voksen=kjedelig?

[Miss Puddel]

jeg bare lurer litt jeg, etter at jeg lagde den tråden om når man forsto at man var voksen, og alle som er kjappe med å understreke at de ikke har lyst til å bli voksne, for de har tydeligvis ikke lyst til å bli kjedelige etc.

Men det å være voksen må da vel ikke nødvendigvis bety det samme som å være kjedelig?

Jeg kjenner folk som i følge alder er barn, men er så kjedelige at man skulle tro at de brukte tweedbleier og jeg kjenner folk som er langt over 70, men som er så sprudlende og fulle av humor at det ikke er måte på.

Noen synspunkter?

[Gjest Bianca26]

jeg bare lurer litt jeg, etter at jeg lagde den tråden om når man forsto at man var voksen, og alle som er kjappe med å understreke at de ikke har lyst til å bli voksne, for de har tydeligvis ikke lyst til å bli kjedelige etc.

Men det å være voksen må da vel ikke nødvendigvis bety det samme som å være kjedelig?

Jeg kjenner folk som i følge alder er barn, men er så kjedelige at man skulle tro at de brukte tweedbleier og jeg kjenner folk som er langt over 70, men som er så sprudlende og fulle av humor at det ikke er måte på.

Noen synspunkter?

Ja men da er de kjedelige unge, voksne og kjedelige oppi hodet, og den morsomme 70 åringen har fortsatt barnet i seg...

[Cordelia]

Enig, tror nok alder er likeså mye i hodet.

Bestemoren min er en sånn person som har barnet i seg enda. Og det er så herlig. Håper jeg blir som henne når jeg blir gammel.

Endret 7. mai 2010 av Cordelia

[babord]

Jeg synes ikke nødvendigvis det å være voksen gjør en kjedelig. Jeg synes faktisk at en del unge mennesker kan være kjedelige å snakke med fordi de(vi) ofte har mindre kunnskap og er mindre reflekterte enn voksne.

[Kråkesaks]

Jeg synes ikke nødvendigvis det å være voksen gjør en kjedelig. Jeg synes faktisk at en del unge mennesker kan være kjedelige å snakke med fordi de(vi) ofte har mindre kunnskap og er mindre reflekterte enn voksne.

Enig. Å være voksen har ingenting med om man er kjedelig eller ikke.

[Snill]

Enig. Å være voksen har ingenting med om man er kjedelig eller ikke.

Enig!

Dessuten er det forskjell på å ha det moro som 18, som 30 og som 60. Man endrer jo oppfatning av hva moro er.

Jeg synes ikke selv det er kjedelig å bli voksen, men jeg savner jo til tider ungdommens uforpliktende liv da, men jeg ville ikke byttet tilbake av den grunn.

Den som i så fall definerer meg selv som kjedelig er det ikke sikkert jeg har så mye sansen for selv heller, så hvem sier at det er den andre som har rett?

[Kråkesaks]

Enig!

Dessuten er det forskjell på å ha det moro som 18, som 30 og som 60. Man endrer jo oppfatning av hva moro er.

Nettopp. At hva som er moror har forandret seg betyr ikke at tiden som 18 var kjedelig eller at det blir kjedelig i 50-årene. Livet er bare annerledes, uten at det er noe mer eller mindre moro.

Endret 8. mai 2010 av Het Potet

[Gjest Bond]

Vel - jeg ville påstå at man blir kjedelig på en måte. Og mindre kjedelig på en annen. Altså - man blir definitivt kjedelig hvis målestokken er ungdomsfest og slike ting. Gørrkjedelig.

Men om målestokken er å ha spennende interesser og kunnskap og så videre - da blir man jo bare mindre og mindre kjedelig med årene (til en viss punkt og da går det bare nedover igjen)

[Kamikatze]

Vel... Det finns grenser for hvor mange ganger en vil synes det er festlig å stikke hodet ut av et bilvindu og ule: "JUHUUU!"

Å bli voksen har med hvor ansvarsfull en er. Det har ingenting med humør å gjøre. Humør trenger ikke å bety annet enn at en tar ansvar for sin egen (og andres) mentalhygiene.

Om noen kaller "sprudlere" for barnslige, er det sannsynligvis bare hersketeknikk. De har sannsynligvis så store problemer med gjeld og forpliktelser fordi de har hatt en for naiv (barnslig) tilnærming til hva som kreves av materielle goder for å være voksen. Da stikker det sikkert å se at andre tilsynelatende er bekymringsløse. Stakars!

[Gjest AnonymBruker]

Nei, kjedelig og voksen er ikke det samme... nå vet jeg ikke helt hva som regnes som "mest voksent", om det er antall år eller noe annet. Men jeg kjenner i hvert fall mange godt voksne, interessante og morsomme mennesker, som ler mye og kan mye. Kjenner også barn og yngre (19-20) som har disse egenskapene, men det er klart at horisonten (kan) utvides etter hvert som man blir eldre pga livserfaringen man får - selv om en KAN oppleve mye på få år i ungdommen er det likevel noe annet med den erfaringen og refleksjonen over den som skjer over lang tid. Nå når jeg er over 30 merker jeg i hvert fall at jeg oftere "klikker" med nye bekjentskaper om de er jevnaldrende eller eldre enn meg, enn de som er helt unge.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg opplever i større grad at vi som er parforhold blir sett på som kjedelige, fordi vi foretrekker ofte å ha en rolig kveld alene eller sammen med gode venner fremfor å gå ut på byen. Men tingen er at de gangene jeg har vært på byen i det siste, så har jeg kjedet meg veldig! Jeg liker å danse og ha det gøy, men etter et visst punkt blir jeg rastløs og lei. Jeg må ha noe mer enn det, holder ikke å være ute og "ha det gøy" med venninnene, når det ikke går an å prate sammen pga høy musikk osv. Da foretrekker jeg en real fest i stedet. Til og med single venninner sier ofte; "det er som regel kjekkest på vorspielet". Hmmm, lurer på hvorfor.

[Marabou]

i følge alder er barn, men er så kjedelige at man skulle tro at de brukte tweedbleier

Uffa, dakar niten.

Enig, kjedelig har ingenting å gjøre med alder eller å være voksen. Men: kjedelig i forhold til hva? Er det humøret som avgjør, helt objektivt sett? De som ikke sprudler over av barnlig humør og sprell trenger jo ikke selv å synes de er kjedelige. Om de er fornøyd med seg selv og livet, så må da det å være kjedelig i noens øyne være dem revnende likegyldig?

Forøvrig er det forskjell på å sprudle og å sprudle. Noen av de som er litt sprø og tilsynelatende bobler over av humør, kan tvert i mot virke overfladiske og slitsomme på meg, så jeg ser ikke nødvendigvis på det som noen god målestokk for hva som er lite kjedelig.

[Antlers]

Det er fort gjort å bli kjedelig som voksen. Da snakker jeg ikke nødvendigvis om samtaler og slikt, men heller det at det er så mye de plutselig ikke kan gjøre lenger fordi de er voksne. Har jeg lyst til å dra til nærmeste lekeplass for å huske eller klatre i klatreveggen der, ja da gjør jeg det. Synes Tusenfryd er fantastisk, og jeg kan fort finne på å hoppe strikk eller tau fordi jeg fortsatt synes det er gøy. Kall meg gjerne barnslig, men jeg synes det er trist når enkelte ikke vil være med, selv om de egentlig har lyst, i redsel for hva andre vil tro om dem.

Nå som sommeren står for døren er det snart badesesong, men de fleste på min alder (jeg er nærmere 30) drar nå på stranden bare for å ta seg en liten dukkert eller slikke sol, mens jeg drar dit for å svømme mest mulig, gjerne med badeball eller oppblåsbare badedyr. Badeland ser de fleste på som noe som er til for barnas skyld. Svømming og leking er ikke bare gøy, det er også super mosjon!

De jeg kjenner som har fått barn er nesten uten unntak kjedelige. Nå forstår jeg godt at barnet må komme først, og at det er en ny epoke i livet, men må de absolutt snakke om barn og bleier hele tiden? Jeg har null interesse av barn, og det å skulle snakke om den fantastiske ungen hele tiden er rett og slett gørr kjedelig. Litt er greit, hvis man faktisk har noe å fortelle, men det er akkurat som om alle andre emner plutselig har blitt helt uinteressante for dem.

Alle må vi bli voksne, men å være litt barnslig innimellom er sunt for både kropp og sinn

[Gjest Anjelika]

Å bli voksen har med hvor ansvarsfull en er. Det har ingenting med humør å gjøre. Humør trenger ikke å bety annet enn at en tar ansvar for sin egen (og andres) mentalhygiene.

Enig!

Jeg svarte i den andre tråden at jeg ikke følte meg voksen, men det er fordi jeg ikke føler jeg tar nok ansvar for ting og tang. F eks er jeg litt ufornuftig økonomisk og har den "det ordner seg alltids"-innstillingen i stedet for å lage et budsjett og skjerpe meg. Jeg tror nok jeg kan bli mer voksen på slike felt uten at det går på bekostning av humør!

Det er forøvrig en quiz på gang her nå om hvilken mental alder man er, måtte nesten ta den nå. Jeg ble "under 25" (er 26) og det kom ikke som en overraskelse! Det kommer bl a av at om jeg hadde hatt 500kr igjen på kontoen og en uke til lønn så hadde det nok gått til en pakke havregryn og resten i halvlitere i stedet for å bli fordelt fornuftig. Det er sånne ting som får meg til å føle meg mer som en førsteårsstudent enn et voksent menneske

[Gjest Bianca26]

Vel... Det finns grenser for hvor mange ganger en vil synes det er festlig å stikke hodet ut av et bilvindu og ule: "JUHUUU!"

Å bli voksen har med hvor ansvarsfull en er. Det har ingenting med humør å gjøre. Humør trenger ikke å bety annet enn at en tar ansvar for sin egen (og andres) mentalhygiene.

Om noen kaller "sprudlere" for barnslige, er det sannsynligvis bare hersketeknikk. De har sannsynligvis så store problemer med gjeld og forpliktelser fordi de har hatt en for naiv (barnslig) tilnærming til hva som kreves av materielle goder for å være voksen. Da stikker det sikkert å se at andre tilsynelatende er bekymringsløse. Stakars!

Etter min mening trenger ikke barnslig være negativt. Er mange måter å være barnslig på. Det er en negativ måte og en positiv måte

[Marabou]

Kall meg gjerne barnslig, men jeg synes det er trist når enkelte ikke vil være med, selv om de egentlig har lyst, i redsel for hva andre vil tro om dem.

Det er vel heller et tegn på at du er voksen

[Tabris]

Jeg trodde tanken om at det må være kjedelig å være voksen er noe kun tenåringer tenker. Det er jo meningen at vi skal utvikle oss etterhvert som årene går. Livet går i ulike faser, og jeg synes det er mer modent å akseptere og nyte hver fase enn å desperat forsøke å oppføre seg som en 18-åring til man er over de tredve.

[Gjest Bianca26]

Jeg trodde tanken om at det må være kjedelig å være voksen er noe kun tenåringer tenker. Det er jo meningen at vi skal utvikle oss etterhvert som årene går. Livet går i ulike faser, og jeg synes det er mer modent å akseptere og nyte hver fase enn å desperat forsøke å oppføre seg som en 18-åring til man er over de tredve.

Det er noe med ordet voksen...

[Gjest Iah]

Jeg trodde tanken om at det må være kjedelig å være voksen er noe kun tenåringer tenker. Det er jo meningen at vi skal utvikle oss etterhvert som årene går. Livet går i ulike faser, og jeg synes det er mer modent å akseptere og nyte hver fase enn å desperat forsøke å oppføre seg som en 18-åring til man er over de tredve.

Dette er jeg enig i. Husker jeg virkelig grudde meg til å bli voksen som liten, for det virket jo som om det var så utrolig kjedelig. Men nå når jeg teoretisk sett er voksen selv så har det gått opp for meg at det å være voksen er noe helt annet enn det jeg trodde det var.

[Antlers]

Det er vel heller et tegn på at du er voksen

Kanskje det, men de som velger å ikke bli med mener jo at det er nettopp fordi vi er for voksne for slikt.