Alenefedre. Er det stadig mer vanlig?

[Gjest Gjest]

Jeg skiftet arbeidsgiver i vinter og begynte i en forholdsvis liten bedrift med 9 ansatte (før jeg begynte), og ble litt overasket over dette med antall fedre i omsorgsrolle.

Slik jeg har opplevd barnefordeling i området der vi bor er det ofte mor som er aleneforelder (selv om delt omsorg vokser raskt). Hos min nye arbeidsgiver var det imidlertid ikke sånn.

Totalt var det:

3 damer

1 gift med barn

2 uten barn

6 menn

2 gift med barn

2 alenefedre/bostedsforeldre

1 med delt omsorg

1 uten barn

Er det ikke ganske uvanlig at en så stor andel menn har omsorg for barna ?

Jeg må tilstå at jeg synes det er fint at vi har kommet så langt at menn faktisk er i flertall som aleneforelder. Jeg burde kanske ikke blitt overasket, men fortsatt henger det vel igjen noen gamle fordommer hos meg som hos mange andre. Om noen få år vil forhåpentligvis ingen reagere på en slik omsorgsfordeling.

[Gjest fireflies]

Jeg må tilstå at jeg synes det er fint at vi har kommet så langt at menn faktisk er i flertall som aleneforelder.

Fint? Jeg skjønner egentlig ikke helt hva som er så fint med det, for det sier vel ikke annet enn at det tydeligvis ligger noe til grunne for at barnet ikke bor hos moren sin, noe som selvsagt bare er beklagelig. Jeg tenker hvertfall slik at det mest naturligste er at barnet bor hos mor og at det skal være alvorlige grunner til at det ikke blir slik. Mulig jeg høres litt dømmende og (haha) feministisk ut, men det er jo sånn at det for bestandig vil være et spessielt forhold mellom mor og barn, da mor faktisk går med barnet i magen i 9mnd. Klart det knyttes bånd og omsorg som en far aldri vil kunne klare å måle seg med.

[Gjest Mann]

Fint? Jeg skjønner egentlig ikke helt hva som er så fint med det, for det sier vel ikke annet enn at det tydeligvis ligger noe til grunne for at barnet ikke bor hos moren sin, noe som selvsagt bare er beklagelig. Jeg tenker hvertfall slik at det mest naturligste er at barnet bor hos mor og at det skal være alvorlige grunner til at det ikke blir slik. Mulig jeg høres litt dømmende og (haha) feministisk ut, men det er jo sånn at det for bestandig vil være et spessielt forhold mellom mor og barn, da mor faktisk går med barnet i magen i 9mnd. Klart det knyttes bånd og omsorg som en far aldri vil kunne klare å måle seg med.

Jeg synes det er fint at menn nå er på vei til å kunne tilby barn like mye omsorg som det mødrene har gjort tidligere fordi mange barn og fedre har ønsket dette. At noen mødre ikke ønsker det sånn forteller mer om disse mødrene enn om fedrene og barna.

Og hvorfor sier du at "det tydeligvis ligger noe til grunne for at barnet ikke bor hos moren sin". Det står ingenting om det, og det er derfor ikke beklagelig at barna bor hos faren sin.

Jeg forstår heller ikke bruk av "feministisk" i denne sammenhengen. Er en "feminist" om en forsøker å holde far bort fra en omsorgsrolle ? Slik jeg forstår det var det mødre/feminister i 68 generasjonen som stod på barikadene og ropte at menn skulle ta ansvar hjemme for familien. Det er ikke "feminisme" å skyve bort far. Et er EGOISME fordi det fratar barn og fedre verdifull tid sammen som du ikke vil gi dem.

Og det spesielle forholdet du beskriver mellom mor og barn skulle jeg gjerne vist mer om. Det som er spesielt er vel i hovedtrekk det at en god del mødre ammer. Såsnart amingen er over er det ingenting som tilsier at fedre ikke kan få et like godt forhold til sine barn som det mødre har hatt. Men da må disse mennene få muligheten til det.

Til slutt vil jeg påstå at din påstand om at "det knyttes bånd og omsorg som en far aldri vil kunne klare å måle seg med", er bare tull. Dette er noe du tror eller ønsker å tro. Utifra de undersøkelser jeg har sett har det ikke vært et eneste punkt som tilsier at barn har tatt skade av å ha far som omsorgsperson. Derimot har jeg lest at barn har savnet sin mødre, men jeg har like ofte lest at barn har savnet sine fedre når de har vokst opp hos mor. Jeg mener du derfor ikke har belegg for din påstand utover det du tror eller ønsker å tro.

Mann

[Gjest fireflies]

Jeg synes det er fint at menn nå er på vei til å kunne tilby barn like mye omsorg som det mødrene har gjort tidligere fordi mange barn og fedre har ønsket dette. At noen mødre ikke ønsker det sånn forteller mer om disse mødrene enn om fedrene og barna.

Og hvorfor sier du at "det tydeligvis ligger noe til grunne for at barnet ikke bor hos moren sin". Det står ingenting om det, og det er derfor ikke beklagelig at barna bor hos faren sin.

Jeg forstår heller ikke bruk av "feministisk" i denne sammenhengen. Er en "feminist" om en forsøker å holde far bort fra en omsorgsrolle ? Slik jeg forstår det var det mødre/feminister i 68 generasjonen som stod på barikadene og ropte at menn skulle ta ansvar hjemme for familien. Det er ikke "feminisme" å skyve bort far. Et er EGOISME fordi det fratar barn og fedre verdifull tid sammen som du ikke vil gi dem.

Og det spesielle forholdet du beskriver mellom mor og barn skulle jeg gjerne vist mer om. Det som er spesielt er vel i hovedtrekk det at en god del mødre ammer. Såsnart amingen er over er det ingenting som tilsier at fedre ikke kan få et like godt forhold til sine barn som det mødre har hatt. Men da må disse mennene få muligheten til det.

Til slutt vil jeg påstå at din påstand om at "det knyttes bånd og omsorg som en far aldri vil kunne klare å måle seg med", er bare tull. Dette er noe du tror eller ønsker å tro. Utifra de undersøkelser jeg har sett har det ikke vært et eneste punkt som tilsier at barn har tatt skade av å ha far som omsorgsperson. Derimot har jeg lest at barn har savnet sin mødre, men jeg har like ofte lest at barn har savnet sine fedre når de har vokst opp hos mor. Jeg mener du derfor ikke har belegg for din påstand utover det du tror eller ønsker å tro.

Mann

Feministisk var kanskje ikke rett bruk av ord, men det jeg mente var at jeg ikke er en man hater, selv om jeg kanskje fikk meg selv til å fremstå slik (i likhet med mange feminister).

Jeg mener selvsagt ikke at fedre ikke skal ha omsorg eller betydning for barna sine, men jeg mener at det burde være ekstremt gode grunner for at barnet automatisk ikke blir boende hos mor. I de fleste tilfeller er det faktisk slik at det ligger noe til grunne for at barnet ikke bor hos mor, enten at mor ikke vil være omsorgsperson eller at mor ikke er egnet som omsorgsperson. Det er det jeg mener er beklagelig.

Fra barnet blir unfanget og frem til barnet slutter å ammes, så er det selvsagt mor som barnet er mest avhengig av. Jeg velger i hvertfall å tro at det knyttes et spessielt bånd mellom mor og barn i denne perioden, da dette innebærer en intimitet, trygghet, nærhet og sammensveiselse som far aldri vil ha mulighet til. Det er grunn til at vi har begrepet "morsfølelse".

Jeg vil tro at det er pga dette at det for de fleste barn er mest naturlig å bli boende hos mor i en eventuell skilsmisse. Selvfølgelig finnes det unntak, men det gjør det alltid, uansett hva det er snakk om.

Bare for å ha det på det rene: Jeg mener ikke at barn og far ikke skal ha samvær. Det beste for et barn er jo å bo sammen med begge sine foreldre, men i mange tilfeller går ikke dette, og da er det likevel viktig å ha så mye samvær som mulig med den foreldern barnet ikke blir boende hos. Ergo er ikke mitt budsakp at far og barn ikke skal ha betydningsfull tid sammen, slik du prøver å fremstille det som.

Endret 13. mai 2010 av fireflies

[Gjest Gjest]

...

Bare for å ha det på det rene: Jeg mener ikke at barn og far ikke skal ha samvær. Det beste for et barn er jo å bo sammen med begge sine foreldre, men i mange tilfeller går ikke dette, og da er det likevel viktig å ha så mye samvær som mulig med den foreldern barnet ikke blir boende hos. Ergo er ikke mitt budsakp at far og barn ikke skal ha betydningsfull tid sammen, slik du prøver å fremstille det som.

Jeg forstår deg tydeligvis ikke. Du sier at "det likevel viktig å ha så mye samvær som mulig med den foreldern barnet ikke blir boende hos". Du sier mao at barnet ikke bør få bo hos far og fålike mye samvær med han som med mor.

Samtidig sier du i et avsnitt litt lenger opp:

... jeg mener at det burde være ekstremt gode grunner for at barnet automatisk ikke blir boende hos mor

Du sier med andre ord først at barn bør få mest mulig samvær med far ??? og deretter sier du at barn IKKE bør ha like mye samvær med far som med mor ???

Og hvorfor bør barn automatisk bli boende hos mor ? Din påstand tilsier at fedre mewd et sånt utgangspunkt må bevise at at mor er uegnet til omsorg for at far skal kunne gi samme omsorgen som mor. Dette bekrefter du også, men SAMTIDIG sier du at barn bør få mest mulig samvær med far.

Hva mener du egentlig ?

Bør barn få mulighet til like mye samvær med far eller bør de ikke få mulighet til like mye savær med far ???

Du henviser dessuten til tiden frem til barnet ikke lenger ammer. Hva med tiden etter at barnet har sluttet å amme. Skal barnets samvær med far begrenses da også, og i tilfelle hvorfor ?

[Gjest fireflies]

Kom det ikke ganske klart frem hva jeg mente da? At mor bør ha den daglige omsorgen, men at barnet selvsagt skal ha så mye samvær som mulig med far utifra det.

[Gjest Dhanu]

Kan bare huske to menn jeg kjenner som har daglig omsorg for barna. I det ene tilfellet var mor uegnet pga psykiske problemer, hun bor på institusjon. I det andre tilfellet var mor så umoden og lite klar for ansvaret ved et barn at det stort sett var besteforeldrene som tok seg av gutten, hvilket medførte et ekstremt bortskjemt og ufyselig barn.

Kjenner ikke til oppveksten til det første barnet. Den andre faren var svært "flink" til å skaffe stemødre til barnet, som han presset mest mulig ansvar på, han krevde at stemor skulle ha vel så mye ansvar for barnet som han selv fra første stund i forholdet. Så for far tenker jeg det ikke var spesielt slitsomt.

Jeg kjenner faktisk ingen der far har fått daglig omsorg når barnet har en normalt oppegående mor.

Selv har mannen og jeg avtalt at han skal ha minstemann ved et evt brudd. Det tror jeg han ser veldig mørkt på, så han liker ikke tanken på brudd Men jeg har jo et håp om at det er flere årsaker til det, da

[Knøttet]

Fint? Jeg skjønner egentlig ikke helt hva som er så fint med det, for det sier vel ikke annet enn at det tydeligvis ligger noe til grunne for at barnet ikke bor hos moren sin, noe som selvsagt bare er beklagelig. Jeg tenker hvertfall slik at det mest naturligste er at barnet bor hos mor og at det skal være alvorlige grunner til at det ikke blir slik. Mulig jeg høres litt dømmende og (haha) feministisk ut, men det er jo sånn at det for bestandig vil være et spessielt forhold mellom mor og barn, da mor faktisk går med barnet i magen i 9mnd. Klart det knyttes bånd og omsorg som en far aldri vil kunne klare å måle seg med.

Jeg ser ikke hvorfor barn automatisk skal bo hos mor, mor er ikke noen bedre omsorgsperson enn far! At barn bor hos mor må jo etter din logikk bety at det ligger noe til grunn for at barnet ikke bor hos faren sin?

Har du barn selv? Det du sier om at barn knytter seg mer til mor og har et spesielt bånd med henne mener jeg nemlig er bare tull. Mannen min og jeg har akkkurat like fint forhold til sønnen vår, hvorfor skulle jeg ha et spesielt bånd til han og ikke mannen min?! Nei, den må du lengre ut på landet med ...

[Eliisa]

Min beste venn i hele verden er alenepappa. Han var ganske utagerende som tenåring og vips hadde han gjort sin av- og på kjæreste gravid. Hun beholdt ungen når de var 18 år og når hun fant ut at det var litt tøffere enn bare å skifte bleier og leke, stakk hun. Han har hatt den lille jenta alene i endel år nå og han gjør en fantastisk jobb! Han møter en god del fordommer som er ute å går, så jeg føler ikke at det er så veldig vanlig med alenefedre i det hele tatt.

[Gjest imli]

Eg meiner ikkje at mor er noko betre omsorgsperson enn far, men ofte er det slik at i tilfelle der far har hovudomsorgen, er det noko "gale" med mor, som i eksemplet over. Difor møter folk i slike situasjonar ofte ein del fordommar dessverre....

[Gjest jomfrua]

Jeg skiftet arbeidsgiver i vinter og begynte i en forholdsvis liten bedrift med 9 ansatte (før jeg begynte), og ble litt overasket over dette med antall fedre i omsorgsrolle.

Slik jeg har opplevd barnefordeling i området der vi bor er det ofte mor som er aleneforelder (selv om delt omsorg vokser raskt). Hos min nye arbeidsgiver var det imidlertid ikke sånn.

Totalt var det:

3 damer

1 gift med barn

2 uten barn

6 menn

2 gift med barn

2 alenefedre/bostedsforeldre

1 med delt omsorg

1 uten barn

Er det ikke ganske uvanlig at en så stor andel menn har omsorg for barna ?

Jeg må tilstå at jeg synes det er fint at vi har kommet så langt at menn faktisk er i flertall som aleneforelder. Jeg burde kanske ikke blitt overasket, men fortsatt henger det vel igjen noen gamle fordommer hos meg som hos mange andre. Om noen få år vil forhåpentligvis ingen reagere på en slik omsorgsfordeling.

Jo, det er ganske uvanlig med en så stor andel menn som har omsorg for barna. Landsgjennomsnittet er nok ikke det samme som disse 9 personene gir inntrykk av.

Du tar feil om du setter disse 9 personene som ett landsgjennomsnitt.

[Gjest ab]

Fra barnet blir unfanget og frem til barnet slutter å ammes, så er det selvsagt mor som barnet er mest avhengig av. Jeg velger i hvertfall å tro at det knyttes et spessielt bånd mellom mor og barn i denne perioden, da dette innebærer en intimitet, trygghet, nærhet og sammensveiselse som far aldri vil ha mulighet til.

Den naturlige konsekvensen av det du sier er at kvinner som av en eller annen grunn ikke er i stand til å amme aldri vil kunne knytte noe spesielt bånd til sine barn.

[Gjest fireflies]

Jeg ser ikke hvorfor barn automatisk skal bo hos mor, mor er ikke noen bedre omsorgsperson enn far!

Dette har jeg svart på i de andre innleggene mine. Les de.

At barn bor hos mor må jo etter din logikk bety at det ligger noe til grunn for at barnet ikke bor hos faren sin?

Nei, det må det ikke. Det trenger ikke å ligge noe som helst til grunne for at barnet ikke bor hos far, da jeg mener det er en selvfølge at barnet bor hos mor (med visse unntak selvsagt).

Det du sier om at barn knytter seg mer til mor og har et spesielt bånd med henne mener jeg nemlig er bare tull.

Vel, jeg mener noe annet.

[Gjest fireflies]

Den naturlige konsekvensen av det du sier er at kvinner som av en eller annen grunn ikke er i stand til å amme aldri vil kunne knytte noe spesielt bånd til sine barn.

Nå var det vel ikke bare amming jeg tok frem som eksempel, eller?

[Gjest AnonymBruker]

Fra barnet blir unfanget og frem til barnet slutter å ammes, så er det selvsagt mor som barnet er mest avhengig av. Jeg velger i hvertfall å tro at det knyttes et spessielt bånd mellom mor og barn i denne perioden, da dette innebærer en intimitet, trygghet, nærhet og sammensveiselse som far aldri vil ha mulighet til. Det er grunn til at vi har begrepet "morsfølelse".

Jeg vil tro at det er pga dette at det for de fleste barn er mest naturlig å bli boende hos mor i en eventuell skilsmisse. Selvfølgelig finnes det unntak, men det gjør det alltid, uansett hva det er snakk om.

Her tror jeg du overser et viktig poeng. En midlertidig fysisk avhengighet er ikke det samme som trygghet og sammensveisethet, og det at man har ligget inni noens mage og blitt ammet (sett bort fra alle de som ikke ammer, eller ammer i kort tid), betyr heldigvis ikke "alt" i resten av oppveksten.

Jeg må si meg helt enig med Gjest_mann i denne tråden, og jeg er kvinne. I utgangspunktet synes jeg 50/50 er den beste lønsningen når begge foreldre er gode omsorgspersoner og barnet er stort nok, men i praksis er det ikke alltid det fungerer så bra pga avstand, at barnet blir rastløst pga to hjem, for ulike rammer i hvert hjem og dårlig samarbeid. Men at alenefedre gjør en dårligere jobb med barna sine og at barn vil savne en mor mer enn en far, det tror jeg ikke stemmer (kanskje evt for de minste barna). Jeg kjenner også alenefedre (pga dødsfall) og det du påstår at de egentlig alltid vil være (mer) utilstrekkelige (enn en alenemor). Det er feil.

[Gjest ab]

Nå var det vel ikke bare amming jeg tok frem som eksempel, eller?

Hva med adopterte barn? Kjipt for dem at de aldri vil få muligheten til å knytte bånd til mor.

Det positive er jo selvsagt at de godt kan bli hos far ved et eventuelt samlivsbrudd.

[Gjest fireflies]

Hva med adopterte barn? Kjipt for dem at de aldri vil få muligheten til å knytte bånd til mor.

Det positive er jo selvsagt at de godt kan bli hos far ved et eventuelt samlivsbrudd.

For et adoptert barn vil far og mor selvsagt ha samme utgangspunkt.

[Gjest Prøvekandidat]

Fint? Jeg skjønner egentlig ikke helt hva som er så fint med det, for det sier vel ikke annet enn at det tydeligvis ligger noe til grunne for at barnet ikke bor hos moren sin, noe som selvsagt bare er beklagelig. Jeg tenker hvertfall slik at det mest naturligste er at barnet bor hos mor og at det skal være alvorlige grunner til at det ikke blir slik. Mulig jeg høres litt dømmende og (haha) feministisk ut, men det er jo sånn at det for bestandig vil være et spessielt forhold mellom mor og barn, da mor faktisk går med barnet i magen i 9mnd. Klart det knyttes bånd og omsorg som en far aldri vil kunne klare å måle seg med.

Jeg syns det er fint at to voksne mennesker kan bli enige om at barnet har det like fint hos far som hos mor. Jeg tenker ikke automatisk at det er noe galt med mor fordi om hun lar far ha hovedomsorgen.

Jeg tror far klarer å knytte like gode bånd til barnet som mor, hvordan hadde det gått med en far som mistet barnets mor under fødselen og deretter måtte oppdra barnet alene hvis det ikke hadde vært mulig for far og barn å knytte bånd? Min kollega opplevde det og jeg ser at far og sønn har like gode bånd til hverandre som min kvinnelige kollega og hennes barn har til hverandre.

[Knøttet]

Dette har jeg svart på i de andre innleggene mine. Les de.

Vel, jeg mener noe annet.

Hva var grunnen til at barn bør bo hos mor da, det spesielle båndet du påstår er mellom de?

Hva baserer du dette på?

Hva mener du om at sønnen vår er like knyttet til både meg og mannen, og at jeg og han ikke har noe spesielt bånd? Mener du at jeg har gjort noe grunnleggende feil da, eller?

Hva med de som bruker surrogatmor da? Da må jo ungen ha et spesielt bånd til surrogatmoren, og ikke til hverken far eller mor?