Hvor mye krangling er normalt?

[Monkii]

Hei!

Jeg lurer på hvor mye det er vanlig å krangle i et forhold. Eller når man bør ta det som et tegn på at man kanskje ikke burde vært sammen. Jeg og samboeren min har vært sammen i ca 5 år og har det stort sett veldig bra. Med jevne mellomrom har vi høylytte krangler, og det kan ta rundt et døgn før vi er venner igjen. Det er som regel et par-tre uker mellom hver gang. Kranglene handler som regel om viktige ting i forholdet, ikke småting.

Det jeg lurer på er om dette er normalt? Jeg hører om folk som er i forhold der de "aldri" krangler? Kan det være bra da? Man må jo få utløp for ting, men samtidig så sliter sånne stadige krangler på forholdet merker jeg.

[Rosalie]

Vi er uenige og diskuterer høylytt, ja, men vi krangler aldri. Hendte vi kranglet og kalte hverandre stygge ting første året vi var sammen, men ikke etter det. Vi har vært sammen i 7 snart 8 år.

[Gjest Athame]

Hei,

Hva slags "viktige ting" er det snakk om da? Er det de samme temaene som utløser disse kranglene? Kommer dere noengang til enighet, eller blåser krangelen bare over etter at temperaturen kjølner igjen...?

[Gjest AnonymBruker]

Det hender nok at vi krangler kanskje hver tredje måned. Da kan vi bli litt høylytte men vi sier ikke stygge ting eller er ufine på noen måte.

Jeg tror ikke hvor mye man krangler (med mindre man krangler mange ganger i uka) er et mål på om man ikke skal være sammen eller ikke. Jeg tror man mer må se på hvordan man har det sammen utenom kranglene, gruer man seg til å si i fra om noe fordi man er redd for en krangel? Må man ta hensyn som man ikke er fornøyd med for å unngå krangel? Er man lykkelig når man ikke krangler? Er man hverandres beste venner som kan dele alt?

Noen personer er mer kranglete enn andre. Det er viktigere å se på om det er underliggende alvårlige problemer som gjør at man krangler om det man krangler om og om det forekommer grunnleggende forskjeller som gjør at man ikke får ting til å funke sammen.

[Monkii]

For å definere "krangle": vi diskuterer stort sett saklig, men blir ofte sinte fordi vi ikke kommer til noen enighet og sier enkelte sårende ting til hverandre. Det ender som regel med at en av oss sier unnskyld, enten fordi vi har tenkt gjennom det og funnet ut av vi oppførte oss dumt, eller at vi ikke gidder krangle mer, og skjønner at vi ikke kommer til å bli enige, og bare sier det for å bli venner igjen.

Tingene vi diskuterer kan være tid vi bruker på hverandre og familiene våre, sex o.l.

Endret 9. mai 2010 av Heffalumpen_2

[Cata]

Vi krangler så busta fyker innimellom, men har aldri endt opp med å kalle hverandre for stygge ting. Av og til går det bare noen uker mellom hvert basketak, andre ganger går det månedsvis. Det som utløser kranglene er gjerne ting som betyr mye for den ene, men er bagateller for den andre.

Siden begge er sånn passe sta og attpåtil en smule hissige så kan det tidvis blåse opp til storm . Som regel ender det med at vi tar litt nedkjølingstid hver for oss (bor ikke sammen, så det er enkelt å gjøre det sånn) og etter noen minutter eller max et par dager så har temperamentene roet seg såpass at vi blir enige om et OK kompromiss. Ofte hjelper det bare å bli klar over at det som for meg ikke er noen big deal er nettopp det for ham og omvendt.

Har forøvrig merket meg at det synes å bli lengre og lengre tid mellom hver gang vi braker sammen, hvilket antakelig betyr at begge er blitt litt mer klar over hverandres svakheter og litt flinkere til å ta hensyn.

[Gjest Athame]

For å definere "krangle": vi diskuterer stort sett saklig, men blir ofte sinte fordi vi ikke kommer til noen enighet og sier enkelte sårende ting til hverandre. Det ender som regel med at en av oss sier unnskyld, enten fordi vi har tenkt gjennom det og funnet ut av vi oppførte oss dumt, eller at vi ikke gidder krangle mer, og skjønner at vi ikke kommer til å bli enige, og bare sier det for å bli venner igjen.

Tingene vi diskuterer kan være tid vi bruker på hverandre og familiene våre, sex o.l.

Da synes jeg dere faktisk bør ta opp disse temaene i en nøytral tilstand dere ingen av dere er i "kranglemodus". Jeg synes dette er viktige ting som sier noe om hvor kompatible dere er som kjærester. Med kompatibel, mener jeg å ha en sympatisk forståelse for hverandre. Slik som at sex går ut på å tilfredstille behov, vil familie- og samlivsspørsmål si noe om deres verdier og holdninger. Derfor tenker jeg, at hvis dere her er prinsipielt uenige - vil dette alltid bli fallgruver dere før eller senere havner i, samt utløse krangler.

Synes du det er vanskelig å sette fingeren på hva disse uenighetene egentlig er, bør du kanskje ta noen notater for hva dere bør ta opp, fremfor å handle i affekt og kalle hverandre dumme ting, som man etterpå vil angre uansett...

[Gjest Firecat]

Min samboer kalte meg ofte skikkelig stygge ting, som drittkjerring, høl og heks, da vi kranglet før. Kranglene oppsto når jeg ville diskutere sivilisert med han om ting med leiligheten og forholdet. Jeg liker å diskutere sakling, ikke skrike og hyle som en villmann som han gjør. Han brukte også å si: skaff deg et liv, du er en taper og håper du er død når jeg kommer hjem. Han har skikkelige humørsvingninger (ligger i familien), men det er uansett ikke en unnskyldning. Den siste gangen han kalte meg drittkjerring sa jeg at han har ingen rett til å behandle meg på den måten, og jeg sa at nok var nok. Jeg begynte å pakke tingene mine, og da tryglet han og ba om tilgivelse, og har ikke kalt meg drittkjerring igjen. Han sluttet å si de andre tingene også, men han kaller meg heks i ny og ne. Det er umulig å diskutere ting med han, for han sier at det å diskutere er det samme som å krangle, så begynner han å hyle og skrike og nekter å snakke med meg. Som om det hjelper å ingorere problemer vi har. Nesten så jeg vurderer å gå, kan ikke leve med en huleboer. Han kommer alltid i kranglemodus, aldri mulig å diskutere noe med han.

[Gjest Firecat]

Altså, krangling i ny og ne er nok normalt, men det er ikke normalt å hyle og skrike hver gang noe må diskuteres (som her i huset).

[Monkii]

Min samboer kalte meg ofte skikkelig stygge ting, som drittkjerring, høl og heks, da vi kranglet før. Kranglene oppsto når jeg ville diskutere sivilisert med han om ting med leiligheten og forholdet. Jeg liker å diskutere sakling, ikke skrike og hyle som en villmann som han gjør. Han brukte også å si: skaff deg et liv, du er en taper og håper du er død når jeg kommer hjem. Han har skikkelige humørsvingninger (ligger i familien), men det er uansett ikke en unnskyldning. Den siste gangen han kalte meg drittkjerring sa jeg at han har ingen rett til å behandle meg på den måten, og jeg sa at nok var nok. Jeg begynte å pakke tingene mine, og da tryglet han og ba om tilgivelse, og har ikke kalt meg drittkjerring igjen. Han sluttet å si de andre tingene også, men han kaller meg heks i ny og ne. Det er umulig å diskutere ting med han, for han sier at det å diskutere er det samme som å krangle, så begynner han å hyle og skrike og nekter å snakke med meg. Som om det hjelper å ingorere problemer vi har. Nesten så jeg vurderer å gå, kan ikke leve med en huleboer. Han kommer alltid i kranglemodus, aldri mulig å diskutere noe med han.

Oj, nei det må jeg presisere, at vi kaller hverandre aldri stygge ting. Når jeg tenker etter har han aldri kalt meg noe stygt, men jeg har kalt ham egoistisk drittsekk et par ganger... Vi holder oss til saken, men vi blir jo såra av at den ene ikke gidder å prøve å forstå situasjonen til den andre.

Ja, dette er ganske viktige ting i et forhold, som stadig vekk dukker opp igjen. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre...sukk.

[Gjest Athame]

Ja, dette er ganske viktige ting i et forhold, som stadig vekk dukker opp igjen. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre...sukk.

Ta det opp med han - i strukturerte former...

Ikke for å bekrefte at dere ikke passer sammen, men for å komme til en enighet så disse tingene ikke forblir tabu-temaer som bare forårsaker krangling og misnøye...

[Gjest AnonymBruker]

Vi kan krangle skikkelig høylytt og kalle hverandre stygge ting også Men det er ikke ofte (kanskje en gang i året, omtrent... var mer i begynnelsen), og det er sjelden om viktige ting, det er bare at noen omstendigheter gjør at teite krangler plutselig eskalerer hos oss... Viktige ting kan vi faktisk diskutere på et mer saklig nivå, selv om vi skulle ende opp med å være uenige.

Uansett, det er nok ikke én standard for det med krangling. Begge vi kommer fra hjem hvor det har vært vanlig å være usaklig og stygg under krangler, så vi er egentlig langt på bedringens vei... mens andre ikke er vant med krangling i det hele tatt og blir fullstendig sjokkert om de skulle slumpe til å overhøre hvordan vi krangler. Det som er viktig er at det også går an å diskutere både viktige og mindre viktige saker og uenigheter uten å måtte være redd for at det skal bli hyling og skriking, at det går an å sette rammene for hvordan en diskusjon skal være hvis det er et tema dere faktisk "må" diskutere.

[Gjest AnonymBruker]

Så lenge vi ikke konsumerer alkohol kan vi gå flere uker uten noe heftig krangel. Mindre krangler, mer diskusjoner, har vi vel 2-3 ganger i måneden. Blir venner igjen like raskt. Er aldri langsinte på hverandre

[Eliisa]

Her krangler vi vel en 2-3 ganger i mnd. Kjempedeilig! Sjeldent noe alvorlige greier, bare sånn typisk "sliten og stressa" krangel. Vi får utløp for litt ting og er venner igjen 2-3 timer etterpå. Legger oss aldri sure

[Gjest Mahareth]

Vi krangler veldig sjeldent. Diskusjoner forekommer ofte, men at det går over i en krangel er noe som skjer 1-2 ganger i året. De gangene vi har kranglet har det gått i hvordan fordele tid mellom kjæreste, jobb og venner, eller husarbeid. Vi har også gjort opp rimelig umiddelbart.

For meg finnes det ikke noen standard for hvor mye krangling som er greit. Tenker at det går mer på hvordan kranglingen utarter seg, og om man bytter på å jenke seg.

Hvis den ene parten "vinner" krangelen hver gang er det nok et tegn på usunne krangler/usunt forhold.

[Gjest AnonymBruker]

Vi har det akkurat som dere. Vi har ordentlige krangler om viktige ting av og til.

Da tar det tid før vi klarer og vil se ting fra den andres side.

Allikevel er forholdet vårt bunnsolid.

Det kan gjerne ta et døgn før vi finner ut av det, fordi vi er så opptatt av at den andre skal forstå, og fordi vi ikke ønsker og klarer og forstå selv. Dumme greier denne stoltheten.

Det du beskrver er ikke unormalt. Jeg har spurt mange av de rundt meg som har vært sammen i alle år. De beskriver lange krangler i perioder hvor komunikasjonen er dårlig.

Det er flaut å ikke være vellykket, også her. Derfor er jeg anonym.

[Monkii]

Vi har det akkurat som dere. Vi har ordentlige krangler om viktige ting av og til.

Da tar det tid før vi klarer og vil se ting fra den andres side.

Allikevel er forholdet vårt bunnsolid.

Det kan gjerne ta et døgn før vi finner ut av det, fordi vi er så opptatt av at den andre skal forstå, og fordi vi ikke ønsker og klarer og forstå selv. Dumme greier denne stoltheten.

Det du beskrver er ikke unormalt. Jeg har spurt mange av de rundt meg som har vært sammen i alle år. De beskriver lange krangler i perioder hvor komunikasjonen er dårlig.

Det er flaut å ikke være vellykket, også her. Derfor er jeg anonym.

Takk for alle svar. Jeg er jo sikker på at det er ham jeg vil ha, for vi har det jo supert til vanlig. Det er bare de diskusjonene/kranglene som jeg synes er unødvendig. Vi har litt vanskelig for å forstå hverandre, og begge er sta og stolte ja. Jeg får prøve som dere sier og ta det opp med ham under rolige og kontrollerte omstendigheter og se om det hjelper. Takk igjen!

[leirbål]

Hei. Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Vi vet også at det er hverandre vi vil ha, men komunikasjon er vanskelig.

Det som hjelper hos oss er: brev eller "mikrofonteknikken".

Brev:

Vi setter oss ned med hver vår skriveblokk, i hvert vårt rom, og begynner å skrive. Først forteller jeg ham hvor dum og ille han er, i brede ordelag. Jeg legger ingenting imellom.

Når jeg har fått ut all gørra, brenner eller river jeg istykker dette brevet. Ingen får lese det.

Så skriver jeg et nytt brev, hvor jeg forklarer min side av saken. Grundig og detaljert. Jeg forteller om mine følelser rundt dette også. Blir jeg sint igjen skriver jeg to brev. Et saklig, og et sint til. Det sinte brenner jeg.

Til slutt forteller jeg ham hva jeg tror han mener, tenker og forsøker å få meg til å forstå.

Jeg forteller ham også at jeg elsker ham, og noen grunner til hvorfor.

De to siste punktene er like viktige for meg, som for ham.

Det er lettere å lytte og tilgi en man er god mot, og motsatt.

Jeg gir ham brevet, og han svarer i brev tilbake.

Da må jeg på forhånd senke forventningene om hva han kommer til å skrive. Det stemmer aldri.

Men han skriver det han føler er viktig å få med. Det eneste er at det skal være hyggelig.

Noen ganger blir det flere brev frem og tilbake.

Fordelen med dette er at dere får sagt hva dere mener på en ikke provoserende måte, og det er lettere å "lytte" når den andre ikke er i samme rom.

Mikrfonteknikken:

Velg en ting som er "mikrofon". Den ene får mikrofonen, og begynner å snakke. Det er kun lov til å si at jeg føler, jeg tenker osv. Du gjør, sier ol. er ikke lov.

Aldri og alltid er heller ikke greit. Bortsett ifra jeg vil alltid elske deg.

Mikrofonen kan ligge i fanget, det er bare for å minne dere på å ikke svare når dere har veldig lyst til å agumentere.

Den som har mikrofonen må bruke korte setninger, evt. dele dem opp. For den andre skal gjente det den har hørt, men egne ord. F.eks. "jeg hører at du sier at du vil ha det på denne måten fordi..."

Har den som gjentar forstått, fortsetter den med mikrofonen. Hvis ikke, si det igjen, med andre ord.

Når den som har mikrofonen har snakket en stund, bytter dere roller.

Dette gjøres så lenge som nødvendig.

Fordelen med dette er at dere blir tvunget til å lytte tl hva den andre faktisk sier. Og det er tøft, men effektivt å gjenta det høyt, med egne ord.

Det kan være en fordel å ha penn og papir ved siden av seg, så man kan notere ned vktige punkter man vil si etterpå.

Endret 10. mai 2010 av leirbål

[Ma03]

Vi har så og si aldri høylytte krangler, kun to ganger på 1,5 år tror jeg. Ikke enig alltid heller nei, men mer småting, som fks prioritering av tid med hverandre osv i forholdet, men er vel mer at jeg suterer, hehe

[leirbål]

Jeg tror det har mer med temprament, og hva en er vant med som avgjør hvordan man løser konflikter, ikke hvor godt forholdet er.

Noen snakker rolig og behersket, andre har et mer lidenskaplig temprament og bruker høy stemme.

Og andre igjen unngår å ta opp konflikter i det hele tatt, og tier og lider.

Sålenge partene behandler hverandre med respekt til tross for uenigheter, er det ikke formen for diskusjon som er avgjørende.

Et forhold kan være bunnsolid og svært lykkelig med masse roping og kjefting, og det kan være svært ulykkelig med bare rolige stemmer. Og motsatt.

Men selvfølgelig er det veldig greit å finne teknikker som gjør at partene kan finne et konfliktnivå de kan leve greit med.