vil du ikke heller ha det trygt og godt enn å gå tilbake til en fyr som virker ustabil, som ikke kan vise deg hva han føler og som tror han bare kan ringe deg og si at han vil ha deg, så kommer du?

Du må ikke gi et annet menneske slik makt over deg! Du kan ikke være en annens reserve, back-up.

Du fortjener bedre, mannen du er sammen med fortjener bedre og barnet deres fortjener bedre. Mannen du en gang var forelsket i fortjener deg ikke. Slutt å være forelsket i en fantasi, det kommer du ingen vei med.

[Asteria]

For meg høres det ut som X`n din har gitt deg en masse skuffelser og ikke vært helt ærlig med deg.. Jeg synes også som hun over at du er litt opphengt i hva som kunne vært osv.. Hva var det med han siden du ikke klarer å glemme? Og tror du alt ville blitt helt fantastisk hvis dere hadde blitt sammen igjen nå?? høres ikke ut som dere hadde det veldig bra før ihvertfall..

Jeg ville ihvertfall funnet ut av det, for din nåværende kjæreste / far til ditt barn fortjener ikke at du tenker så mye på en annen..

[Gjest annalisa]

-Siden du spør hva du skal gjøre: konsentrer deg om det du har nå!

Glem denne mannen en gang for alle. Han er ikke den rette for deg og han hadde deg bare på vent. Det skjønner du hvis du ser på handlingene hans og ikke bare på de fine orda han brukte da han traff deg av og til.

Ikke bruk mer energi og tid på en mann som behandlet deg så uforutsigbart og ustabilt. Ser du ikke at han bare lekte med deg når det passet han?

Bruk all din tid nå framover på din lille familie.

[Asteria]

en ting til.. Det er ikke bare hormonene som tuller med deg da? jeg er gravid selv og er ganske så hormonell.. bare en tanke..

[Gjest AnonymBruker]

Du har sikkert følelsen av "the one that got away". Du vet aldri hva det KUNNE ha blitt; men han viste jo ikke så mye positivitet til hva det kunne ha blitt heller. Man kan alltid spekulere, man kan spekulere til man dør. Hva om, tenk om... Nå sitter du der med en flott mann og venter på et barn. Kunne du tenkt deg å være uten dem? Nei...

[Gjest Syringa_Lilac]

Bytt telefon nummer og la eksen gå i glemmeboken, fokuser på det du har og barnet du og din kjære venter.

[Gjest terrs]

Jeg tror at den avslutningen dere fikk, ble for brå. Det er pga den bråe avslutningen at du ikke har klart å "legge han bak deg". Mitt råd, hadde vært å ta deg en prat med han. Konstruktiv, fin prat hvor dere snakker om slutten på forholdet, hvorfor det ble slutt, og gjøre det klart for han (og deg), at det ikke kan bli dere to fordi du har en annen mann og venter barn. Blir dette for vanskelig, så bør du rett og slett fjerne han helt fra din omverden. Slette nr hans, ordne deg nytt nr osv osv. Du vil etter hvert komme deg over, men det er viktig å få en endelig slutt.

Lykke til.

[Gjest navnelapp]

Eg hadde ein ex som eg gjekk rundt og bar på masse kjensler i forhold til. Det var ikkje slik at eg ville tilbake, men vi hadde uavklarte ting. Vi tok ein lang prat på telefon, og det var veldig avklarande for meg. Eg forsto at han var like barnsleg og enkel som eg huska, og eg kunne lukke det rommet med han i inni meg når eg avslutta den samtalen. For meg fungerte det altså. Om det vil gjere det for deg veit eg ikkje, men kanskje?