Et forhold som går mot slutten?

[Gjest Athame]

Nå håper jeg det er noen fornuftige og livserfarne mennesker der ute som har noen gode råd å komme med. Jeg er virkelig i villredet og er ikke lenger sikker på om dette er et godt forhold for meg å være i.

Det er naturligvis så mye man kan fortelle, men kort fortalt er jeg samboer med en mann i vårt andre år sammen. Jeg har, når sant skal sies, fra tidlig av, hatt mine tvil rundt hvorvidt jeg har vært rett jente for ham. Dette fordi han generelt har vært/og er lite flink til å gi komplimenter, oppmerksomheter (som bursdagsgaver o.l.) samt kjærlighetserklæringer. Han uttrykker sine følelser gjennom fysisk hengivenhet, eller som "svar på tiltale" - og i to år har dette mer eller mindre vært greit nok. Han innrømmer for øvrig at han faktisk er dårlig til å uttrykke seg, men det ironiske er at dette er en talefør og velartikulert gutt, som aldri ellers har problemer med å ytre sin mening. Men så kommer vinklingen som gjør meg utrolig usikker og ubesluttsom: de gangene jeg konfronterer han med min usikkerhet rundt hans dedikasjon til meg, bruker han min historikk som deprimert i mot meg. I angrep som det beste forsvar, kan han si at min usikkerhet og emosjonelle bølgedaler er det eneste som han synes er tungt med forholdet, og hans motivasjon for å fortsette, er håpet om at jeg én dag vil være 100% selvsikker og med full tillit til både meg selv og han.

Det kan godt hende at han har et poeng, men det jeg sliter med, er at jeg med dette, føler jeg hver dag er "på prøve" i forhold til at jeg skal bevise at jeg ikke trenger hans bekreftelser på hvor glad han er i meg. Spesielt etter en krangel, skal han alltid kjøre "silent treatment" på meg og sier han trenger tid i tenkeboksen for om han klarer å takle mine dårlige dager/humørsvingninger/depressive tankemøsntre eller ikke.

Avslutningsvis må jeg også si at det tragikomiske er at jeg kanskje stiller meg selv i dårlig lys her nå, ved å også fremlegge deler sett fra hans vinkel, men jeg føler han sykeliggjør meg og er egoistisk i måten han håndterer disse konfliktene på.

Jeg er så frustrert og sliten av denne behandlingen, men jeg klarer ikke se om dette er berettiget eller ikke...

Noen med gode råd der ute??

Jente, 29

[puttaliten]

Vet du hva.

Et godt forhold for meg er når man støtter opp om hverandre uansett hva som skjer. Hvis du er usikker så mener jeg at det er hans jobb å hjelpe deg til å bli sikker. Hadde ikke du hjulpet han hvis han var usikker på deg?

I et forhold mener jeg at det skal være rom til å være deprimert/sinna og lei seg (alt med måte så klart) men det skal være rom og forståelse for det. Hvis du føler at du ikke får det du trenger fra han slik at du blir lykkelig hvordan skal du da klare å gjøre han lykkelig?

Mitt råd til deg er at hvis du vil fortsette i dette forholdet så må du på en eller annen måte få han til å skjønne akkurat hvordan du føler det og respektere det.

[Cannavaro]

Oj, her må jeg si at det ikke blir lett for oss andre å svare. Vi får jo bare deler

av sannhet og bakgrunn etc. Sett helt fra sidelinjen så har jeg masse spørsmål til deg som du kan tenke litt over :

Har du og kjæresten hatt noe langvarig forhold med andre tidligere ?

Har dere tenkt på hvilke følelser dere hadde når dere ble et par ?

Hvilke gode sider så du hos han, og vise versa ?

Hva har egentlig vært bra i de 2 årene dere har hatt sammen ?

Hvordan har kommunikasjonen mellom dere vært generelt ?

Er det bare vanskelig å snakke om følelser ?

Hva vet du om hans bakgrunn ? Hva vet han om deg ? Åpenhet og ærlighet i forholdet ?

Hvem tar initiativ til å snakke sammen ? Du, ok, men hvorfor ikke han ?

Hva gjør dere sammen, hvilke interesser og opplevelser deler dere ?

Snakker dere om en fremtid videre sammen ? eller ender det bare slik du nevner ?

Elsker dere hverandre i hjertet ?

Dersom det er vanskelig for han å åpne seg for deg, hva vet du egentlig om hans følelser ?

Det er bøttevis med spørsmål å stille her, noe som du og kjæresten må løse litt opp i.

Tenk litt over dette, det er ikke alltid bare å sette to streker under svaret og si at sånn

er det. I et parforhold er det alltid to, med egne selvstendige tanker og følelser.

Dere burde ta en runde sammen til ettertanke før du sitter igjen med svaret tenker jeg.

En utfordring, helt sikkert, men absolutt verdt det.

[Gjest typish]

jeg føler kanskje jeg er litt i et sånt forhold nå faktisk, og jeg veit ikke hva jeg skal gjøre! men jeg likte første svaret du fikk på tråden! er helt enig der:)

[puttaliten]

hmm jeg er litt av den oppfattningen at så klart man skal kjempe hvis det er verdt å kjempe for men man skal jo kjempe sammen. I et forhold skal man ikke behøve å føle seg alene med problemet og man skal ikke trenge å føle seg usikker. Man er i et forhold for å føle seg bra, sikker og elsket.

Jeg har selv gjort det slutt når jeg har hatt det sånn. Dette pga. tidligere utroskap med en annen en og så overførte jeg sjalusi over på den nye mannen. Noe som han ikke klarte å hjelpe meg med (ikke at jeg sier det var hans jobb for det var jo ikke hans skyld) og at jeg dermed valgte å gjøre det slutt. Synes ikke det var noen vits å være sammen med noen når jeg var usikker og sjalu. Han jeg er sammen med nå har støttet meg og tatt hensyn til min fortid som igjen har hjulpet meg til å kurere den sjalusien jeg slet med før. Til gjengjeld har jeg hjulpet han fordi han har lidd av veldig dårlig selvtillit.

I min verden skulle det bare mangle at vi hjelper hverandre når vi har det tungt uansett hvor lite det er den andre sin "feil".

Hvis den ene parten har oppført seg på en sånn måte at det har fremprovosert problemet så skulle det bare mangle at man begge jobbet sammen for å fikse det.

[Havbris]

Hei TS

Mulig dette blir litt langt, men du får lese det du synes du orker.

Jeg har levd sammen med samme mann i 19 år, og i perioder av dette forholdet for en god del år siden var jeg preget av mye usikkerhet, og min emosjonelle "tilstand" har gått i bølgedaler. Jeg la mye av dette i hendene hans, og tenkte at det ville endre seg for min egen del, hvis han var mer hengiven på den måten jeg synes han skulle. Dette ble vanskelig for han, han følte nok at jeg la for mye av ansvaret for meg selv, mitt eget selvbilde etc, over på ham. Det tok meg noen år å se at, selv om han gjorde mye for å avhjelpe usikkerheten, så måtte jeg bygge denne på å finne styrke i meg selv, finne min egenverdi ut fra hvem og hva jeg er, ikke ut fra hva han kunne gi meg eller hva jeg betød for ham.

Min mann har heller ingen problemer med å ytre seg verbalt - men han strør ikke om seg med verbale komplimenter eller gaver. Men han er utrolig raus med "ikke-verbale" komplimenter, som kjærtegn, varme blikk, et stryk over kinnet, et håndtrykk, en spontan omfavnelse osv osv (listen er lang). Det tok meg tid å se at dette faktisk var hans form for kjærlighetserklæringer, og de er han raus med. Men mitt fokus var den type kjærlighetserklæringer som JEG ønsket, og ikke på de som jeg faktisk fikk, som han initierte selv. Ved å skifte fokus har jeg sett at han faktisk uttrykker sin kjærlighet til meg ofte - men på måter jeg ikke hadde lært meg å se.

Hvis din usikkerhet bunner i det at du ikke opplever kjærlighetserklæringer fra ham, så kan du kanskje forsøke å flytte ditt eget blikk, ikke mot det du ikke får, men mot det du får, og gi det den betydning det fortjener. Og din usikkerhet kan ikke hvile på ham, selv om han selvsagt kan bidra med å hjelpe deg. Den sikkerheten , eller positive selvbildet du søker, er det bare du selv som kan skaffe deg. Jeg får inntrykk av at det er det han forsøker å formidle til deg, ikke uvilje. Og at han synes det er vanskelig å forholde seg til forstår jeg.

Jeg tenker at du legger for mye ansvar over på ham, det er ikke hans ansvar å gjøre deg lykkelig, det betyr ikke det samme som at han ikke bryr seg, ønsker at du skal ha det godt osv. Men hvis det han bidrar med ikke oppleves som "nok" fra din side, så kan det hende han også blir ganske rådvill. Det kan godt hende at du trenger å jobbe med å endre egne tankemønstre, det kan han ikke gjøre for deg.

Hvis du snakker med ham om dette, at du selv vil bidra med å endre tankemønstre, så kan det hende at det blir lettere for han også, lettere å slappe av med deg. Hvis du også klarer å se hans måte å anerkjenne deg på, vil du heller ikke streve så mye etter det, og du vil kanskje kjenne deg "mindre på prøve".

Du får ta det jeg skriver med en klype salt hvis det er helt skivebom!

[Gjest Athame]

Åh, så deilig - akkurat litt fornuft og rasjonaltitet jeg var ute etter Takk for svar! Jeg er også veldig enig i det putta skriver, så det er jo bare å erkjenne at vi matcher altså ikke helt der - men jeg tror ikke han vil innse at han har en rolle å spille han også....

For å svare kort på noen av de tingene du spør om Cannavaro - og som jeg ihvertfall kan gi helt konkrete svar på, er at ja, vi kommuniserer ellers veldig godt, vi har begge et par lange forhold bak oss og han er på mange måter en jeg absolutt kunne vært sammen med i mange, mange år. Slik som ting er på gode, normale dager...

Og vi har flere ganger sittet sammen til en flaske rødvin, eller til middagen, og snakket om hva vi ønsker oss i en fremtid sammen; kjøpe leilighet, få barn, bli pensjonister i Thailand, heh... Men alle disse ambisjonene forsvinner som dugg for solen når vi har en diskusjon som går på mitt selvbilde og tillit til han. Da blir disse to tingene et "graverende problem" i hans øyne, og i en krangel vil altså holde disse tingene i mot meg. Det er denne urettferdige reaksjonen og sykliggjøringen av meg og hvor destruktivt mine dårlige dager er for HAM - som jeg etterhvert ikke takler. Jeg sitter igjen med skyldfølelse og fortvilelse over dramtisering og hvordan han inntar denne offerrollen i en situasjon, der JEG plutselig ødelegger hele forholdet og tvinger han til å trekke seg tilbake for å tenke på hvorvidt han føler forholdet vårt er verdt "alt dramaet".

Jeg henger bare ikke med i svingene om dere skjønner... Så etter noen timer, en natt eller enda en dag i taushet, har vi alltid skværet opp og sagt unnskyld for sinte ord utvekslet i kampens hete, MEN - på sikt er jeg redd for at dette bare trekker meg lengre ned. Det blir jo nesten som selvoppfyllende profeti, som bare forsterkes ved å bli satt i en slik bås... når mine tårer triller i affekt, kontrer han med: "se, nå er du sånn igjen..."

*sukk*

[Cannavaro]

Det tok meg noen år å se at, selv om han gjorde mye for å avhjelpe usikkerheten, så måtte jeg bygge denne på å finne styrke i meg selv, finne min egenverdi ut fra hvem og hva jeg er, ikke ut fra hva han kunne gi meg eller hva jeg betød for ham.

Min mann har heller ingen problemer med å ytre seg verbalt - men han strør ikke om seg med verbale komplimenter eller gaver. Men han er utrolig raus med "ikke-verbale" komplimenter, som kjærtegn, varme blikk, et stryk over kinnet, et håndtrykk, en spontan omfavnelse osv osv (listen er lang). Det tok meg tid å se at dette faktisk var hans form for kjærlighetserklæringer, og de er han raus med. Men mitt fokus var den type kjærlighetserklæringer som JEG ønsket, og ikke på de som jeg faktisk fikk, som han initierte selv. Ved å skifte fokus har jeg sett at han faktisk uttrykker sin kjærlighet til meg ofte - men på måter jeg ikke hadde lært meg å se.

Veldig bra skrevet og reflektert Havbris. Dette bærer preg av modenhet og selvinnsikt.

Flott å høre om mennesker som ser hvordan man selv agerer og tenker i samspill med andre.

Honnør til deg..... *bukker*

[Havbris]

Åh, så deilig - akkurat litt fornuft og rasjonaltitet jeg var ute etter Takk for svar! Jeg er også veldig enig i det putta skriver, så det er jo bare å erkjenne at vi matcher altså ikke helt der - men jeg tror ikke han vil innse at han har en rolle å spille han også....

For å svare kort på noen av de tingene du spør om Cannavaro - og som jeg ihvertfall kan gi helt konkrete svar på, er at ja, vi kommuniserer ellers veldig godt, vi har begge et par lange forhold bak oss og han er på mange måter en jeg absolutt kunne vært sammen med i mange, mange år. Slik som ting er på gode, normale dager...

Og vi har flere ganger sittet sammen til en flaske rødvin, eller til middagen, og snakket om hva vi ønsker oss i en fremtid sammen; kjøpe leilighet, få barn, bli pensjonister i Thailand, heh... Men alle disse ambisjonene forsvinner som dugg for solen når vi har en diskusjon som går på mitt selvbilde og tillit til han. Da blir disse to tingene et "graverende problem" i hans øyne, og i en krangel vil altså holde disse tingene i mot meg. Det er denne urettferdige reaksjonen og sykliggjøringen av meg og hvor destruktivt mine dårlige dager er for HAM - som jeg etterhvert ikke takler. Jeg sitter igjen med skyldfølelse og fortvilelse over dramtisering og hvordan han inntar denne offerrollen i en situasjon, der JEG plutselig ødelegger hele forholdet og tvinger han til å trekke seg tilbake for å tenke på hvorvidt han føler forholdet vårt er verdt "alt dramaet".

Jeg henger bare ikke med i svingene om dere skjønner... Så etter noen timer, en natt eller enda en dag i taushet, har vi alltid skværet opp og sagt unnskyld for sinte ord utvekslet i kampens hete, MEN - på sikt er jeg redd for at dette bare trekker meg lengre ned. Det blir jo nesten som selvoppfyllende profeti, som bare forsterkes ved å bli satt i en slik bås... når mine tårer triller i affekt, kontrer han med: "se, nå er du sånn igjen..."

*sukk*

Jeg skjønner at du føler deg "sykeliggjort" ved at det er dine "greier" som hele tiden blir løftet frem av ham (som om han ikke er en del av forholdet) men dette blir jo hele tiden en rundløype som dere tilsynelatende ikke kommer ut av. Det ene argumentet velter det andre osv. "Silent treatment" er dårlig kommunikasjon, men gjør han det for å "straffe deg" eller fordi han ikke orker mer av de verbale rundløypene? Sannsynligvis ser han det han ønsker å se, og du ser det du ønsker å se.

[Cannavaro]

Jeg skjønner du sliter med det TS,

men i helhetsbildet, hvordan kunne du tenke deg at løsningen er selv ?

Må han gjennom en dramatisk endring for å forstå deg bedre ?

Dersom du vil at han skal forstå, så må du gjennom hele tankerekken med ham.

Hvorfor du reagerer slik du gjør og hvorfor han reagerer slik han gjør når dere

argumenterer. Prøv å nærme dere en løsning ved tilnærming til deres egne følelser

og sett dere i hverandres situasjon. Ser det annerledes ut da ?

Jeg tror personlig at dette er et problem som KAN og MÅ løses, men at dere må ofre

litt begge to for å få skikk på følelsene i opphetede diskusjoner.

Kjærlighet handler om å gi - det gjelder således begge to....

[Gjest Athame]

Slettes ikke skivebom, du er inne på mye vesentlig - og jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du forteller av egen erfaring... Jeg må helt klart fortsette å jobbe bygge opp egen selvtillit. Det har vært og er fortsatt en treningssak, at man må lære å identifisere seg selv uten tilbakemeldinger fra andre.

Dette er noe han også har hjuplet meg med, og jeg har fått bedre selvtillitt etter jeg traff ham, fordi han nettopp utfordrer meg til å ha min egen mening om meg selv.

Så i kontrast til akkurat dette: når jeg mistr all selvtillit på en dårlig dag, mister han samtidig tilliten til hele forholdet. Og hvilke signaler gir det meg igjen? :s

Jeg tror også tausheten er en kombinasjon av at kruttet er brent opp og "alenetid" for oss begge... Så ja, definitivt en rundløype - men for hver løype vi ferdigstiller - gror det også en ny frykt i meg med spørsmålet om, hvor lenge holder han ut? Eller jeg ut, for den saks skyld... Det føles ut som om jeg bare går og venter på dommedag - og derfor er det så godt å få slike råd...

[Havbris]

Hei igjen TS!

Glemte forresten å si at mannen min og jeg har det veldig, veldig bra sammen og jeg gleder meg til å bli gammel sammen med ham. Den prosessen jeg selv har vært igjennom har ikke bare vært enkel, men det har utløst ennå mere kjærlighet og generøsitet hos ham, samtidig som jeg har sluttet å lete etter noe jeg ikke vil finne hos ham. Og han slapper av med meg, uten å føle presset fra mine forventninger og delvis "krav".

Jeg kan ikke "ta side" for noen av dere, fordi dere agerer på hverandre, uten at det er helt tydelig for dere ennå, tror jeg. I fohold fortolker man hverandre med de brillene (eller filtrene) man har, og opplevelsen av virkeligheten kan være svært ulik hos partene.

Ikke gi opp TS, dere har en vei å gå og kanskje dere skulle søke hjelp utenfra?

Endret 4. mai 2010 av Havbris

[Havbris]

Veldig bra skrevet og reflektert Havbris. Dette bærer preg av modenhet og selvinnsikt.

Flott å høre om mennesker som ser hvordan man selv agerer og tenker i samspill med andre.

Honnør til deg..... *bukker*

Tusen takk Cannavaro!

[Gjest Athame]

Tusen takk Cannavaro!

Absolutt:)

Og jeg er glad for at dere ikke tar noen side her heller, formålet er jo å få noen konstruktive tilbakemeldinger, når man føler man havner i den samme grøfta hver gang.

[Havbris]

Absolutt:)

Og jeg er glad for at dere ikke tar noen side her heller, formålet er jo å få noen konstruktive tilbakemeldinger, når man føler man havner i den samme grøfta hver gang.

Hei igjen TS.

Jeg har tenkt litt mer på det du har skrevet. Du skriver jo at han allerede har hjulpet deg mye med det som har med din usikkerhet å gjøre, det betyr at det er sikkert ikke noe han heller vil, enn å hjelpe deg til å bli en trygg og ”sikker” jente som står på egne ben, har egne meninger etc. Ikke bare for din del, men sikkert også for hans egen del, fordi det gir ham en annen frihet til å være seg selv og til å bidra i forholdet med det han føler han kan bidra med. Altså har han jo vist deg at han virkelig bryr seg om deg – på sin måte. Men idet han kjenner ”kravet” eller forventningen om at ditt selvbilde, din sikkerhet er knyttet til hans tilbakemeldinger, anerkjennelse og bekreftelse av deg (på de måtene du ønsker) så blir det vanskelig for ham. Han får et ansvar som han kanskje verken vil ha eller kan ta. Det betyr ikke at han ikke har omsorg for deg, men å ta ansvar for begges ”velbefinnende” i forholdet blir en umulighet. Og det melder han tilbake, på sin måte, og med stor tydelighet, slik jeg ser det.

Du på din side, synes han i større grad kunne bekrefte deg, gi deg det du trenger av kjærlighetserklæringer, på den måten du ønsker. Når det ikke skjer, blomstrer usikkerheten din og du henger dette på hans manglede bekreftelser etc. Og så er dere i gang i rundløypa.

Jeg synes dere begge skal holde fast i de drømmene dere har om en fremtid sammen, men dere trenger kanskje å arbeide mer systematisk med hvordan dere skal snakke sammen om det som gjør forholdet, og samtalene vanskelig, uten å anklage hverandre. Det er ikke noe poeng å dele ut skyld her. . Jeg kjenner meg igjen i de mønstrene du beskriver. I mitt forhold ble det etter hvert slik at alle samtaler om oss ble helt forutsigbare, vi kom ikke en millimeter lengre, og det var ettehvert ingen vits å snakke om det, fordi den enes utsagn utløste den andres ”faste” svar etc etc. Det er et fastlåst spor, fordi man gjensidig påvirker hverandre i slike kommunikasjonsprosesser, enten de har et positivt eller negativt fortegn.

Jeg ble også veldig ”flink” til å overtolke alt mannen min sa og gjorde, dvs jeg trodde det hele tiden hadde med meg å gjøre. Utrolig hvordan jeg kunne sette min egen betydning så strekt i fokus. Dette gjorde også at mannen min følte seg ufri, og klarte ikke å slappe av sammen med meg.

Jeg tror jeg ville anbefalt deg å foreslå et samlivskurs sammen med han. Det er ikke parterapi, men det er et kurs der dere lærer samtaleteknikker, som sikrer at begge får sagt det de har på hjertet, den andre må lytte, gjengi budskapet slik h*n oppfatter det, og den som snakker kan bekrefte eller avkrefte tolkningen. Altså må begge være både snakker og lytter. Dere vil også lære at kjærligheten kan ha mange språk, og at det ikke alltid er slik at partene i et parforhold oppfatter den andres språk.

Hvis du synes du sliter for mye med eget selvbilde etc, kan det også være en løsning for deg at du søker profesjonell hjelp for din egen del?

[Gjest Athame]

I mitt forhold ble det etter hvert slik at alle samtaler om oss ble helt forutsigbare, vi kom ikke en millimeter lengre, og det var ettehvert ingen vits å snakke om det, fordi den enes utsagn utløste den andres ”faste” svar etc etc. Det er et fastlåst spor, fordi man gjensidig påvirker hverandre i slike kommunikasjonsprosesser, enten de har et positivt eller negativt fortegn.

Jeg ble også veldig ”flink” til å overtolke alt mannen min sa og gjorde, dvs jeg trodde det hele tiden hadde med meg å gjøre. Utrolig hvordan jeg kunne sette min egen betydning så strekt i fokus.

Nei, det var ikke lett å sove i natt, tankene har spunnet på høygir og jeg synes situasjonen er ekstremt lei. Jeg har gått i kognitiv terapi både alene og sammen med han for å takle både tanke- og reaksjonsmønstre, samt vår kommunikasjon i slike konflikter. Men jeg føler meg så totalt psyket ut når det stormer som verst – og for ham, som snart nok er tilbake i vanlig modus, blir jeg sittende med lasten og samvittighetskvalene og skjønner egentlig ikke hvorfor vi holder ut.

Jeg har altså tenkt mye på erfaringene du har delt her, for det er så mye jeg kjenner meg igjen i. Du treffer virkelig spikeren på hode, og jeg tror mye koker ned til at man må klare å skille og filtrere ut de irrasjonelle tingene man sier og tenker i kampens hete – for å så å gå videre…

[Havbris]

Nei, det var ikke lett å sove i natt, tankene har spunnet på høygir og jeg synes situasjonen er ekstremt lei. Jeg har gått i kognitiv terapi både alene og sammen med han for å takle både tanke- og reaksjonsmønstre, samt vår kommunikasjon i slike konflikter. Men jeg føler meg så totalt psyket ut når det stormer som verst – og for ham, som snart nok er tilbake i vanlig modus, blir jeg sittende med lasten og samvittighetskvalene og skjønner egentlig ikke hvorfor vi holder ut.

Jeg har altså tenkt mye på erfaringene du har delt her, for det er så mye jeg kjenner meg igjen i. Du treffer virkelig spikeren på hode, og jeg tror mye koker ned til at man må klare å skille og filtrere ut de irrasjonelle tingene man sier og tenker i kampens hete – for å så å gå videre…

Men betyr det at hverken du eller dere hadde noe utbytte av kognitiv terapi - eller var det kun en forbigående "effekt", du/dere ikke klarte å opprettholde nye måter å tenke/handle på?

Samvittighetskvalene (litt uklart for hva) er tunge å bære på, og dårlig samvittighet er som regel ikke brukandes til så mye.

Men, det kan være nyttig å skille ut hva som er "egne greier" og hva som tilhører kommunikasjonsmønstrene i forholdet, hva som trigger hva og hva som opprettholder hva. Jeg har etterhvert lært meg å stoppe tankerekker (ved å gjenkjenne følelsene som trigger de) eller stoppe ord før de hopper ut av kjeften. Men dette er sikkert slikt du lærte i kognitiv terapi?

Og ja - jeg tror ikke det er noen vits i å "spare på" irrasjonelle utsagn som ble kastet ut i kampens hete.

Edit: Tilføyer: Kanskje det kan hjelpe deg litt hvis du forsøker å slutte å ta temperaturen på forholdet så ofte, tolke signaler og utsagn. Godta at han elsker deg og tro på at han gjør det også på de dagene du ikke er på topp. Men ikke krev at han skal måtte bevise det hele tiden.

Endret 5. mai 2010 av Havbris

[Gjest Catarina]

Hei TS

Mulig dette blir litt langt, men du får lese det du synes du orker.

Jeg har levd sammen med samme mann i 19 år, og i perioder av dette forholdet for en god del år siden var jeg preget av mye usikkerhet, og min emosjonelle "tilstand" har gått i bølgedaler. Jeg la mye av dette i hendene hans, og tenkte at det ville endre seg for min egen del, hvis han var mer hengiven på den måten jeg synes han skulle. Dette ble vanskelig for han, han følte nok at jeg la for mye av ansvaret for meg selv, mitt eget selvbilde etc, over på ham. Det tok meg noen år å se at, selv om han gjorde mye for å avhjelpe usikkerheten, så måtte jeg bygge denne på å finne styrke i meg selv, finne min egenverdi ut fra hvem og hva jeg er, ikke ut fra hva han kunne gi meg eller hva jeg betød for ham.

Min mann har heller ingen problemer med å ytre seg verbalt - men han strør ikke om seg med verbale komplimenter eller gaver. Men han er utrolig raus med "ikke-verbale" komplimenter, som kjærtegn, varme blikk, et stryk over kinnet, et håndtrykk, en spontan omfavnelse osv osv (listen er lang). Det tok meg tid å se at dette faktisk var hans form for kjærlighetserklæringer, og de er han raus med. Men mitt fokus var den type kjærlighetserklæringer som JEG ønsket, og ikke på de som jeg faktisk fikk, som han initierte selv. Ved å skifte fokus har jeg sett at han faktisk uttrykker sin kjærlighet til meg ofte - men på måter jeg ikke hadde lært meg å se.

Hvis din usikkerhet bunner i det at du ikke opplever kjærlighetserklæringer fra ham, så kan du kanskje forsøke å flytte ditt eget blikk, ikke mot det du ikke får, men mot det du får, og gi det den betydning det fortjener. Og din usikkerhet kan ikke hvile på ham, selv om han selvsagt kan bidra med å hjelpe deg. Den sikkerheten , eller positive selvbildet du søker, er det bare du selv som kan skaffe deg. Jeg får inntrykk av at det er det han forsøker å formidle til deg, ikke uvilje. Og at han synes det er vanskelig å forholde seg til forstår jeg.

Jeg tenker at du legger for mye ansvar over på ham, det er ikke hans ansvar å gjøre deg lykkelig, det betyr ikke det samme som at han ikke bryr seg, ønsker at du skal ha det godt osv. Men hvis det han bidrar med ikke oppleves som "nok" fra din side, så kan det hende han også blir ganske rådvill. Det kan godt hende at du trenger å jobbe med å endre egne tankemønstre, det kan han ikke gjøre for deg.

Hvis du snakker med ham om dette, at du selv vil bidra med å endre tankemønstre, så kan det hende at det blir lettere for han også, lettere å slappe av med deg. Hvis du også klarer å se hans måte å anerkjenne deg på, vil du heller ikke streve så mye etter det, og du vil kanskje kjenne deg "mindre på prøve".

Du får ta det jeg skriver med en klype salt hvis det er helt skivebom!

Hm, skal ikke kuppe tråden, men DET er det beste noen kunne sagt til meg. Den traff meg. Spørsmålet mitt er om han "holder" ut til jeg klarer dette.. Leser videre i tråden uten å blande meg inn. Havbris, du er en meget klok dame!

[Gjest Gjest]

Du skriver ekstremt godt! Er du Norsklærer? Alt er riktig jo! Ham, kolon på rett plass osv. Hva i all verden?!

[Gjest Athame]

Men betyr det at hverken du eller dere hadde noe utbytte av kognitiv terapi - eller var det kun en forbigående "effekt", du/dere ikke klarte å opprettholde nye måter å tenke/handle på?

Tja, både óg egentlig... Da jeg/vi begynte terapien, var min tilstand ekstrem; 100% sykemeldt fra arbeid, angst- og panikkanfall kunne ramme meg i sosiale settinger eller alene. Så den kognitive terapien har definitivt gjort dagene og allmenntilstanden særdeles lettere og lysere. Men allikevel, hender det jo at vi har våre diskusjoner, der jeg føler han stiller for høye krav til at jeg skal være en 100% frisk og ubekymret person som aldri vil tvile på eget verd, uavhengig av andres tilbakemeldinger. Som jeg har sagt til han også, kan jeg aldri kunne gi en slik "garanti" - tross medisinering og kognitiv terapi, vil jeg alltid være en emosjonell jente, som har en sårbarhet ift. at det vil være tilfeller jeg ikke føler meg "god nok".

Samvittighetskvalene (litt uklart for hva) er tunge å bære på, og dårlig samvittighet er som regel ikke brukandes til så mye.

Typiske skyldfølelser og samvittighetskvaler kan være tanker om at hvis han nå er så misfornøyd med min usikkerhet, bør han ikke være i forholdet. Hadde dette vært et graverende problem for ham, skal jeg da være takknemlig for at han allikevel ønsker å være sammen med meg...? Dette er et spørsmål, jeg i enhver diskusjon desperat forlanger et svar på - og ber sånn sett om å bli skutt i foten - jeg vet det...

Jeg regner med, Havbris, at du kan forstå mitt tankespor her, og at det blir en negativ vinkling på noe som egentlig vitner om omsorg og således kjærlighet. Men akkurat der og da, er dette min eneste bekymring...

Men, det kan være nyttig å skille ut hva som er "egne greier" og hva som tilhører kommunikasjonsmønstrene i forholdet, hva som trigger hva og hva som opprettholder hva. Jeg har etterhvert lært meg å stoppe tankerekker (ved å gjenkjenne følelsene som trigger de) eller stoppe ord før de hopper ut av kjeften. Men dette er sikkert slikt du lærte i kognitiv terapi?

Og ja - jeg tror ikke det er noen vits i å "spare på" irrasjonelle utsagn som ble kastet ut i kampens hete.

Akkurat, og derfor blir dette min hjemsøkende demon; hva er irrasjonelt, hvor mye sannhet er det egentlig i det som blir sagt i affekt? Hva er anklagelser og hva er velmenende kritikk?

Dette er absolutt ikke hverdagslig kost. Men, for de diskusjonene vi har om akkurat dette temaet; blir jeg mer og mer sår, og han mer og mer lei av å måtte forsvare og bekrefte det vi begge vet er fakta i normalt modus.

Så med alt dette sagt; vet jeg at vi MÅ bli flinkere til å ikke mate mine demoner ved å havne i denne rundløypa som du så korrekt kaller det. Men jeg ER faktisk redd for at jeg samtidig bryter ned noe med et problem som før eller senere vil bety slutten på dette forholdet. Jeg er jo lykkelig 99% av tiden – og det vet jeg han er også - men man vet jo bare selv hvor mye man orker, hva som er akseptabelt og når man mister motivasjonen. Og der mister jeg sikkert enormt mye fokus på nuet.

I en bok om depressive tanker, leste jeg engang et sitat som sa:

”står man med ett bein i fortiden og ett bein i fremtiden, pisser man på nåtiden…”

Well said:)