Betatt av kristen gutt

[Gjest TS]

Jeg er en ikke-troende jente på 22 år.

Selv om jeg ikke er kristen, har jeg mange "kristene" holdninger.

Jeg har møtt en super gutt og blitt veldig betatt

Vi er bare bekjente, men jeg kjenner på meg at det kan utvikle seg til noe mer

Men greia er at han er kristen, faren hans er prest.

Jeg kjenner få kristne og jeg veit ikke om det er uklokt av meg å innlede et forhold med ham.

Hva hvis vi snakker om religion. Jeg synes det er mye fint med kristendommen, men (beklager) mer dumt. Jeg er ikke en sånn person som hakker på andres meninger og jeg prøver å se det gode i alt, men er den nok? Kanskje vil han føle seg såret over at jeg synes kristendom egentlig er noe tull? Det religiøse i det liksom.

Har dere noen erfaringer med dette?

Er det noe jeg burde pass opp for? Eller unngå?

Eller er dette ikke noe problem?

[Gjest Kevlarsjäl]

Tror ikke det vil være noe problem.

Vet du i hvilken grad han utøver religionen sin? Ber han bordbønn? Ikke sex før ekteskapet? Er han avholds?

I så fall bør dere snakke lenge og grundig og komme frem til løsninger.

Om han bare er en såkalt vanlig kristen (har en tro, ber for seg selv, vil giftes i kirken og går i kirka på søndag) så tror jeg du overlever ganske lett.

Men det må snakkes om.

[Gjest TS]

Tror ikke det vil være noe problem.

Vet du i hvilken grad han utøver religionen sin? Ber han bordbønn? Ikke sex før ekteskapet? Er han avholds?

I så fall bør dere snakke lenge og grundig og komme frem til løsninger.

Om han bare er en såkalt vanlig kristen (har en tro, ber for seg selv, vil giftes i kirken og går i kirka på søndag) så tror jeg du overlever ganske lett.

Men det må snakkes om.

Vel, jeg vet ikke. Vi er ikke gamle venner, møtte ham ganske nylig. Men det er kanskje lurt å få slike ting på plass før jeg eventuelt innleder et forhold til ham?

[Gjest AnonymBruker]

Vel, jeg vet ikke. Vi er ikke gamle venner, møtte ham ganske nylig. Men det er kanskje lurt å få slike ting på plass før jeg eventuelt innleder et forhold til ham?

Disse tingene er individuelle, så ja.

[Anglofil]

Det finnes like mange ulike måter å være kristen på som det er å være f.eks ateist, folk utøver sitt livsyn og tro på forskjellige vis, så det er sånn sett vanskelig å gi et fasitsvar på det. Men, om man har gjensidig respekt for hverandre kan jeg ikke se hvorfor det ikke skal gå. Kjæresten og jeg har f.eks ikke helt likt syn på tro og livssyn, men det går veldig bra fordi vi kan snakke åpent om det, og vi respekterer at vi ikke mener likt. Viktigste for meg ihvertfall er at vi har en del felles verdier ift viktige spørsmål når det kommer til økonomi, samliv osv.

Mvh Yvonne

[Gjest MikeWaters]

Jeg er en ikke-troende jente på 22 år.

Selv om jeg ikke er kristen, har jeg mange "kristene" holdninger.

Hva er en kristen holdning? Jeg tror ikke på forhold hvor man er i hver sin ende av religionsskalaen, er han moderat kristen og du er agnostiker så ser jeg vel ikke helt problemet. Men en ateist og en dypt religiøs tror jeg har for ulik oppfatning av verden til å kunne oppdra barn, stifte familie etc.....

Umulig er det selvsagt ikke, men en stor utfordring.

[Kamikatze]

Har da pult ei og anna prestedatter i sin tid. Også på bedehuset. Lite som skjedde på bygda på åttitallet...

Du bør ikke la deg blende av stereotypier. Prestesønner og døtre er ikke frommere enn andre. Poenget er om han er fanatiker eller fornuftig.

Det er faktisk ikke så mye ved vanlig oppegående kristne som skiller dem fra andre vanlige folk. De har liksom hverken horn eller hoggtenner. Du må tenke på at hele vårt samfunn, og mye av det vi tenker på som "normalt" og humanistisk, nettopp er fundert på tusen års kristenkulturell forming av samfunnet.

Kristne er minst like gode dobbeltmoralister som alle andre.

Anbefaler deg å bli kjent med gubben, og se på hvorddan han er. For har han en bedriten personlighet, spiller det ingen rolle hvilken merkelapp han gjemmer det bak. Og er han en "engel", så er det bare å peise på.

Hva er forskjellen om han ønsker et kirkebryllup fordi han vil avgi et løfte overfor sin guddom, og du vil ha kirkens tradisjonelle pomp og høytiddsstemning som kulisse? Dere ender jo opp foran det samme alteret? Eneste forskjellen blir at svigerfar står litt nærmere enn ellers, og ikke må drikke så mye før ordflommen?

[gompen]

Samboeren min er kristen, men ikke fanatisk akkurat. Jeg er ikke troende og det fungerer helt fint. Vi har noen interessante diskusjoner og samtaler om religion.

Jeg tror hovedsaken er om dere klarer å respektere hverandres syn.

[cogito]

Einaste måten å finne ut av det, er å bli betre kjend med han! Det treng ikkje vere eit problem, så kvifor ikkje gje det ein sjanse? Men du bør vere open med han om tankane og spørsmåla dine, og gje han tid til å forklare korleis han ser på det å vere kristen. Og ikkje minst, korleis han ser på det å ha ei kjæraste som ikkje er kristen!

Mannen min er kristen, eg er ateist. Me var tidleg bevisst på at det kunne bli vanskeleg, og hadde mange lange (og litt tunge) samtaler for å vite kva den andre stod for. Me kom fram til at me eigentleg hadde veldig like verdiar, men me grunnga annleis. Noko som til dømes var viktig for han, var abort. Viss eg vart uplanlagd gravid, var ikkje abort eit alternativ for han. (Han var ikkje i mot sex før ekteskapet, så lenge det var i eit fast forhold.)

Me snakka også ein del om barneoppdraging, dåp og ekteskap. Før eg møtte han, hadde eg aldri trudd eg skulle gifte meg i kyrkja eller at barna mine skulle bli døypt. For meg handler det om å respektere at dette er noko som betyr mykje for han. Me er einige om dei viktige tinga, men nokre kompromiss må me gjere.

[Gjest MikeWaters]

Einaste måten å finne ut av det, er å bli betre kjend med han! Det treng ikkje vere eit problem, så kvifor ikkje gje det ein sjanse? Men du bør vere open med han om tankane og spørsmåla dine, og gje han tid til å forklare korleis han ser på det å vere kristen. Og ikkje minst, korleis han ser på det å ha ei kjæraste som ikkje er kristen!

Mannen min er kristen, eg er ateist. Me var tidleg bevisst på at det kunne bli vanskeleg, og hadde mange lange (og litt tunge) samtaler for å vite kva den andre stod for. Me kom fram til at me eigentleg hadde veldig like verdiar, men me grunnga annleis. Noko som til dømes var viktig for han, var abort. Viss eg vart uplanlagd gravid, var ikkje abort eit alternativ for han. (Han var ikkje i mot sex før ekteskapet, så lenge det var i eit fast forhold.)

Me snakka også ein del om barneoppdraging, dåp og ekteskap. Før eg møtte han, hadde eg aldri trudd eg skulle gifte meg i kyrkja eller at barna mine skulle bli døypt. For meg handler det om å respektere at dette er noko som betyr mykje for han. Me er einige om dei viktige tinga, men nokre kompromiss må me gjere.

Dette fungerer fordi du føyer deg, jeg som ateist hadde aldri latt mine barn døpes.

Hadde han gjort det samme for deg?

Hvordan gjør dere det med barneoppdragelse, dere har jo allerede tatt et valg om å innlemme de i statskirken. Pappa tror på Gud, Mamma tror på Darwin

Sikker på at du ikke er agnostiker?

[I Grosny]

Om hans kristendom blir for slitsom eller ikke, finner du ut når dere blir bedre kjent. Jeg trorr ikke han er fundamentalist, fordi faren er prest, og prestene representerer vanligvis ett normalkristent syn.

Mye av det kristne er jo de samme verdiene som de fleste Norsk-fødte har, så det går nok greit.

Det som du bør finne ut er om han synes at ukristelige, hedninger, ateister og muslimer er mindre verdt enn gode kristne i hans øyne. I så fall er det ett dårlig tegn.

Det kan godt tenkes at du får en fin svigerfamilie. De beste prestene er profesjonelt omtenksomme.