Gjest TS Skrevet 13. mai 2010 #1 Skrevet 13. mai 2010 Å, trodde jeg hadde funnet mannen i mitt liv etter skilsmisse og alt. Alt matchet og klaffet, trodde jeg, men etter 7 mnd sier han at alt er bra men han mangler lidenskap, er ikke forelsket lenger. Uæææææææææh, alt i grus. Ja jeg vet, det går nok over, men akkurat nå trenger jeg masse tips til å komme meg igjennom en langhelg jeg trodde jeg skulle tilbringe med kjæresten...
Gjest eme Skrevet 13. mai 2010 #2 Skrevet 13. mai 2010 Får vondt av å lese dette.. Ikke lett når tilværelsen plutselig blir snudd på hodet. Men jeg tror det er en mening med alt: Han var ikke mannen med stor M for deg!
Gjest TS Skrevet 13. mai 2010 #3 Skrevet 13. mai 2010 Å, trodde jeg hadde funnet mannen i mitt liv etter skilsmisse og alt. Alt matchet og klaffet, trodde jeg, men etter 7 mnd sier han at alt er bra men han mangler lidenskap, er ikke forelsket lenger. Uæææææææææh, alt i grus. Ja jeg vet, det går nok over, men akkurat nå trenger jeg masse tips til å komme meg igjennom en langhelg jeg trodde jeg skulle tilbringe med kjæresten... Jo for meg var han det...... . Har virkelig aldri opplevd noe forhold som for meg har føltes så riktig. I en alder av 35. Men sånn var det tydeligvis ikke for han. Vi hadde ikke snakket om "oss" på en stund, men for min del betydde ikke det at jeg ikke elsket han ,men fordi jeg ikke ville pushe frem. Følte han måtte være klar. (hans X døde brått). Jeg angrer jo nå på at jeg ikke tok opp temaet og var helt ærlig med en gang jeg kjente behovet for å ta forholdet et steg videre. Men om det hadde forandret noe på hans følelser vites ikke. Lite jeg kan gjøre med dessverre. Er bare å ta tiden til hjelp.
Gjest AnonymBruker Skrevet 13. mai 2010 #5 Skrevet 13. mai 2010 Jeg vet akkurat hvordan du har det... Det ble slutt mellom oss i januar etter 2 år og det er fortsatt veldig vondt. Ikke at det er oppmuntrende, men det går i bølger. Mitt råd er å bruke vennnene dine for alt de er verdt og jobbe med selvtillit/selvfølelse etterhvert. Gi deg selv et par dager nå til å være skikkelig lei deg og så kommer du deg opp og ut. Det verste er å sitte alene hjemme, da kommer de grusomme tankene med en gang. Jeg har besøkt venner i nærheten, begynt å jogge to dager i uken med en venninne, reist vekk og besøkt en kompis, begynt på et kurs og generelt tatt tak i livet mitt. Sakte, men sikkert vil ting bli bedre. Det er veldig lett for andre å si han ikke var den rette for deg når det er sånn det føles, men den følelsen vil til slutt gå over den og.
Gjest AnonymBruker Skrevet 13. mai 2010 #6 Skrevet 13. mai 2010 Jeg foreslår at du sitter inne og setter på den tristeste musikken du vet om til du føler at du har grått deg ferdig, og når du er klar for det kan du pynte deg og så du føler deg skikkelig fresh og ta deg en tur ut.
Gjest TS Skrevet 13. mai 2010 #7 Skrevet 13. mai 2010 Jeg vet akkurat hvordan du har det... Det ble slutt mellom oss i januar etter 2 år og det er fortsatt veldig vondt. Ikke at det er oppmuntrende, men det går i bølger. Mitt råd er å bruke vennnene dine for alt de er verdt og jobbe med selvtillit/selvfølelse etterhvert. Gi deg selv et par dager nå til å være skikkelig lei deg og så kommer du deg opp og ut. Det verste er å sitte alene hjemme, da kommer de grusomme tankene med en gang. Jeg har besøkt venner i nærheten, begynt å jogge to dager i uken med en venninne, reist vekk og besøkt en kompis, begynt på et kurs og generelt tatt tak i livet mitt. Sakte, men sikkert vil ting bli bedre. Det er veldig lett for andre å si han ikke var den rette for deg når det er sånn det føles, men den følelsen vil til slutt gå over den og. Ja jeg vet, det føles bare så uendelig vondt. Har aldri hatt en sånn kjærlighetssorg noen gang. Aldri opplevd noen som jeg har hatt det så bra sammen med på alle plan. Men jeg er jo godt voksen, er ikke dum, vet livet bare er sånn. Men jeg ser jo for meg alle drømmene som pling ble knust, og også at jeg tenker at det kjennes helt umulig å finne en ny igjen som er like bra. For meg. Og så underlig og kjipt at jeg kan føle det så bra men at han samtidig altså ikke gjør det. Helt merkelig på en måte. Jeg har jo vært helt lidenskapelig forelsket i han hele tiden jeg, men han sier altså at lidenskapen mangler. Det er det fint lite jeg kan gjøre med. Uæææææææææææææ
Gjest Lea Skrevet 13. mai 2010 #8 Skrevet 13. mai 2010 Ja jeg vet, det føles bare så uendelig vondt. Har aldri hatt en sånn kjærlighetssorg noen gang. Aldri opplevd noen som jeg har hatt det så bra sammen med på alle plan. Men jeg er jo godt voksen, er ikke dum, vet livet bare er sånn. Men jeg ser jo for meg alle drømmene som pling ble knust, og også at jeg tenker at det kjennes helt umulig å finne en ny igjen som er like bra. For meg. Og så underlig og kjipt at jeg kan føle det så bra men at han samtidig altså ikke gjør det. Helt merkelig på en måte. Jeg har jo vært helt lidenskapelig forelsket i han hele tiden jeg, men han sier altså at lidenskapen mangler. Det er det fint lite jeg kan gjøre med. Uæææææææææææææ Da er vi to..jeg ble dumpet for 2 dager siden....folte akkurat det samme som deg, og han gjorde det pa den verst tenkelige maten. Livet er over....
Gjest AnonymBruker Skrevet 13. mai 2010 #9 Skrevet 13. mai 2010 Da er vi to..jeg ble dumpet for 2 dager siden....folte akkurat det samme som deg, og han gjorde det pa den verst tenkelige maten. Livet er over.... Hadde du ikke et liv før du møtte han?
Gjest pernille Skrevet 13. mai 2010 #10 Skrevet 13. mai 2010 Melder meg til gråtekoret her. Jeg ble også akkurat dumpa..Til tross for at jeg var den som holdt forholdet i live, så er det altså han som ikke gidder mer. Jeg har gitt han flere muligheter og alternativer til hvordan vi kan prøve å fikse det, (pause,bo fra hverandre osv.) men han klarer ikke bestemme seg, er usikker vet ikke hva han føler bla bla..Så da var det bare å glemme... Vi har vært sammen i 2 år, og da vi møttes var jeg overbevist om at han var den rette.. "Heldigvis" har jeg opplevd mye værre kjærlighetssorg enn dette i mitt liv, så jeg har det relativt bra i forhold til hvordan det kunne ha vært, jeg synes bare det er så uendelig trist at det skulle ende sånn....sukk Men jeg vet, og kan si til dere også, at det går over, og at hvis han ikke vi ha deg så var han ikke den du ville han skulle være, og det er det frustrerende nok ingening vi kan gjøre noe med.. Vi kommer oss videre!
Gjest lea Skrevet 13. mai 2010 #11 Skrevet 13. mai 2010 Melder meg til gråtekoret her. Jeg ble også akkurat dumpa..Til tross for at jeg var den som holdt forholdet i live, så er det altså han som ikke gidder mer. Jeg har gitt han flere muligheter og alternativer til hvordan vi kan prøve å fikse det, (pause,bo fra hverandre osv.) men han klarer ikke bestemme seg, er usikker vet ikke hva han føler bla bla..Så da var det bare å glemme... Vi har vært sammen i 2 år, og da vi møttes var jeg overbevist om at han var den rette.. "Heldigvis" har jeg opplevd mye værre kjærlighetssorg enn dette i mitt liv, så jeg har det relativt bra i forhold til hvordan det kunne ha vært, jeg synes bare det er så uendelig trist at det skulle ende sånn....sukk Men jeg vet, og kan si til dere også, at det går over, og at hvis han ikke vi ha deg så var han ikke den du ville han skulle være, og det er det frustrerende nok ingening vi kan gjøre noe med.. Vi kommer oss videre! Jeg sitter a grater hele tiden..livet foles vanskelig..alle planene vi hadde..han har det sa bra na...urettferdig..han gjorde det veldig bratt..
Gjest TS Skrevet 14. mai 2010 #12 Skrevet 14. mai 2010 Jeg sitter a grater hele tiden..livet foles vanskelig..alle planene vi hadde..han har det sa bra na...urettferdig..han gjorde det veldig bratt.. Ja det er rett og slett grusomt. Verste som fins. Min gjorde det ikke på noen stygg måte- pent og ordentlig. Sendte meg en melding i kveld med "tenker masse på deg, er så lei meg for å gjøre det vondt" osv. Så han er jo både overveid og omtenksom samtidig. Fint lite å gjøre med, ingenting rett og slett, men det gjør pokker så vondt. Føles som om han var den eneste ene og at livet er over....og så vet jeg jo at det er feil men det føles sånn akkurat nå
Gjest TS Skrevet 14. mai 2010 #13 Skrevet 14. mai 2010 Jeg sitter a grater hele tiden..livet foles vanskelig..alle planene vi hadde..han har det sa bra na...urettferdig..han gjorde det veldig bratt.. Men jeg klarer ikke å gråte? Hvorfor ikke det? Føler meg bare helt tom, klarer ikke sove, men gråte får jeg heller ikke til.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå