Når hverdagen innhenter en

[Vanya]

og man fremdeles er forelska, men begynner å legge merke til de litt mindre positive sidene ved hverandre?

Greia er at jeg og kjæresten kun har vært sammen i 4 måneder, og den første måneden var det myye frem og tilbake. Nå bor vi nesten sammen, han er hos meg omtrent hver dag, det er hyggelig, men jeg merker også at jeg synes at rutinene og hverdagen kommer litt vel raskt. Det er vel ingen vits i at sånt skal komme etter så kort tid?

Jeg merker blant annet at jeg irriterer meg mye over atferd som at han sover lenge om morgenene, ikke gjør ting han har sagt han skal gjøre etc. Det minner meg veldig om sånn jeg og min eks fikk det etter hvert, så jeg er ganske på vakt, for å si det sånn. I tillegg synes jeg at han ikke ser mine behov, og jeg synes at han kan gjøre ting når jeg spør ham om det. Føler det er litt for tidlig å bli "masete barnevakt" for en kjæreste etter så kort tid, for å sette ting veldig på spissen.

Må vel bare snakke med ham om det, men hvordan griper man sånt an? Han har garantert mye han irriterer seg over ved meg også, så jeg er langt fra feilfri - det er jeg fullt klar over.

Endret 4. mai 2010 av Vanya

[Gjest AnonymBruker]

Nå bor vi nesten sammen, han er hos meg omtrent hver dag, det er hyggelig, men jeg merker også at jeg synes at rutinene og hverdagen kommer litt vel raskt. Det er vel ingen vits i at sånt skal komme etter så kort tid?

Jeg syntes det var godt at hverdagen kom så raskt, det var da vi fikk se om vi hadde noe mer enn forelskelse å bygge videre på. (Vi er gift på 19.året nå)

Det er nå du får "se" ham, og hans positive og mindre positive sider. Og det er nå du ser om du klarer å fokusere på hva han gir deg, i stedet for å fokusere på hva han gjør galt.

Er han den rette for deg, vil du (etter en samtale) klare å se at alle hans positive sider veier mer enn nok opp for de mindre positive sidene, er han ikke den rette for deg, vil du ikke klare å overse de mindre positive sidene hans, og de vil bli et enda større irritasjonsmoment enn de er i dag.

Vær glad at hverdagen kommer nå, og ikke om 2 år, og at du nå finner ut om dere er de rette for hverandre.

[Vanya]

Jeg syntes det var godt at hverdagen kom så raskt, det var da vi fikk se om vi hadde noe mer enn forelskelse å bygge videre på. (Vi er gift på 19.året nå)

Det er nå du får "se" ham, og hans positive og mindre positive sider. Og det er nå du ser om du klarer å fokusere på hva han gir deg, i stedet for å fokusere på hva han gjør galt.

Er han den rette for deg, vil du (etter en samtale) klare å se at alle hans positive sider veier mer enn nok opp for de mindre positive sidene, er han ikke den rette for deg, vil du ikke klare å overse de mindre positive sidene hans, og de vil bli et enda større irritasjonsmoment enn de er i dag.

Vær glad at hverdagen kommer nå, og ikke om 2 år, og at du nå finner ut om dere er de rette for hverandre.

Takk for fint svar.

Jeg finnes ikke usikker på at det er han jeg vil ha, selv om jeg ser at det kan virke sånn på min første post. I det store og det hele har vi det veldig bra sammen, og jeg ser selvsagt fordelene ved at vi lever hverdagen sammen også. Vi er mer trygge på hverandre, tør å vise den andre svake sider etc...

Jeg er enig i at det er viktig, og jeg sier ikke at jeg -ikke- vil se de negative sidene hans, de kommer jo frem etter hvert uansett. Jeg vet bare at den største feilen jeg følte jeg gjorde i mitt forrige forhold, var å rushe frem med ting (av en eller annen grunn er det guttene som har ønsket det, ikke jeg i fullt så stor grad), også befinner jeg meg "der" uten egentlig å ha tenkt over det. Jeg føler vel egentlig at forelskelsen, den første stormende forelskelsen er en grobunn for forholdet videre. Lar man hverdagen komme med en gang er det lett at negativiteten overskygger etter hvert. Jeg tenker at vi kanskje hadde sett mer av de positive sidene av hverandre hvis vi ventet litt med å bo så mye sammen. Klart, jeg vil savne ham supermasse, men...

Det finnes vel ingen fasitsvar her. Noen liker å oppleve hverdagen med en gang, mens andre vil vente så lenge som mulig. Jeg foretrekker vel en mellomting. Men det er veldig fint å lese svaret ditt, og bli påmint om at det finnes flere perspektiver å se situasjonen i.

[-milla j-]

Samtidig så er det greit å se slike sider tidlig slik at du kan "venne deg til" å tolerere dem før dere bor sammen 100%

[Havbris]

Men spørsmålet kan vel også stilles slik: hva betyr det egentlig når vi snakker om at vi ”begynner å møte hverdagene”. Betyr det egentlig at det er hverdagene (er lik ”litt trivielt?”) vi møter, eller er det slik at vi møter andre og nye måter å se hverandre på?

I begynnelsen av et forhold, når forelsken er det altoverskyggende, så tror jeg kanskje at begge partene fremstår som mer like hverandre enn de kanskje ” i virkeligheten” er. Man er på en måte ikke helt to separate individer. Etter hvert blir jo disse forskjellene tydeligere, man fremstår tydeligere som to.

Da er jo spørsmålet: hva skal jeg gjøre med den irritasjonen jeg kjenner.?Hvorfor blir jeg irritert – er det fordi han viser meg vaner som jeg ikke selv har, og har vanskelig for å akseptere hos en annen, eller er det fordi det jeg ser er noe jeg ikke kan leve med? Hva kan jeg gjøre med irritasjonen?

Endret 4. mai 2010 av Havbris

[I Grosny]

og man fremdeles er forelska, men begynner å legge merke til de litt mindre positive sidene ved hverandre?

Greia er at jeg og kjæresten kun har vært sammen i 4 måneder, og den første måneden var det myye frem og tilbake. Nå bor vi nesten sammen, han er hos meg omtrent hver dag, det er hyggelig, men jeg merker også at jeg synes at rutinene og hverdagen kommer litt vel raskt. Det er vel ingen vits i at sånt skal komme etter så kort tid?

Jeg merker blant annet at jeg irriterer meg mye over atferd som at han sover lenge om morgenene, ikke gjør ting han har sagt han skal gjøre etc. Det minner meg veldig om sånn jeg og min eks fikk det etter hvert, så jeg er ganske på vakt, for å si det sånn. I tillegg synes jeg at han ikke ser mine behov, og jeg synes at han kan gjøre ting når jeg spør ham om det. Føler det er litt for tidlig å bli "masete barnevakt" for en kjæreste etter så kort tid, for å sette ting veldig på spissen.

Må vel bare snakke med ham om det, men hvordan griper man sånt an? Han har garantert mye han irriterer seg over ved meg også, så jeg er langt fra feilfri - det er jeg fullt klar over.

Er du sikker på at han sover for lenge? Hvis han rekker jobben sin , så er det jo greit. Mange mennesker har et betydelig søvnbehov, og denne hvilen er viktig.

Å si at man skal gjøre noe, uten å gjennomføre beviser egentlig bare at han er normal.

Jeg tror at å kunne hvile , slappe av og lade batteriene hos sin kjære, er noe som kan være veldig godt. Stresser du ham i hvilen, så gjør du hjemmet hos deg til ett mindre kurant rekreasjonssted. I så fall vil han ha behov for å bruke andre steder til hvile.

Søvnmønsteret kan du påvirke til en viss grad, hvis du forfører han til sengs klokka 20, og han sovner med ett smil om munnen klokka 2130, så vil han nok våkne relativt tidlig.

[Gjest AnonymBruker]

Vi har møtt hverdagen og jeg elsker det. Vi flyttet sammen etter få mnd og har det tusen ganger bedre nå enn når vi bodde hver for oss. Gleder meg hver dag til å møte han når vi kommer hjem fra jobb. Det er ingenting ved han som virkelig plager meg, heldigvis.

[Havbris]

Denne kan jo være verdt å lese:

http://www.kvinneguiden.no/artikler/naar_han_irriterer_vettet_av_deg-/72911

[Gjest Gjest]

Dere er begge registrerte på forumet her, og så driver du og diskuterer forholdet deres her? Hadde jeg vært ham, ville jeg tenkt meg om et par ganger. Synes faktisk det du gjør er verre enn å kritisere at han "sover lenge om morgenen".

[Gjest AnonymBruker]

Om du syntes syntes du er en masete barnevakt bør du kanskje begynne å tenke over hvilken rolle du har i dette. Han sover for lenge? Hva gjør vel det i det større perspektivet? Skader det noen av dere? Må han faktisk stå opp når du mener det er ok å stå opp?

Hva er fellesnevneren i dette og ditt tidligere forhold? Jo, det. Hvor mye av de tingene du "må" mase om er faktiske viktige ting? Gjør det egentlig noe at han kaster sokkene på gulvet heller enn i skittetøysdunken? Gjør det noe at han gjør andre irriterend eting i hverdagen?

I stedet for å irritere deg og forsøke å forandre ham, hva med å godta mange av de små feilene hans å heller forsøke å jobbe mot å forandre hvordan det er dere to mellom? Det er klart han skal holde avtaler med deg, og gjøre det han lover. Men hvordan kan dere få det til å skje lettere og på en annen måte enn at du kjefter? Om du sier mange fine ting til ham hver dag, og ikke kjefter øker det sannsynligehten for at han begynner å oppføre seg mer mot deg slik du ønsker at han skal.

Hverdgaen innhenter en den dagen man slutter å aktivt jobbe for forholdet hver dag, den dagen man tar hverandre litt for gitt og den dagen man mener at det er ok å kjefte og mase på partneren sin heller enn å sammen finne mer kondstruktive løsninger.

Har du og partneren din faktisk blitt enige om hvordan dere ønsker å ha det sammen? Har dere like forventninger til forholdet? Har dere forventninger og klarhet om hvilket emosjonellt behov partneren har? Er dere enige om hvordan dere skal prioritere tiden deres? Er dere enige om hvor mye tid dere skal bruke på hverandre? Er dere enige om hvilken standard dere ønsker å ha i hjemmet, er det ok å fire litt på disse og treffes på en mellomting? Er dere enige om hvordan dere skal styre økonomien? Er dere enige om hva dere ønsker for fremtiden, hvor dere ønsker å bo barn etc?

Dette høres kanskje ganske voldsomt ut med tanke på at dere bare har vært sammen i fire måneder, men dette er ting som skaper problemer i et samboerskap om man ikke har gjennomtenkte holdninger til dette og er enige om hvordan man skal ha det sammen. Et samboerskap innebærer en felles enighet om hvordan man skal leve og det er ikke noe som bare skjer av seg selv når man flytter sammen, det er noe man aktivt må jobbe mot sammen. Og sammen betyr ikke at du maser og er barnevakt, det betyr at du legger deg litt mer bakpå og gir ham rom til å komme med sine meninger som du skal respektere som like viktge som dine egne.

[Vanya]

Om du syntes syntes du er en masete barnevakt bør du kanskje begynne å tenke over hvilken rolle du har i dette. Han sover for lenge? Hva gjør vel det i det større perspektivet? Skader det noen av dere? Må han faktisk stå opp når du mener det er ok å stå opp?

Hva er fellesnevneren i dette og ditt tidligere forhold? Jo, det. Hvor mye av de tingene du "må" mase om er faktiske viktige ting? Gjør det egentlig noe at han kaster sokkene på gulvet heller enn i skittetøysdunken? Gjør det noe at han gjør andre irriterend eting i hverdagen?

I stedet for å irritere deg og forsøke å forandre ham, hva med å godta mange av de små feilene hans å heller forsøke å jobbe mot å forandre hvordan det er dere to mellom? Det er klart han skal holde avtaler med deg, og gjøre det han lover. Men hvordan kan dere få det til å skje lettere og på en annen måte enn at du kjefter? Om du sier mange fine ting til ham hver dag, og ikke kjefter øker det sannsynligehten for at han begynner å oppføre seg mer mot deg slik du ønsker at han skal.

Hverdgaen innhenter en den dagen man slutter å aktivt jobbe for forholdet hver dag, den dagen man tar hverandre litt for gitt og den dagen man mener at det er ok å kjefte og mase på partneren sin heller enn å sammen finne mer kondstruktive løsninger.

Har du og partneren din faktisk blitt enige om hvordan dere ønsker å ha det sammen? Har dere like forventninger til forholdet? Har dere forventninger og klarhet om hvilket emosjonellt behov partneren har? Er dere enige om hvordan dere skal prioritere tiden deres? Er dere enige om hvor mye tid dere skal bruke på hverandre? Er dere enige om hvilken standard dere ønsker å ha i hjemmet, er det ok å fire litt på disse og treffes på en mellomting? Er dere enige om hvordan dere skal styre økonomien? Er dere enige om hva dere ønsker for fremtiden, hvor dere ønsker å bo barn etc?

Dette høres kanskje ganske voldsomt ut med tanke på at dere bare har vært sammen i fire måneder, men dette er ting som skaper problemer i et samboerskap om man ikke har gjennomtenkte holdninger til dette og er enige om hvordan man skal ha det sammen. Et samboerskap innebærer en felles enighet om hvordan man skal leve og det er ikke noe som bare skjer av seg selv når man flytter sammen, det er noe man aktivt må jobbe mot sammen. Og sammen betyr ikke at du maser og er barnevakt, det betyr at du legger deg litt mer bakpå og gir ham rom til å komme med sine meninger som du skal respektere som like viktge som dine egne.

Takk for mange lange og gode svar.

Vi har snakket sammen, og jeg tror noe av grunnen til at jeg er ekstra "stressa" akkurat nå, har med eksamensperiode (jeg tar ekstra antall studiepoeng) og stor forespørsel på jobb å gjøre. Egentlig er det vel ikke han som er problemet, tenker jeg, så her har jeg måtte gå inn i meg selv.

At jeg er perfeksjonist når det kommer til husarbeid, betyr ikke at jeg kan kreve det samme av ham. Her er en mellomting løsningen, noe han også var enig i. Han er forresten ikke av typen som slenger ting rundt, så jeg er nok heldig der.

Det at han sover lenge om morgenen har vel med døgnrtyme å gjøre, og så lenge han får gjort det han skal, har ikke jeg noe jeg skulle sagt.

Når det gjelder andre ting er vi veldig enige om hvordan vi ønsker det. Vi har de samme verdiene, ambisjonene og ønskene. Som sagt, vi har det egentlig bra sammen, det er bare disse dagligdagse tingene som kan frustrere meg litt. Jeg tror dette vil endre seg når jeg er forbi den hektiske perioden, og har mer energi, sånn at jeg kan gjøre alt sånn jeg ønsker det, uten å måtte mase på ham. Jeg er ikke av typen som misliker husarbeid, så det går helt greit for meg å gjøre mesteparten - jeg må bare ha tid til det.

Jeg er utrolig glad i ham, og han er ellers svaret på alle mine drømmer, jeg var nok mest frustrert da jeg skrev dette. Men vi har diskutert husarbeid-inndelingen, og jeg er veldig fornøyd med avtalen der. Inntil jeg har energi nok til å legge så mye innsats i det som jeg synes er nødvendig (og her innser jeg at jeg har et "perfeksjonisme"problem, ikke han), skal han bidra sånn at vi oppnår en mellomløsning. Det behøver ikke å se strøkent ut, men såpass greit at man ikke irriterer seg over hvordan det ser ut.

Ellers må jeg smile litt av gjest som påpekte at "det er rart at jeg skriver med fullt nick siden kjæresten min leser her." Det er kanskje ikke så rart at han leser, siden han vet at jeg skriver her? Nå er jeg ganske åpen av meg, og å skrive som anonym var aldri et alternativ. Det jeg skriver her inne vil jeg kunne stå for IRL. Hvis kjæresten leser det som står her, vet han nå hvorfor jeg skrev det, og heldigvis er jeg så heldig at han er oppegående nok til å sette pris på at jeg ber om råd "andre steder." Foruten to bekjente er det ingen som vet hvem jeg er her inne, så jeg føler meg relativt trygg. Og, dersom noen skulle finne ut hvem jeg er, gjør ikke det så mye, heller. Som sagt; dette problemet er minst like mye min skyld som hans. Vi har det kjempefint sammen, men om noen skulle få med seg at vi sliter litt på ett område gjør det meg absolutt ingenting. Jeg har ikke behov for å late som om livet mitt er superperfekt på alle områder. Det hender at ting irriterer meg, og ja, jeg har feil som jeg må jobbe med. Hvis noen leser det, og mener at sånt gjør meg teit, får de heller bare mene det.

Yess.

Endret 5. mai 2010 av Vanya

[Gjest brutal_mann]

Kommuniser og løs kjapt. Hvis ikke det fungerer så er dette et forhold på vei til søppeldynga. Et forhold som ikke utelukkende er rosa skyer de 6 første månedene er ikke verdt å samle på.

[Vanya]

Kommuniser og løs kjapt. Hvis ikke det fungerer så er dette et forhold på vei til søppeldynga. Et forhold som ikke utelukkende er rosa skyer de 6 første månedene er ikke verdt å samle på.

Vi har snakket sammen

Jeg er forresten litt uenig i det du sier om 6 måneder. Det avhenger vel av hvordan forholdet bygger seg opp? Vi har vært veldig åpne og diskutert alt fra fremtidsplaner, verdivalg etc... Da er det klart at det kommer "mørke skyer" på den ellers skyfrie himmelen. Foruten det har vi det ganske så bra. Egentlig gjør det meg enda sikrere på at dette kan bli til noe, siden vi begge vet at nå skal vi satse.

[I.am.me]

Dere befinner dere i den fasen hvor mange forhold går i rett i vasken. Det er den vanskeligste fasen - å bli kjent med hverandres vaner og uvaner. Det som man alltid må huske på er at et forhold er basert på de gode ting man liker med hverandre; tryggheten, at man kan være bestevenn samtidig som man er kjærester, og at man trives i hverandres selskap. Den fasen med kribling i magen, endeløs tiltrekking for hverandre og alt det er over, og dere sitter igjen med noe nytt - noe som fort kan bli 'kjedelig' hvis man ikke passer på.

Dere må passe på å snakke om alt, særlig siden dere flyttet ilag såpass tidlig. Snakke om hva dere vil at den andre skal gjøre på en annen måte, og hva man forventer i et slikt forhold. Når man bor sammen må man være klar over at begge har et ansvar over å tilpasse seg hverandre. Du kan gå med på noe han vil, og han kan gå med på noe du vil. Samtidig, hvis du synes han begynner å ligne på eksen din, er på tide at du slutter å sammenlikner han med eksen din. Du bør se på han som en helt ny person med noen uvaner.

Du bør sette deg ned sammen med samboeren din og snakke ut om alt dette. Og du kan samtidig fortelle om hvordan eksen din var og hva som gjorde at dere til slutt gjorde det slutt. Da vil samboeren din innse at han ikke kan være som eksen din, og han vil tilpasse seg det. Bare ikke gi opp på forholdet selv om at forelska-fasen er over.

[Gjest brutal_mann]

Alle snakker om "å satse" :klø: I min verden så elsker en, eller så elsker en ikke.

[Gjest Gjest]

Alle snakker om "å satse" :klø: I min verden så elsker en, eller så elsker en ikke.

Men det er jo det som er å satse - du må ta sats og hoppe uti det for å finne ut om det ER kjærlighet eller om det bare er en forelskelse :rødme: Hvordan skal du vite om du elsker den du er sammen med hvis du ikke er villig til å inngå litt kompromisser og lære den andres vaner å kjenne? Du liker å provosere du

[Gjest brutal_mann]

Men det er jo det som er å satse - du må ta sats og hoppe uti det for å finne ut om det ER kjærlighet eller om det bare er en forelskelse :rødme: Hvordan skal du vite om du elsker den du er sammen med hvis du ikke er villig til å inngå litt kompromisser og lære den andres vaner å kjenne? Du liker å provosere du

Det er faktisk ingen provokasjon. Jeg har alltid vist om jeg elsket en kvinne kort tid etter å ha møtt henne første gang. For meg er kjærlighet noe som er eller ikke er.

[Vanya]

Det er faktisk ingen provokasjon. Jeg har alltid vist om jeg elsket en kvinne kort tid etter å ha møtt henne første gang. For meg er kjærlighet noe som er eller ikke er.

Det er mulig at jeg uttrykte meg dårlig. For å forklare: Jeg er 22, så jeg har vært forholdsvis ung da jeg ble sammen med noen tidligere. Selv om jeg følte meg moden, så jeg i ettertid at jeg hadde tjent på å være mer selvstendig før jeg gikk inn i noe forhold. Det er først det siste året jeg har blitt sikker nok på meg selv, hva jeg ønsker her i livet, og hvilke verdier jeg har, til å føle at jeg har funnet en som matcher meg der. For meg er det et viktig fundament i et forhold. Jeg ser for meg en fremtid sammen med denne nydelige fyren, og da er det greit at vi har noenlunde de samme ønskene. Det var det jeg ville frem til.

[Havbris]

Det er faktisk ingen provokasjon. Jeg har alltid vist om jeg elsket en kvinne kort tid etter å ha møtt henne første gang. For meg er kjærlighet noe som er eller ikke er.

Enig i at kjærlighet enten finnes eller ikke finnes BM. Men når man først finner den, og ønsker at den skal vedvare, så kan det være klokt å finne ut av det sammen med den andre som også har blitt truffet av de samme Amors piler. For selv om Amor treffer i hjertet så er det jo en del andre ting som skal funke i hverdagslivet.

[Gjest brutal_mann]

Enig i at kjærlighet enten finnes eller ikke finnes BM. Men når man først finner den, og ønsker at den skal vedvare, så kan det være klokt å finne ut av det sammen med den andre som også har blitt truffet av de samme Amors piler. For selv om Amor treffer i hjertet så er det jo en del andre ting som skal funke i hverdagslivet.

Og det er her vår moderne verden går så grundig feil. En krever ditt og krever datt og skal aldri være svak i forholdet. En elsker, presumptivt, hverandre. da er det å kreve idiotisk. En skal konsentrere seg om å gi til den andre. Om begge gir så vil forholdet vare. Om en slutter å gi så går alt åt skogen. Så slutt å holde igjen! Gi av hjertets lyst, tør å gå på en smell, og tør å leve et liv med følelser. Det kan gjøre veldig vondt i perioder, men en lever i det minste mens en ennå er i live.