Jeg er så ensom...

[Gjest Anonymous]

Hei, (advarsel: ble litt langt det her...)

Er fast bruker av KG, men tørr ikke stå frem med nick nå.

Saken er den at jeg føler meg ensom. Jeg ER ensom! Dette er nytt for meg, det gjør meg engstelig, og jeg ber om hjelp her inne.

Kort litt om meg, så dere forstår situasjonen: Jeg er i midten av tyveårene, og bor sammen med min kjæreste i Oslo. Vi har det MEGET godt sammen, og med hverandres respektive familier i helger og ferier. Kjæresten min har mange kamerater og bekjentskaper i Oslo omegn, og jeg er ofte med på ting: MEN - jeg føler alltid at de er "hans venner", ikke "våre": jeg blir flau av at jeg ikke har "mine egne" venninner. Jeg føler meg ensom - savner en nær venninne eller to som jeg kan betro meg til, og le sammen med, og ha små prosjekter med...

Hvorfor er det slik?

Jeg har bodd i utlandet i flere år. Der trivdes jeg godt og var kjempesosial med en stor vennekrets - jeg mistet gradvis kontakten med barndomsvenner. Er nyinnflyttet til Oslo, har begynt på nytt studium. I utgangspunktet ligger det jo store muligheter til å få venner på skolen min.....men jeg er blitt hindret av en familie"krise" jeg ikke ønsker å gå inn på her. Krisen har ført til at jeg har måttet skulke masse for å prioritere sykehusbesøk, pass og trøst - også ført til at jeg har perioder der jeg blir engstelig og sjenert og føler meg underlegen alle andre.

Jeg tror sannheten er at jeg virker som en ressursterk, oppegående, suksessfull, søt ung dame. Kjæresten min sier at alle som treffer meg, liker meg godt.

Jeg meldte meg inn på SATS for noen måneder siden, og trener ofte opptil fem-seks ganger i uken, bare for å "komme meg ut" og se andre mennesker.

Til deg som har lest hele innlegget mitt: vær så snill og send meg et lite svar, dersom du gjør deg tanker omkring min situasjon. Finnes det konkrete ting jeg kan foreta meg for å bygge opp et sosialt nettverk? (Jeg har fundert litt på om jeg kan/tørr invitere tre jenter jeg er på gruppe med på skolen, hjem til meg på middag en kveld? Men hva hvis de sier nei, hva hvis de ikke liker meg, eller ikke er interessert i å bli kjent med meg fordi de har nok venner fra før.....*sukk*)

Denne situasjonen tar helt knekken på meg, jeg mister selvtilliten min.

usikker 23 åring i byen

[Gjest Anonymous]

Hei!

Jeg kjenner meg litt igjen egentlig. Har flyttet til ett nytt sted, og kjenner ikke så veldig mange.

Men det er vel en god ide å smile, hilse, spørre hva den og den skal gjøre i helga, den ettermiddagen, finne ut om dere har felles interesser..

Og vips, så har du kanskje en venn:)

[Gjest Anonymous]

Heisann!

Føler meg til tider på samme måte som deg, selvom jeg innerst inne vet at dette bare er innbilning. Vil beskrive meg selv på samme måte som deg - og vet at denne "underlegne" følelsen bare er et mindreverdighetskompleks som av en eller annen grunn har dukket opp!

Ikke har den grodd fordi jeg har blitt avvist el ikke likt av noen, kanskje snarere tvert imot.

Vet ikke helt hva jeg vil si med dette innlegget, men jeg vil i alle fall oppmuntre deg til å invitere disse tre jentene på middag - hadde det vært meg (og jeg har faktisk en god del venner) så hadde jeg gladelig takket ja!

Kanskje en av dem sitter der og tenker det samme som deg... Kanskje det er meg..? el en annen ensom sjel der ute!

Hvis du har lyst på en mail - venninnne er du velkommen til å kontakte meg!

E-mail adressen er fjernet. Dersom du ønsker at andre skal få tak i deg via mail så må du registrere deg og legge mailen din inn i profilen. Se Her

Skravla (mod)

Et smil fra Anne!1212[ Dette Innlegg er endret av: Skravla den 2002-04-30 22:04 ]