Jeg elsker han ikke lenger

[Gjest AnonymBruker]

Vi har et barn på ca 3 år sammen, og eier en leilighet sammen. Jeg er pr dags dato uten jobb, regner med å være i jobb igjen i løpet av sommeren..

Jeg har nå erkjent for meg selv at jeg ikke elsker samboeren min lenger. Vi har hanglet en stund og snakket om at "vi må ta tak" - men det skjer ingenting, hverken fra hans eller min side. Det virker som at ingen av oss synes det er viktig nok..

Jeg har bestemt meg for at jeg må gå, men er så utrolig redd. Redd for å ta fra barnet vårt "hele livet" sitt... Jeg vet at om jeg går må vi selge, og jeg har ikke råd til å bo i dette området alene, dermed må mini bytte barnehage, og omgangskrets... Jeg ønsker også å flytte "hjem" - og det er en kjøretur på 9 timer fra hvor vi bor nå som er samboers hjemsted. Men det er ikke noe jeg egentlig vurderer, det blir for langt unna store deler av familien til barnet vårt...

Jeg har ikke snakket med samboer enda, jeg er livredd for å gjøre ting i "feil" rekkefølge her nå.. I og med at jeg ikke har jobb er jeg også ekstremt sårbar på en veldig egoistisk måte merker jeg =S

Og jeg er redd for å ikke ha "god nok grunn" til å ødelegge for barnet mitt... Vi bor et sted som er perfekt for barn både i fht barnehage, skole og området generelt... Jeg vet det er få steder i landet det er ille for barn å vokse opp, men ja..

Også er jeg også redd for reaksjoner fra "alle andre" på at det perfekte forholdet vårt ryker... vet det er det siste jeg burde tenke på, men det ligger der...

Gruer meg til å ta den samtalen jeg vet jeg må ta..

[Gjest AnonymBruker]

Kjære TS.

Dette er helt klart veldig vanskelig..

Men kanskje livet ditt føles tomt fordi du går mye hjemme alene? Kanskje du behøver å være litt i jobb før du/dere bestemmer dere for at dette ikke går?

Jeg ble veldig deprimert en periode da jeg mistet jobben. Vi forandrer oss veldig som personer da fordi vi strever med den 'ikke ønsket på jobben' følelsen, men nå vet jeg ikke om du har mistet jobben eller går frivillig arbeidsløs da.

Hvor gammel er du? Du sier du har dårlig råd. Er jobben du går etter dårlig betalt? Hva med utdanning?

[Gjest AnonymBruker]

Kjære TS.

Dette er helt klart veldig vanskelig..

Men kanskje livet ditt føles tomt fordi du går mye hjemme alene? Kanskje du behøver å være litt i jobb før du/dere bestemmer dere for at dette ikke går?

Jeg ble veldig deprimert en periode da jeg mistet jobben. Vi forandrer oss veldig som personer da fordi vi strever med den 'ikke ønsket på jobben' følelsen, men nå vet jeg ikke om du har mistet jobben eller går frivillig arbeidsløs da.

Hvor gammel er du? Du sier du har dårlig råd. Er jobben du går etter dårlig betalt? Hva med utdanning?

TS her.

Takk for svar! Setter veldig stor pris på at du tok deg tid til å svare.

Jeg ser jeg unnlot noe som er ganske viktig ang jobbsituasjon, men med mange tanker er det lett å hoppe over ting jeg vet selv men som dere selvfølgelig ikke har noen forutsetnoing for å vite

Jeg er forresten 25, når det gjelder jobb har jeg bare vært arbeidsledig i en uke, og sluttet i jobben etter eget ønske. Og den uka har jeg brukt til eksamensskriving. Skal levere eksamen i slutten av mnd. Det var forsåvidt planlagt å slutte i jobben nå, vi har feriepenger og skattepenger som kommer som får oss fint gjennom sommeren. Det er mer tida som alene jeg er redd for...

Jeg er nå i innspurten av 1. år på en utdanning som gir helt grei lønn, ikke superbra, men heller ikke dårlig til å være et typisk kvinneyrke. Regner med å starte på ca 320.000 når jeg er ferdig. men i og med at jeg tar studiet på deltid kan jeg ikke jobbe fullt nå framover, det er det jeg har prøvd nå, men funnet ut at ble for mye for meg. Med den kompetansen jeg har nå er jeg kun kvalifisert til "lavtlønnsyrker" i 3 år framover (studiet fullføres våren 2013). jeg kan få støtte fra lånekassen, og jeg vil nok klare meg, men føler jeg har lite å gi barnet mitt av materialistiske ressurser...

[gullhjerte]

TS her.

men føler jeg har lite å gi barnet mitt av materialistiske ressurser...

Men har han det da? Er det helt sikkert at du skal ha barnet deres fast? Hvilke tanker har du rundt barnefordeling? 50/50?

[I.am.me]

Du har nådd første skritt: å erkjenne for deg selv at du faktisk ikke elsker han lengre. Når du allerede vet det, og er sikker, må du fortsette med neste trinn; å snakke med samboeren din om det. Om forholdet har vært litt kaldt i en stund vet han nok veldig godt at det er på tide å gjøre noe drastisk, som å gå fra hverandre. Kanskje han til og med tenker det samme som deg akkurat nå.

Du er redd for barnet ditt, og hvordan det kommer til å påvirke barnet ditt. Det tror jeg ikke du trenger å være. Du er selvsagt ikke lett fjerne ditt barn fra de flotte omgivelsene han er i, men det vil ikke påvirke han resten av livet dersom du faktisk gjør det. 3-åringer har et sterkt bånd til både mor og far, og han bør ha dem i livet like mye. Men de båndene han har til de i barnehagen, vennene sine, er ikke like sterke. 3-åringer får lett nye venner om de må bytte barnehage, og etter noen uker er alt glemt, og de finner seg godt til rette i den nye barnehagen. Det eneste problemet jeg kan se, er at du har lyst å flytte 9 timer unna faren. Det blir svært vanskelig for dere alle. Det er jo ingenting galt i å ha delt omsorg for barnet, men det bør ikke gå lang tid mellom hver gang barnet er hos mamma eller pappa. Hvis det er 9 timers avstand vil det nok minke mulighetene til å være sammen med både deg og faren ofte. Det kan nok påvirke barnet deres i en grad.

3-åringer forstår ikke mye av ord og lange setninger, men de oppfatter følelser og stemninger svært godt. På den måten har barnet deres garantert oppfattet den kalde stemningen det sikkert har vært, og på sin egen lille måte vet sikkert barnet også at dere ikke er "bestevenner" lengre. Da er best for barnet også at dere skiller lag. Barnet er mye lykkeligere sammen med to foreldre som ikke bor sammen, enn med to foreldre som bor sammen og krangler over hver lille ting, hvis dere gjør det(?)...

Jeg ønsker deg lykke til med hva enn du finner ut du skal gjøre, og husk at det viktige er at du setter barnet ditt først - men ikke glem deg selv også

[Gjest hogwash]

Men har han det da? Er det helt sikkert at du skal ha barnet deres fast? Hvilke tanker har du rundt barnefordeling? 50/50?

Dette.

Virker som du tar det for gitt at du skal ta med deg barnet?

[Gjest AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen, setter pris på synspunkt og meninger.

Men har han det da? Er det helt sikkert at du skal ha barnet deres fast? Hvilke tanker har du rundt barnefordeling? 50/50?

Når et er snakk om materialistiske ting stiller vi nok ganske likt egentlig, vi har, når begge er i jobb, ganske lik inntekt. Jeg tenker at 50/50 er ustabilt for en treåring. Men det er jo hva jeg tenker, ikke noe fasitsvar. Vi har snakket om evt barnefordeling før, og har ønsket en jevn deling, samtidig vet jeg at med hans jobb vil han ha problemer med å gjennomføre en 50/50 deling. I tillegg da som sagt spørsmålet om det er gunstig for en treåring...? Jeg ser for meg en 50/50 deling etterhvert, men er usikker på om det er riktig så tidlig for barnet.

Du har nådd første skritt: å erkjenne for deg selv at du faktisk ikke elsker han lengre. Når du allerede vet det, og er sikker, må du fortsette med neste trinn; å snakke med samboeren din om det. Om forholdet har vært litt kaldt i en stund vet han nok veldig godt at det er på tide å gjøre noe drastisk, som å gå fra hverandre. Kanskje han til og med tenker det samme som deg akkurat nå.

Du er redd for barnet ditt, og hvordan det kommer til å påvirke barnet ditt. Det tror jeg ikke du trenger å være. Du er selvsagt ikke lett fjerne ditt barn fra de flotte omgivelsene han er i, men det vil ikke påvirke han resten av livet dersom du faktisk gjør det. 3-åringer har et sterkt bånd til både mor og far, og han bør ha dem i livet like mye. Men de båndene han har til de i barnehagen, vennene sine, er ikke like sterke. 3-åringer får lett nye venner om de må bytte barnehage, og etter noen uker er alt glemt, og de finner seg godt til rette i den nye barnehagen. Det eneste problemet jeg kan se, er at du har lyst å flytte 9 timer unna faren. Det blir svært vanskelig for dere alle. Det er jo ingenting galt i å ha delt omsorg for barnet, men det bør ikke gå lang tid mellom hver gang barnet er hos mamma eller pappa. Hvis det er 9 timers avstand vil det nok minke mulighetene til å være sammen med både deg og faren ofte. Det kan nok påvirke barnet deres i en grad.

3-åringer forstår ikke mye av ord og lange setninger, men de oppfatter følelser og stemninger svært godt. På den måten har barnet deres garantert oppfattet den kalde stemningen det sikkert har vært, og på sin egen lille måte vet sikkert barnet også at dere ikke er "bestevenner" lengre. Da er best for barnet også at dere skiller lag. Barnet er mye lykkeligere sammen med to foreldre som ikke bor sammen, enn med to foreldre som bor sammen og krangler over hver lille ting, hvis dere gjør det(?)...

Jeg ønsker deg lykke til med hva enn du finner ut du skal gjøre, og husk at det viktige er at du setter barnet ditt først - men ikke glem deg selv også

Som jeg skrev, jeg har lyst til å flytte "hjem", men vurderer det egentlig ikke, på grunn av akkurat det du sier, avstand til faren.

Jeg tok praten i går kveld. Sa jeg trenger tid alene for å finne ut om jeg vil satse på oss. Han spurte da om det var snakk om dager eller uker, og jeg aner jo ikke, så jeg svarte akkurat det. Men sa også at det var mest sannsynlig nærmere uker enn dager. Han sa ikke stort, og heller ikke jeg, vi har tydeligvis ikke lett for å snakke om vanskelige ting. Han pakket en bag og sa jeg skulle ringe når jeg var ferdigtenkt.

Så i dag er jeg sliten, tankene går som en jojo, og jeg spør meg om det er det rette, men jeg vet jeg spør meg om det fordi jeg er redd for alt det praktiske som kommer. jeg savner han ikke slik jeg burde hvis det hadde vært følelser der, og jeg er lettet over å ha fått tankene ut, samtidig som jeg er frustrert over at vi ikke kommuniserer.

Fikk besøk av en felles venn av oss i går kveld, jeg vet at samboeren min sov hos han i natt, men dette vet jeg via vennen vår, jeg har ikke hørt fra samboeren min siden han dro like etter leggetid for mini i går. Dvs ca 1930...

Det er fortsatt mini jeg tenker på, hvordan alt dette vil påvirke han. men jeg vet jo at utallige barn vokser opp uten både mor og far tilstede, så da skal nok vi og klare dette.

Dette.

Virker som du tar det for gitt at du skal ta med deg barnet?

Som nevnt litt lenger opp er det på grunnlag av hva vi har snakket om tidligere når slike ting har blitt nevnt. Jeg har ingen fasitsvar, og iallefall ikke i dag.

Igjen, takk til dere som tok dere tid til å svare =)