Spm.til dere om har mine, dine og våre barn..

[musti]

Det nærmer seg 17.mai og her i heimen sliter vi med å bli enige om hvordan vi skal gjøre det slik at familen kan feire sammen. Meg om samboeren har vært vårt barn fra tidligere forhold og vi har ett barn sammen.Mitt eldste barn bor fast hos oss, hans eldste bor annenhver uke hos oss, og hun er hos oss annehver 17.mai. Så lenge vi har vært sammen har han sett det som en selvfølge at han reiser til nabokommunen, der hvor moren til barnet hans bor, og barnet går i barnehage. Jeg har feiret med min datter på hennes skole her hvor vi bor. En dårlig løsning syns jeg, men har ikke styrt så mye med det. Nå i år har vi imidlertid fått et nytt familiemedlem som skal være med på sin første 17.mai, og nå kjenner jeg at jeg føler det blir enda mer unaturlig enn før at han og jenten sin reiser til den andre kommunen og feirer,og at jeg, mitt eldste barn og vårt lille felles barn blir her på hjemstedet, altså at familien blir splittet på 17.mai.

Mitt inntrykk er at i de familier som har delt omsorg, der feirer man på hjemstedet til den av foreldrene barnet skal være hos, altså når hans barn skal feire høytid/merkedag med oss så er det naturlig at det blir på vårt sted. Men dette er bare et inntrykk jeg har, derfor spør jeg dere som er i samme familiesituasjon, hvordan gjør dere det??

[Gjest AnonymBruker]

Jeg syns det mest naturlige er at han feirer dagen det året det er hans tur og er sammen med dere det andre året. Hvordan skal han løse dette når deres felles barn skal gå i tog? La være å møte opp der?

Jeg har opplevd at særkullsbarna ofte får mer oppmerksomhet enn fellesbarna. (med min mann) Veldig trist. "Du bor jo sammen med pappa du så du må finne deg i det" er holdningen. Særkullsbarna får liksom alt det morsomme, mens de andre får hverdagen. Helt feil mener nå jeg.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har opplevd at særkullsbarna ofte får mer oppmerksomhet enn fellesbarna. (med min mann) Veldig trist. "Du bor jo sammen med pappa du så du må finne deg i det" er holdningen. Særkullsbarna får liksom alt det morsomme, mens de andre får hverdagen. Helt feil mener nå jeg.

Synes denne holdningen vitner om uvitenhet. Jeg var selv skilsmissebarn, og fikk "alt det morsomme", som du sier. Og jeg hadde glatt byttet med pappas nye barn, som fikk klemme ham når de ville, slapp å reise frem og tilbake og slapp å savne. I det store og hele er det jo faktisk nettopp hverdagen som betyr noe.

[Gjest Mona]

Jeg syns det mest naturlige er at han feirer dagen det året det er hans tur og er sammen med dere det andre året. Hvordan skal han løse dette når deres felles barn skal gå i tog? La være å møte opp der?

Jeg har opplevd at særkullsbarna ofte får mer oppmerksomhet enn fellesbarna. (med min mann) Veldig trist. "Du bor jo sammen med pappa du så du må finne deg i det" er holdningen. Særkullsbarna får liksom alt det morsomme, mens de andre får hverdagen. Helt feil mener nå jeg.

Og du er en av de som burde tenkt deg om både en og ti ganger før du fikk barn med en mann som har barn fra før.

[Gjest AnonymBruker]

Synes denne holdningen vitner om uvitenhet. Jeg var selv skilsmissebarn, og fikk "alt det morsomme", som du sier. Og jeg hadde glatt byttet med pappas nye barn, som fikk klemme ham når de ville, slapp å reise frem og tilbake og slapp å savne. I det store og hele er det jo faktisk nettopp hverdagen som betyr noe.

Uvitenhet?? Jeg ser jo hvordan mine egne barn reagerer på at pappa ofte ikke kan være med på noe som de har gledet seg til. Det er vel kanskje du som er uviten når du ikke kan se det fra flere sider enn din egen.

[musti]

Synes denne holdningen vitner om uvitenhet. Jeg var selv skilsmissebarn, og fikk "alt det morsomme", som du sier. Og jeg hadde glatt byttet med pappas nye barn, som fikk klemme ham når de ville, slapp å reise frem og tilbake og slapp å savne. I det store og hele er det jo faktisk nettopp hverdagen som betyr noe.

Jeg er selv skilsmissebarn og vet hvor vondt det kan være. Det som er viktig for meg nå, er at nyfamilien vår skal skape våre tradisjoner som er våre sammen, jeg mener det styrker båndene mellom oss! Hvis vi deler oss når det er høytid og fest så kommer vi alltid til å være to familier som lever sammen i det daglige, men når det er noe som feires gjør vi det på hver vår kant. Og hva da med lillesøster som bare får feire med halve familien sin....er ikke lett med nyfamilier, det har jeg aldri trodd heller, men man finner løsninger på de fleste utfordringer. jeg ønsket egentlig bare å vite hvordan andre løser dette

[Gjest AnonymBruker]

Og du er en av de som burde tenkt deg om både en og ti ganger før du fikk barn med en mann som har barn fra før.

Det er det dummeste jeg har hørt! Du kan ikke være veldig voksen hvis du tror at ting alltid blir slik man har tenkt seg på forhånd. Du har tydeligis svært lite livserfaring.

Det er ikke mulig å tenke seg til alt på forhånd. Da hadde det ikke vært problemer i livet da skjønner du.

[Gjest AnonymBruker]

Uvitenhet?? Jeg ser jo hvordan mine egne barn reagerer på at pappa ofte ikke kan være med på noe som de har gledet seg til. Det er vel kanskje du som er uviten når du ikke kan se det fra flere sider enn din egen.

Men du vet ikke nødvendigvis hvordan det føles for disse særkullsbarna. Du sier at pappaen til deres fellesbarn ikke alltid kan være tilstede på det de gleder seg til - vel, sånn er det når han har barn (og dermed ansvar) fra før.

De fleste særkullsbarn må innfinne seg med at pappa ikke er med på noenting av det de opplever minst halvparten av tiden.

[Gjest AnonymBruker]

Men du vet ikke nødvendigvis hvordan det føles for disse særkullsbarna. Du sier at pappaen til deres fellesbarn ikke alltid kan være tilstede på det de gleder seg til - vel, sånn er det når han har barn (og dermed ansvar) fra før.

De fleste særkullsbarn må innfinne seg med at pappa ikke er med på noenting av det de opplever minst halvparten av tiden.

Da må du kjenne ganske mange uheldige særkullsbarn. De jeg kjenner derimot er veldig flinke til stille opp på det meste særkullsbarna er med på. På den annen side så kjenner jeg foreldre som ikke er skilt, men som er lite engasjert. Det der går begge veier. Noen takler skillsmisse bedre enn andre. De klarer å samarbeide og får "lykkelige" skillsmissebarn.

[Gjest AnonymBruker]

Da må du kjenne ganske mange uheldige særkullsbarn. De jeg kjenner derimot er veldig flinke til stille opp på det meste særkullsbarna er med på. På den annen side så kjenner jeg foreldre som ikke er skilt, men som er lite engasjert. Det der går begge veier. Noen takler skillsmisse bedre enn andre. De klarer å samarbeide og får "lykkelige" skillsmissebarn.

For de fleste så er vel ordningen slik at når den ene forelderen har barnet, så er det denne foreldren som stiller opp på det som skjer, og omvendt. Spesielt hvis foreldrene har nye familier. Så hvis man er hos far 50 % av tiden, så er man jo også borte fra far 50 % av tiden.

[litle_my]

Det nærmer seg 17.mai og her i heimen sliter vi med å bli enige om hvordan vi skal gjøre det slik at familen kan feire sammen. Meg om samboeren har vært vårt barn fra tidligere forhold og vi har ett barn sammen.Mitt eldste barn bor fast hos oss, hans eldste bor annenhver uke hos oss, og hun er hos oss annehver 17.mai. Så lenge vi har vært sammen har han sett det som en selvfølge at han reiser til nabokommunen, der hvor moren til barnet hans bor, og barnet går i barnehage. Jeg har feiret med min datter på hennes skole her hvor vi bor. En dårlig løsning syns jeg, men har ikke styrt så mye med det. Nå i år har vi imidlertid fått et nytt familiemedlem som skal være med på sin første 17.mai, og nå kjenner jeg at jeg føler det blir enda mer unaturlig enn før at han og jenten sin reiser til den andre kommunen og feirer,og at jeg, mitt eldste barn og vårt lille felles barn blir her på hjemstedet, altså at familien blir splittet på 17.mai.

Mitt inntrykk er at i de familier som har delt omsorg, der feirer man på hjemstedet til den av foreldrene barnet skal være hos, altså når hans barn skal feire høytid/merkedag med oss så er det naturlig at det blir på vårt sted. Men dette er bare et inntrykk jeg har, derfor spør jeg dere som er i samme familiesituasjon, hvordan gjør dere det??

Barna bør få feire denne dagen der de bor og går i skole/bhg, sammen med vennene sine. Hvordan dere praktisk løser det, er jo en annen sak.

Endret 4. mai 2010 av litle_my

[Gjest jomfrua]

Barna bør få feire denne dagen der de bor og går i skole/bhg, sammen med vennene sine. Hvordan dere praktisk løser det, er jo en annen sak.

Dette er jeg helt enig i.

En annen ting en også bør ta i betraktning er: Dette "nye" barnet har ingen formening om hvordan "ting burde være". Det har heller ingen tilknytning til sted. Så hvorfor lar ikke mor like godt far ta med seg det felles barnet til 17.mai feiring til hans særkullsbarn??

Det er også ett tidsperspektiv man burde ta med i beregningen. Inntil dette fellesbarnet har ikke tilknytning til skole og klassekamerater - så bør ikke voksne legge føringer på hvor dette barnet skal "tilhøre" - når det selv ikke "tilhører noe". Altså, TS, du har ett perspektiv på 6 år frem i tid........og derav så burde far få all anledning til å være sammen med sitt særkullsbarn uten å bli pådyttet dine følelser.

17. mai er barnas dag, husk det!!!

[Gjest jomfrua]

Nå i år har vi imidlertid fått et nytt familiemedlem som skal være med på sin første 17.mai, og nå kjenner jeg at jeg føler det blir enda mer unaturlig enn før at han og jenten sin reiser til den andre kommunen og feirer,og at jeg, mitt eldste barn og vårt lille felles barn blir her på hjemstedet, altså at familien blir splittet på 17.mai.

Mitt inntrykk er at i de familier som har delt omsorg, der feirer man på hjemstedet til den av foreldrene barnet skal være hos, altså når hans barn skal feire høytid/merkedag med oss så er det naturlig at det blir på vårt sted. Men dette er bare et inntrykk jeg har, derfor spør jeg dere som er i samme familiesituasjon, hvordan gjør dere det??

Man kan ikke sette likehetstegn mellom 17. mai og andre høytid/merkedager........ Noen dager feirer man sammen som nærfamilie, andre dager feirer man sammen med nærmiljø. Og igjen, det er barnas dag mer enn noen annen dag!!!

Om 6 år så er det kanskje ikke nødvendig å følge hans særkullsbarn.

[Gjest Mor]

Dette er jeg helt enig i.

En annen ting en også bør ta i betraktning er: Dette "nye" barnet har ingen formening om hvordan "ting burde være". Det har heller ingen tilknytning til sted. Så hvorfor lar ikke mor like godt far ta med seg det felles barnet til 17.mai feiring til hans særkullsbarn??

Det er også ett tidsperspektiv man burde ta med i beregningen. Inntil dette fellesbarnet har ikke tilknytning til skole og klassekamerater - så bør ikke voksne legge føringer på hvor dette barnet skal "tilhøre" - når det selv ikke "tilhører noe". Altså, TS, du har ett perspektiv på 6 år frem i tid........og derav så burde far få all anledning til å være sammen med sitt særkullsbarn uten å bli pådyttet dine følelser.

17. mai er barnas dag, husk det!!!

Det er jeg enig i så lenge det nye barnet ikke skal gå i tog eller være med på noe. Når den tid kommer så burde det mest naturlige være å bytte på hvert år. Altså det året moren har barnet hans kan han se på toget til minsten og motsatt det året som er "hans år".

Det er uansett ikke mange årene dette er et problem siden det er litt aldersforskjell her.

[Gjest AnonymBruker]

Når det gjelder 17.mai, så deler vi oss. Han reiser til den skolekretsen der hans barn går, å ser på toget der, og er på skolen med is og pølser med barna etterpå. Jeg er på skolen der mitt barn går.

Vi møtes på ettermiddagen til middag hjemme igjen, noen ganger har han barna sine med, andre ganger ikke, alt etter hva planer barna selv har for dagen / hva moren deres ønsker.

[Wildy]

Her har det nå blitt til at jentene er her hos meg på 17.mai ( etter eget ønske). Tidligere forsøkte vi meg annenhvert år, men siden far mener 17.mai ikke er noe spesielt å feire ble det etterhvert litt stusselig å være der.

Jeg synes det er litt merkelig at far i dette tilfelle skal reise fra resten av familien om det er snakk om å gjøre det hvert år. Hva med annenhvert år?Det er nå slik at det er vanskelig å gjøre alle til lags, men litt til alle er kanskje mulig å få til`?

[Gjest Mor]

Når det gjelder 17.mai, så deler vi oss. Han reiser til den skolekretsen der hans barn går, å ser på toget der, og er på skolen med is og pølser med barna etterpå. Jeg er på skolen der mitt barn går.

Vi møtes på ettermiddagen til middag hjemme igjen, noen ganger har han barna sine med, andre ganger ikke, alt etter hva planer barna selv har for dagen / hva moren deres ønsker.

Slik er det naturlig å gjøre det vis man har hver sine barn. Problemstillingen her er deres felles barn.

[musti]

Til dere som deler deres egne erfaringer: takk for svar! Det var nettopp andres erfaringer jeg var ute etter å høre,

Jeg er sikker på vi finner en løsning alle blir fornøyd med her i gården også

[Gjest AnonymBruker]

Her feirer min mann og jeg (samt vårt felles barn) alltid sammen. Her deler vi oss aldri. Foreløpig så går ikke vårt felles barn i skole, så da er det greit å være med hans sønn fra tidligere på hans skole, men når vårt felles barn begynner i skole, da feirer vi der. For oss blir dette mest naturlig. Heldigvis er ikke min mann så opptatt av 17.mai (han kunne liksågodt sovet denne dagen), og hans sønn er såpass gammel og bryr seg ikke om noen av foreldrene er der hvor han er, så lenge han får gjøre som han vil, fly sammen med kompiser osv..

Skjønner godt at du ikke ikke liker at dere deler dere. Man kan si hva man vil om 17.mai, men det er tross alt en familiedag, og da ønsker man å feire som en familie også..

Her hadde mor til min stesønn blitt sjeleglad om vi gav avkall på akkurat denne dagen, så hun fikk ta med sønnen sin i stedet (hun har ingen flere barn), så sånn sett slipper vi i grunn den problemstillingen.

Her i huset er det faktisk jeg som gleder meg mest til 17.mai og ikke barna. Jeg rett og slett elsker sånne familiedager, så dersom vi måtte splitte oss, så hadde jeg blitt kjempe skuffa..

[litle_my]

derfor spør jeg dere som er i samme familiesituasjon, hvordan gjør dere det??

Her feirer vi i skolekretsen der ungene er hjemmeboende. Foreløpig betyr det at far til minste skolebarn kommer kjørende fra nabokommunen sammen med sin samboer og ser på toget. Resten av dagen utarter alt etter hvordan vi alle har planlagt. Noen ganger er alle barna hos oss, noen ganger ingen.