Å ha en samboer som sliter med angst

[Gjest Gjest]

Jeg er en jente i begynnelsen av 20-årene, som har vært sammen med min samboer i 3 år og vi har bodd sammen i snart 1 år. Jeg er utrolig glad i samboeren min, og på mange måter har vi det veldig bra sammen. Mye av grunnen til dette tror jeg er at vi er relativt like på mange punkt, og vi går generelt ganske så godt sammen for det meste. Jeg finner han tiltrekkende, snill osv. og utad blant andre virker han også i et veldig godt humør. På mange måter er han den rette for meg.

Dessverre er det noen skår i gleden. Både ekteskap og barn er viktig for meg, og jeg ønsker å ha muligheten til dette i fremtiden. Enda føler jeg meg for ung til begge deler, men som sagt er det godt å vite at jeg har muligheten. Problemet er at min samboer sliter mye psykisk og har en del angst. Dette er noe han selv har tatt tak i, og han får profesjonell hjelp til å bli bedre.

Grunnet angsten sliter han med tanken på både bryllup og barn. Selv ønsker han å gifte seg en gang i fremtiden, og han har tidligere sagt til meg at om han skal gifte seg en gang, så vil det bli med meg. Dessverre ødelegger angsten en del for han, noe som gjør at han sliter med tanken på å være midtpunktet og dermed også å gifte seg. I forhold til det å få barn, er dette noe han ikke klarer å se for seg. Ene og alene grunnet at han ikke tror han vil være en god far. Han ønsker ikke at hans barn skal bli som han. Selv er jeg ikke enig i dette, da han er utrolig flink med barn, noe jeg også har fortalt han ved flere anledninger. Jeg tror grunnen til angsten i dette tilfellet, mye skyldes hans dårlige selvbilde.

Selv om jeg enda er ung, syns jeg det er vanskelig å være i et forhold når jeg ikke vet hvordan fremtiden blir. Jeg ønsker å vite at jeg en dag kan gifte meg, og at jeg en dag kan få barn. Dette er som sagt vanskelig for min samboer, og han tørr ikke si konkret til meg at dette en dag vil skje, da han ikke kan vite hvordan hans psykiske tilsand vil være om noen år. Likevel, er det vanskelig for meg å vite om dette er noe jeg skal satse på eller ikke. Jeg ønsker mest av alt at dette skal løse seg og at han blir bedre, men jeg er også redd for at det ikke skal skje. Hva om jeg ender opp med å vente og vente. Jeg ønsker ikke å våkne opp når jeg er 30+ og fremdeles ikke vite.

Det å bryte opp med min samboer er på ingen måte det jeg egentlig ønsker. Skulle det skje, vil det nok ta meg lang tid å komme over det. Jeg vet bare ikke om jeg klarer å velge et liv uten bryllup og barn, visst det er det som det kommer ned til.

Er det noen som har vært i en lignende situasjon? Hvordan bør jeg forholde meg til dette? Trossalt er det to punkter som ikke vil være aktuelt før om noen år, men likevel…

[Gjest Athame]

Er det noen som har vært i en lignende situasjon? Hvordan bør jeg forholde meg til dette? Trossalt er det to punkter som ikke vil være aktuelt før om noen år, men likevel…

Nå er det jeg som er jenta og jeg som sliter med angsten, men utover det kjenner jeg meg igjen i hvordan du beskriver samboeren din. Min oppriktige mening er at du ikke bør angripe dette som en reell problemstilling - ihvertfall ikke enda. Når du sier samboeren din for profesjonell hjelp, mener du da psykologhjelp, medisiner...? Jeg vet jo ikke hvor mye du vet om symptomer for angstlidelse, men å være "redd for morgendagen" er et meget generellt begrep, som allikevel dekker det meste. Det er vanskelig for oss med angst å tenke på fremtiden. Jeg tør ihvertfall ikke. Jeg har dagen i dag å tenke på, og det tenker jeg samboeren din også synes er mer enn nok til tider.

Uten å vite noe om hvor manifestet angsten er hos din samboer, er ihvertfall det viktigste at han faktisk får hjelp til å endre sine tankemønstre - og det vil ta tid. Lang tid. Jeg synes derfor du bør nyte den kjæresten du har, tenke positivt, tenke at dere sammen vil finne en løsning på hvordan giftermålet skal utøves og når det er tid for barn. Ikke legg hinder for deres fremtid sammen, men hvis livet er deres å dele, skal dere sammen overstige de hindrene dere møter.

[Gjest AnonymBruker]

Hei,

Kjenner meg også igjen i dette.

Og her også er det jeg, jenta, som er den med angst.

Slik jeg ser det er dere begge fremdeles unge og barn og giftemål ligger enda noen år frem i tid.

Jeg selv har i mange år tenkt at jeg ikke tør å få barn eller ikke liker tanken på å være midtpunkt en hel dag i mitt eget bryllup. Har en utrolig snill samboer som aldri har hatt noe hast med dette eller presset eller uttrykt bekymring for dette. Og det har i min situasjon hjulpet mye.

Det tar litt tid å endre disse tankene og følelsene, samtidig som jeg tror at det med giftemål og barn hadde vært litt skremmende for meg når jeg var 20 år, uansett om jeg hadde hatt angst eller ikke.

Men nå i en alder av 27 er ikke leger dette en skremmende tanke, og vi er nå klare for å få barn ;-)

Tror det mye er en modingsprosess også det med å ha lyst på barn. Var iallfall vanskelig for meg å forestille meg dette før jeg ble litt eldre. Alltid tenkt at jeg sikkert skal ha barn en dag, men aldri følt meg klar for det før nå.

[Gjest Calexica]

Jeg er enig med jenta over, det kan være veldig vanskelig å måtte forholde seg til store avgjørelser ang fremtiden, når det er en utfordring i seg selv å ta en dag av gangen.

Du er jo forholdsvis ung, og det er ikke akkurat uvanlig at man ikke "ender opp" med den kjæresten man har når man er 20 år. I tillegg modnes man jo normalt selv om man har angst, og jeg tror også at veldig mange psykisk friske personer også kan ha problemer med å avgjøre om hvorvidt man vil gifte seg og få barn en gang i fremtiden når man bare er 20 år.

Mitt råd er derfor å senke skuldrene litt, og leve i nuet. Du har ca 20 år på deg til å få barna du ønsker deg

[Gjest Gjest]

Nå er det jeg som er jenta og jeg som sliter med angsten, men utover det kjenner jeg meg igjen i hvordan du beskriver samboeren din. Min oppriktige mening er at du ikke bør angripe dette som en reell problemstilling - ihvertfall ikke enda. Når du sier samboeren din for profesjonell hjelp, mener du da psykologhjelp, medisiner...? Jeg vet jo ikke hvor mye du vet om symptomer for angstlidelse, men å være "redd for morgendagen" er et meget generellt begrep, som allikevel dekker det meste. Det er vanskelig for oss med angst å tenke på fremtiden. Jeg tør ihvertfall ikke. Jeg har dagen i dag å tenke på, og det tenker jeg samboeren din også synes er mer enn nok til tider.

Uten å vite noe om hvor manifestet angsten er hos din samboer, er ihvertfall det viktigste at han faktisk får hjelp til å endre sine tankemønstre - og det vil ta tid. Lang tid. Jeg synes derfor du bør nyte den kjæresten du har, tenke positivt, tenke at dere sammen vil finne en løsning på hvordan giftermålet skal utøves og når det er tid for barn. Ikke legg hinder for deres fremtid sammen, men hvis livet er deres å dele, skal dere sammen overstige de hindrene dere møter.

Takk for svar!

Det er egentlig denne holdningen jeg har hatt hele tiden. Jeg ønsker kun min samboer det beste, og kommer nok til å gi han den tiden som han måtte trenge. Dette er også noe vi har snakket mye om sammen. Likevel syns jeg det er vanskelig og tungt til tider, da dette blir hengene litt over oss og forholdet. Både jeg og han håper at dette skal ordne seg til det beste. Men jeg må si det var trist og leit å høre samboer min si at han ikke klandret meg på noen som helst måte om jeg velger å starte på nytt uten han. Det eneste han vil er at jeg skal ha det bra, og det viser egentlig bare hvor heldig jeg er som har en så omtenksom samboer som han. Vi har jobbet en stund med disse problemene allerede, og jeg kommer ikke til å slutte med det første.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med jenta over, det kan være veldig vanskelig å måtte forholde seg til store avgjørelser ang fremtiden, når det er en utfordring i seg selv å ta en dag av gangen.

Du er jo forholdsvis ung, og det er ikke akkurat uvanlig at man ikke "ender opp" med den kjæresten man har når man er 20 år. I tillegg modnes man jo normalt selv om man har angst, og jeg tror også at veldig mange psykisk friske personer også kan ha problemer med å avgjøre om hvorvidt man vil gifte seg og få barn en gang i fremtiden når man bare er 20 år.

Mitt råd er derfor å senke skuldrene litt, og leve i nuet. Du har ca 20 år på deg til å få barna du ønsker deg

Vi er 22 og 25 år. Heldigvis som du sier, så har vi årene foran oss. Jeg tror nok mye av grunnen til at jeg syns dette er litt vanskelig er at jeg alltid har vært en strukturert person, med en viss plan for hvordan jeg ønsker at framtiden kan bli. Jeg har alltid hatt evnen til å kunne se fremover, og jeg er nok mentalt noe eldre enn min virkelige alder. Av den grunn tror jeg ikke det blir mange år til jeg selv er klar for begge deler. Likevel gir jeg samboeren min den tiden som han måtte trenge. Vi har hatt våre problemer før, og til nå har det løst seg på en grei måte. Håper det er tilfelle i denne sammenhengen òg.

Presiserte nok ikke godt nok i innlegget mitt at vi har hatt gode samtaler om dette flere ganger. Jeg maser derimot ikke noe på han om dette, da jeg vet det bare vil virke stressende for han. I forhold til profesjonell hjelp er det psykolog det er snakk om på dette tidspunktet, ikke medisiner.

[Gjest Athame]

Takk for svar!

Det er egentlig denne holdningen jeg har hatt hele tiden. Jeg ønsker kun min samboer det beste, og kommer nok til å gi han den tiden som han måtte trenge. Dette er også noe vi har snakket mye om sammen. Likevel syns jeg det er vanskelig og tungt til tider, da dette blir hengene litt over oss og forholdet. Både jeg og han håper at dette skal ordne seg til det beste. Men jeg må si det var trist og leit å høre samboer min si at han ikke klandret meg på noen som helst måte om jeg velger å starte på nytt uten han. Det eneste han vil er at jeg skal ha det bra, og det viser egentlig bare hvor heldig jeg er som har en så omtenksom samboer som han. Vi har jobbet en stund med disse problemene allerede, og jeg kommer ikke til å slutte med det første.

Jeg forstår veldig godt hvordan du periodevis kan ha det. Jeg har en annen tråd på KG, ang. de samvittighetskvalene jeg har ift. min samboer som, slik som deg, ønsker det beste, men dessverre blir litt offer for angstproblematikken. Jeg har også vært inne på tanken om å avslutte forholdet for å "skåne" han for de tøffe periodene, så det er defintivt min hemsko... Man må bare være utrolig streng med seg selv, ved å klare å verdsette det man har, fremfor å finne grunner til å avlutte det.

Samtidig tenker jeg det er viktig at du fortsatt har "lov" til å planlegge og drømme om fremtiden sammen med ham. Akkurat dette med farsrollen derimot er vel en modningsprosess som kanskje sitter litt lengre inne hos gutter enn hos jenter... (angst eller ei

Du høres ut som en meget omtenksom, kjærlig og fornuftig jente - og tryggheten du kan gi ved å hjelpe han med å ta en dag av gangen er en velsignelse:)

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg er sammen med mannen med Angst.

Han har brukt et år på å akspetere meg som kjæresten sin, han brukte nesten et halvt år på å faktisk vite at han var glad i meg.

Om jeg prøver å presse ham til noe (snakker om barn, giftemål, at jeg er glad i ham uten at vi er i en setting hvor det passer) blir han bare mer angst.

Slapp av og gi ham tid og vær tålmodig.

Om du virkelig er glad i ham har du vel all tiden i verden?

Du burde snakke med ham en gang i blandt også.

Jeg må stadig si til min at "jeg respekterer at du er sånnogsånn, men jeg føler vi burde vært lengre i forholdet, jeg er frustrert, jeg er litt sliten. Men jeg forstår at du er som du er. Da vet du bare hvorfor jeg blir sur for en filleting."

[Gjest Why_me]

Jeg var sammen med en som slet med mye angst i ti år. Møtte hverandre da vi var 17 og 23. Han var veldig vinglete når det kom til fremtidsplaner. Kunne ofte si: "vi skal ikke ha barn" (i løpet av alle de ti årene vi var sammen), i en bisetning når vi møtte familie og venner. Jeg følte det han sa var HELT feil i forhold til mine planer, men torde ikke si noe.

Innerst inne i hjertet mitt visste jeg barn og bryllup var en del av fremtiden min. Men ikke hans, fordi han følte han ikke var i stand til det pga psyken. Må legge til at han selt med depresjoner også. Forholdet tok i så fall slutt. Kan også føye til at fagfolk har påpekt at han ikke kommer til å bli bedre. Jeg er ikke personen som stikker fra kjæresten om vedkommende er i en bølgedal. Liver går opp og ned. Men om nedturen ikke kan kureres, er ikke jeg "sterk" nok til å ha vedkommende som min livsledsager.

Nå har jeg møtt en jeg planlegger barn og bryllup med, er allerede forlovet :rødme: Må si det er en fryd å planlegge fremtiden med en som har de samme ønskene som en selv.

Jeg er så glad jeg ikke lenger har en angstfull/depressiv person i livet mitt. Så utrolig mye usikkerhet etc. det fører med seg. Vi er alle ulike. Jeg trenger i så fall en ved min som er like lysten på å planlegge felles fremtid, som meg selv!

Ikke meningen å virke negativ. Deler bare livserfaring!

Ønsker deg alt det beste!

[Fimlen]

Jeg var sammen med en som slet med mye angst i ti år. Møtte hverandre da vi var 17 og 23. Han var veldig vinglete når det kom til fremtidsplaner. Kunne ofte si: "vi skal ikke ha barn" (i løpet av alle de ti årene vi var sammen), i en bisetning når vi møtte familie og venner. Jeg følte det han sa var HELT feil i forhold til mine planer, men torde ikke si noe.

Innerst inne i hjertet mitt visste jeg barn og bryllup var en del av fremtiden min. Men ikke hans, fordi han følte han ikke var i stand til det pga psyken. Må legge til at han selt med depresjoner også. Forholdet tok i så fall slutt. Kan også føye til at fagfolk har påpekt at han ikke kommer til å bli bedre. Jeg er ikke personen som stikker fra kjæresten om vedkommende er i en bølgedal. Liver går opp og ned. Men om nedturen ikke kan kureres, er ikke jeg "sterk" nok til å ha vedkommende som min livsledsager.

Nå har jeg møtt en jeg planlegger barn og bryllup med, er allerede forlovet :rødme: Må si det er en fryd å planlegge fremtiden med en som har de samme ønskene som en selv.

Jeg er så glad jeg ikke lenger har en angstfull/depressiv person i livet mitt. Så utrolig mye usikkerhet etc. det fører med seg. Vi er alle ulike. Jeg trenger i så fall en ved min som er like lysten på å planlegge felles fremtid, som meg selv!

Ikke meningen å virke negativ. Deler bare livserfaring!

Ønsker deg alt det beste!

TS her (glemte visst å logge meg ut, men det gjør ikke så mye)

Takk for tilbakemeldingen. Godt å høre at livet har blitt bra for deg

Jeg lever enda i håpet om at ting skal ordne seg etter hvert med min samboer. Han går fremdeles til psykolog for å finne ut av sine problemer i livet. Merker at han er noe mindre deprimert etter at han begynte med timene, men han føler selv at det ikke har vært så mye hjelp i det enda i forhold til angsten. Eksempelvis har vi snakket lenge om det å kjøpe leilighet sammen, men han har angst bare over det å levere inn noen papirer til banken. Slike småting gjør at jeg begynner å lure på om det noen gang kommer til å bli bedre når det sitter så dypt. Som han har jeg også blitt kraftig mobbet i deler av oppveksten, og av den grunn er jeg også redd for at jeg kommer til å ende opp alene om jeg skulle velge å bryte en gang. Graset er ikke nødvendigvis grønnere på den andre siden tenker jeg. Skulle bare ønske at vi var mer like i det å planlegge og skape en felles fremtid.

Endret 2. juli 2010 av Fimlen

[Yogamann]

Kjøp boken the mindfulness and aceptance workbok against anxiety til ham. Du finner den på amazon. Denne typen terapi (act) har i 36 studier vist seg å være mere effektiv enn noen andre terapiformer.

Du kan også sende ham på yoga. Det hjelper også mye.

Et annet alternativ er at han bruker 10 min om dagen på pusteteknikken som beskrives i longevity breathing av bruce frantzis (amazon). Den tar også knekken på angst.