voksen=kjedelig?

[Gjest AnonymBruker]

Kall meg gjerne barnslig, men jeg synes det er trist når enkelte ikke vil være med, selv om de egentlig har lyst, i redsel for hva andre vil tro om dem.

Det er normalt og en del av utviklingen å "leke" mindre etterhvert som man blir eldre.Da barna var små og jeg var i 20 årene kunne jeg fortsatt sitte og være helt oppslukt i leken for min egen del. Jeg er over 40 og har voksne barn.Etterhvert som barna ble større, så lekte jeg(tegnet, bygde med lego,perling,barbiedukker osv)stadig mindre. Jeg tror jeg ærlig talt har lekt nok på barnemåten. Det blir nok leking etterhvert, man blir lei og får andre interesser. Men jeg er ikke kjedelig,synes jeg.

Jeg jobber i barnehage og har antagelig lekt mer enn mange andre på min alder.Merker at mine medarbeidere som er yngre enn meg, er mer lekne,og mer engasjert i barnas lek for sin egen del.Jeg og mine jevnaldrene leker mer med barna for barnas del- når vi leker. Men de unge er ikke nødvendigvis de som tenker mest sikkerhet og observerer barna mest, eller rydder og holder mest orden i barnehagen noe som er kjempeviktig det også.

Jo eldre man blir, jo mer ansvar får man og jo mindre leker man.

Også er det selvsagt forskjell på folk da, noen lekre lenger enn andre, mens andre slutter tidligere, av forskjellige grunner.

[babord]

Det er fort gjort å bli kjedelig som voksen. Da snakker jeg ikke nødvendigvis om samtaler og slikt, men heller det at det er så mye de plutselig ikke kan gjøre lenger fordi de er voksne. Har jeg lyst til å dra til nærmeste lekeplass for å huske eller klatre i klatreveggen der, ja da gjør jeg det. Synes Tusenfryd er fantastisk, og jeg kan fort finne på å hoppe strikk eller tau fordi jeg fortsatt synes det er gøy. Kall meg gjerne barnslig, men jeg synes det er trist når enkelte ikke vil være med, selv om de egentlig har lyst, i redsel for hva andre vil tro om dem.

Njaa..tror egentlig ikke det er så mange som ikke gjør sånne ting fordi de er redd for hva andre skal synes, men fordi de ikke har lyst? Jeg leker f.eks. ikke med barbie-dukker, men det er ikke fordi jeg er redd for hva andre skal tenke...

Og ja, hvis jeg er på ferie vil et besøk i en katedral eller et museum friste mer enn en fornøyelsespark. Det gir meg mer. Kanskje du vil virke kjedelig og enkel på meg når du snakker om en berg- og dalbane?

De jeg kjenner som har fått barn er nesten uten unntak kjedelige. Nå forstår jeg godt at barnet må komme først, og at det er en ny epoke i livet, men må de absolutt snakke om barn og bleier hele tiden? Jeg har null interesse av barn, og det å skulle snakke om den fantastiske ungen hele tiden er rett og slett gørr kjedelig. Litt er greit, hvis man faktisk har noe å fortelle, men det er akkurat som om alle andre emner plutselig har blitt helt uinteressante for dem.

De er kjedelige for deg.

Kanskje du er kjedelig for de? Kanskje de synes at ditt liv virker innholdsløst?

Jeg er ung og barnløs(som deg, går jeg ut fra), men hvem er det som bestemmer at det er vår aldersgruppe som bestemmer hva som er kjedelig eller ikke?

[Antlers]

Det er normalt og en del av utviklingen å "leke" mindre etterhvert som man blir eldre.Da barna var små og jeg var i 20 årene kunne jeg fortsatt sitte og være helt oppslukt i leken for min egen del. Jeg er over 40 og har voksne barn.Etterhvert som barna ble større, så lekte jeg(tegnet, bygde med lego,perling,barbiedukker osv)stadig mindre. Jeg tror jeg ærlig talt har lekt nok på barnemåten. Det blir nok leking etterhvert, man blir lei og får andre interesser. Men jeg er ikke kjedelig,synes jeg.

Jeg jobber i barnehage og har antagelig lekt mer enn mange andre på min alder.Merker at mine medarbeidere som er yngre enn meg, er mer lekne,og mer engasjert i barnas lek for sin egen del.Jeg og mine jevnaldrene leker mer med barna for barnas del- når vi leker. Men de unge er ikke nødvendigvis de som tenker mest sikkerhet og observerer barna mest, eller rydder og holder mest orden i barnehagen noe som er kjempeviktig det også.

Jo eldre man blir, jo mer ansvar får man og jo mindre leker man.

Også er det selvsagt forskjell på folk da, noen lekre lenger enn andre, mens andre slutter tidligere, av forskjellige grunner.

Joda, men jeg klager ikke på de som slutter å leke fordi det ikke interesserer dem lenger. De fleste aktivitetene du nevnte er jo ting som gjerne fenger småbarn mest. Ikke at det er noe galt med å like det heller, men jeg tenker mer på aktiviteter som kombinerer mosjon og lek. Jeg sluttet å leke med barbie da jeg var 12-13 år. Ikke fordi jeg følte meg for voksen, men fordi det ikke var gøy lenger. Det jeg reagerer på er ting som de fleste vennene mine gjerne vil gjøre, men sier de ikke kan fordi de har blitt for voksne for det. Du aner ikke hvor ofte jeg hører "Åh, jeg skulle ønske jeg fortsatt kunne <tilfeldig aktivitet> ".

Det er selvsagt både naturlig og bra at vi utvikler oss, men hvorfor er det sånn at ei på 40 ikke skal "ha lov" til å hoppe strikk i fritiden hvis hun har lyst til det? Må hun ta opp hekling fordi det er en aktivitet som passer bedre til alderen hennes? Jeg tror de fleste ville hatt godt av å leke mer, og det trenger ikke engang gå på bekostning av ansvaret og modenheten man skal ha som voksen. Enten man velger å slappe av med en bok en times tid eller om man leker boksen går så har ikke det noe å si for hvor ansvarlig eller voksen man er ellers i livet

[Marabou]

Jeg tror de fleste ville hatt godt av å leke mer

[Antlers]

Njaa..tror egentlig ikke det er så mange som ikke gjør sånne ting fordi de er redd for hva andre skal synes, men fordi de ikke har lyst? Jeg leker f.eks. ikke med barbie-dukker, men det er ikke fordi jeg er redd for hva andre skal tenke...

Og ja, hvis jeg er på ferie vil et besøk i en katedral eller et museum friste mer enn en fornøyelsespark. Det gir meg mer. Kanskje du vil virke kjedelig og enkel på meg når du snakker om en berg- og dalbane?

De er kjedelige for deg.

Kanskje du er kjedelig for de? Kanskje de synes at ditt liv virker innholdsløst?

Jeg er ung og barnløs(som deg, går jeg ut fra), men hvem er det som bestemmer at det er vår aldersgruppe som bestemmer hva som er kjedelig eller ikke?

Det er overraskende mange som ikke gjør det fordi de er redd for å bli sett rart på. Om noen ikke har lyst til eller interesse av å dra på lekeplassen er det helt greit, men når noen har lyst men ikke tør pga redsel for hva andre vil si, da er det bare trist. Jeg har sett en kamerat komme seg ut av langvarig depresjon med god hjelp av lek (ballspill som f.eks 'kaste gris', og andre jeg ikke engang husker navnet på). Første gang vi fikk ham med ut og tok ham med til lekeplassen var han veldig skeptisk, og mente han var altfor voksen til å være der. Han hadde lyst til å bli med og spille litt, men mente det ikke passet seg. Når han la frykten for hva andre måtte mene bak seg, gikk det bare oppover derfra. Han har i ettertid takket oss for at vi tok ham med dit, og nå er han en av de få som foreslår at vi skal dra og kaste litt ball eller benytte hinderløypa som også befinner seg på lekeplassen.

Jeg har ingenting imot museer eller katedraler, og har hatt mange interessante og lærerike turer til slike steder, men føler ikke på noen måte at det er bedre enn en fornøyelsespark. Det er to forskjellige ting. Å like det ene utelukker ikke at man kan ha glede av det andre. Om du synes jeg virker kjedelig og enkel bare fordi jeg synes det er gøy å kjøre karusell, vel, da må jeg si at jeg synes du virker dømmende og forutinntatt

Når de gjelder de med barn så er det jo de som forandrer seg veldig mye i løpet av kort tid, ikke jeg. Jeg kan derfor ikke bli kjedelig helt uten videre når det ikke er snakk om noen brå forandring fra min side. Som sagt så forstår jeg at de synes det lille barnet er et mirakel, og at det kan være altoppslukende for foreldrene, men det er som regel ikke like magisk for vennene etter 50 samtaler om podens gjøren og laden. De har nå mer til felles med andre som har barn, og det er greit. Det er sikkert gøy å snakke om barnehage, gulping, mor-og-barn-svømming osv, når man selv er opptatt av de samme tingene. Det er heldigvis noen få som fortsatt klarer å finne på ting eller føre en (for meg) spennende samtale om ting som ikke bare dreier seg om barnet. Det er godt mulig de mener at livet mitt mangler innhold siden jeg ikke har barn, men det stopper dem ikke fra å ønske å ha kontakt med meg. De ringer og vil gjerne ha besøk, men når jeg kommer blir det stort sett ungesnakk. Alt jeg sier kan på mystisk vis vris og vendes på slik at det handler om barn

[Gjest AnonymBruker]

Å være voksen er ikke det samme som å være kjedelig, det er bare at man begynner å omdefinere hva som er kjekkt. Dersom andre ikke er på samme stadie i livet selv vil de selvsagt ikke være enig i hva som er kjedelig og ikke.

Jeg begynner å syntes at festing til langt på natt er kjedelig, jeg kjeder meg når jeg sitter der og det gir meg ingenting. Jeg går heller hjem tidligere slik at jeg kan være noen lunde i form til å også få noe ut av neste dag. Dette er FOR MEG ikke kjedelig, jeg koser meg mer når jeg er der når jeg vet jeg kan gå med ett jeg begynner å kjede meg og jeg får også kost meg og hatt det kjekkt dagen etter. Men for andre kan dette selvsagt virke veldig kjedelig og det kan virke kjedelig at jeg ikke klarer å ha det kjekkt. Det er altså en uenighet om hva som er kjedelig og ikke mellom enkeltmennesker og kanskje også mer generaliserende mellom aldersgrupper.

Det er ganske barnslig å si at det å være voksen er kjedelig og jeg må smile litt av dem som sier dette. Man kan være voksen og likevel gjøre livet sitt spennende og morsomt, det er helt opp til en selv. Voksen kan man være likevel.

For meg innebærer det å være voksen mer stabilitet, mer effektiv utnyttelse av tid, mer tid til overs som kan brukes på å ha det kjekkt heller enn å bekymre meg over unødige trivialiteter som om jeg har penger til middag siden jeg drakk for mye på byen dagen før feks.

Jeg har ikke barn enda, men ei venninne av meg sa så fint at hun tenkte dte kanskje ville bli kjedelig etterhvert å måtte fokusere så mye på barna (slik det ble sakt over "de med barn er SÅ kjedelige som bare snakker om bleier og setter barna først), men hun sa at dette var den kjekkeste tiden hun hadde hatt fordi det skjedde så mye interessant og givende hver eneste dag og at det ikke kunne måle seg med slik hun levde før selv om det kanskje mer objektivt sett virket kjekkere og mer spennende. Jeg syntes dette var et godt eksempel på hva det vil si å være voksen, og hvordan man forandrer interesser. Det er i alle fall ikke slik at alle voknsne kjeder seg og ikke har det kjekkt. Det handler bare om hva man legger i å ha det kjekkt.

Selv er jeg ganske vosken, med rekkehus, fast jobb og stasjonsvogn som går tidlig hjem fra fester og som er opptatt av urtehagen min. Men jeg liker også å dra til fornøyelsesparker, se dårlige komedier på kino og lese lettleste dumme bøker, grille i parken og drikke øl i solveggen. Jeg liker bare også å være fornuftig, ha stabil økonomi og budsjett og gå på museer og se "tyngre" filmer heller enn å drikke meg full.

[Kamilia]

Jeg er noen måneder fra å fylle 40, og har aldri tenkt tanken på å definere meg selv som kjedelig. Jeg er første mann i køen til tivoli og badeland, jeg er ute og hopper strikk med småjentene, jeg tar gjerne et nachspiel til den lyse morgen når det passer seg sånn, og min fjortisdatter er til tider helt oppgitt over hvor "jævla barnslig" mora hennes er.

Men alle disse tingene griper da ikke på noen måte inn i det faktum at jeg er voksen. Jeg har bodd for meg selv og vært økonomisk selvstendig siden jeg var 16. Jeg kjøpte mitt første hus og bil som singel 18-åring. Jeg tar ansvar for meg og mine. Jeg har stålkontroll på en god økonomi. Jeg tar karrieren min seriøst, og jeg er opptatt av å bevare forholdet til min mann like godt som det alltid har vært. Jeg drikker sjeldent og trives ikke på nattklubb. Jeg elsker å pusse opp i huset og innrede og jeg er en racer på å sy om gamle klær for å bruke dem lengre.

Jeg lurer på om dette er et tilfelle av "jeg forstår spørsmålet, men jeg ser ikke problemet"? I mitt hode er det ingen motsetning mellom å være voksen og fornuftig og det å være leken og barnslig. Jeg heller mer til forklaringen om at de voksne som oppleves som kjedelige, er de som gjerne VIL gjøre alt det morsomme, men som velger å la vær fordi de er redde for hvordan andre oppfatter dem. Disse folka ville nok vært kjedelige uansett om de var 18 eller 60...

[Miss Puddel]

Jeg lurer på om dette er et tilfelle av "jeg forstår spørsmålet, men jeg ser ikke problemet"? I mitt hode er det ingen motsetning mellom å være voksen og fornuftig og det å være leken og barnslig. Jeg heller mer til forklaringen om at de voksne som oppleves som kjedelige, er de som gjerne VIL gjøre alt det morsomme, men som velger å la vær fordi de er redde for hvordan andre oppfatter dem. Disse folka ville nok vært kjedelige uansett om de var 18 eller 60...

jeg ser heller ingen sammenheng mellom det å være voksen og om man er kjedelig eller ikke, men tanken slo meg i tråden hvor jeg spurte om når folke innså at de var voksne, siden det var så innmari mange som poengterte at "nei, nei, jeg er IKKE voksen altså!"

Men det har kanskje litt sammenheng også med samfunnest ideal om evig ungdom? å være voksen betyr jo at man kanskje ikke er helt ung lenger, og det er vel kanskje for mange en skikkelig krise?

[Marabou]

å være voksen betyr jo at man kanskje ikke er helt ung lenger, og det er vel kanskje for mange en skikkelig krise?

For meg er det litt motsatt, jeg synes av og til det er skummelt at jeg ikke føler meg mer voksen enn jeg skal forestille å være på min alder. Når blir man sterk og klok og takler alt på strak arm? Aldri helt 100%, og det er litt nifst å innse. Samtidig er jeg glad jeg ikke fortsatt er som jeg var da jeg var 15-20-25; etterhvert som man oppdager livets realiteter blir det heldigvis lettere å innfinne seg med at man bare kan gjøre det beste ut av den man er i dag.

Sånn sett skulle det ikke forundre meg om man blir mer "barnlig" etterhvert som man blir eldre og skjønner at verden ikke går under om man tillater seg å slippe seg løs og kjenne på barnet i seg Litt dårlig gjort da at man samtidig blir skrøpeligere og ikke kommer seg opp i berg-og-dalbanen

[Havbris]

Jeg har akkurat passert 50, har vært gift med samme mann i 19 år, har barn som snart er voksne. Ja jeg er voksen. Men kjedelig - nei. Det spørs jo hva man mener kjedelig, men hvis det betyr at man "har parkert littegrann" så er jeg nok ikke der. Jeg liker å være sammen med lekne mennesker, mannen min er leken og jeg er leken. Livet er for kort og såbart til å kaste det bort på å kjede seg. Jeg tror de fleste mennesker har godt av å hente frem den lekne, nyskjerrige og utforskende siden av seg selv, litt oftere!

[Gjest brutal_mann]

Jeg er dritkjedelig, men jeg er ikke voksen for det om.

[Marabou]