Trenger råd og hjelp!

[Gjest Trish]

Jeg vet ikke hvordan folk klarer det, men jeg er i centimetre unna å miste vettet!

For ni år siden ble jeg giftet bort med en 10 år eldre mann, jeg var nitten den gang. Noen få måneder senere ble jeg gravid og så fikk jeg vår første datter. Dette var før jeg reiste fra hjemmelandet vårt, Sør-Afrika, mens han bodde her i Norge. Jeg er fra en veldg lite landsby og måtte flytte til Cape Town for å ordne visum og slikt til Norge. Mary var et halvt år gammel da jeg kom til Norge. Jeg ble gravid igjen nesten like etter jeg kom til Norge og fikk barn nummer to. Ingen av barna var planlagt.

Alt sammen skjedde så fort! Forslaget fra familien min om denne mannen. Det at jeg måtte takke "ja" til tilbudet fordi jeg ikke hadde noe annet valg og måtte gjøre foreldrene mine fornøyde. Første gravidteten. Flyttingen til en helt ny og storby hvor jeg ikke kjente noen, vekk fra familien. Flytting til Norge. Til han jeg egentlig ikke kjente eller likte. Andre graviditet. Familien hans (han har en heks av en mor), det helt nye landet. Alt sammen gikk så fort. Jeg visste ikke hva som var best å gjøre og jeg kunne heller ikke stort. Jeg var en slags eiendom/slave til han.

Jeg fikk nok etter 3 år med psykisk mishandling og ba om skillsmisse. Det var selvfølgelig en sjokk for han og han ville ikke skilles. Skillsmisssesprossesen tok over ett år, men jeg skilte meg tilslutt.

Jeg trodde ting skulle bli bra nå, men nei. Maririttet startet nå. Nå var vi fiender. Han og moren hatet meg som pesten. Men vi måtte samarbeide om barna. Noe som var og er umulig. Det lille miljøet vi har i Norge er på deres side og ikke min. Jeg føler meg så alene og ensom på alle måter. Jeg har prøvd å få venner i det norske miljøet. Gikk på skole, tar høyere utdannelse nå. Men ingen av dette fyller det evig lange hullet jeg har i meg. Jeg har sakte, men sikkert blitt ødelagt. Jeg føler meg hjelpeløs og svak på mange måter! Og jeg orker ikke et sekund. Jeg går til pskykolog og sammen fant vi ut jeg kanskje lider av posttraumatisk stress. Jeg savner min egen familie. Mitt eget folk. Min kultur. Jeg vil hjem. Jeg vil hjem og ta med barna mine, men jeg bekymrer meg for hva han kan finne på. Er redd at han saboterer det!

Jeg har ikke tenkt å flytte hjem for godt, men til jeg blir bedre. Til jeg kommer meg på bena igjen. Til jeg er sterk nok. Det er mulig å fortsette med studiene mine i Sør-Afrika og det blir godkjent her i Norge. Kanksje har barna godt av å bo der en stund?

Jeg tror det er det enenste som kan hjelpe meg, men jeg er redd at jeg blir nødt til å dra uten barn. Noe som er utenkelig!

Jeg vet ikke hva det er jeg vil med dette innlegget. Kanskje noen der ute har noen kloke ord og råd?

[Gjest lady gaga]

Å, så grusomt!

[Gjest AnonymBruker]

Hei,

Jeg forstår deg godt, for det her har jeg selv opplevd. Men den beste måten for deg å være lykkelig er å være sterk og leve livet her i Norge. I min kultur er det slik at vis du skiller deg så får kvinnen all skylden og familien til kvinnen vil ikke ha noe med henne å gjøre. Gjelder dette din kultur også? For hva om du flytter tilbake til Sør-Afrika og blir giftet bort på nytt?

Det du kan gjøre er å bli kjent med mennesker som er glad i deg og bryr seg om deg. Ikke vær hjemme , gå ut i det fine været, grille, gå på kino og bare kos deg. Det er nå du er fri fra han og familien hans. Så bare slapp av og nyt livet for jeg kan love deg at det hullet tror jeg ikke blir fylt opp selv om du drar tilbake til Sør-Afrika. Du får ha lykke til:)

[Charlie28]

Uff.. For en fortid du har.

Ingen skulle måtte bli "giftet bort" mot sin vilje. Du er en unik og verdifull person og individ. Ikke en eiendom som mannen bestemmer over.

Til tross for alt det vondt du har vært gjennom synes jeg du virker som en sterk kvinne.

Jeg håper med tiden at ting vil bli bedre!

Kanksje du kan høre med psykologen du går til om hvilke muligheter du har for å flytte "hjem" til sør-afrika?

[Gjest Trish]

Takk for svar!

Jeg prøvde å leve lykkelig her i Norge, men jeg får simpelheten ikke den lykken! Alt er bare mørkt! Jeg skulle øsnke jeg kunne gi barna mine det livet de fortjener. Jeg klarer ikke det alene og faren deres prioriterer ikke dem.

Jeg har ikke god råd, er tross alt fulltidsstudent! Døtrene mine er store nå og vil på fotball, danseskole, ski, skøyting med mer. Jeg har verken bil eller førekort. Jeg har ikke råd eller tid. Og vinteren er en vanskelsig tid for meg!

Jeg får hele tiden press fra faren og hans mor og de gjør sånn at jeg føler meg som en dårlig mor, ikke at de gjør noe fint for barna som jeg ikke kan gjøre, men at jeg burde gjort mer siden jeg har hovedomsorgen. Han har flere ganger beskyldt meg for å være dårlig mor!

Dette gjør at jeg ikke kan konsentrere meg på studiene og har droppet ut mer en én gang.

Summen av alt dette gjør at det hele virker kaotisk og jeg er deprimert meste parten av tiden. Og jeg blir ennå mer nedfor når jeg tenker på det faktum at jeg er deprimert!

Min søster har nylig flyttet til Irland og vi har en del fjerne slektninger. Jeg har vært og besøkt henne i påsken. Jeg fikk virkelig lyst å bare bli der. Det var fantastisk! Alle ville ha oss over på middag eller overnatting. Søs mener jeg bør flytte til Irland, på den måten kan vi støtte hverandre og være rundt folk som er glad i oss. Jeg vuderte det, men jeg får ikke mulighten til å fortsette med studiene mine. Universitetet her samarbeider ikke med universitetene der om det faget jeg tar. Men det er egentlig ikke bare det som er problemet jeg kan jo begynne på noe annet eller jobbe en stund, osv. Men tanken på at eks vil nekte meg barna er fortsatt der. Ikke lett!

AnonymBruker: Det er vanlig at kvinner skiller seg i Sør-Afrika. Det er ikke lett å finne seg ny partner som skilt med barn, men ellers kan man lve greit.

Charlie: Takk for søte ord!

Jeg har nevnt dette til psykologen min (var da jeg tenkte jeg skulle til Irland) men jeg var ikke så sikker på at jeg ville gjøre og trodde jeg klarte meg. Tenkte at det å løpe fra "problemet" ikke hjlap, men jeg skjønner nå at det ikke er løping, men kanskje løsning. Jeg tror det vil hjelpe å ha noen som bryr rundt seg når man er nedfor. Noen som ikke kritiserer og beskylder en for å være dårlig mor. Men er der uansett.

Takker igjen for svar!

Trish

[Optimist40]

Takk for svar!

Jeg prøvde å leve lykkelig her i Norge, men jeg får simpelheten ikke den lykken! Alt er bare mørkt! Jeg skulle øsnke jeg kunne gi barna mine det livet de fortjener. Jeg klarer ikke det alene og faren deres prioriterer ikke dem.

Jeg har ikke god råd, er tross alt fulltidsstudent! Døtrene mine er store nå og vil på fotball, danseskole, ski, skøyting med mer. Jeg har verken bil eller førekort. Jeg har ikke råd eller tid. Og vinteren er en vanskelsig tid for meg!

Jeg får hele tiden press fra faren og hans mor og de gjør sånn at jeg føler meg som en dårlig mor, ikke at de gjør noe fint for barna som jeg ikke kan gjøre, men at jeg burde gjort mer siden jeg har hovedomsorgen. Han har flere ganger beskyldt meg for å være dårlig mor!

Dette gjør at jeg ikke kan konsentrere meg på studiene og har droppet ut mer en én gang.

Summen av alt dette gjør at det hele virker kaotisk og jeg er deprimert meste parten av tiden. Og jeg blir ennå mer nedfor når jeg tenker på det faktum at jeg er deprimert!

Min søster har nylig flyttet til Irland og vi har en del fjerne slektninger. Jeg har vært og besøkt henne i påsken. Jeg fikk virkelig lyst å bare bli der. Det var fantastisk! Alle ville ha oss over på middag eller overnatting. Søs mener jeg bør flytte til Irland, på den måten kan vi støtte hverandre og være rundt folk som er glad i oss. Jeg vuderte det, men jeg får ikke mulighten til å fortsette med studiene mine. Universitetet her samarbeider ikke med universitetene der om det faget jeg tar. Men det er egentlig ikke bare det som er problemet jeg kan jo begynne på noe annet eller jobbe en stund, osv. Men tanken på at eks vil nekte meg barna er fortsatt der. Ikke lett!

AnonymBruker: Det er vanlig at kvinner skiller seg i Sør-Afrika. Det er ikke lett å finne seg ny partner som skilt med barn, men ellers kan man lve greit.

Charlie: Takk for søte ord!

Jeg har nevnt dette til psykologen min (var da jeg tenkte jeg skulle til Irland) men jeg var ikke så sikker på at jeg ville gjøre og trodde jeg klarte meg. Tenkte at det å løpe fra "problemet" ikke hjlap, men jeg skjønner nå at det ikke er løping, men kanskje løsning. Jeg tror det vil hjelpe å ha noen som bryr rundt seg når man er nedfor. Noen som ikke kritiserer og beskylder en for å være dårlig mor. Men er der uansett.

Takker igjen for svar!

Trish

Hei

I innleggene dine fremstår du som en sterk, rekflektert og intelligent kvinne. Og ikke minst en kvinne med en stor omsorg for sine barn som pga kultur har blitt satt i en situasjon som må oppleves grusom. Synses som du alikevel har klart å gjøre det beste uta av det innenfor de grenser du har og de forutsettninger omverdenen har satt for deg.

Nå vil jeg ikke begi meg inn på tema kultur forskjeller, for der har jeg ikke mye å bidra med, annet at jeg fullt ut kan forstå vanskelighetene dette kan skape.

Har opplevd en del når det kommer til det å være i et psykisk nedbrytende forhold. Har vært deprimert, gått til psykolog, skjøvet vekk de vennene jeg hadde og hatt (har) barn å elske midt opp i alt sammen.

For sine barn og det man tror er kjærlighet kan man strekke seg uendelig lagt. Men strikken er ikke uendelig og din har nok røket nå / eller i det minste gjør den det straks.

I Norge er det ( dessverre i ditt tilfelle) slik at man ikke kan flytte ut av landet med barn som er norske statborgere uten den andre foreldrens tillatelse. Dette er jo nettpp for å beskytte dem, for du ville jo ikke likt at din eks tok dem med seg og forsvant. Det er desverre også slik at selv om han behandler deg dårlig , behøver han ikke i jurisisk forstand å være en dårlig skikket far. Og barn har rett til å ha kontakt med begge foreldrene sine.

Så vet egentilig ikke om jeg er i stand til å gi deg noen råd, men kansje noen forslag ? Prøv om du kan få til et par turer i året til Irland, slik at du gjennom din søster kan hente litt energi. Chat med henne så ofte du kan på nett, gratis tross alt det sammenlignet med mob. Finn en "billig" aktivitet til hver av barna, de trenger uansett å konsentrere seg om skole arbeider og trenger ikke organiserte aktiviteter hver dag.

Det er ange steder man kan stå på skøyter gratis. Et par skøyter koster 199 kr, eller kjøp brukt på finn.no eller loppemarked.

Det samme gjelder for annet utstyr dere måtte trenge, men ikke har råd til å kjøpe nytt.

Du er INGEN dårlig mor, men vet det er vanskelig å overbevise seg selv om noe positivt når all feedbacken man får er negativ og man ikke har venner å støtte seg på. Bruk oss på KG aktivt da.. og ikke minst se om du ikke kan klare å finne en venn / venninne på universitetet. Svar på kontaktannonnser, de er uendelig mange ensomme, kloke og flotte mennesker der ute som trenger en venn.

Freseslarmeen eller er det kirkens bymisjon? er ikke sikker, men ta kontakt med dem og forhør deg om de trenger besøksvenner. Også finnes frivillighetssentraler over alt som trenger hjelp av alle slag. Du har mange muligheter til et godt liv i Norge om du ønsker det sterkt nok for barna dine, men selvfølgelig må du komme deg ut av depresjonene og får orden på de tunge tankene.

Jeg er uansett imponert over det du har klart å få til helt alene i et fremmed land. Gir deg en kjempestor klem og ønsker deg all lykke videre i livet, du er et fantastisk menneske glem aldri det, dette klarer du

Endret 7. mai 2010 av Optimist40

[Gjest Trish]

Hei

I innleggene dine fremstår du som en sterk, rekflektert og intelligent kvinne. Og ikke minst en kvinne med en stor omsorg for sine barn som pga kultur har blitt satt i en situasjon som må oppleves grusom. Synses som du alikevel har klart å gjøre det beste uta av det innenfor de grenser du har og de forutsettninger omverdenen har satt for deg.

Nå vil jeg ikke begi meg inn på tema kultur forskjeller, for der har jeg ikke mye å bidra med, annet at jeg fullt ut kan forstå vanskelighetene dette kan skape.

Har opplevd en del når det kommer til det å være i et psykisk nedbrytende forhold. Har vært deprimert, gått til psykolog, skjøvet vekk de vennene jeg hadde og hatt (har) barn å elske midt opp i alt sammen.

For sine barn og det man tror er kjærlighet kan man strekke seg uendelig lagt. Men strikken er ikke uendelig og din har nok røket nå / eller i det minste gjør den det straks.

I Norge er det ( dessverre i ditt tilfelle) slik at man ikke kan flytte ut av landet med barn som er norske statborgere uten den andre foreldrens tillatelse. Dette er jo nettpp for å beskytte dem, for du ville jo ikke likt at din eks tok dem med seg og forsvant. Det er desverre også slik at selv om han behandler deg dårlig , behøver han ikke i jurisisk forstand å være en dårlig skikket far. Og barn har rett til å ha kontakt med begge foreldrene sine.

Så vet egentilig ikke om jeg er i stand til å gi deg noen råd, men kansje noen forslag ? Prøv om du kan få til et par turer i året til Irland, slik at du gjennom din søster kan hente litt energi. Chat med henne så ofte du kan på nett, gratis tross alt det sammenlignet med mob. Finn en "billig" aktivitet til hver av barna, de trenger uansett å konsentrere seg om skole arbeider og trenger ikke organiserte aktiviteter hver dag.

Det er ange steder man kan stå på skøyter gratis. Et par skøyter koster 199 kr, eller kjøp brukt på finn.no eller loppemarked.

Det samme gjelder for annet utstyr dere måtte trenge, men ikke har råd til å kjøpe nytt.

Du er INGEN dårlig mor, men vet det er vanskelig å overbevise seg selv om noe positivt når all feedbacken man får er negativ og man ikke har venner å støtte seg på. Bruk oss på KG aktivt da.. og ikke minst se om du ikke kan klare å finne en venn / venninne på universitetet. Svar på kontaktannonnser, de er uendelig mange ensomme, kloke og flotte mennesker der ute som trenger en venn.

Freseslarmeen eller er det kirkens bymisjon? er ikke sikker, men ta kontakt med dem og forhør deg om de trenger besøksvenner. Også finnes frivillighetssentraler over alt som trenger hjelp av alle slag. Du har mange muligheter til et godt liv i Norge om du ønsker det sterkt nok for barna dine, men selvfølgelig må du komme deg ut av depresjonene og får orden på de tunge tankene.

Jeg er uansett imponert over det du har klart å få til helt alene i et fremmed land. Gir deg en kjempestor klem og ønsker deg all lykke videre i livet, du er et fantastisk menneske glem aldri det, dette klarer du

Takk for et fint innlegg!

Det hjelper hjelper faktisk å lese det:) Og jeg tror jeg skal bruke dere på KG fram over.

Jeg vet at det ikke er mulig å bare ta meg seg ungene å dra og det er derfor jeg tror det kan oppstå problemer hvis pappaen er uenig.

Jeg håper bare jeg kan de mørke tankene vekk og fokusere på det positivet og det jeg kan få til. Og se bort fra den trangen om drastisk forandring, for det er drastisk forandring å rive ungene (og jeg ikke misnt) fra det kjente og vante. Men problmet er egentlig at det til tider ikke føles så kjent og vant. At hverdagen går bare av seg selv uten at jeg kan se gleden i den! Noen ganger må jeg faktisk tvinge meg til å gjøre de vanlige tingene slik at de ikke hooper seg over (det skjer) og jeg blir ennå mer stressa av det.

Jeg føler jeg trenger noen som jeg kan lene meg mot som er der. Som kan vanliggjøre det jeg går gjennom. Eller skjønne det uten å se synd i meg. Jeg har en god venneinne som jeg kan snakke med om alt, gråte sammen med osv, osv. Men av og til føler jeg at jeg er en byrde og trekker meg unna. Hun er tross alt et menneske som har nok med sitt. Mannfolk er uaktuelt akkurat nå, for jeg føler at jeg har MYE å jobbe med før jeg kan involvere meg med dem. Det frister for de er der, det frister vedlig og jeg har prøvd mange ganger, men det varer aldri kjempeleneg (lengst forhold etter skillsmisse varte i ett år). Jeg fant ut at jeg ikke er klar når det gjelder den fronten:)

Wlææh! Det føles som jeg har ett vått og tungt teppe oppå hodet mitt.

Det var en liten digresjon, men jeg måtte bare lufte tanker

Jeg vil egentlig ikke flytte. Jeg vil at barna mine skal ha trygge rammer og det får de ikke dersom jeg flytter fram og tilbake. Jeg trenger trygge rammer! Jeg har flyttet en del som liten og har aldri hatt de samme vennene over lengre tid. Vi har bodd i denne leiligheten i 7 år. Jeg har ikke bodd så lenge på samme sted på 20 år. Jeg vil egentlig ikke ødelegge det. Jeg vil ikke utsette barna mine det samme som meg. Men jeg vil heller ikke utsette dem for min depresjon. Jeg vil bli bedre og kunne se det positivet i mitt liv! Hvordan gjøre det?

Det er superfint vær ute og vi sitter inne i stedet for å gå ut og ha det gøy. Jeg liker det ikke, men jeg gjør ikke noe med det heller.

Huff, jeg vet at jeg høres såå negativ ut, desverre

[Optimist40]

Takk for et fint innlegg!

Det hjelper hjelper faktisk å lese det:) Og jeg tror jeg skal bruke dere på KG fram over.

Jeg vet at det ikke er mulig å bare ta meg seg ungene å dra og det er derfor jeg tror det kan oppstå problemer hvis pappaen er uenig.

Jeg håper bare jeg kan de mørke tankene vekk og fokusere på det positivet og det jeg kan få til. Og se bort fra den trangen om drastisk forandring, for det er drastisk forandring å rive ungene (og jeg ikke misnt) fra det kjente og vante. Men problmet er egentlig at det til tider ikke føles så kjent og vant. At hverdagen går bare av seg selv uten at jeg kan se gleden i den! Noen ganger må jeg faktisk tvinge meg til å gjøre de vanlige tingene slik at de ikke hooper seg over (det skjer) og jeg blir ennå mer stressa av det.

Jeg føler jeg trenger noen som jeg kan lene meg mot som er der. Som kan vanliggjøre det jeg går gjennom. Eller skjønne det uten å se synd i meg. Jeg har en god venneinne som jeg kan snakke med om alt, gråte sammen med osv, osv. Men av og til føler jeg at jeg er en byrde og trekker meg unna. Hun er tross alt et menneske som har nok med sitt. Mannfolk er uaktuelt akkurat nå, for jeg føler at jeg har MYE å jobbe med før jeg kan involvere meg med dem. Det frister for de er der, det frister vedlig og jeg har prøvd mange ganger, men det varer aldri kjempeleneg (lengst forhold etter skillsmisse varte i ett år). Jeg fant ut at jeg ikke er klar når det gjelder den fronten:)

Wlææh! Det føles som jeg har ett vått og tungt teppe oppå hodet mitt.

Det var en liten digresjon, men jeg måtte bare lufte tanker

Jeg vil egentlig ikke flytte. Jeg vil at barna mine skal ha trygge rammer og det får de ikke dersom jeg flytter fram og tilbake. Jeg trenger trygge rammer! Jeg har flyttet en del som liten og har aldri hatt de samme vennene over lengre tid. Vi har bodd i denne leiligheten i 7 år. Jeg har ikke bodd så lenge på samme sted på 20 år. Jeg vil egentlig ikke ødelegge det. Jeg vil ikke utsette barna mine det samme som meg. Men jeg vil heller ikke utsette dem for min depresjon. Jeg vil bli bedre og kunne se det positivet i mitt liv! Hvordan gjøre det?

Det er superfint vær ute og vi sitter inne i stedet for å gå ut og ha det gøy. Jeg liker det ikke, men jeg gjør ikke noe med det heller.

Huff, jeg vet at jeg høres såå negativ ut, desverre

Gjør gjernen det, hyggelig å kunne bidra, :o) og om du vil er det jo bare å lage seg en profil også. Man kan da sende meld privat om det er noe som man ikke vil prate om i forum. Man er fortsatt anonym.

Nei ikke negativ :-) forståelig, du har det tross alt tøfft.

Det er mennesker som ikke har opplevd å ha en depresjon, eller følt på kroppen hvordan det er å gå skikkelig i veggen eller kjelleren eller hva du vil kalle det, som er negative når de er tiltaksløse og kjeder seg..

Men som du sier så er trygge rammer for barna dine viktig, men for all del alle tåler å flytte flere ganger i livet, man tilpasser seg. Tror alikevel at du er den som i størst grad trenger trygge rammer i livet ditt, men mest av alt trenger du støttespillere uten at du "kveler " dem. Gjenno å fokusre emr på andre nne på seg selv, kan man komme seg videre. Ved å ha faste ritualer hver dag som man bare må gjennomføre, kommer man gjennom hverdagen.

Kan du ikke lage deg en "liste" over ting du ønsker å gjøre sammen med barna og en liste over ting du ønsker å gjøre alene.

Hver uke skal du gjennomføre minst en av tingene, tvinge deg selv til å gjøre det. og kjenn på følelsen det gir.

For ofte er det de små tingene som gir hverdagen innhold og mening, de tingene man kansje ikke engang legger merke til før de er borte.

Å kunne gi med hjerte er en gave. Finn noen å gi til. Da finer du glede og glemmer deg selv litt.

I morgen går du ut i solskinnet og lukker øynene og bare nyter det du hører, lukter og kjenner. Man må kunne nyte også, selv om tårene ligger på lur. Det ene eksluderer ikke det andre.

Klem

PS:

Husk også å finne tid til å le og smile, humor og latter er medisin for sjelen.

Endret 8. mai 2010 av Optimist40