Vokse opp uten mamma/pappa...

[Gjest AnonymBruker]

Så da er jeg blitt alenemamma. Barnet mitt er bare halvannet år gammelt. Jeg og faren hadde hatt endel problemer ganske lenge. Fra før barnet var født faktisk. Og nå klarer vi det ikke lenger - vi ødelegger hverandre. Vi er begge deprimerte og ønsker ting av den andre som ikke er mulig. Vi elsker ikke hverandre lenger. Det er så utrolig trist. Jeg får vondt inni meg når jeg ser på barnet mitt, og jeg vet at det ikke skal bli kjent med pappaen sin. Det kommer antakeligvis ikke til å huske pappaen sin. Faren er nemlig utenlandsk, og drar til utlandet igjen. Hva skal han gjøre i Norge nå? sier han. Jeg synes jo han burde bli, selv om vi ikke er sammen lenger, for barnets skyld. Men han vil ikke, han klarer ikke. Eneste grunnen til at han ble i norge var pga oss. Alene vil han ikke være her. Jeg forstår det jo på en måte. Det gjør så vondt. Kan noen fortelle meg at det faktisk er bedre for barnet slik? Eller burde vi fortsette sammen for barnet? Selv om vi ikke elsker hverandre? Valget er å forbli sammen (det er ikke mulig å være lykkelige sammen, tro meg, vi har prøvd så mange ganger og det er helt umulig) og at barnet skal vokse opp med mor og far, eller at barnet kun skal vokse opp med mor. Kanskje med sporadisk kontakt med far? Jeg skulle for alt i verden ønske at vi kunne flytte fra hverandre og at barnet allikevel skulle ha mye kontakt med begge 2, men det går bare ikke om faren bor på den andre siden av jordkloden. I tillegg har barnefaren et barn fra før, på ca 10 år, som han ringer og har kontakt med veldig sjelden. Jeg vil heller ikke ha det slik! At barnet mitt skal sitte hjemme, håpefullt, om at pappa ringer.. også ringer han aldri?

Jeg gruer meg sånn til barnet mitt begynner å forstå mer, og ser på alle de andre barna i barnehagen/skolen som har en pappa som kommer å henter dem. Så har ikke barnet mitt en pappa. Hvertfall ikke som er til stede! Å kanskje ikke bli kjent med sin egen pappa? Det gjør vondt. De lekte jo alltid sammen, de hadde det kjempefint sammen. De var så glade i hverandre. Og nå skal pappa bort - kanskje for alltid. Jeg har det vondt pga barnet, ikke for meg selv. Jeg vil ikke være med ham mer, men jeg vil at barnet mitt skal.

Kan et barn vokse opp og være like lykkelig selv om mamma eller pappa ikke er der?

[Gjest stine]

Kan et barn vokse opp og være like lykkelig selv om mamma eller pappa ikke er der?

Selvfølgelig kan det bli lykkelige barn. Til og med barn uten foreldre kan bli lykkelige.

Men det beste er jo om barnet vet hvem foreldrene er, at de får bli kjent med dem begge og ha jevnlig kontakt med dem.

[Gjest stine]

Selvfølgelig kan det bli lykkelige barn. Til og med barn uten foreldre kan bli lykkelige.

Men det beste er jo om barnet vet hvem foreldrene er, at de får bli kjent med dem begge og ha jevnlig kontakt med dem.

...så fremst ikke kontakt med foreldren(e) er til skade for barnet.

[Aftensol]

Det kommer til å gå helt fint!

En venninne har en datter på 7år, hun møtte faren sin for første gang for ca 1.år siden.. Og han bor i samme lille byen som datteren bor i! Han møtte hun 4-5 ganger, før det ble helt stopp... Nå er det nesten et år siden han så hun sist.. Moren skulle helst ønske at han aldri tok kontakt den gangen eller at hun lot han slippe til å livet deres, men sånn ble det da ikke..

Jenta har ikke hatt noen problemer med at ikke faren var/er tilstede i livet hennes.. Moren har fått noen få spørsmål om hvor pappaen hennes er, og da har hun svart sant og sagt at han bor en annen plass. Og det har holdt for hun.. Og har hun spurt om ikke han kunne komme på besøk, har hun sagt at han er på jobb.. Og det er han jo..

Så det skal nok gå helt fint skal du se! Det er faktisk bedre at dere går hver til dere hvis det ikke er kjærlighet mellom dere lenger.. Selv om det ikke er så veldig mye krangling nå, så vil det garantert bli mer av det hvis dere bor sammen kun for barnet sin skyld...

[Gjest Milka]

Bedre å være foreldreløs for da slipper barna å få kjeft.

[Gjest Gjest]

Det kommer til å gå helt fint!

En venninne har en datter på 7år, hun møtte faren sin for første gang for ca 1.år siden.. Og han bor i samme lille byen som datteren bor i! Han møtte hun 4-5 ganger, før det ble helt stopp... Nå er det nesten et år siden han så hun sist.. Moren skulle helst ønske at han aldri tok kontakt den gangen eller at hun lot han slippe til å livet deres, men sånn ble det da ikke..

Jenta har ikke hatt noen problemer med at ikke faren var/er tilstede i livet hennes.. Moren har fått noen få spørsmål om hvor pappaen hennes er, og da har hun svart sant og sagt at han bor en annen plass. Og det har holdt for hun.. Og har hun spurt om ikke han kunne komme på besøk, har hun sagt at han er på jobb.. Og det er han jo..

Så det skal nok gå helt fint skal du se! Det er faktisk bedre at dere går hver til dere hvis det ikke er kjærlighet mellom dere lenger.. Selv om det ikke er så veldig mye krangling nå, så vil det garantert bli mer av det hvis dere bor sammen kun for barnet sin skyld...

Jøss, hvordan vet du at det kommer til å gå helt fint? Er du synsk?

[Gjest Milka]

Jøss, hvordan vet du at det kommer til å gå helt fint? Er du synsk?

NEI!Jeg mente at det er bedre å ikke ha mor og far fordi at du får ikke jeg som datter kjeft når jeg gjør noe galt.

[Gjest Dhanu]

Det å vokse opp uten en av foreldrene kan gi en sorg som barnet alltid må bære med seg. Det å lyve og si at far ikke kan komme på besøk fordi han er på jobb, syns jeg er moralsk tvilsomt og barnet kan holde det mot sin mor når han/hun blir stor nok til å skjønne at det ikke er sant.

Det er ikke bra for barn å vokse opp med krangling og foreldre som ikke går overens. Går det ikke, så går det ikke. Du kan ikke dermed ta ansvaret for at far velger å flytte ut av landet ved et brudd. Men jeg vil råde deg til å være ærlig med barnet helt fra starten av. For det første fortjener barnet å få vite sannheten. For det andre får du fort et problem den dagen eventuelle løgner kommer for dagen.

Det kan gå helt fint for barnet, dette. Men du må være åpen for at barnet alltid vil ha en hull i livet sitt som du ikke kan fylle, og være åpen for spørsmål barnet måtte ha. Og ærlighet ærlighet ærlighet! Det er i alle fall rådene jeg har fått.

Endret 12. mai 2010 av Dhanu

[Furstina]

Jeg gruer meg sånn til barnet mitt begynner å forstå mer, og ser på alle de andre barna i barnehagen/skolen som har en pappa som kommer å henter dem. Så har ikke barnet mitt en pappa. Hvertfall ikke som er til stede! Å kanskje ikke bli kjent med sin egen pappa? Det gjør vondt. De lekte jo alltid sammen, de hadde det kjempefint sammen. De var så glade i hverandre. Og nå skal pappa bort - kanskje for alltid. Jeg har det vondt pga barnet, ikke for meg selv. Jeg vil ikke være med ham mer, men jeg vil at barnet mitt skal.

Kan et barn vokse opp og være like lykkelig selv om mamma eller pappa ikke er der?

Barn förstår mer än vi tror, de accepterar också skillnader i familjeförhållanden bättre än många äldre barn eller vuxna.

Jag har en bekant som är ensamstående till sitt barn. Barnets andra förälder har aktivt valt bort kontakten från det barnet var ca 7-9 år. Barnet har varit sårat i perioder men så vitt jag har hört är det inget konstigt att inte ha en mamma/pappa som finns där.

Ett annat barn har förlorat sin mamma/pappa i cancer(kreft) i ung ålder. jag har inte hört att det har varit problem för barnet att bara den ena föräldern finns där.

Ett tredje barn har skilda föräldrar där den ena bara har vårdnad varannan helg av praktiska orsaker. Detta barns föräldrar verkar dock vara närvarande och samarbeta, till exempel har de tillsammans gått på vårfest i barnehagen. Helgföräldern har valt att gå på föräldramöten medan heltidsföräldern har varit hemma med barnet i stället.

Sen har vi barn med två uppsättningar familjer, mamma och pappa med nya respektive och både äldre halvsyskon och nya syskon.

Mitt ena barn sa häromdagen att:

"Ole" har ingen pappa, han är död. Han har bara sin mamma.

Och "Johns" pappa ligger på sjukhus så han har nästan ingen pappa han heller.

Utan vidare värdering kring hur det var. Bara ett konstaterande.

Vad vill jag säga med allt detta?

Jo att det faktiskt finns en mångafald av familjer och det blir vad vi gör av det.

Finns det gott om andra vuxna i barnets liv? Tante og onkel, bestemor og bestefar?

Försök göra din situation till ER och det bästa av den

[Gjest Dhanu]

Ser at enkelte svarer ut fra at de har bekjente som er uten den andre forelderen til sitt barn, og som trøster med at de ikke har hørt om at det er et problem for barnet.

Nei, det er ikke sikkert det er et praktisk problem for barnet i hverdagen, men den sorgen barnet kanskje bærer på, og det hullet barnet kanskje føler at det har i livet sitt, er det da heller ikke mors/fars bekjente som får se eller høre om.

Alt føles ikke nødvendigvis like greit selv om glansbildet utad er i orden.

[Gjest AnonymBruker]

Ser at enkelte svarer ut fra at de har bekjente som er uten den andre forelderen til sitt barn, og som trøster med at de ikke har hørt om at det er et problem for barnet.

Nei, det er ikke sikkert det er et praktisk problem for barnet i hverdagen, men den sorgen barnet kanskje bærer på, og det hullet barnet kanskje føler at det har i livet sitt, er det da heller ikke mors/fars bekjente som får se eller høre om.

Alt føles ikke nødvendigvis like greit selv om glansbildet utad er i orden.

Det er jo ikke noe glansbilde, men en realitet at barn vokser opp forskjellige familiekonstellasjoner. En av de tingene trådstarter bekymrer seg for er hvordan de andre barna vil se på det og hvordan hennes barn vil reagere på at det er to foreldre som henter andre barn osv. Men hun trenger i hvert fall ikke regne med at hennes barn er i en enestående posisjon og at det kommer til å være den eneste som bare har én forelder. Jeg vil tro at i de fleste barnehager og i hvert fall i løpet av baneskolealder, så er det noen som ikke har to foreldre.

Jeg er enig med deg i at det kan være sårt (særlig når den ene foreldren faktisk velger bort et barn han/hun vet om...), at det er fravær av en viktig rollemodell og omsorgsperson og at det antagelig er noe som er med en hele livet på et eller annet plan, til og med om en skulle få en god steforelder. Jeg har selv en liten slektning som mistet moren sin pga sykdom som toåring, og dette barnet snakker mye om moren og prøver på en måte å finne ut av den der mor-barn-relasjonen alle andre ser ut til å ha. Direkte sorg vet jeg ikke siden barnet er så lite og forholder seg annerledes til død og fravær enn voksne, men et tomrom og et savn etter det mødre/fedre faktisk er for oss på godt og vondt, det kommer nok til å være der på ulike måter i ulike aldre.

Enig i at det er viktig å kunne snakke om det, være åpen for at barnet ønsker og trenger det som samtaleemne osv.

[Gjest Dhanu]

...

Endret 7. september 2010 av Dhanu