Når tenåringsjente sliter ut familien

[Gjest ts]

Hei!

Jeg har en søster på 15 år. Hun er en veldig sterk jente og har sine meninger. Min mor går i over full jobb og har alene omsorgen. Ettersom hun er sliten når hun kommer fra jobb og begynner rett på middagen +++ kan en si at rutinene angående skole har sklidd ut. I det ene faget har hun strøket. I tillegg må min mor krangle med henne på vær minste ting. "Nina nå må du legge deg". To timer senere har hun lagt seg. Alle pengene hun har mellom nevene skal brukes, jeg prøver å forklare henna at det er viktig hun sparer også. Dessverre har hun ingen respekt for penger. Hun setter heller ikke særlig pris på det hun får. Når hun skal reise på dyre turer, forventer hun at foreldrene betaler det. Eks: Hun skal reise til Spania med klassen nå. Betingelsen er at dette må hun spare til selv. Jeg ser at hun sløser med pengene og sier til henne at om du skal reise til Spania så skal du betale det selv. Svar: Mor og Far skal betale. Verken moren eller faren min har god råd. Hadde hun nå endelig satt pris på det, men er som en selvfølgelese. Hun vet at om hun ikke har penger så stiller de opp, selv om dette ikke var avtalen.

Problemet med alt dette er at min mor blir helt utslitt, tror ikke hun har lenge igjen å gå nå før hun møter veggen. Søsteren min er kommet helt på feil spor i livet, og jeg er bekymret for hvilken vei dette tar. Er det noen som har noen råd hvordan en kan gå fram for å løse opp i dette? Jeg bor langt hjemmenfra så har dessverre ikke mulighet å hjelpe til. (Men vurderer sterkt om jeg skal flytte hjem og "ofre" ett år for å få ting på rett kjør). Min søster trenger en autoritær person i hjemmet, dette er ikke min mor. Og min søster eier heller ikke respekt for henne. Ser ikke helt hvordan denne situasjonene kan løse seg med mindre jeg flytter hjem som sagt. Har snakket med min far og jeg har sagt han er nødt til å gripe inn for dette går ikke lengre. Han ønsker da at Nina skal bo hos ham, jeg mener derimot at dette ikke er ideelt fordi han bor langt vekke (45 min med bil) her i fra og da vil hun bli isolert fra venner og sitt naturlige miljø. I tillegg får han ikke se hvordan hun egentlig er fordi hun er ikke seg selv når hun er med han, da er hun snill og grei. Noen som har noen ide om hva som kan være smart å gjøre i en slik situasjon?

[Piper]

Det som er smart er å la henne flytte til faren, for det virker jo som hun er en annen der enn med moren. Kanskje hun vil trives bedre der, og det er ikke verdens undergang at hun ikke har vennene og miljøet sitt i nærmeste omkrets. Dette er noe hun kan få der han bor også.

Jeg syns ikke du skal flytte hjem, for jeg tror ikke hun vil vise deg mer respekt enn moren om du plutselig skal innta en "morsrolle". Det er forskjell på søstre og mor og barn, og moren er hennes tryggeste sted, og derfor behandler hun henne som hun gjør. Og siden moren ikke tar tak i problemet, noe hun burde ha gjort. men det er ikke alltid like enkelt.

Ta kontakt med din far, få hjan til å få henne over til seg. Kanskje det er akkurat det hun behøver.

[Gjest Idzi-bidzi]

Uff dette er en veldig vanskelig situasjon, og det er veldig synd at du som har flyttet ut føler at du kanskje må flytte hjem og ta ansvar i familien.

Jeg hadde selv en slik utadgerende periode da jeg var 13-14, mamma og pappa ble så lei attituden min at de til slutt ga med et utlimatum, de satte meg ned og sa at de rett og slett ikke orket mer, og at de ikke visste annen råd enn å muligens finne et annet sted jeg kunne bo en periode for å se om dette fikk ting i perspektiv for meg. Nå som jeg er voksen skjønner jeg at dette bare var en trusel, de ville aldri sendt meg til et fosterhjem, men det skjønte jeg ikke da og ble veldig skremt.

En annen ting som gjorde at jeg ble en snill og omtenksom pike var at jeg hadde en storebror som jeg så veldig opp til. Alt han sa og gjorde gikk veldig inn på meg, enten det var skryt eller "så sykt teit du er med Buffalo sko".

Prøv å snakk med søstern din, forklar hvor oppførselen hennes kommer til å ende, og at du ikke ser en annen utvei enn å komme hjem og få ting på rett spor. Kanskje hun skjønner at hennes oppførsel påvirker deg og setter deg i en vanskelig situajson?

Ellers kan det i mange tilfeller hjelpe å snakke med en Coach/psykolog. En coatch er veldig flink til å få folk til å bli observante på seg selv og forstå hvordan man gjør som man gjør, og konsekvensene av det.

[Gjest AnonymBruker]

45 minutt er ikke så langt. Jeg mener at hvis hun ikke kan oppføre seg ovenfor din mor så får hun finne seg et annet sted (som da blir faren siden hun ikke er myndig).

[Gjest ts]

Det som er smart er å la henne flytte til faren, for det virker jo som hun er en annen der enn med moren. Kanskje hun vil trives bedre der, og det er ikke verdens undergang at hun ikke har vennene og miljøet sitt i nærmeste omkrets. Dette er noe hun kan få der han bor også.

Jeg syns ikke du skal flytte hjem, for jeg tror ikke hun vil vise deg mer respekt enn moren om du plutselig skal innta en "morsrolle". Det er forskjell på søstre og mor og barn, og moren er hennes tryggeste sted, og derfor behandler hun henne som hun gjør. Og siden moren ikke tar tak i problemet, noe hun burde ha gjort. men det er ikke alltid like enkelt.

Ta kontakt med din far, få hjan til å få henne over til seg. Kanskje det er akkurat det hun behøver.

Faren min bor på en øde plass så naboer har han ikke. Så er ingen hun kan omgås der. Hun vil fortsatt gå på den sammen skolen blir til at hun pendler så hun får jo vært med sine venner i skoletiden. Men jeg klarer ikke helt å få roen på om dette er den rette løsningen. Isolere henne fra vennene. Vet selv hvor mye venner betydde i den alderen. Og det er for langt å kjøre til at hun kan bli med venner hjem etter skolen og bli hentet senere på dagen. Blir jo til at nå sitter hun på med min far når han kjører til og fra jobb. Det går heller ikke busser til der han bor (Norges kollektiv transport tilbud). Det jeg synes er at hver gang hun snakker stygt til min mor burde hun blitt tatt og gjort bevisst på dette. Bevisst på hvor stygt hun behandler henne. Og at det hadde blitt innført en klar rutine med tanke på skole. Er redd for at om hun flytter til min far vil hun med en gang når hun kommer hjem til min mor havne i samme sporet. Dette er iallefall min tanker om hvorfor det ikke er den beste løsningen. Men kan godt være at dette er den eneste.

[Gjest ts]

Uff dette er en veldig vanskelig situasjon, og det er veldig synd at du som har flyttet ut føler at du kanskje må flytte hjem og ta ansvar i familien.

Jeg hadde selv en slik utadgerende periode da jeg var 13-14, mamma og pappa ble så lei attituden min at de til slutt ga med et utlimatum, de satte meg ned og sa at de rett og slett ikke orket mer, og at de ikke visste annen råd enn å muligens finne et annet sted jeg kunne bo en periode for å se om dette fikk ting i perspektiv for meg. Nå som jeg er voksen skjønner jeg at dette bare var en trusel, de ville aldri sendt meg til et fosterhjem, men det skjønte jeg ikke da og ble veldig skremt.

En annen ting som gjorde at jeg ble en snill og omtenksom pike var at jeg hadde en storebror som jeg så veldig opp til. Alt han sa og gjorde gikk veldig inn på meg, enten det var skryt eller "så sykt teit du er med Buffalo sko".

Prøv å snakk med søstern din, forklar hvor oppførselen hennes kommer til å ende, og at du ikke ser en annen utvei enn å komme hjem og få ting på rett spor. Kanskje hun skjønner at hennes oppførsel påvirker deg og setter deg i en vanskelig situajson?

Ellers kan det i mange tilfeller hjelpe å snakke med en Coach/psykolog. En coatch er veldig flink til å få folk til å bli observante på seg selv og forstå hvordan man gjør som man gjør, og konsekvensene av det.

Min søster ser veldig opp til meg også. Hun er en sterk jente og det samme er jeg. Derfor tror jeg at om jeg flytter hjem så ville jeg klart å fått henne på rett kjør. Problemet er at min mor ikke sier i fra når hun tråkker over grensen. Det gjør derimot jeg, og hun vet at med meg nytter det ikke å tøye grensen. Om jeg hadde hatt et halvt år der jeg alltid var hjemme når hun kom fra skolen er jeg sikker på at jeg skulle fått det til. Men det en situasjon jeg helst vil unngå. Men kan si til henne som du sa at jeg vurdere å flytte hjem pga... Håper det ordner seg for jeg er alvorlig bekymret for min mor oppi dette.

[Piper]

Faren min bor på en øde plass så naboer har han ikke. Så er ingen hun kan omgås der. Hun vil fortsatt gå på den sammen skolen blir til at hun pendler så hun får jo vært med sine venner i skoletiden. Men jeg klarer ikke helt å få roen på om dette er den rette løsningen. Isolere henne fra vennene. Vet selv hvor mye venner betydde i den alderen. Og det er for langt å kjøre til at hun kan bli med venner hjem etter skolen og bli hentet senere på dagen. Blir jo til at nå sitter hun på med min far når han kjører til og fra jobb. Det går heller ikke busser til der han bor (Norges kollektiv transport tilbud). Det jeg synes er at hver gang hun snakker stygt til min mor burde hun blitt tatt og gjort bevisst på dette. Bevisst på hvor stygt hun behandler henne. Og at det hadde blitt innført en klar rutine med tanke på skole. Er redd for at om hun flytter til min far vil hun med en gang når hun kommer hjem til min mor havne i samme sporet. Dette er iallefall min tanker om hvorfor det ikke er den beste løsningen. Men kan godt være at dette er den eneste.

Da får du flytte hjem igjen da, for det høres ut som det er det du vil. Jeg syns ikke det er god nok grunn å si at din far bor på et øde sted, for det kan være det er det hun behøver for en liten stund. Men siden du tydleigvis heller mer mot å flytte hjem, så får du prøve det. Belag deg på at det kan bli en kamp, selv om hun til nå har vist deg respekt. Det er noe helt annet når du liksom skal ta over foreldrerollen, for en tenåringsjente er og blir en tenåringsjente. Derfor tror ikke jeg at det er så enkelt som du vil ha det til, men det vet du ikke før du har forsøkt. Det kan være det går bra, men det kan også være hun setter seg på bakbeina når hun forstår hva du ønsker.

[Gjest ts]

Da får du flytte hjem igjen da, for det høres ut som det er det du vil. Jeg syns ikke det er god nok grunn å si at din far bor på et øde sted, for det kan være det er det hun behøver for en liten stund. Men siden du tydleigvis heller mer mot å flytte hjem, så får du prøve det. Belag deg på at det kan bli en kamp, selv om hun til nå har vist deg respekt. Det er noe helt annet når du liksom skal ta over foreldrerollen, for en tenåringsjente er og blir en tenåringsjente. Derfor tror ikke jeg at det er så enkelt som du vil ha det til, men det vet du ikke før du har forsøkt. Det kan være det går bra, men det kan også være hun setter seg på bakbeina når hun forstår hva du ønsker.

Ja det er det jeg vil for jeg vet det er en bedre løsning, enn at hun flytter til en mann hun nesten ikke kjenner. Det som er negativt er at jeg må gi slipp på mitt liv der jeg bor. Men det er så klart vært det.

Tar gjerne i mot andre råd fra personer som har vært i lignende situasjoner.

[Rosalie]

Mor du får begynne å sette ned foten overfor søsteren din. Så enkelt, og så vanskelig, er det. Det vil ikke hjelpe noe at du flytter hjem, men du kan sette deg ned sammen med moren din og hjelpe henne med å snu hverdagen.

[Gjest gjest]

Hva er årsaken til denne utageringen tror du? Hvorfor tror du hun behandler moren din slik?

Kanskje du kan forsøke å finne det ut, og på den måten nå inn til søsteren din.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men det var en grunn til at jeg var utagerende i tenårene. Det ser jeg nå. Min mor var aldri tilstede når jeg trengte henne.

Mange er også utagerende hjemme fordi de blir mobbet, forsøker å finne identiten sin, forsøker å passe inn, er sliten (man kan bli sliten av å være tenåring), etc...

[Gjest AnonymBruker]

Signerer innlegget over. Jeg var umulig i tenårene, men jeg ser nå at mye av grunnen til det faktisk var at jeg for en stor del ble oversett/det ikke var tid til meg, da jeg kom en del år etter søsknene mine, og foreldrene mine hadde mer enn nok med tidvis to jobber og studier mens jeg vokste opp. Det var nok rett og slett et skrik om å bli sett fra min side.

[liv]

Moren og faren din må bare ta kontrollen igjen. F.eks ved å vise at de ikke betaler spaniaturen. Det er sånn ungdom lærer. Ja hun blir sur og gretten men det går over etter en stund.

[Pinkee]

Er det helt uaktuellt at moren og evnt far tar tak i situasjonen på en seriøs måte?? For egentlig så er det deres problem, ikke ditt.

Har dem vært i kontakt med skolens sosialtjeneste, PPT eller barnevernet? Hva sier lærerne om jenta?

At du bare skal flytte hjem synes jeg er litt drastisk, hvis det ikke er prøvd andre utveier først. Men, klart, hvis mor er så utslitt som du sier, så er det ikke sikkert hun har krefter til å gjennomføre forandringer. Men, er jenta så "håpløs" som du sier, så tror jeg at det bør inn noen profesjonelle til å sette opp en plan. Så kan evnt du flytte hjem å hjelpe til at den planen blir gjennomført.

Men, det første som må skje, er at hun faktisk må betale Spaniaturen selv. Å oppdra unger er som hunder, man må være konsekvent. Så enkelt, og så vanskelig.

[gullhjerte]

Jeg tror du må gå til mammaen din med synspunktene dine, også får dere komme frem til en løsning i lag. Du kan ikke "redde" søsteren din alene uansett, og hvis alle dere tre voksenpersoner drar i hver deres retning vil du da bli den slemme, onde mens din mor vil gi etter og bli "den snille", og du og din mor vil også krangle, fordi du er misfornøyd med hennes måte å takle det på, mens din mor kanskje ikke liker å bli oppdratt av sitt eget barn.. Hmm. Som sagt, du må nok begynne med dine foreldre, og fortelle om den utviklingen du mener skjer.

[Konservativ Mann]

Send henne til meg!

Jeg er veldig flink til å disiplinere rampete tenåringsjenter!