Universet..uendelig?

[Djungelvrål]

Stefaren min var en tenker og satte griller i hodet på meg mang en gang. Bl.a sa han dette: Hvis du reiser ut i verdensrommet så langt du kommer...kommer du til en vegg.. Bak den veggen er det ingenting, det er slutt.. men ingenting er jo også noe..men hva?

Blir sprø av å tenke på at noe er uendelig..for ingenting er uendelig eller evig slik vi mennesker tenker det..tom. en diamant smuldrer jo tilslutt til støv en gang..og alt tar engang slutt. Hvordan er universet uendelig og hva er bakom ingenting??

Tenk deg om du hadde et fartøy som kunne ta deg så langt som det gikk ann komme i verdensrommet...ville det en gang ta slutt og hvordan?

Et av de store eksistensielle spørsmålene dette. Noen gode teorier?

Blir sprø!!!!!

Endret 6. mai 2010 av Vinnie

[Gjest]

Ingen gode teorier, ville bare si at jeg også har prøvd å vri hjernen mitt rundt akkurat dette spørsmålet mange ganger :gjeiper:

De sier at universet er uendelig, men samtidig at det utvider seg hele tiden...Hvor utvider det seg hen da om det ikke har en slutt????arrrggh

[Djungelvrål]

åååh det hadde jeg glemt.. det utvider seg i tillegg. AKKURAT JA!!

Blir ikka akkurat mindre frustrert av det.... Noen sa til meg en gang at jeg skulle tenke på universet som et hjul..at det er rundt.. men hva er utenfor hjulet da?

[Gjest brutal_mann]

Antakelig så går Universet i kurver på måter vi ennå ikke har kunnskaper til å forstå. Stephen Hawkins og gjengen mener bla annet at det totalt finnes 9 krefter ala tyngdekraften. Og at disse kreftene forklarer mange av de spørsmålene vi har om Universet. Best liker jeg teorien om at en av disse kreftene er tilgjengelig i en konstant mengde. Med andre ord så tynnes denne bestemte kraften ut etter hvert som Universet utvider seg. Grisekult

Forøvrig så smuldrer ikke diamanter til støv. Som regel brenner de opp. Det er tross alt ikke annet enn en litt hard kullklump som kvinner på død og liv skal ha i smykker og ringer.

[Gjest]

Antakelig så går Universet i kurver på måter vi ennå ikke har kunnskaper til å forstå. Stephen Hawkins og gjengen mener bla annet at det totalt finnes 9 krefter ala tyngdekraften. Og at disse kreftene forklarer mange av de spørsmålene vi har om Universet. Best liker jeg teorien om at en av disse kreftene er tilgjengelig i en konstant mengde. Med andre ord så tynnes denne bestemte kraften ut etter hvert som Universet utvider seg. Grisekult

Forøvrig så smuldrer ikke diamanter til støv. Som regel brenner de opp. Det er tross alt ikke annet enn en litt hard kullklump som kvinner på død og liv skal ha i smykker og ringer.

Men hva ligger utenfor universet??

[ilcrappo]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=476909&view=findpost&p=7888746

[Gjest brutal_mann]

Men hva ligger utenfor universet??

Tja... Andre univers?

[Kjetil S.]

Tja... Andre univers?

Ikke bare ekspanderer den delen av universet som vi kjenner, men den gjør til og med det i en akselererende hastighet. Det er uendeligheten som er normal, og ikke det begrensede tilmålte rom og den begrensede tilmålte tid som vi selv er så kjent med. :-)

[Larsern]

Dersom man lever i det todimensjonale rom og kun sanser omgivelsene som eksisterer i to dimensjoner vil man teoretisk sett kunne leve på flaten som utgjør overflaten på en kule. Kulen er 3 dimensjoner, men overflaten er altså en kurvet 2 dimensjonal flate. I en høyere dimensjon vil også rommet 'gjenta' seg selv, på samme måte som når man reiser rundt kula og befinner seg på samme sted som utgangspunktet. Tungvint forklart, men dette er en ganske utbredt teori som det finnes utallige forklaringer på dersom man leter på nettet.

Selvfølgelig kan vi ikke peke i den fjerde dimensjonen og vise dette fysisk, som eksemplet med den 2 dimensjonale overflaten på kula, men matematisk så er dette så vidt jeg vet fullstendig mulig.

[Gjest AnonymBruker]

Dersom man lever i det todimensjonale rom og kun sanser omgivelsene som eksisterer i to dimensjoner vil man teoretisk sett kunne leve på flaten som utgjør overflaten på en kule. Kulen er 3 dimensjoner, men overflaten er altså en kurvet 2 dimensjonal flate. I en høyere dimensjon vil også rommet 'gjenta' seg selv, på samme måte som når man reiser rundt kula og befinner seg på samme sted som utgangspunktet. Tungvint forklart, men dette er en ganske utbredt teori som det finnes utallige forklaringer på dersom man leter på nettet.

Selvfølgelig kan vi ikke peke i den fjerde dimensjonen og vise dette fysisk, som eksemplet med den 2 dimensjonale overflaten på kula, men matematisk så er dette så vidt jeg vet fullstendig mulig.

høres ut som en film hehe

[Antlers]

Det jeg ofte lå og tenkte på som barn var hvordan i all verden man kan måle at noe er uendelig. Det blir som om vi skulle kjøre Norge på langs, fra sør til nord, for så å stoppe opp i Trondheim og bestemme oss for at nå har vi kjørt såååå langt at det umulig kan være noen ende på veien. På den annen side er det jo like rart å skulle forestille seg at man reiser rundt i verdensrommet og plutselig støter på en vegg. "The universe ends here", liksom Og om det har en ende, hva er utenfor? Ingenting? Hæ?

[ilcrappo]

Det jeg ofte lå og tenkte på som barn var hvordan i all verden man kan måle at noe er uendelig. Det blir som om vi skulle kjøre Norge på langs, fra sør til nord, for så å stoppe opp i Trondheim og bestemme oss for at nå har vi kjørt såååå langt at det umulig kan være noen ende på veien. På den annen side er det jo like rart å skulle forestille seg at man reiser rundt i verdensrommet og plutselig støter på en vegg. "The universe ends here", liksom Og om det har en ende, hva er utenfor? Ingenting? Hæ?

At universet er endelig innebærer ikke at man før eller siden møter en vegg dersom man reiser langt nok. For litt mer utfyllende forklaring kan du lese det svaret jeg har linket til litt lenger oppe.

[Antlers]

At universet er endelig innebærer ikke at man før eller siden møter en vegg dersom man reiser langt nok. For litt mer utfyllende forklaring kan du lese det svaret jeg har linket til litt lenger oppe.

Jeg påpeker at dette var noe jeg tenkte da jeg var et barn, jeg tror ikke i fullt alvor at det befinner seg en vegg med et skilt på i enden av verdensrommet

Men.. jeg leste posten din, og den var fin den, selv om det fortsatt bare er "an educated guess". Det som gjør det så frustrerende er jo nettopp at vi umulig kan vite eller bevise med 100% sikkerhet. Har en følelse av at jeg kommer til å bli liggende og gruble en stund i natt, hehe.

Endret 8. juli 2010 av Antlers

[Gjest loveli]

Jeg synes det er kulere at mennesket kan og har "reist i tid" i korte perioder...

For da har vi gjort noe vi ikke skjønner så mye av.

Vi vet, men vi vet ikke...

Endret 8. juli 2010 av loveli

[Gjest Venelite]

Jeg har ofte fundert på hvordan universet ble til, at alt må vel ha hatt en start? Og det universet ble til av, hva ble det til av osv osv osv, der ingenting eksisterer, kan noe begynne å eksistere plutgselig av seg selv? ut av intet? Er det umulige mulig? og HVA er egentlig ingenting? Det kan jo ikke være et tomrom engang, for et tomrom er jo...noe. Herregud man kan vri hjernen sin 360 grader rundt men fortsatt være helt lost...

[Larsern]

Jeg har ofte fundert på hvordan universet ble til, at alt må vel ha hatt en start? Og det universet ble til av, hva ble det til av osv osv osv, der ingenting eksisterer, kan noe begynne å eksistere plutgselig av seg selv? ut av intet? Er det umulige mulig? og HVA er egentlig ingenting? Det kan jo ikke være et tomrom engang, for et tomrom er jo...noe. Herregud man kan vri hjernen sin 360 grader rundt men fortsatt være helt lost...

Alt må ikke ha en start eller slutt, nødvendigvis.

[ilcrappo]

Jeg har ofte fundert på hvordan universet ble til, at alt må vel ha hatt en start? Og det universet ble til av, hva ble det til av osv osv osv, der ingenting eksisterer, kan noe begynne å eksistere plutgselig av seg selv? ut av intet? Er det umulige mulig? og HVA er egentlig ingenting? Det kan jo ikke være et tomrom engang, for et tomrom er jo...noe. Herregud man kan vri hjernen sin 360 grader rundt men fortsatt være helt lost...

Det stemmer at vårt univers har hatt en begynnelse. Om det oppstod ut fra ingenting er et veldig interessant spørsmål. I et scenario der vårt univers er det eneste som eksisterer så er det naturlig å

anta at det må ha oppstått fra ingenting. Om så er tilfelle så er det nok ikke mye håp for at vi kan klare å forklare hvordan universet har blitt til. Vi kan rett og slett ikke beskrive en overgang fra absolutt "ingenting" til noe.

Men universet vårt trenger ikke å være det eneste. Våre fundamentale teorier mer enn antyder muligheten for eksistens av et multivers. Dette kan betraktes som en høyeredimensjonal bakgrunn der et vell av lokale universer oppstår og forsvinner kontinuerlig. Kvantefeltteori tillater faktisk at disse universene oppstår i rent tomrom. De kan med andre ord oppstå uten å få tilført noen nettoenergi. De aller fleste av disse universene vil fordampe instantant, men i noen tilfeller vil det inntreffe et spesielt fenomen som gjør at de ekspanderer så fort at de unngår å annihilere. Dette

kan høres veldig sært ut, men det er fullstendig konsistent med rådende fundamentale teorier. Selve multiverset kan ha eksistert for alltid. Dette scenariet tillater at vårt univers har en endelig

historie men at vi likevel kan forklare hvordan det oppstod.

[Mann 42]

Det stemmer at vårt univers har hatt en begynnelse. Om det oppstod ut fra ingenting er et veldig interessant spørsmål. I et scenario der vårt univers er det eneste som eksisterer så er det naturlig å

anta at det må ha oppstått fra ingenting. Om så er tilfelle så er det nok ikke mye håp for at vi kan klare å forklare hvordan universet har blitt til. Vi kan rett og slett ikke beskrive en overgang fra absolutt "ingenting" til noe.

Men universet vårt trenger ikke å være det eneste. Våre fundamentale teorier mer enn antyder muligheten for eksistens av et multivers. Dette kan betraktes som en høyeredimensjonal bakgrunn der et vell av lokale universer oppstår og forsvinner kontinuerlig. Kvantefeltteori tillater faktisk at disse universene oppstår i rent tomrom. De kan med andre ord oppstå uten å få tilført noen nettoenergi. De aller fleste av disse universene vil fordampe instantant, men i noen tilfeller vil det inntreffe et spesielt fenomen som gjør at de ekspanderer så fort at de unngår å annihilere. Dette

kan høres veldig sært ut, men det er fullstendig konsistent med rådende fundamentale teorier. Selve multiverset kan ha eksistert for alltid. Dette scenariet tillater at vårt univers har en endelig

historie men at vi likevel kan forklare hvordan det oppstod.

Jeg er ikke så inne i disse greiene, men det virker for meg som om dette er en teori som kan være plausibel i betydningen konsistent med annen teori, men allikevel ikke testbar på noen måte. Stemmer det?

[Fimbrethil]

Jeg er ikke så inne i disse greiene, men det virker for meg som om dette er en teori som kan være plausibel i betydningen konsistent med annen teori, men allikevel ikke testbar på noen måte. Stemmer det?

Dette er et tema det er umulig å tenke på i lengre tid uten å bli litt rar i toppen... (Jeg gjør det med jevne mellomrom fordi jeg liker følelsen;))

Teorier på dette nivået har vel i stor grad (ihvertfall foreløpig) det til felles at de er (prinsipielt?) umulige å teste. På samme måte som at en person som lever i to dimensjoner (populært kalt 2D-Jon) ikke er i stand til å registrere det som er utenfor den flaten han bor på, er ikke vi istand til å motta informasjon fra utenfor det universet vi befinner oss i.

Spørsmål som tar for seg hva som befinner seg utenfor det tidrommet/universet vi eksisterer i er stort sett dømt til å ende i metafysikk: Vi kan spekulere alt vi orker, og noen teorier vil være bedre enn andre, men det nytter ikke å faktisk bekrefte eller avkrefte noe. Litt som gud/ingen gud-diskusjonen. (Ingen sammenlikning forøvrig)

(Forskning på dette området dreier seg om å forsøke å utforme matematiske forutsetninger/krav for et univers med, say, 11 dimensjoner (strengteori-greier), for så å prøve å modellere utviklingen av et univers under disse forutsetningene. Så ser man på hvilke konsekvenser startbetingelsene har for størrelser vi kjenner til i tre dimensjoner (universets massetetthet, for eksempel), og vurderer det opp mot observasjon.)

Et vanlig sted å kjøre seg fast i dette temaet er når man prøver å forestille seg universets grenser. Universet har en endelig masse, alder og kanskje utstrekning, derfor burde det slutte et sted? Ikke nødvendigvis! Alt vi mennesker erfarer har en ende (gjerne to), både i tid og rom. Og alt vi mennesker erfarer befinner seg i det tredimensjonale rom, som etter alt å dømme ikke endrer seg noe særlig. (Blant annet) derfor er det så vanskelig for oss å forestille oss universet som en helhet. Man ser for seg Big Bang som en eksplosjon i rommet; materie og energi spruter ut i alle retninger fra et punkt i rommet, for så å ekspandere avgårde i dette rommet. Slik er det ikke: Ved Big Bang var det rommet (romtiden) selv som oppsto; det er rommet som ekspanderer. Og det trenger ikke dermed sagt ekspandere i noe.

Den romtiden vi befinner oss i (tre romlige dimensjoner pluss tid) er, etter alt vi kjenner til, alt. Det finnes ikke noe "utenfor", det gir ikke mening å snakke om "utenfor". Dermed gir det heller ikke mening å snakke om "grenser" i den forstand vi tenker på dem (universet som en kule eller boks, med en overflate som markerer grensen mot noe annet, og som derfor kan tilkjennes en posisjon). Hvis romtiden er flat (som, såvidt jeg vet, indisiene peker mot at den er) kan man alltid reise uendelig langt i en gitt retning; det kunne man også gjort rett etter Big Bang. Ekspansjonen består i at dersom man hadde kunnet merke av to "stasjonære" punkter i romtiden og målt avstanden mellom dem, vil denne kontinuerlig øke, selv om punktene selv ikke flytter seg. (Tenk på den gode, gamle analogien med bolledeig med rosiner: Når deigen hever, øker avstanden mellom rosinene. Ikke fordi rosinene flytter seg, men fordi rommet de eksisterer i (deigen) ekspanderer.)

Og jeg tviler sterkt på at jeg greide å oppklare noe som helst med dette.

Bare av nysgjerrighet; IlCrappo, er du fysiker eller "bare" en dyktig lekmann?

[Gjest fashion88]

Tenkte mye på dette da jeg var liten, man kan tenke til man blir gal.

Visse ting er nok utenfor vår forstand. Vi lever på en planet der alt kan begrenses i sted, og livene våre begrenses i tid. At både tid og sted utenfor våre liv er uendelige tror jeg man kan fastslå. For som trådstarter sier, hva skulle det liksom vært utenfor verdensrommet? Man kan tenke seg gal på dette, men det er virkelig interessant.

Når man vokser opp tar det noen år før man får rede på at vi lever i et univers. Da er hjernen allerede såpass utviklet at den vil holde på en viss virkelighetsoppfatning, og jeg tror det er derfor vi ikke kan fatte at det ikke finnes grenser fordi vi er vant til å forholde oss til grenser.

Endret 18. august 2010 av fashion88