Bruddet

[Gjest AnonymBruker]

Hun klemmer ham. Hun klemmer ham hardere enn noen har klemt han før. Det er ikke fordi hun bruker alle musklene i kroppen sin, som virker liten - som et barn - inntill den store, trygge og varme kroppen hans, men fordi hun klemmer ham med hele sitt hjerte. Som om klemmen kan få ham til å endre meningen, som om den kan viske vekk de siste månedene. Erstatte de dårlige minnene med hennes versjon, hvordan hun ville de skulle vært.

Tårene kommer ukontrollert, i store elver som vasker med seg sminken. Stemmen brister og ordene hun hadde sendt mot ham, bedende, usammenhengende, hjerteskjærende, slutter å komme. De eneste lydene hun gir fra seg er hikstene, halvt dempet mot brystet hans, og tårene som faller på skjorten.

Er det slik det ser ut når et menneske dør?

Han holder rundt henne, prøver å dempe hikstene, dempe smerten. Han har aldri sett noen så trist før, selv ikke i de få begravelsene han ikke har stengt ute fra minnene. Synet gjør ham vondt. Vissheten om at det er han som påfører henne smerten, hun som han har tilbragt så lang tid i lag med, er... Som om noe dør inni han og. Han klarer ikke se på den hikstende kroppen hennes, som klamrer seg inntil hans egen, og løfter blikket for å se på omgivelsene.

Hvordan kom vi hit? spør han seg selv. Han husker at han plukket henne opp utenfor leiligheten, som de delte i harmoni for bare et par dager siden. Hun stod der, den strake holdningen hennes var som slått ned av en stor hammer, og det blonde håret hang som en ramme rundt et tragisk kunstverk. Resten av bilturen opp hit er fjern som en drøm.

Hvorfor kjørte jeg hit? spør han igjen seg selv. Dette er stedet han tok henne andre gangen de møttes. Første gangen han så henne helt naken. Første gangen han innså hvor heldig han var, som hadde verdens nydeligste kropp over seg. Dette er stedet de jevnlig besøkte gjennom forholdet. Utsikt over hele byen. Minnene tar helt over. Den gangen de hadde sex i sommersolen, med konstant leken frykt for å bli oppdaget, den gangen de måtte komme unna resten av verden og dro opp hit, den gangen de holdt hverandre varme mens de så solen stå sakte opp og lyse gjennom hele byen.

Hun lener seg opp mot ham, hvisker "En siste gang.." og kysser ham. Hun er den beste kysseren han har opplevd. De er så ... synkronisert i lag. Som et par som danser feilfri tango i lag, lekent over dansegulvet med et publikum som ikke kan utrykke fascinasjonen over dansingen. For ham, er det et kunstverk når de kysser.

Gjør jeg det rette? Elsker jeg henne? Kan vi fikse dette? Jeg ville ikke hatt slike tanker om jeg elsket henne, om vi var ment for hverandre, ville jeg? Kysset, minnene og lukten hennes setter en ny tankerekke gjennom hodet hans. "Nei." han avbryter kysset "Vi kan ikke gjøre dette mer, da klarer jeg ikke gjøre det jeg må gjøre..." Han dytter henne unna og hinter til at hun skal sette seg tilbake til sitt sete.

Slaget er tapt. Han ser det på henne, hun vet det definitivt nå. Det er ingen angreknapp, ingen vei tilbake. Han vil ikke være der om natten mer, ingen varm kropp for henne å krype inntil, ingen å kysse god natt, ingen til å beskytte henne mot marerittene. Det som var hikst, er nå hyl. Smerten i hylet er uutholdelig, og hun hyler til hun ikke har mer luft i lungene. Han vil ta vekk smerten hennes, få henne til å smile og le igjen, men den eneste måten å gjøre det på kan han ikke tillate seg selv å gjøre.

Turen ned igjen går kjapt. Hun gråter fortsatt, men han har zonet ut. Tankene er et annet sted. Akkurat som det hele er et spill, og han er fjernstyrt. Plutselig står de parkert utenfor leiligheten igjen. Hun sier noe som han ikke oppfatter. Han ser ikke på henne når hun går ut av bilen. Rett før hun lukker døren hvisker han "Jeg tror jeg elsker deg...", akkurat for lavt til at hun skal høre det. Når han kjører vekk ser han i speilet. Hun står der og ser etter ham, og akkurat da blir det virkelig. Hele kroppen blir fylt med en sorg og anger, som har forfulgt ham i lang tid - og muligens kommer til å vare livet ut.

[Gjest Gjest]

Noe så trist