Bør jeg dele arven min med han?

[Gjest AnonymBruker]

Vi er et ungt ektepar uten selveid bolig, men er på markedet etter en for tiden. Nå viser det seg at jeg arver en omtrent gjeldfri enebolig etter en nær slektning, og lurer på hvordan jeg skal løse dette rent praktisk.

- Bør jeg eie alt selv, og ta det med meg ut ved en evt skilsmisse?

- Bør jeg gjøre oss til felles eiere?

- Bør jeg be han kjøpe seg inn?

Hvis han skal kjøpe seg inn blir ting så "merkelige" med tanke på at vi har felles økonomi, det blir litt som å betale til meg selv.

[Gjest navnelapp]

Du eig alt sjølv, og du vil kunne ta alt med deg ved ei eventuell skilsmisse, jf reglane om skeivdeling. Han har ikkje krav på nokon andel av den formua du arvar. Han bør kjøpe seg inn, eller spare sjølv.

[Gjest Blondie65]

Arven er din. Ikke la han overta dette gratis. Han kan kjøpe seg inn, men hvis denne boligen har affeksjonsverdi for deg (barndomshjem, eller lignende) kan det være at hans innkjøp gjør det vansklig for deg å beholde boligen dersom dere blir skilt. Dette bør du vurdere nøye før du tar den avgjørelsen.

Det er du som lager det rart til da dette med at arv er særeie er nedfelt i lov. Hvis det ikke lar seg gjøre at han kjøper seg inn med friske midler men at det blir av felleskassen så kan han ikke kjøpe seg inn og dermed slutter det merkelige. Da blir han boende i arvehuset ditt uten å betale husleie og ved et eventuelt brudd flytter han uten vederlag.

Du kan også selge eneboligen og bruke disse pengene som din del av innskuddet til ny bolig - da må du tinglyse et særeie på de pengene du skyter inn som en større andel enn 50 / 50. Dette er fullt mulig å gjøre, og da løser dette "fellesøkonomi" problemet seg av seg selv, og blir først aktuelt igjen ved en skilsmisse.

Svaret er altså: nei du bør ikke dele arven din med han.

Endret 13. mai 2010 av Blondie65

[Gjest AnonymBruker]

Det kommer vel litt an på hvor felles økonomi dere har, og hvor lenge dere har vært sammen, men i utgangspunktet synes jeg det blir litt merkelig å kjøre fellesøkonomi, og så plutselig slutte med det når en får inn mye penger. Jeg og kjæresten har vært sammen i snart ti år, og har full fellesøkonomi, og da ville jeg, dersom jeg arvet noe slikt, sannsynligvis satt opp en avtale om at han kjøpte seg inn med en viss prosent i året.

Det blir feil om han skal kunne dumpe meg etter 14 dager og stikke av med halvparten, men det blir også feil at jeg skal sitte alene med en slik verdi over lang tid, når vi deler pengene på alle andre måter.

[Gjest Blondie65]

La meg ta et eksmepel fra virkeligheten.

Per og Kari gifter seg og kjøper seg leilighet. Kari eier null av verdi, Per derimot har arvet en sum penger som han kan skyte inn i leiligheten. Per ser at dette forholdet skal vare "for ever" og ser derfor ikke noe poeng i å ha særeie på pengene.

Etter 20 år ender forholdet i en bitter strid. Det er unger involvert. Det ender med at Per må forlate huset (et annet et enn det de kjøpte for hans arv) uten noe mer enn det han står og går i og Kari lager et spetakkel ut av det. Per vinner imidlertid i retten og Kari må enten kjøpe Per ut eller omvendt eller la huset gå på det åpne marked.

Dessverre for Per har han ikke noe sted noe bevis på de arvede midlene han satte inn i leiligheten den gangen alle var glade i hverandre og nyforelskede, derfor får han bare 50 % av verdien når huset selges, enda det garantert burde vært 75 %. Dette er bittert for Per, fordi han med denne økte andelen kunne hatt råd til å kjøpe ut Kari og beholde hjemmet.

Så trådstarter: Vær snill og tenkt litt "worst case scenario".

Endret 13. mai 2010 av Blondie65

[Gjest navnelapp]

Det er ikkje feil at du skal sitte med slike verdiar åleine vidare i ekteskapet, regelverket seier jo nettopp at arv skal skeivdelast, altså haldast utanom felleseiget ved skifte (altså død eller samlivsbrot).

Han vil jo ha frie midlar til å gjere eigne investeringar med sine inntekter, til dømes i ei hytte eller liknande, åleine eller saman med deg, og då vil jo ikkje han stå utan verdiar. Det er opp til han korleis han forvaltar sine eigne inntekter, og det må han gjere på ein måte som gjer at han ikkje står på bar bakke viss det blir eit samlivsbrot.

[Gjest Blondie65]

Det er ikkje feil at du skal sitte med slike verdiar åleine vidare i ekteskapet, regelverket seier jo nettopp at arv skal skeivdelast, altså haldast utanom felleseiget ved skifte (altså død eller samlivsbrot).

Han vil jo ha frie midlar til å gjere eigne investeringar med sine inntekter, til dømes i ei hytte eller liknande, åleine eller saman med deg, og då vil jo ikkje han stå utan verdiar. Det er opp til han korleis han forvaltar sine eigne inntekter, og det må han gjere på ein måte som gjer at han ikkje står på bar bakke viss det blir eit samlivsbrot.

Problemet oppstår jo heller ikke før ved et eventuelt samlivsbrudd. Før det har det ingen praktisk betydning for han.

[Asteria]

Jeg ville hatt særeie.. Kjipt om du må kjøpe ut han ved en evnt. skilsmisse!

Ingen tvil.

[kristian82]

Særeie særeie og særeie!!!

Ikke ta sjangsen på skjevdelingsreglene, det er lett å få det 100 % avklart med en ektepakt på særeie for boligen.

Endret 13. mai 2010 av kristian82

[Gjest AnonymBruker]

Vi er et ungt ektepar uten selveid bolig, men er på markedet etter en for tiden. Nå viser det seg at jeg arver en omtrent gjeldfri enebolig etter en nær slektning, og lurer på hvordan jeg skal løse dette rent praktisk.

- Bør jeg eie alt selv, og ta det med meg ut ved en evt skilsmisse?

- Bør jeg gjøre oss til felles eiere?

- Bør jeg be han kjøpe seg inn?

Hvis han skal kjøpe seg inn blir ting så "merkelige" med tanke på at vi har felles økonomi, det blir litt som å betale til meg selv.

Vær ikke like ung, dum og blåøyd som meg! Jeg trodde at mitt ekteskap skulle vare livet ut, og at alt mitt var hans og omvendt! Etter en bitter skilsmisse har jeg erfart at livet ikke blir sånn man tror, og at man i selv gode dager bør sikre seg mot det verste!!!!!

Bruk arven din på fast eiendom, og la alt ditt stå i ditt navn. Få hjelp hos advokat om dere ønsker en eller annen form for avtale, disse tusenlappene er vel verdt pengene! Håper inderlig du hører på alle i tråden her!

[Blowers daughter]

Jeg er enig i at det blir for dumt å "betale til seg selv" dersom dere har felles økonomi. Hvis mannen din f eks må ta opp lån for å kjøpe seg inn vil jo du og tape på det siden han må betale renter fra felleskassa. Samtidig er det nedfelt i loven at arv kan skjevdeles ved brudd (ikke at det er særeie som skrevet i et av innleggene over), og det vil være utrolig naivt å gi bort deler av arven din. Jeg foreslår at dere skriver et testamente hvor dere avtaler såkalt "særeie i livet, felleseie ved død". Ved et slikt testamente vil du sikre deg selv ved et evt brudd, som jeg antar er det viktigste. Da er mannen din også godt sikret dersom du skulle falle fra. Dere slipper også å bruke unødvendige penger på renter på evt lån.

Men mannen din er sikkert interessert i å sikre seg litt i livet han også. Hvis dere bor tilnærmet gratis i boligen kan det være en ide og spare penger i tillegg, og skrive de midlene inn i testamentet på tilsvarende måte (særeie i livet, felleseie ved død). På den måten vil også han ha noe midler til å etablere seg på nytt ved evt brudd. Om dere har fellesøkonomi er det rimelig at også de oppsparte midlene deles likt mellom dere. Hvis mannen din tjener en del mer enn deg, kan det kansje være hensiktsmessig at han eier en større prosentandel av denne potten enn deg.

Midlene trenger selvsagt ikke være i kontanter, da det kan føles litt unødvendig å sitte med mye penger på bok i tilfelle brudd. Men det bør være noe varig, som ikke vil falle i verdi over tid.

Støtter forslaget om å få hjelp av en advokat til å sette opp en ektepakt og testamente, det er vel verdt noen kroner.

[Gjest AnonymBruker]

Er det ikke slik at det er den man arver av som må spesifisere at arven skal være særeie, ellers må vel ektefellene få ned dette i en skriftlig avtale (ektepakt?)? Ved skilsmisse KAN arv skjevdeles, men det er også noe en bør være enige om før en går fra hverandre. Det man arver I LØPET av ekteskapet er det heller ikke så "selvsagt" i følge loven at kan skjevdeles ved skilsmisse, som arv og verdier man har med seg INN i ekteskapet. Så anbefaler dere å sette dere skikkelig inn i dette, og gjør skriftlige avtaler.

[Vanya]

Helt klart særeie!

[Hamster]

Enig med kristian82, greit å få en avtale på det i stedet for å satse på §59.

[I.am.me]

Jeg ville bedt han om å kjøpe seg inn. Sier han nei, ville jeg beholdt det 100% selv og latt han bodd i det. Rett og slett fordi det er din families arv, og det er på ingen måte egoistisk å tenke slik.

[Gjest AnonymBruker]

La meg ta et eksmepel fra virkeligheten.

Per og Kari gifter seg og kjøper seg leilighet. Kari eier null av verdi, Per derimot har arvet en sum penger som han kan skyte inn i leiligheten. Per ser at dette forholdet skal vare "for ever" og ser derfor ikke noe poeng i å ha særeie på pengene.

Etter 20 år ender forholdet i en bitter strid. Det er unger involvert. Det ender med at Per må forlate huset (et annet et enn det de kjøpte for hans arv) uten noe mer enn det han står og går i og Kari lager et spetakkel ut av det. Per vinner imidlertid i retten og Kari må enten kjøpe Per ut eller omvendt eller la huset gå på det åpne marked.

Dessverre for Per har han ikke noe sted noe bevis på de arvede midlene han satte inn i leiligheten den gangen alle var glade i hverandre og nyforelskede, derfor får han bare 50 % av verdien når huset selges, enda det garantert burde vært 75 %. Dette er bittert for Per, fordi han med denne økte andelen kunne hatt råd til å kjøpe ut Kari og beholde hjemmet.

Så trådstarter: Vær snill og tenkt litt "worst case scenario".

Må bare kommentere at selv jeg ser poenget du vil illustrere, så er ikke dette et helt godt eksempel. Dersom de fremdeles hadde bodd i leiligheten som ble kjøpt for Pers arvede penger da skillsmissen fant sted ville han kunne skjevdelt boet, men når lilighet er solgt og de har skaffet seg annen bolig kan hun ha bidratt med kapital (enten økonomisk eller ved vedihevning med f.eks opp-pussing i den leiligheten de hadde), som gjør at det ikke er mulig å skjevdele en bolig 20 år senere. Han kunne fått en større del dersom det var satt på særeie, men da som prosentandel og ikke konkret sum. F.eks huset ble kjøpt for 2 mill, hvorav 1 mill var hans særeiearv (50%), 500.000 var hennes innskudd(25%) og 500.000 var felles lån(25%). Da ville han hatt eierandel på 50+12,5 % og hun på 25+12,5%. Verdistigning og salgssum kunne da blitt delt tilsvarende, slik at dersom huset etter 20 år var verdt 6 mill, ville han fått 62,5 % av dette og hun 37,5%, i steden for den konkrete summen man skyter inn. Likeså ville dette vært andelen for å kjøpe ut den andre.

På bakgrunn av dette TS, vil jeg anbefale deg å få hjelp av advokat til å sette opp en avtale over hva du har arvet, kapitalen dette utgjør, og ikke minst prosentsatsen det utgjør for totalsummen av huset. (Dersom du f.eks arver 2 mill og huset koster 2,5). Det er dessverre ikke sånn at man er garantert å leve med samme partner livet ut, så det er best å sikre seg for fremtiden!

Håper det ikke ble for knotete forklart, det viktige er at du IKKE gir bort arven din.

[Strenge Frk.Gerd]

Jeg kan også lett falle i den fellen hvor jeg stiller samboer eller ektefelle som felleseier.. men jeg har av erfaring sett at det ikke alltid lønner seg å være så generøs. Så jeg vil anbefale særeie.

Jeg er arving selv, og vil også ha særeie hvis jeg engang gifter meg.

Endret 15. mai 2010 av Strenge Frk.Gerd

[Pimpernell :-)]

Særeie, arven er din, ikke vær for snill nå....

[Gjest AnonymBruker]

Jeg synes dette er svært vanskelig. Det er noe jeg fra tid til annen tenker på, da min mann og jeg også er i denne situasjonen. (ingen særkullsbarn)

I første omgang kommer vi om få år til å kjøpe mitt barndomshjem. Vi vil da få det svært billig, hvor jeg altså vil få en god slump som forskudd på arv. I tillegg kan jeg forvente meg å få en nokså stor arv den dagen mine foreldre faller fra. Min mann har ikke utsikter til noe tilsvarende.

Vi har fellesøkonomi, så at han skal ta opp lån for å kjøpe seg inn blir jo bare feil - i og med at han da vil betjene dette med penger fra felleskassen. Og hva skal jeg evt. gjøre med pengene han kjøper seg inn for? Skal jeg ha dem på en privat sparekonto? Nei, det blir helt feil.

Vi kommer nok trolig til å lande på en en modell hvor vi begynner med ulik eierandel i boligen (vi kommer uansett til å ta opp noe i lån når vi overtar), og at hans andel økes med en viss prosent hvert år frem til man når 50/50. Videre en klausul om at ved et evt. brudd, uansett når det måtte skje, så vil jeg ha retten til å beholde huset.

Årsaken til at jeg ikke ønsker å ha dette som særeie er at jeg føler at det blir feil i forhold til min mann. Joda, han vil ha en fordel ved å bo rimelig, men vil med særeie miste muligheten til å evt. verdistigning. I og med at vi har fellesøkonomi blir det også merkelig hos oss hvis en av oss skal ha privat sparekonto (som ville vært hans løsning på å sikre seg økonomisk). Jeg vet selv at jeg ikke hadde gått med på å bo i et hus sammen med en ektefelle hvor jeg ikke hadde hatt mulighet for å få eierandel i boligen.

Hos oss tjener han bedre enn meg og bidrar dermed med mer til den daglige fellesøkonomien enn det jeg gjør, så at dette "belønnes" med eierandel i boligen ser jeg på som naturlig.

Hadde jeg tjent mer enn han tror jeg likvel at vi hadde løst dette på samme måte.

Det er vel ikke noe fasitsvar på dette, alle må gjøre det de føler er best. Har selv et nært familiemedlem som har sittet igjen på bar bakke etter et bittert brudd hvor man ikke hadde formalisert det økonomiske, så jeg ser helt klart viktigheten av å sikre seg økonomisk. Men jeg er også opptatt av at det skal være en god løsning for den andre personen også.

[Gjest AnonymBruker]

Vi er et ungt ektepar uten selveid bolig, men er på markedet etter en for tiden. Nå viser det seg at jeg arver en omtrent gjeldfri enebolig etter en nær slektning, og lurer på hvordan jeg skal løse dette rent praktisk.

- Bør jeg eie alt selv, og ta det med meg ut ved en evt skilsmisse?

- Bør jeg gjøre oss til felles eiere?

- Bør jeg be han kjøpe seg inn?

Hvis han skal kjøpe seg inn blir ting så "merkelige" med tanke på at vi har felles økonomi, det blir litt som å betale til meg selv.

jeg synes du skal ta arven din inn i en særeieavtale. tenk om du f.eks arvet et smykke eller et landsted, ville du hatt dette som særeie eller felleseie? det er ikke noe å lure på. det er din arv og selvfølgelig skal du få ha gleden av den selv om forholdet går over. selv om det selvfølgelig ikke er ønskelig. men dersom du gjør huset til særeie må du også betale arveavgiften selv. dersom dere ønsker å eie i sammen er det ikke noe i veien for det, men da ville jeg ha skrevet en avtale om at, dersom dere går fra hverandre får du kjøpe han ut av eiendommen. dette fordi du arvet eiendommen i utgangspunktet.