Samboer med humørsvingninger

[Gjest AnonymBruker]

Jeg og samboer, vært sammen i over 10 år og har ett barn i snart skolealder.

Vel, vi har nok i de årene vi har vært sammen slitt en del, men egentlig burde vi nå hatt det veldig greitt. Vi har verdens beste barn sammen, har ok økonomi, stabile jobber begge to, sommeren står for.

Han har humørsvingninger så bare det, blir fort irritert på meg, men vi kan jo også ha det veldig fint. Dette at jeg synest han har humørsvingninger det har jeg synest lenge. Ja, har nok vart i mange år.

I dag f.eks, han og barnet vårt har hatt fri og kost seg i dag, de hadde vært på tur og han hadde fått en skikkelig hodepine. Ja, det er jo synd for han. Men da gir da han enda en gang en "grunn" til å bli irritert og sur på meg. Vi snakker om å kjøpe hus/rekkehus og jeg hadde sett en på nettet som kanskje kunne være aktuelt. Vi snakket greitt om det, helt til han ble IRRITERT, fordi jeg snakket altfor HØYT. Jeg vet at jeg kan snakke høyt når jeg blir engasjert. Men han blir jo så SUR, " om vi hadde drevet å skreket til hverandre på møtet i dag" liksom små glefser han til meg.

Vel, han sa han skulle gå å legge seg pga hodepinen, men han ble nå sittende å tulle litt med barnet vårt. Da er han ikke sur nei... Han skulle vise meg noe på nettet, så jeg kom bort igjen til sofaen og så ser jeg at gulvteppet på gulvet ligger helt krøllete og det virkelig trengs å støvsuge. Ja, rydding trengs virkelig. Så idet jeg skal sette meg ned på sofaen for å se på det han skal vise på nettet, så bryter jeg ut, mens jeg løfter på bordet for å rette på plass igjen teppet, at vi har nødt å rydde her en dag. Istedet for å si, at ja, det har du jammen, vi kan finne en dag for det. Neida, så blir han MEKTIG irritert, fnyser med hele seg, og så sier han "mas, mas, mas, jeg har vondt i hodet og så maser du om det".

Altså, hadde jeg nå sagt vi skulle gjort det NÅ, så er det en til, men det var det jo ikke.

Nå er det absolutt ikke sånn at jeg er perfekt, men jeg føler jammen jeg har mer respekt enn hva han har for meg. Vi kan snakke sammen helt greitt, ha det fint, og så PLUTSELIG er det noe som blir sagt, misforståelse, og da er det SUR!

Nå er det sjelden vi krangler voldsomt, det er mer den sure irritasjonen.

Uff, jeg blir så trist, så lei, så oppgitt fordi jeg har jo forsøkt å sagt dette til han. Har forsøkt å snakket med han om det, men han skjønner det ikke. Han forstår ikke at jeg avogtil går rundt med en klump i magen og tenker at "håper han ikke er sur når jeg kommer hjem".

Føler også at den omsorgen og kjærligheten vi en gang hadde for hverandre sakte men sikkert smuldrer bort.

Vi er nok ett typisk par som hadde hatt godt av å tilbringe tid hos rådgiver, det har jeg sagt til han også, men det vil han IKKE. Vet ikke jeg... kanskje han er redd for utfallet...

Jeg har jo tenkt at jeg selv kan oppsøke samlivsrådgivning eller jeg har også vurdert psykolog eller en som jeg kan snakke med.

Nå må jeg bare få det ut, fordi dette er 4 dagen på rad det ender med sånn irritasjon og surhet. Vel, vel... det hjalp igrunn bare å skrive litt her.

Nå er ikke dette egentlig en tråd for å spørre hva jeg skal gjøre eller hva dere mener er årsaken. Men kanskej noen har vært utfor samme?

Humørsvingninger er ofte forbindet med narkotika og det er ikke det her.

[Gjest AnonymBruker]

Vet ikke helt hvor mye det hjelpe men jeg har en far som er akkurat likedanne. kan sitte å snakke om noe helt vanlig før han plutselig kommer på noe og begynner å kjefte. Det ble bare rett og slett for mye for meg, følte jeg ikke turte å snakke med han lengre. så det har skjedd at jeg har nesten kuttet kontakten helt med familien. Vet ikke helt hva jeg skal råde deg til, og hvis han ikke ser problemet i det så er det nok ikke noe han bryr seg med å jobbe med også. Men hvet hvordan det er å ikke kunne ha en vanlig samtale fordi man er redd for at den andre skal begynne å kjefte

[Gjest AnonymBruker]

Trådstarter igjen....

Takk for tilbakemeldingen... Høres utrolig trist ut å ha en far med humørsvingninger. Er dine foreldre fortsatt gift?

Jeg vet ikke om samboer skjønner hvor nedbrytende dette er. Jeg kan finne meg i mye og jeg ønsker jo at barnet vårt skal vokse opp med to foreldre sammen, men alt har jo en grense. Han er en flink og grei far og det betyr jo så klart mye. Men jeg føler det er trist også at jeg ofte blir avspist sånn som jeg blir.

Jeg må jo si at det er jo ikke sånn hele tiden, han er hyggelig også, dessverre er ikke ting sort/hvitt, det hadde egentlig vært enklere da.

Vi ønsker nå å kjøpe oss større bolig og ser på nettet. Vi har søkt om en pris hos banken og fått dette. Her om dagen sier jeg til han at kan jo være vi må gå opp noe i pris og at vi må kanskje vurdere hvor mye vi kan og ønsker å låne. Ønsker ikke å låne altfor mye heller, må være noe vi kan betjene greitt.

Men, da blir han også irritert av det. For dette var nå helt idiotisk å snakke om NÅ. Vi hadde enda ikke sett på noen leiligheter, så vi var ENDA ikke i den situasjonen om at vi kanskje måtte søke om høyere lån. Altså, jeg sa jo IKKE at vi skulle søke om høyere lån NÅ, men for meg er det en "normal" diskusjon å ta opp i forbindelse med at en skal kjøpe noe.

Men ikke ifølge han, da blir han irritert fordi dette er helt meningsløst å snakke om, og det såg ikke HAN hensikten i.

Altså, jeg tenker at en kan si mye rart, men det er måten å si ting på. Greitt at han synest det var unødvendig å snakke om det, kanskje litt tidlig, men da kunne han jo ha sagt det på en hyggelig måte.

[Gjest Cipheria]

Irritabilitet hjå menn kan vere symptom på depresjon.

Kva seier han når du konfrontera han om humørsvingingane?

Kanskje du ikkje har vore tydeleg/ direkte nok? Dersom du tenkjer at det kan øydeleggje framtida dykkar saman, så er det jo ganske alvorleg for forholdet.

Har han ofte hovudverk?

[annemette]

Har opplevd det samme. Eksen var alltid grinete og jeg var "redd for å si noe feil". Det kunne være alt fra at kaffen ikke var klar om morgenen, evt, for sterk/svak, til at vi ble bedt i familiemiddag hos mamma eller pappa (fordi han likte ikke å dra på besøk til de...det var bare "mas" - selvom de er verdens koseligste!)

Jeg sa det til han hundrevis av ganger, men det hadde bare kortsiktig virkning, noen ganger ingen virkning i det tatt og innimellom resulterte det i at han ble enda mer sur.

Han skyldte på at han var sliten, selv om han fikk normalt med søvn (sett bort ifra perioden da sønnen vår var nyfødt) Eller så var det at det var stress på jobb. Noe var det alltid å skylde på, men han jobbet verken mer eller mindre enn andre normale mennesker.

Nei, nor råd har jeg faktisk ikke, jeg trodde det ville gå over automatisk, men jeg orka ikke mer til slutt (noe som er medvirkende årsak til at vi ikke lengre er sammen.)

Håper det ordner seg for dere!!

[Havbris]

Hei TS.

Men er du så sikker på at dette er humørsvingninger uten noen rasjonelle grunner, altså helt tilfeldig? Eller kan det være at han rett og slett blir irritert på deg, det du sier, avbrytelser eller "masing"? Jeg bare spør, fordi jeg kan kjenne meg litt igjen fra eget forhold en del år tilbake. Jeg har noen kommentarer til den situasjonen du beskriver i første innlegg:

1)Siden han klarer å skifte fra å være irritert på deg i et sekund, for deretter å pludre og lekeprate med barnet deres, synes jeg det kan tyde på at irritasjonen er situasjonsbestemt og at han er rasjonell nok til å se at han ikke kan være irritert på barnet deres.

2) Når han forteller deg at det er noe han har lyst til å vise deg på nettet, og forsøker å hente din oppmerksomhet mot noe han er interessert i - hvordan tror du han da opplever at ditt fokus er på støvet under teppet? Kanskje han blir irritert fordi han opplever at du ikke er interessert i det han vil vise deg, og at du sporer av mot noe han akkurat i det øyeblikket så på som uvesentlig.

3) Han sier slike ting som "mas, mas, mas". Tror du han opplever at du maser mye?

4) Har du klart å fortelle ham, på en ikke-anklagende måte hva hans stadige irritasjon gjør med deg?

Jeg tror ikke humørsvingningene hans er tegn på depresjon eller noe som kommer mer eller mindre tilfeldig.

Dette er ingen kritikk av deg, men et forsøk på å vise deg at det er ørsmå ting, eller avsporinger som kan skape store irritasjoner hos dere begge, og når det blir mange av de kommer den irrasjonalle siden frem.

Jeg synes du skal stå hardt på ditt ønske om å søke familierådgivning, eventuelt samlivskurs der dere kan lære å snakke sammen. Dere trenger virkelig å finne igjen den gode tonen dere vet dere kan ha!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har selv en samboer som har temperamentsproblemer. Med han så er det ofte stress som har bygd seg opp og til slutt blir det en eksplosjon. (For eksempel å klikke på en materiell ting som ikke fungerer som han vil.) Vi har pratet veldig mye sammen om dette og vi har vært i samtale med psykolog. Nå blir ikke dette noe råd til deg, poenget er vel bare at det virker som det ligger mer bak disse utbruddene hans og det er veldig synd at han ikke

vil prate med fagfolk. Han trenger kanskje tid til å innfinne seg med at han trenger hjelp?

[Havbris]

Jeg har selv en samboer som har temperamentsproblemer. Med han så er det ofte stress som har bygd seg opp og til slutt blir det en eksplosjon. (For eksempel å klikke på en materiell ting som ikke fungerer som han vil.) Vi har pratet veldig mye sammen om dette og vi har vært i samtale med psykolog. Nå blir ikke dette noe råd til deg, poenget er vel bare at det virker som det ligger mer bak disse utbruddene hans og det er veldig synd at han ikke

vil prate med fagfolk. Han trenger kanskje tid til å innfinne seg med at han trenger hjelp?

Jeg tror ikke det er han som "eier" problemet her, jeg tror problemene ligger i kommunikasjonen, den manglende gløden, kjedsomheten og kjemien i forholdet. Når dette fungerer dårlig så blir terskelen for å la seg irritere, lav, for de fleste. Jeg tror derfor at de begge,sammen trenger å prate med fagfolk.

[Gjest Supermimz]

Spør om det er greit at dere snakker litt om dere to.

Kansje du kan spørre om det er en grunn til at han virker irritabel, og om det er noe du kan gjøre? Om det er noe dere kan gjøre for å forbedre forholdet, og om han er sur på deg for noe som dere løse sammen.

Om han sier at du bare maser, så forteller du at du er bekymret og mistrives med / er lei deg fordi han virker så oppbragt over bagateller.

[Optimist40]

Du har en rekke innfallsvinkler på dette.

F eks er dette noe som har vært en del av deres samliv i alle år? Altså ikke noe av nyere dato?

Har det alltid vært der, ligger det mere enn kommunikasjons problemer i det.

Men er det av nyere dato må du også se litt innover, se litt på hva som utløser irritasjonene, se hva du ser / gjør. Som Havbris sa, kun små "bagateller" kan utløse denne oppførselen. Dere sliter, og da gnisser dere på hverandre istede for å SE hverandre.

Når kjøpte du noe fint til ham sist? eller gjorde noe for å glede ham? Overrasket ham? ordnet barnevakt og gikk sammen på kino? osv.. Det er ikke bare en mann som skal oppvarte sin kvinne, en kvinne må også kunne gi sin kjære små og store oppmerksommheter i hverdagen. Alle liker positiv oppmerksomhet . Dette kan løse opp stemningen og kansje kommunikajonen kommer i gang.

Men dersom dette har vært et problem som har eskalert fra starten, er det andre ting dere har å slite med. Noe mer personlig og grunnleggende.

Når ens partner ikke repekterer deg og dine grenser, snakker nedsetende om ting du liker, kjefter for ting du gjør som er gjort i beste mening og for han eller deres felles hjem, når skylden for utbruddet alltid plasseres hos mottaker av sinnet / irritasjonen, han aldri tar selvkritikk, om du gjør en tabbe får du "huden full" , mens når han gjør en tabbe "bagateliserers det hele", og unnskyldningen for urasjonelle utbrudd / bruk av nedsettende tonefall bortforklares med at han " bare er sånn" og bagatelliserer dine opplevelser av det, osv.. ja da har dere andre problemer å slite med, og han vil kansje ikke se dem heller.

Men uansett er det altid lurt å se litt på seg selv, og hva man gjør. Man kan alltid justere seg selv litt og se hva som skjer. Man er to, ikke en om dette. Eller også fortsett å foreslå rådgiving, alle familievern kontor tilbyr dette gratis. Sjekk i din kommune, man kan også få time alene.

Ønsker deg all lykke, håper dere finner en løsning og at den blir lykkelig ..

Endret 5. mai 2010 av Optimist40

[Gjest anonym mann]

Hei,

Jeg er en mann i tidlig 30 årene som fant dette innlegget på jakt etter informasjon rundt min egen samboers sinne og aggressivitet. Jeg blir kanskje upopulær for å ta dette opp, men situasjonen du beskriver ligner så mye på min egen, at jeg blir nødt til å svare. Jeg oppfatter din beskrivelse av din manns oppførsel som veldig lik min frues oppfatning av meg i hennes verste PMS, eller den kraftigere versjonen PMD (remenstruell dysfori), "anfall". Hun nekter imidlertid å innrømme at hun har et problem med dette. Som andre har nevnt bør du nok se på din egen rolle i situasjonen. Kanskje du skal spørre deg selv, når i måneden skjer dette? I forbindelse med eggløsning eller menstruasjon? Starter det plutselig og går plutselig over? Varer det sånn ca. 4-10 dager i måneden? Takk for meg, håper jeg var mer til hjelp enn til irritasjon

[Gjest Myself]

Jeg tror ikke det er han som "eier" problemet her, jeg tror problemene ligger i kommunikasjonen, den manglende gløden, kjedsomheten og kjemien i forholdet. Når dette fungerer dårlig så blir terskelen for å la seg irritere, lav, for de fleste. Jeg tror derfor at de begge,sammen trenger å prate med fagfolk.

Der slå du spikeren på hode..eller hva man sier...helt enig..og hvis man ikke skaffer den hjelper man skal så vil det bare bli verre...kanskje dere trenger litt tid fra hverandre også...av og til blir man så irritert på den andre personen når man føler at de henger over en..jeg er en person som har humørsvinginger og bli lett irritert over folk jeg er sammen med en del i en lengre periode...da trenger jeg litt tid fra dem for å på en måte kunne savne dem..hvis ikke det skjer så irriterer alt meg...måten de snakker på, måten de spiser på, måten de puster på hehe...altså ja...det blir ekstremt..