LunsJ

[Alvina]

Jeg fant litt hasj, men ikke den jeg tror jeg vet jeg har, men samme det. Skal lage mat, skal ringe min mor, skal gå og legge meg, skal tro at jeg har drømt - at alt er tillagt en lang lang søvn. Følte i sted at afire har møtt min pappa i himmelen og at de sitter der og rister på hodet fordi jeg drikker og røyker... hehehe

Og de vet at å planlegge å gjøre meg mørkeredd ikke nytter, jeg blir aldri redd på den måten.

Selv om jeg... kan bli bekymret. Kanskje er det sant, kanskje er jeg synsk, kanskje er jeg en healerkvinne, kanskje er jeg forut min tid.

Men jeg vil ikke miste ... og klarer ikke fatte.

[Alvina]

Selv om jeg ikke vil prate, begynte jeg å smile og le når en kusine som bor i et annet land ringte nå, jeg måtte slå av musikken her, men hun fortalte hva som har skjedd siden sist, og spurte først hvordan det går med meg... jeg sa, det må gå.

Jeg føler på en evig takknemlighet, vi skal ses til våren, da skal vi gå i stallen, jeg skal bare gi en gulrot, jeg har ikke tenkt å ri, men ellers...

Hun har hester.

Hun fikk meg til å le, fortalte om bla bla bla. Og jeg smiler.

vil ikke tro at dette er sant, men det er jo ikke sant, det er bare noe som har hendt, jeg aner ikke noe om døden og jeg er skitlei av at andre dør, jeg skal liksom bli så gammel jeg da... så gammel at jeg blir alene, på et eldrehjem, over hundre år, mens alle jeg kjenner er døde?

Livet er ensomt. Jeg vet. Jeg har venner, familie og venninner og... men nå vil jeg bare være alene, jeg vil at afire skal ligge i samme seng som meg i natt, hvis han vil og kan og har mulighet, ikke noe fysisk, bre å være.

Det begynner å bli verre og verre, først trudde jeg ikke det, men det kommer til å gå opp for meg...

Hver morgen våkner jeg og tenker på han, at han er død, og kan ikke tro det, må reorientere meg.

Men livet må gå videre, sier de. Jeg driter i om jeg dør i natt, det ville være en frihet, men er ikke suicidal, jeg er en som alltid overlever.

Og det i seg selv er dritt.

http://www.youtube.com/watch?v=1D-enNruBxg&feature=share

[Alvina]

http://www.youtube.com/watch?v=4wQB900tFvI

[Alvina]

Det er mørkt, det er bare helt... jeg vil være alene, men er glad noen ringer og spør hvordan jeg har det nå, jeg sier bare, det må vel gå.

Men min kusine fikk meg til å le og en venninne som ringte og forhindret meg i å rekke polet, var også fin å prate med, de derran damene kan få meg til å le, til å smile litt igjen, og jeg er bedt til begge. Men jeg sa , vent til det blir vår.

Føler at jeg burde ta en pille og legge meg å sove, men har ikke spist i dag, så har satt på mat, lettlaget nå. Og jeg driter i hva andre tror.

Og nå skriver jeg ikke mer, skal ringe min mamma, hun er litt småbekymret etter det som har skjedd.

[Alvina]

Men det er vanskelig å ringe noen, jeg duver, hører på musikk og prøver å være i nåtid, ingen bekymringer, ingenting, bare fred.

http://www.youtube.com/watch?v=GryEUwywREU&feature=share

[Alvina]

Ulvehyl.

Klarer ike ringe noen, og i dag når tlf har ringt har jeg automatisk tenkt at det er afire... håpet... og da forstår jeg at jeg ikke tror helt på det enda. Men. Jeg vil at han skal være med meg i natt, hvis det kan klares og han kan... jeg aner vel ikke hvordan det er å dø, eller å være død, jeg aner ingenting.

Men jeg vil være alene, ingen kan trøste, døden er uendelig, ikke til å fatte. Og han fikk ikke lov å dø, vet at han er lei seg fordi han forlot meg og hans barn, men han ... jeg håper han har funnet fred. Vi skal klare oss og ta vare på hverandre.

Jeg hater dette, skal jeg ta en pille nå, hjelper en pille. Fuck my as.

http://www.youtube.com/watch?v=_vQYqvQL9QU&feature=share

[Alvina]

Jeg makter ikke verken være våken eller å sove, må jeg ta en pille, må jeg virkelig det igjen, jeg er så drittlei piller.

Men jeg kan ta en, og så skal jeg gå videre så godt jeg kan, kanskje jeg blir litt fraværende og ego i de neste ukene, men det er fordi jeg bare har behov for å være alene, det er lov å ringe meg, men jeg vil sove alene, jeg vil være alene.

Andre reagerer på en annen måte, men dette er min måte.

[Alvina]

Jeg vil at han skal sove sammen med meg, bare når jeg er alene, kan han komme... selv om vi alle følte han på torsdag, men de ble så fulle og så glade, og jeg gikk hjem.

Jeg ønsker at han kan ligge tett inntil meg eller bare bak meg i natt igjen, bare med sitt nærvær.

Det er for mye å forlange, jeg vet det.

Men jeg vet at han kommer, han er hos sine barn, og ser innom, og når de legger seg kommer han hit. (joda, kall meg en idiot, jeg driter i det som sagt)

Men vet at jeg vil våkne alene i morn.

Og aldri mer.

Jeg vil ikke ha en ny mann. Dette tok kaka.

Nå kan jeg jo endre status på f.boka og bli enke, men jeg oppgir aldri sivilstatus der.

Jeg er kvalm. Magen slår krøll, er jeg heldig dør også jeg og jeg vet ikke, men jeg tror faktisk ikke jeg så heldig at jeg bare dør.

http://www.youtube.com/watch?v=-qImuRCCcYM

[Alvina]

Kanskje jeg skal reise til en venninne, hun har invitert meg, men jeg vet ikke enda, sa jeg... jeg må se, jeg må tenke.

Hun har mistet sin mann, i en tragisk ulykke. Vi er venninner, vi trenger ikke si så mange ord.

[Alvina]

Må kanskje ta en telefon tenkte jeg, til min sønn, men nå er det sent på kveld.

I alle fall, ulvehyl, hyler mot månen, fryser i kulde og sne...

Jeg fryser ikke fysisk, men følelsene er omringet av karantene nå.

Jeg vil ikke oppleve dette, det vil jeg ikke. Jeg vil ... nå forstår jeg hvorfor jeg har hatt problemer med å binde meg fast til noen, de dør, de bare dør en eller annen dag.

Karantene og jeg gjør hva pokker jeg vil, spiller så høyt jeg vil, driter i om jeg får naboklager. Jeg skal flytte, jeg vil ikke bo i norge mer, jeg vil dra, reise.

Og jeg skal stole fullt og fast på at jeg kan gjøre det alene.

http://www.youtube.com/watch?v=M_ciiCyxOJA

[Alvina]

Når jeg var ellve år, var jeg ofte på helgebesøk hos en familie som hadde hest. Jeg var hestegal. Og passet hesten når de dro på ferie osv.

Det var ... unikt. Og ukjent, jeg var ikke vant til å bo med en familie som var sånn... det var koselig. Ro. (ikke pga at min familie var så ille, men vi hadde ikke hest da) Jeg var med på å ri inn hesten, jeg passet den ofte, alene selv om jeg bare var en småjente.

Jeg hadde drevet med hester i mange år. Det var ikke lett å passe en ung hingst, alene. En gang presset han meg inn mot veggen, jeg følte at jeg mistet lungekapisiteten, men jeg løftet et kne og presset han tilbake. Et tøft kne, et lite forsiktig spark. Han forstod at jeg var sjefen. *Det var ikke et spark fra meg, bare et press. Med kneet opp. Jeg skøv balansen hans - og han kunne ikke presse meg mer, hester er sånn.

Jeg kjeftet ikke på han, selv om jeg sikkert liret av meg noen ord fordi jeg var redd.

Men da var jeg uten for boksen hans og sa; du din idiot, har du virkelig tenkt å havne på slakteriet.

snøft.

[Alvina]

Året etter eller samme år, fikk jeg lov å få en egen ponni, en welsh. Foreldrene min forsto vel at jeg ville rømme hjemmefra og bli borte hvis ikke...

For jeg var aldri lojal. Når de kranglet tok jeg aldri parti.

Men det er fortid. Nå er visst alt fortid, men jeg vet, det er bare meg som sitter her og stirrer inn i veggen og røyker og drikker øl og føler meg forvirret, det vil gå over.

Men jeg kommer aldri til å reise dit jeg og afire var i januar, selv om jeg har lyst - men jeg kommer til å begynne å gråte, og vi ble kjent med mange der, dette er ikke sant.

Jeg må finne meg en øy.

Begynte også å tenke siden han var litt sjalu, at han tror vel ikke at jeg kommer til å hoppe på en ny mann nå. Men han vet det, han gjør det. Jeg er ikke fullkommen, men nå har til og med middagsmannen - jeg har pratet med han i tlf, de var venner, jeg har arkivert han så langt. Fordi jeg er en hellig ku - igjen, men denne gangen mer enn noen gang.

Og jeg har ikke valgt det selv.

Min eks, han jeg var sammen med i over ti år, har sendt meg sms, de kjente hverandre og var venner. Jeg har ikke giddet å ta kontakt med han i dag, det var torsdag eller i går, dagene går i surr nå.

Vi er venner selv om forholdet havarerte. Og han er ikke en ny en som jeg kan tenke meg, jeg kommer ikke til å tenke på menn nå i det hele tatt, men jeg lurer meg på hvordan jeg skal takle det, jeg vil møte middagsmannen, holdes tett, gråte felles tårer, men...

ikke nå.

http://www.youtube.com/watch?v=-qImuRCCcYM

[Alvina]

Den fordømte pokkers takknemligheten alle sier jeg vil oppleve, den har vært her, men derfor vil jeg helst ikke snakke med noen, den takknemligheten sin kan de tørke seg bak med.

Vet jeg er sta, JEG ER FØDT KJEMPESTA.

Når jeg var sju, planla jeg å rømme hjemmefra fordi mine foreldre kranglet og var barnslig.

Når jeg fylte tolv gikk jeg og hevet kontoen min på postkontoret og tok første fly til min farfar.

Selvsagt kjedet jeg meg glugg i hjel, men faren min sa at da får du være der (det var en pinse, tror jeg) i en uke.

Ok. Og det var den verste straffen pappa kunne gitt meg.

En uke uten mulighet til å ta fly tilbake (jeg var blakk). Og måtte gå og surre med bestefar og bestemor, det var litt fra dagens van og vennerød.

Men det var rett av min far, å si at (han måtte roe ned muttern, hun kjeftet i telefonen når jeg ringte og sa hvor jeg var)

han sa, at da blir du der en uke, ok.

Ok? Eh...

Ja, også kommer du hjem igjen om en uke, sa han.

Ok...da.

Svett tolv åring.

Men det gikk jo bra. Men jeg var så sta. Og det var den verste straffen jeg kunne få, å havne på landet og ikke være velkommen hjem før om en uke.

[Alvina]

Det er ikke en god ide å gi til dere unge foreldre, men jeg lærte å finne meg en plass, ikke bare ta meg til rette, jeg ville selvsagt høre at de savner meg så mye at jeg må komme tilbake med første fly.

Men den gang ei.

Og grunnen til at jeg rømte hjemmefra med fly, var at jeg ikke fikk viljen min.

De ville være tilstede, jeg kunne invitere venner og venninner hjem, men de nektet å forlate huset mens vi skulle drikke brus. Voi vi var tolv år. Og jeg følte meg flau, og det er en lang historie for jeg trodde det gikk en buss når flyet landet, og ble sittende på flyplassen, og ble lagt merke til. Så bestefar måtte ta taxi og hente meg.

Pinlig. Jeg var tolv år, men er litt lei av mitt sta sinn.

http://www.youtube.com/watch?v=1D-enNruBxg&feature=share

[Alvina]

Lengter.

http://www.youtube.com/watch?v=_bDW-YQZVLw

[Alvina]

Var på do nå og fjellstøvlene står der i gangen, mine støvler, afire sa at jeg har bedre enn hans, jeg sa at det ...

Og nå står de der og ... det er enda rusk i de etter turen søndag. Og jeg klarer ikke å ta det helt innover. Jeg klarer det ikke.

Hvordan vil det å finne frem skiene til vinteren og gå alene, jeg må få noen med meg.

Jeg skal bitche fanden dette og.

Jeg er en som er født sta, jeg gir meg aldri, men det betyr ikke at jeg ikke er i sjokk.

Sist lørdag, for en uke siden, gikk vi og la oss, vi hadde spist suppe, laks og dessert og lå og holdt rundt hverandre. Senga brast så jeg gikk og la meg i stua sammen med bikkja og afire våknet halv ni søndag og kilte meg under foten.

Tyttebærtur? eh? hø?

Joda men jeg må ta en dusj...og du vet jo meg sa jeg, jeg er jo så treg, jada sa han, men vi går ut døra cirka tolv, ja sa jeg, det klarer jeg.

Jeg skrev litt feil, det var han som hadde vakre lepper, mine lepper er mer ordinære.

[Alvina]

Og det var en fin tur. Men jeg må ta den samme turen alene. Jeg vil ikke være alene.

Men vi er jo alle alene, hver på sin egen måte, men innerst inne er vi født alene og vi dør alene.

Og vi skal alle dø.

Men jeg kan ikke forstå det.

Var det han som hadde satt på lyset her på tirsdag kveld når jeg kom hjem? Visste han at han - ubevisst at han ikke ville leve så lenge - siden han var så romantisk og så snill mot meg de siste ukene... og jeg har vært en drittsekk, hadde jeg visst dette, ville jeg...

Men ingen kan vite, så ta vare på hverandre, gi pokker i fillekrangler.

I et forhold må man bestemme seg, skal vi være sammen, skal vi fikse dette, - forelskelse duger ikke.

Og der var jeg og afire nå, men så døde han.

Og jeg kan ikke fatte at han er gått, at han vandret heden, men jeg ønsker han alt godt, og håper at han ikke følte angst, og at han har fred, jeg vil alltid elske han. Jeg har vært en drittstøvel jeg også, det kommer kanskje ikke så godt frem, og jeg vil ikke tenke på det som var galt, det begynte å gå bra igjen. Og han visste, at jeg er i ferd med å bli mer nykter, mulig det skremte han, jeg hadde tenkt å prate med han om det, at det ikke ville gjøre meg noe om han røyker og tar noen øl med sine venner, eller hjemme, jeg er tøff nok til å være edru og nykter og kanskje jeg velger å blir totalnykterist. Men jeg rakk aldri å fortelle han det jeg tenkte... men han tenkte, jeg følte på meg at det var noe, jeg følte - nå kan jeg ikke gå i detaljer, men jeg kunne høre hans stemme i dagene før han ble funnet, kom, Alvina, jeg er .... (ikke noe død, men detaljer er utelukket her), jeg hørte hans stemme, hans rop, finn meg, jeg er her.... finn meg.

Kom.

Og nå er han her og surrer igjen, men han har ikke vært så lenge død så han kan ikke være fysisk, selv om det med lyset som var slått på var ....rart.

Han står rett bak meg nå og er sikkert hjemme på sin egen pc og snoker på dagboka mi, men det gjør ingenting. Jeg har vært urettferdig, det er ikke mye morsomt, jeg har skrevet og diktet og har visst at han har lest her. Og jeg føler meg som et dårlig menneske.

Ja pga det.

[Alvina]

Men han tilga meg og jeg tilga han. Vi feilet begge. Og når jeg møtte hans kamerat i sted, på en pub, mannen til tina, sa han til meg at jeg trudde du var råke gal, men nå vet jeg.

Jeg sa, la oss ikke prate om det ( jeg forstod at tina har knekt sammen når hun har fått vite at afre er død), jeg sa - vi kan prate om det, men det var ikke som du trodde, og jeg nekter å prate offentlig, kan vi ikke heller møtes eller ringe, uten tilskuere...

Han var trist, mistet afire, en av hans beste venner og så oppdage at det var hold i tinasaken.

Men jeg vil fortelle han at afire var drittlei av tinas mas og behov for å prate. Kan jeg?

Men han vil forstå at ... jeg har tilgitt, et sidesprang i tunge tider kan skje, og jeg er også blitt tilgitt av afire.

Jeg har null lyst å omtale han som afire her mer, jeg vil kalle han helst ved navn, men det holder vel å kalle han afire, for jeg kommer ikk på noe glupt.

Og han smilte lurt noen ganger og spurte hvorfor jeg kaller han afire, jo...eh, eh, det er jo pga at du er et a-menneske.

Og det er ikke jeg.

Men jeg kan ikke tro det. Og vil ikke skrive mer om det.

takknemlig, vi hadde par fine uker, han var så snill mot meg, sa han elsker meg, tre ganger, sa du er min, ja sa jeg, jeg er din.

Også bare dette

Kan noen bruke takknemlighet som toalettpapir. Jeg er ikke frekk, men er sint med god grunn, følelsene er i god behold.

http://www.youtube.com/watch?v=1D-enNruBxg&feature=share

[Alvina]

Hvis jeg ikke vil være helt riktig god, ville jeg fortalt hva han heter, og lagt ut bilder, men jeg er ikke der.

Jeg ser på et bilde jeg har malt, som ingen tror at jeg kan ha laget, det ser ut som en posters, og jeg ser meg nesten blind når jeg ser... det er et bilde i bildet...

Og jeg begynner å tenke at jeg tar det ned fra veggen, det er et utrolig bra bilde, men det stirrer på meg, et øye i et øye...

Jeg skal tilgi meg selv, var nitten tjue når jeg tusjet det.

Sa til afire at siden vi alltid krangler når vi lager mat sammen, må vi ringe hellstrøm og få hans syn på saken.

Han smilte.

Han mobbet meg ofte, sist lørdag også, når jeg spiste opp karamellpuddingen og han fikk smake to skjeer mens jeg fikk matkick.

Og jeg gjorde det ikke med vilje.

Vi kysset, vi holdt rundt hverandre, vi ... når vi hadde vært i marka søndag, tok han rundt meg, så meg i øynene, og da smeltet jeg.

Og dette liksom skal jeg aldri få oppleve mer... ikke fordi jeg ikke tror jeg har mistet draget, men jeg har ikke behov for noen ny mann.

http://www.youtube.com/watch?v=7d2EvjYmwZo

Endret 6. oktober 2013 av Alvina

[Alvina]

Min mor har bedt meg komme dit (det har hun gjort siden torsdag, hver dag), men vet ikke hva jeg gjør. Og drar jeg dit, gjør jeg det da for at hun skal slippe å tenke på hvordan jeg har det nå, eller fordi jeg selv trenger noen rundt meg...eller begge deler...

Jeg vet ikke, har ikke lyst å forholde meg til noe men vet at jeg ikke kan mure meg inne her hjemme. Jeg er sliten. Og har klart å bli litt fyllesjuk, det er ikke smart å drikke i denne situasjonen, men akkurat fyllesjuken går jo over.

Skal tenke over hva jeg gjør, skal prøve å rydde litt her. Min mor foreslo å gå en tur sammen, men akkurat DET makter jeg ikke nå. Når jeg sa at jeg ikke makter gå på kurset de første dagene fremover, mente hun at jeg har godt av å ha noe å gjøre. Men det bestemmer jeg selv, hun vet ikke hva kurset innebærer, hva jeg må forholde meg til. Men hun mener det bare godt.

Jeg skal til psykologen til uka, men husker ikke hvilken dag. Må ringe i morn.

Og begravelsen, jeg makter ikke tenke på det, får vite når i morn... Å bare tenke på at jeg får nok en grav å forholde meg til...er ikke til å fatte.

Før jul i fjor døde eks-svigerbror, så døde en bekjent (som alltid var hyggelig) like etter, så døde min beste venninne mens jeg var sammen med Afire i spania, så døde en god kamerat og tidligere nabo, så døde enda en kamerat i mai, så døde et søskenbarn i sommer. Og nå ...

Men jeg vil ikke tenke på det.

Føler jeg bør ringe en felles venninne, til nå har vi bare hatt kontakt om det som skjedde på faceboka, men jeg er ikke skravlesyk...

Men samtidig kan hun formidle videre, når begravelse og alt det der... sist vi møttes i sommer kranglet vi faktisk litt, men vi er ikke uvenner selv om, det var jeg som kom med en kommentar som var på kanten frekk.

Fikk meld fra henne på f.boka, hun skriver at alle er i sjokk. Men jeg har liksom ikke lyst å ringe nå. Jeg kan sende henne en mail, for å fortelle hva som skjedde osv vil bli forferdelig tungt. Jeg vet ikke...

Jeg skriver ikke her for å få sympati, men fordi det hjelper å skrive. Hjelper ikke, men det er den eneste måten jeg vet om nå.

Vet jeg burde ryddet mer, det er bare rot her (igjen), men tar litt og litt. Tror ikke jeg gidder dra noen steder i dag. Klarer ikke bestemme meg, og venter og ser til i kveld.