Venn som har forsvunnet etter dødsfall

[Gjest AnonymBruker]

For en måned siden opplevde jeg å miste faren min. Veldig brått.

Det har vært tunge dager, men nå er omsider ting i ferd med å "normalisere seg". Takket være at jeg har veldig gode venner som virkelig har stilt opp gjennom å snakke, sende sms, komme innom, og bare vise at de bryr seg, har jeg greid meg gjennom det. Og jeg har greid å være sterk for moren min også. De er fantastiske, og jeg er enormt takknemlig for å ha de i livet mitt.

Men av mine fire nærmeste venner. Som jeg ser på som noen av de viktigste menneskene i livet mitt, så er det en som ikke har tatt kontakt i det hele tatt. Hun sendte meg en melding samme dagen som faren min døde, som jeg svarte på og fortalte hva som hadde skjedd. Da fikk jeg bare en kort melding tilbake om at vi fikk snakkes. Og siden har jeg ikke hørt et ord.

Nå skjønner jeg igrunn lite. Hun mistet selv faren sin for noen år siden, og det var litt ekstra komplisert på grunn av en vanskelig skilsmisse noen år før og slike ting. Da stilte jeg veldig opp for henne. Reiste sammen med henne til andre siden av landet for at hun skulle slippe å håndtere det alene (hennes ønske) og vi har snakket mye om dødsfallet og om han i årene etterpå også. Jeg gjorde selvsagt det fordi jeg ville gjøre det, og fordi jeg hadde anledning. Ikke fordi jeg forventet noe i gjengjeld. Og det gav jo meg også noe å få lov til å stille opp.

Men nå som jeg har vært oppe i det samme så hører jeg ingenting. Ikke et ord. Ikke en blomst, ikke en sms. På en måned!!! Mens de tre andre har tatt et steg nærmere meg og støttet meg, har hun bare trukket seg vekk. Vi har hatt et veldig nært og godt vennskap i 20 år. Og nå er hun plutselig bare borte.

Jeg hadde ikke forventet at hun skulle komme i begravelsen eller noe slikt. Men jeg kjenner at jeg blir såret over at hun ikke tar kontakt i det hele tatt. Det føles som om hun gir blaffen i meg og at jeg har det vondt.

Hun er kjempeforelska for tida. Men likevel.

Og det er ikke slik at jeg har "trengt henne" ustanselig. At vi har hatt et slags "skeivt" vennskap. Jeg tror heller ikke at "mitt" dødsfall har gjort at minnene om da faren hennes døde kommer frem igjen.

Jeg aner ikke hva det er, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Er dette slik hun egentlig er liksom? Hva skjer nå da? Skal jeg overlate til henne å ta opp igjen kontakten? Bare vente? Jeg vet ikke om jeg orker å konfrontere henne akkurat nå.

Jeg tror ikke jeg greier å skulle treffes over en kaffe og snakke om den nye typen og jobben, og ingen viktige ting. Jeg trodde vi var slike venner som snakket om de viktige tingene. Ikke sånne som feiget unna.

[LetThemEatCake]

Jag tror att hon är rädd. Jag tror att hon inte vet vad hon ska göra och väntar på att du ska ta kontakt med henne och berätta vad du vill att hon ska göra. Hon vill väl inte tränga sig på? Det är ju trots allt många människor som helst vill vara ensamma efter en sådan händelse. Hon kanske agerar utifrån vad hon skulle önskat att folk gjorde för henne när hennes far dog?

Ibland kan andra människors trauma vara alldeles för stort för att man själv ska kunna sätta sig in i situationen och man känner sig helt enkelt dum. Och det leder till att man blir handlingsförlamad.

Straffa henne inte, hör av dig! Hon väntar säkert på det!

Eventuellt så kan det ju vara så att ämnet är alldeles för känslomässigt laddat för hennes del och river upp gamla sår och minnen som hon helst vill glömma?

[Gjest padawan]

jeg opplevde noe av det samme da broren min døde ifjor høst. det var veldig mange som trakk seg unna da de tydeligvis var redde for alt av følelser og annen "grums" som følger med et dødsfall.

Det er i slike situasjoner du ser hvem som er de ordenlige vennenen dine.

[Gjest AnonymBruker]

Kanskje blir dette for sterkt for henne i forhold til hennes egen fars død og at hun opplever det som for nært og vanskelig og derfor trekker seg unna. Kanskje hadde hun lært seg å takle sin egen sorg, for så å bli helt plassert tilbake til nullpunktet når hun tenkte på din sorg og smerte?

Jeg tror nok absoludt det er noe som ligger bak, og at dette blir for vanskelig for henne å takle. Man skulle selvsagt ønske at alle var som deg og klarte å stille opp og være sterk for vennene sine. Likevel er det mange som reagerer veldig forskjellig på dette med død, og en del reagerer så sterkt at de lukker seg vekke og trekker seg tilbake. Jeg opplevde det selv i forhold til en i min familie, jeg var der for dem når hennes mor døde men hun klarte ikke komme i begravelsen ved dødsfall ved en av mine nære fordi det ble for sterkt for henne å se min smerte samtidig som hun skulle håndtere sin egen i forhold til sine minner.

Trist var det, men jeg skjønnte henne og lot henne få den avstanden. Dødsfall er vanskelig og mange reagerer desverre ikke som ønsket.

[Lindinja]

Hei. Triste greier, men folk trekker seg ofte unna i slike situasjoner. Man vet ikke hva man skal si eller gjøre i slike situasjoner, så det letteste vei ut er bare å ikke ta kontakt i det hele tatt.

Dessuter tenker jeg at dette vekket følelsene hennes i forhold til hennes far, så.... Mitt beste rår er: prøv å bearbeiide det om skjedde med faren din og så ta kontakt med henne. Jeg skjønner veldig godt at det er vondt, men folk takler slikt forskjelli,og hun har sikkert dårlig samvittighet for det også.

Ønsker bare lykke til videre.

[LetThemEatCake]

Jag tror för övrigt inte att det nödvändigtvis behöver vara som Padawan säger - att det här är ett bevis på vilka som är riktiga vänner och inte. Alla reagerar olika och den här vännen kan vara den bästa av de bästa, bara det att hon inte vet hur hon ska agera. Men det vet du ju inte förrän du tagit kontakt med henne.

Men självklart märker man lättare vilka som faktiskt bryr sig och inte i sådana här situationer. Men man är inte nödvändigtvis en dålig vän för att man inte hör av sig.

[Loveangel]

skjønner akkurat hva du mener....er dessverre slik at en del mennesker trekker seg unna når det kommer slike situasjoner. Jeg synes selv at dette var veldig vondt. var ikke nok at jeg mistet en person som stod meg nær, men i tillegg så følte jeg at jeg mistet venner også.

Mitt råd er vel å ikke tenke noe på det. venninna di mener nok ikke noe vondt, hun bare vet ikke hvordan hun skal takle denne situasjonen. er vel egentlig opp til deg om du vil ha kontakt med en venn som ikke stiller opp når du trenger det mest?

det er i slike situasjoner at du finner ut hvem dine virkelig venner er.

klem

[Gjest AnonymBruker]

Vet du Loveangel, det er akkurat slik jeg føler det. Jeg vet ikke om jeg vil ha kontakt med henne når hun ikke er der for meg nå.

Hadde hun sendt en sms eller en mail eller en melding på FB. Samme hva. Så hadde det vært noe annet. Men jeg har virkelig trengt henne, og hun har visst det.

Jeg har trodd at vi har vært sånne venner som kunne ringe til hverandre midt på natten om det var en krise. Men jeg ser nå at det visst bare går en vei.:-(

Jeg tror ikke jeg greier å bare overse dette. Ta kontakt med henne og drikke kaffe sammen og late som ingenting Det var noen som sa at man ikke nødvendigvis måler vennskap i hvilken grad de stiller opp når noe skjer. Men når det er snakk om et så nært vennskap som vi har hatt så er det vanskelig å komme forbi det at hun ikke har stilt opp. Det er jo det som skiller virkelige venner fra bekjente. Om hun ikke har den kvaliteten, så drikker jeg heller kaffe med noen andre som jeg ikke er skuffet over.

Dette høres sikkert hardt ut, men akkurat nå greier jeg ikke å være den som skal være raus og forståelsesfull overfor hennes følelser. Hva med mine følelser da?

Jeg tror forresten ikke dette handler om at hun mistet faren sin. At sorgen kommer tilbake. Det kunne vært det, såklart, men jeg tror ikke det er det her. Jeg tror det handler om at hun er forelska og prioriterer seg selv.

Og nå begynner jeg lure på om ting i veldig stor grad har handlet om at jeg har stilt opp. Jeg har stilt opp i hennes kriser og vært der for henne. Kanskje det har vært skeivt helle veien, bare at jeg ikke har sett det før.

[Gjest M]

Trist å høre at faren din har gått bort. Og forstår veldig godt at du er skuffet over venninnen din, spesielt siden dere er/var så nære venner. Kan forstå at noen synes det er vanskelig å forholde seg til en slik opplevelse, men siden hun har opplevd å miste faren sin selv skulle man jo tro at hun forsto deg og visste hva du trengte? Dessuten, om det er slik at hun har veldig store problemer med å takle dette burde hun vært ærlig om dette og sagt det som det var. Ikke bare si "snakkes" og tro hun kan ta kontakt når det passer henne og du er glad igjen. Gode venner er der for deg når du trenger dem, ikke bare når livet er fest og moro. Om hun ikke vet hva hun skal si, er jo det og greit, så lenge hun iallfall er der med deg! Jeg synes ikke oppførselen hennes kan forsvares, ingen synes slike situasjoner er noe lett, men de fleste gjør det de kan for å hjelpe, det gjorde ikke hun. Hun kunne i det minste sendt blomster eller noe for å vise at hun bryr seg. Eller sendt en melding hvor det står at hun tenker på deg og det som har skjedd. Bare gi deg litt omtanke! Det er min mening. Fint at de andre vennene dine stiller opp iallfall. Håper ting går bedre, tross omstendighetene.

[lillemy8808]

Mye lange innlegg her så beklager om det er sagt før:

Har man vært i en situasjon selv så vet man hvor mye "dritt" man kan få, som flere sier her, at "venner" bare forsvinner etter dødsfall pga de ikke vet hva de skal si osv.

Hun vil kanskje bare "ikke være i veien" for deg, for hun vet ikke hva du ønsker selv? Har du faktisk giddet å svare på meldingen hennes, og sagt noe til henne etterpå, hva som helst?

Hun kan tro du ikke vil ha kontakt med andre akkurat nå, hvis ikke hun kjenner dine andre venner så vet hun kanskje ikke at du har hatt folk mye hos deg heller.

Hun ville kanskje ønsket fred selv i en situasjon, og velger å gi deg valget: Fred eller støtte akkurat nå.

[Gjest AnonymBruker]

Kanskje hun blir sterkt minnet på at hennes egen far døde? Det kan være at det ble for vanskelig for henne å være så nært deg i en samme situasjon.

[Gjest AnonymBruker]

Bare en liten oppdatering her.

Nå har det gått mer enn en mnd til uten et ord

så i går sendte jeg henne en melding på FB

"Hva skjer? Er du borte for meg?"

Fikk svar umiddelbart, en superblid tullemelding om hei og hopp, vi må treffes en dag. Som om alt var som før.

Så da sendte jeg henne en ny melding. Og jeg vet at jeg nok burde ringt, men egentlig synes jeg hun burde være sjeleglad for at jeg i det hele tatt tok første steget. Vi har vært veldig nære. Vi har pleid å møtes minst en - to ganger i uken. jeg nekter å godta at hun bare later som ingenting.

Så jeg skrev noe a'la:

Hallo? Skal du ikke spørre hvordan jeg har det en gang. Hvor har du vært egentlig. Jeg mistet faren min for to mnd siden og du forsvant bare. Jeg hadde faktisk trengt deg gjennom dette.

Uten å få svar

Så skrev jeg

"Det er mulig jeg skremte deg nå, men jeg nekter å late som ingenting. jeg orker det ike. Det er ikke greit for meg at du melder deg ut av vennskapet på den måten. Forklar meg hva som skjedde. Du får være sur eller sint eller hva du vil, men snakk med meg. Ring meg!"

og fremdeles ikke noe svar.

Bør jeg ringe eller har jeg gjort nok nå?

[Gjest padawan]

du har jo sagt ganske klart hva du synes så jeg synes det er hennes tur til å ta initiaitiv nå.

[Gjest meg]

Jeg hadde ikke sendt flere meldinger, men ventet på svar. Får du ike svar så vet du at denne veninen ikke takler andres problemer og konfrontasjoner.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg forstår at du er skuffet ettersom du hadde forventet hennes støtte. Men du kunne jo sagt til henne at du ønsket henne der også?

Folk reagerer veldig forskjellig etter et dødsfall i nær familie, noen vil kanskje ha mye støtte mens jeg for min del ville hatt behov for litt tid alene.

Cluet, dersom man ønsker at andre mennesker skal oppfylle behov man har, er at man kommuniserer disse behovene til dem.

Jeg syns den siste meldinga til henne var veldig krass (de to første var helt greie). Spesielt når du egentlig ikke kan sitte på fasiten om hvorvidt det var hennes manglende støtte som er problemet, eller dine forventninger til henne.

[Gjest padawan]

jeg har selv erfart ganske mye rart mht til hvor mye kontakt venner tar etter at broren min døde ifjor så jeg skjønner TS veldig godt.

[Gjest Supermimz]

Leit å høre om tapet ditt TS..

Det virker som hun har det veldig vanskelig med sitt eget tap, og er sikkert så lei seg for deg at hun kansje opplever igjen de samme følelsene. Jeg synes ikke hun fortjener en skyllebøtte, men hun har ikke akkurat støttet deg heller. Noen strever veldig med følelser.

Endret 30. juni 2010 av Supermimz

[Gjest AnonymBruker]

Vi har vært venner i over tjue år, og inntil faren min døde møttes vi minst en gang i uka. Så hun har vært i den aller innerste kjernen min. Nesten som en søster.

Så dermed synes jeg at jeg kan si ting såpass rett ut. Hun kjente tross alt foreldrene mine og jeg hennes. Og både hun og jeg vet at jeg støttet henne 110 prosent da hun opplevde det samme. jneg mener ikke at hun skulle ha betalt tilbake, men hun skulle

Jeg nekter å være overflatisk i vennskapet vårt. jeg nekter å ikke snakke om elefanten i rommet. Om vi i det hele tatt skal ha håp om å komme oss gjennom dette må vi faktisk snakke om det. Hun må forklare meg hva som skjedde.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg synes også det virker rart at hun ikke har sagt noe som helst i forbindelse med dødsfallet. Jeg har også opplevd å miste noen, og at venner osv har mistet noen, og selv om jeg ikke er den som trenger andre mest, eller som slipper folk så veldig innpå meg, så tar jeg jo noe kontakt og kondolerer i det minste (og er i stand til å snakke om det om det trengs). Det at jeg ikke er så åpen kan nok gjøre det vanskelig for venner å være nok tilstede, men jeg har i hvert fall opplevd at alle jeg kjenner er voksne nok til å kunne snakke om det, og ikke fortier det som har skjedd. Samme hva de selv har opplevd. Om man ikke greier å snakke noe særlig om det så send i hvert fall en sms og kondolér og evt si fra at man ikke klarer å være så tilstede som man "burde", tenker jeg, hvis ikke er det jo ikke rart vennskapet får en knekk.

Jeg er egentlig ganske tolerant når det gjelder avstand og evt overflatiskhet i vennskap, trodde jeg.

[Gjest Gjest]

Nå har hun jo bevist at hun ikke er der for deg. Så til de grader ufølsomt av henne å ikke svare deg. Du må ikke kontakte henne mer. Det er opp til henne å reparere vennskapet. Du må heller fokusere på de andre vennene dine, og på det positive som faren din har gitt deg.