Vekke følelser?

[Gjest xfiancee]

For å gjøre en lang historie kort:

Var i et forhold som varte i flere år og vi har et lite barn sammen. Forholdet skrantet siste året fordi jeg fikk problemer med helsa, som tappet meg for energi til å pleie megselv, forholdet og de daglige gjøremål. Fra hennes side og foreldrene hennes sin side ble jeg mye kritisert om at helsa var en unnskyldning.

Rett før hun gjorde slutt fikk jeg en diagnose etter ultralyd, som i verste fall kan ende med død hvis det får utvikle seg.

Når hun gjorde slutt sa hun at hun trengte tid.

Jeg ble sykemeldt og har brukt tida til å legge om kosthold, trene og få energien tilbake.

Har gått gjennom forholdet i tankene mange ganger, og er 100% motivert til å rette opp i de feilene fra min side.

Har mailet henne en del ganger, med bilder fra de gode tidene, prøvde å minne henne på de gode opplevelsene vi hadde i lag, og at hun måtte ikke kun fokusere på det dårlige og at jeg var innstilt på å gjøre hva som helst for henne og barnet vårt for at vi skulle bli lykkelige sammen igjen. Jeg sa også at hvis hun var usikker så kunne vi gå tilbake til dating stadiet. Hver vår plass å bo, og så se hvordan det gikk.

Men responsen hennes var at alle følelser er nå borte. Og standard frasen, kanskje en dag blir det oss igjen. En vet aldri. Etter dette sluttet jeg å prøve.

Selv om alt håp mest sannsynlig er ute, så sitter jeg igjen med noen tanker og spørsmål i hodet.

Går det an å vekke tapte følelser?

Eller er det helt umulig?

Kan følelser komme tilbake av seg selv?

Har noen her opplevd at tingene plutselig har snudd og det har endt bra?

Jeg sitter egentlig ikke og håper, men sliter med å komme videre, fordi hun visket vekk alle gode opplevelser som vi hadde sammen og et flere års forhold med et lite barn involvert, vekk på et par måneder. Med null sjanse for å prøve. Var tungt å legge forlovelsesringen min i flyttesakene hennes.

Samtidig så vet jeg innerst inne at jeg kan ikke styre et menneskes følelser.

[leirbål]

Du har rett i at du ikke kan styre anders følelser, men ikke gi opp allikevel.

Dere har hatt mange gode år sammen, og har et lite barn.

Kan du ikke invitere henne ut på en date?

[Gjest brutal_mann]

Hva skal du med ei som ikek gadd støtte deg gjennom sykdommen? Drit i henne og finn ei som faktisk bryr seg.

[Gjest TS]

TS her.

Har gitt opp.

Håpet at hun ville føle litt savn etterhvert, men sist vi møttes ( i forbindelse med barnet) var hun iskald.

Har et inntrykk av at hun er i party modus og på leit. Fant ut hun hadde hatt en fredag til søndags date sammen med en annen. Det ironiske er at det var på samme datoen som vi ble i lag for noen år siden. Spurte henne om det var noe seriøst og hun sa nei. Om hun snakket sant vet jeg ikke.

Var villig til å overse dette selv om det var tungt å få rett i fleisen, hvis det var et snev av følelser igjen, og rette opp min del av de feilene jeg gjorde i forholdet. Men det er nok ingen håp for oss.

Sitter ofte og tenker på hvordan barnet vårt har det. Når jeg har ungen i helgene, kommer ungen ofte bort til meg og sier mamma gjentatte ganger. Og felles bekjente sier at hver gang de er på besøk hos moren så går ungen rundt og sier pappa.

Men jo lenger tiden går, jo mindre rolle spiller det om hun noengang kommer til å savne meg eller ikke.

Prøver å bli kvitt sorgen, men det er søren ikke enkelt.

Det er ikke aktuelt å være "reserveløsning" og finne sammen igjen om et par år. For hver dag som går så blir det mer og mer umulig å finne tilbake.

Bittert og trist er det.

[Gjest AnonymBruker]

Dette var da ikke hyggelig.

Det er jo så forskjellig, hva som kan skje.

Ta deg godt av barnet deres... Vær aktiv, lag gode minner sammen. Det er vanskelig for alle parter, og spesielt for den som er forlatt.

Jeg heier på deg.