Vi har gitt opp

[Gjest Ina]

Etter 2 år men nesten bare bråk har vi bestemt oss for at det ikke fungerer. DEn første tiden sammen var magisk, men av forskjellige årsaker (rot i jobb situasjon,økonomi,flytting,miljøskifte) kom hverdagen tidligere enn den normalt gjør. Det føret til at den tiden man er skikkelig sveiset sammen og lager grunnlaget for forholdet ble borta altfor tidlig. Da vi skulle bli ordentlig kjent og legge "standarden" for hva slags forhold vi skulle ha, hva vi var vant med, meninger og holdninger, manglet vi dermed dette viktige grunnlaget og felleskapsfølelsen, og vi ble stående å stange imot hverandre uten vilje til samarbeid og kompromiss...Etter 2 år har vi slitt ut hverandre med alle desse forskjellene våre,og vi har det ikke godt sammen lengre. Derfor har vi funnet ut at vi ikke skal være sammen lengre..

Jeg sitter her og er så utrolig skuffet og lei, og jeg føler vi er noen feiginger som har gitt opp i stedet for å kjempe. Vi hver for oss hatt store problemer med jobb, helse og økonomi siden vi møttes, og det har gjort at humøret har vært skiftende og vi har istedet for å støtte hverandre oppført oss anklagende og selvopptatte. Vi har kun hvis hverandre vår værste side.

Jeg tror at hvis vi bestemte oss for å prøve, og fikk være sammen når vi hadde et "normalt liv", kanskje også fått hjelp fra samlivsterapi, så hadde det vært en sjangs for oss, for det finnes ting vi er enige om, og på flere måter er vi like også.

Det har ikke skjedd noe dramatisk som utroskap eller sånne ting som gjør at det er forseint å snu heller..

Samtidig så vet jeg at vi har mistet motivasjonen til å prøve, fordi det er så lenge siden det var bra, og vi har nok mistet synet av hva vi kjemper for..

Hvis jeg visste at han fortsatt elsker meg og ville prøve videre så hadde jeg nok vært med på det, men han sier han ikke føler det samme for meg lengre...

Jeg elsker han fortsatt kjempehøyt, mine følelser for han har ikke forandret seg, jeg vet bare at jeg ikke orker å være sammen med han på den måten vi har hatt det til nå...

Så nå flytter han til et annet land, og her sitter jeg igjen, og føler at vi ikke har fått en ordentlig sjanse engang... Det knuser mitt hjerte..

[Gjest luft]

Ta et skritt tilbake. Pust. Vær bare deg litt.

Følelen av skuffelse er veldig forståelig, og gjennkjennelig.

Kan du tenke at dette kanskje kan gi dere et nødvendig pause - som igjen kan gi dere en mulighet til å "møtes på nytt" under forhold som gir dere en bedre sjangse?

Hvis begge vil.

Hvis ikke. Så er det et trist brudd. Etter et trist forhold. Som helt sikkert hadde sine lyse punkter, også etter den første forelskelsen.

Tror du ikke?