Folk er selv det de sier de hater med andre

[*melis*]

Har filosofert litt over et interessant fenomen jeg har lagt spesielt merke til i det siste og som jeg tenkte å dele med dere for å høre om noen har lagt merke til det samme. Nemlig har jeg merket en tendens til at folk som uttrykker at de tar sterk avstand fra enkelte egenskaper ved andre (feks. baksnakking, sjalusi, egoisme osv.) ofte selv viser seg å være de verste på de nevnte områdene. Et eksempel er folk som tar avstand fra egenskaper som gjerrighet og lyging og som er opptatt av å få frem at penger ikke betyr en dritt for dem, som etterhvert viser seg å være både ekstremt gjerrige og løgnaktige.

Særlig i løpet av den berømte "bli kjent-fasen" med folk har dette blitt veldig tydelig for meg. Folk som uoppfordret tar opp egenskaper de sterkt misliker eller som er opptatt av å forsikre meg om hvor "moralske" og ditt og datt de er, viser seg gang på gang å være i besittelse av nøyaktig de samme egenskapene som de så iherdet hevdet at de tok avstand fra, og er ofte det motsatte av det de hevder å være. (En klassiker er jo feks. personen som hevder h*n er veldig jordnær og som har beina godt plantet på jorden, som jo selvsagt sier dette pga at vedkommende mener h*n har grunn til å ikke være jordnær..)

Hva er dette for noe???!! Det må være andre enn meg som har lagt merke til dette underlige fenomenet?? Synes jeg ser det overalt, og blir nå med en gang skeptisk til folk som tidlig kommer med uttalelser om egenskaper de misliker eller som føler behov for å fortelle meg hvor opptatt de er av moral o.l.

[Antlers]

Nei, ikke så mye når det gjelder egenskaper, egentlig. Det jeg derimot ofte opplever er folk som er direkte selvmotsigende når de forteller noe. Et eksempel: "Ja...husker du den gangen for 10 år siden da jeg vant i lotto og gav deg 1000 kr? Ja, jeg sier ikke dette for å fremheve meg selv, altså." Neivel, nei. "Vil du ha mat? (nei takk). Kan du ikke ta litt mat, da? (nei, ellers takk). Kom igjen da, litt må du vel klare å spise (nei, sier jeg jo!) osv...osv... Nei, nei - jeg presser ingen til å spise, da"

Når det gjelder det du nevner så kan det kanskje være snakk om dobbeltmoral. En som baksnakker synes kanskje dette er en uting, men siden "alle andre" gjør det uansett så er det ikke så nøye om han gjør det også. Han kan jo uansett ikke forandre verden. Jeg vet at det ofte er slik med meg. Jeg kan f.eks finne på å si at jeg synes alle damer burde gå med skjørt, mens jeg selv som oftest vasser rundt i bukser. Jeg er fullstendig klar over at det er dobbeltmoral, og jeg ler gjerne litt av det mens jeg påpeker at "ja, jeg har jo bukser på". Det jeg derimot ikke gjør er å påstå jeg har en egenskap jeg vet jeg ikke har. At noen kan være uenig med meg om hvorvidt jeg besitter diverse egenskaper er så, men jeg er veldig obs på både de gode egenskapene og de som ikke nødvendigvis blir sett på som gode. I dating og jobbsøke-sammenheng har jeg fått inntrykk av at det er vanlig å omskrive sannheten såpass mye at man fremstår som en annen person. Dette ser ut til å være nokså akseptert, kanskje fordi en CV eller en kontaktannonse først og fremst skal gjøre at du blir sett og husket, det er ikke nødvendigvis en god beskrivelse av deg som person.

Det er fult mulig å mislike en egenskap eller en uvane hos andre som vi selv har også, men det høres jo ganske sært ut om man ikke er klar over dobbeltmoralen. Jeg synes som regel det stemmer svært godt når mennesker beskriver seg selv med adjektiv som sjenert, impulsiv, hissig, utadvent, sta, langsint, huslig, etc. Opplever sjelden noen som lyver (bevisst eller ubevisst) om dèt.

[Gjest AnonymBruker]

Dette har moren min "advart" meg mot.

Når man tenker etter er det egentlig litt spesielt å trekke frem slike sider ved seg selv. Som at man buser ut med "Du kan stole på meg!" og diverse strofer.

Greien med "vanlige" folk er jo at sånne ting er en selvfølge, det er en selvfølge at jeg møter deg kl. 2 om det er det vi har avtalt, dermed blir det litt meningsløst å skulle fremheve at jeg er punktlig osv. Folk som skal fremheve at de er såå punktlige, og såå til å stole på viser seg mange ganger til å være løgnere.

Blant annet har jeg en venninne som har prestrert å skrive dette om seg selv i en tekst. "Du kan stole på meg" i fullt alvor. Det er den personen jeg stoler minst på. Ikke kommer hun i tide, noen ganger bare avlyser hun avtaler ved å ta av mobilen fullstendig, driter i å svare, generelt ustabil når det kommer til avtaler og andre lovnader.

Så det er bare merkelig å skulle fremheve slike sider ved seg selg, og jeg bare klør meg litt i hodet om noen skulle finne på å si sånne ting.

Kunne ønske jeg slapp å nevne dette, men jeg kan ikke. _Det finnes alltid unntak_. Jeg er klar over det, så trenger ingen leksjon om alle unntak.

[Tabris]

Jeg erfarer dette med folk som er så motstandere av noe (ofte religion og religiøs ekstremisme), at de ikke ser at de er i ferd med å bli like bastante og ekstreme som dem de kritiserer.

[*melis*]

Dette har moren min "advart" meg mot.

Når man tenker etter er det egentlig litt spesielt å trekke frem slike sider ved seg selv. Som at man buser ut med "Du kan stole på meg!" og diverse strofer.

Greien med "vanlige" folk er jo at sånne ting er en selvfølge, det er en selvfølge at jeg møter deg kl. 2 om det er det vi har avtalt, dermed blir det litt meningsløst å skulle fremheve at jeg er punktlig osv. Folk som skal fremheve at de er såå punktlige, og såå til å stole på viser seg mange ganger til å være løgnere.

Blant annet har jeg en venninne som har prestrert å skrive dette om seg selv i en tekst. "Du kan stole på meg" i fullt alvor. Det er den personen jeg stoler minst på. Ikke kommer hun i tide, noen ganger bare avlyser hun avtaler ved å ta av mobilen fullstendig, driter i å svare, generelt ustabil når det kommer til avtaler og andre lovnader.

Så det er bare merkelig å skulle fremheve slike sider ved seg selg, og jeg bare klør meg litt i hodet om noen skulle finne på å si sånne ting.

Kunne ønske jeg slapp å nevne dette, men jeg kan ikke. _Det finnes alltid unntak_. Jeg er klar over det, så trenger ingen leksjon om alle unntak.

Fint innspill, er enig i det du sier. Det er egentlig noe mistenkelig over å måtte fremheve sider ved seg selv som egentlig burde være en selvfølge. Jeg har også en venninne som kan fungere som et eksempel på dette. Vi går begge på et konkurransepreget studium der egoismen er ganske rådende og folk er veldig opptatt av å prestere. Denne venninnen min har hele tiden tatt avstand fra denne mentaliteten og har vært veldig opptatt av å understreke at hun misliker folk som hele tiden tenker konkurranse og strategi og at hun selv ikke tenker på dette i det hele tatt. Etterhvert som jeg har blitt bedre kjent med henne viser det seg derimot at hun er akkurat som de hun så iherdig har tatt avstand fra, og kanskje faktisk en av de verre på området. Lurer bare på hva som er mekanismen bak dette psykologiske fenomenet? Prøver disse menneskene å overbevise seg selv gjennom å overbevise andre? At de liksom "dekker" over sine dårlige sider i form av "angrep er beste forsvar" -strategien?

Moren din må være en smart dame

Endret 12. mai 2010 av *melis*

[*melis*]

Jeg erfarer dette med folk som er så motstandere av noe (ofte religion og religiøs ekstremisme), at de ikke ser at de er i ferd med å bli like bastante og ekstreme som dem de kritiserer.

Dette har jeg også erfart.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror det er mye sant i det, men det kan også være helt feil. For eksempel hater jeg folk som synger kjempehøyt om morgenen når man bor i blokk, og det ville jeg ikke funnet på å gjøre selv Jeg er generelt veldig stille.

Men det kan fort være sånn at man misliker noe hos andre som man faktisk gjør selv, kanskje ikke den samme handlingen, men samme "hensikt".

[Jane jane]

(En klassiker er jo feks. personen som hevder h*n er veldig jordnær og som har beina godt plantet på jorden, som jo selvsagt sier dette pga at vedkommende mener h*n har grunn til å ikke være jordnær..)

Gjerrige personer mener jo ofte at de er gjerrige av en grunn også.

Jeg tror dette har med at en blir mere lik og ops på de en omgås.

Kan nevne meg selv som eksempel jeg syntes aldri jeg var spesielt snill som barn. Men etter og ha bodd lenge en plass der folk er direkte frekke og motbydlige med hverandre synes jeg at jeg er veldig snill. Men egentlig så har jeg jo blitt mye frekkere og krvende. (Nei du kan ikke låne penger av meg)(Nei jeg kan ikke tenke meg og hjelpe deg og vaske huset ditt fordi du har aldri hjulpet meg)(Hvorfor skal jeg hjelpe deg med det her)

Jeg tror fremdels nå at jeg er veldig snill, men forholdet mitt til andre har endret seg.Nå kan jeg innbille meg at alle andre er frekke og ute atter og være ganske ekle så behandler jeg veldig snilt i forhold til hva jeg tror hvertfall så senn sett kan en si at jeg er snill. :rødme:. Men jeg at jeg egntlig er helt normal Jeg har bare fått et bildet av at jeg er veldig veldig snill fordi jeg har sammenlignet meg med de rundt meg.

Jeg tenker at det kanskje er litt slik med gjerrige også at de har opplevd at andre er mye gjerrige mot dem og da kan de bli litt for besatt av og passe på seg og sitt, mitt og ditt. men de er hvertfall ikke gjerrige nei. Og det er de kanskje ikke sammnlignet med de de sammenligner seg med....

Endret 13. mai 2010 av Jane jane

[LineGourmet]

Dette er noe som skjer stadig vekk og kalles prosjisering - prosjisering av følelser, tanker eller holdninger.

http://no.wikipedia.org/wiki/Projisering

[Jane jane]

Jeg tror hvertfall det ville være større sjangse for at en person oppfatter seg som stille i veldig bråkete omgivelser. Samtidig tror jeg også det er større sjangse for at en person i bråkete omgivelser begynner og bråke mer.

Jeg tror det er mye sant i det, men det kan også være helt feil. For eksempel hater jeg folk som synger kjempehøyt om morgenen når man bor i blokk, og det ville jeg ikke funnet på å gjøre selv Jeg er generelt veldig stille.

Her har jeg valgt annonym bruker som eksempel på slik jeg tror det er.

Hun har fått et bilde av seg selv at hun er generelt veldig stille, fordi hun synger hvertfall ikke.

Spørsmålet blir vel om hun generelt er veldig stille. Eller om hun bare oppfatter seg som veldig stille fordi hun ikke synger.

Endret 13. mai 2010 av Jane jane

[Kråkesaks]

Jeg erfarer dette med folk som er så motstandere av noe (ofte religion og religiøs ekstremisme), at de ikke ser at de er i ferd med å bli like bastante og ekstreme som dem de kritiserer.

Jepp. Og så har du uttalelsen om at alle kristne er fordomsfulle. Er ikke det en fordom, så vet ikke jeg.

[mysan]

Det jeg har sett er at ting jeg misliker ved meg selv, er det jeg misliker hos andre.

Jeg er bevisst på de egenskapene jeg selv har som jeg misliker hos andre.

[Larsern]

Jeg har merket meg at de som insisterer på at de ikke bryr seg om hva andre mener om dem/er seg selv 100% osv, ofte faller inn under bimbo-stereotypen. (Bleket hår/brunkrem, utringning og trutmunn på bilder, drømmer om å bli glamourmodell og ønsker seg silikonpupper).

[Linoge]

TL:DR

Agreed with OP.

For instance, people who show that they hate gays are very often closet homosexuals or bicurious themselves. (Had a few male acquaintances of mine talk shit about gay people, then get drunk and try to hit on me during a party... Then get pissed off as fsck because I rejected them since I was straight. xP)

-L.

[AnastasiaR]

I've come to find that in the end, everyone turns out to be the person they swore they'd never become.

[FrøkenFjong]

Er det ikke et ordtak som sier "på seg selv kjenner en andre"? For ikke å snakke om å møte seg selv i døra...

Jeg tror nok ingen av oss er så mye bedre enn noen andre, jeg har også lagt mer og mer merke til at jeg selv har mange av de egenskapene jeg reagerer på som negative hos andre mennesker. Vi er ikke så ulike til syvende og sist. Men vi har kommet langt hvis vi er klar over disse sidene, og prøver å jobbe med oss selv, slik at vi blir så bra som vi kan være.

Også er det jo greit å prøve å ha litt takhøyde ovenfor seg selv og andre, så lenge vi gjør så godt vi kan...

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror hvertfall det ville være større sjangse for at en person oppfatter seg som stille i veldig bråkete omgivelser. Samtidig tror jeg også det er større sjangse for at en person i bråkete omgivelser begynner og bråke mer.

Her har jeg valgt annonym bruker som eksempel på slik jeg tror det er.

Hun har fått et bilde av seg selv at hun er generelt veldig stille, fordi hun synger hvertfall ikke.

Spørsmålet blir vel om hun generelt er veldig stille. Eller om hun bare oppfatter seg som veldig stille fordi hun ikke synger.

Jeg er faktisk generelt stille, prater ikke i forsamlinger en gang, og får kommentarer på det når jeg er på besøk hos folk at jeg går stille i trappene osv. Snakker også ofte lavt. Det eneste er at jeg er slurvete slik at jeg bråker når jeg vasker opp o.l.

Men når det gjelder andre egenskaper, eller kanskje til og med ting som går på noe av det samme som det med å være stille (hensyn til andre f eks), så er det slik at jeg irriterer meg over det samme hos andre som gjelder meg selv også. Et lettvint eksempel er at det er mange ting med foreldrene mine jeg har lite tålmodighet med og synes er negative sider - men tro ikke at jeg ikke har omtrent alle disse sidene selv