Resten av livet?

[Gjest Hvem.]

Hei dere!

Etter diverse observasjoner den senere tiden har jeg begynt å lure på om det virkelig er sånn at menneskene fra naturens side skal velge seg én partner og holde seg til denne resten av livet, eller om dette er noe vi pålegger oss selv, eller kanskje det samfunnet vi her i vesten "pålegger" deltakerne å følge.

Jeg har i det siste sett flere venne-par som sliter med hverandre, men som holder sammen av forskjellige grunner; det være seg barn, økonomi, men absolutt kanskje mest på grunn av det nederlaget det er "misslykkes". Dette fører jo ofte til at man kan gå hverandre på nervene.

Jeg ser fordelene med å finne den man er glad i, formere seg (eller ikke) og leve lykkelig alle sine dager med denne ene personen. Jeg er også enig i at man pålegger seg et stort ansvar i det man f.eks får barn og dermed bør være villig til å trekke strikken noe lenger og prøve å få et forhold til å fungere for barna skyll.

Men er dette virkelig slik vi er skapt for å leve? Kan det henne at dette er et ideell modell på et familieliv som ble skapt av våre forfedre den gangen mannen hadde det siste ordet i stort sette en hver sammenheng, og at vi egentlig fra naturens side skal bytte partnere om "vi vokser fra hverandre" uten at det skal gjøres noe fuzz ut av det?

Bare en tanke som slo meg.

Mvh en lykkelig mangeårig familiemann.

[Sopp]

Hei dere!

Etter diverse observasjoner den senere tiden har jeg begynt å lure på om det virkelig er sånn at menneskene fra naturens side skal velge seg én partner og holde seg til denne resten av livet, eller om dette er noe vi pålegger oss selv, eller kanskje det samfunnet vi her i vesten "pålegger" deltakerne å følge.

Jeg har i det siste sett flere venne-par som sliter med hverandre, men som holder sammen av forskjellige grunner; det være seg barn, økonomi, men absolutt kanskje mest på grunn av det nederlaget det er "misslykkes". Dette fører jo ofte til at man kan gå hverandre på nervene.

Jeg ser fordelene med å finne den man er glad i, formere seg (eller ikke) og leve lykkelig alle sine dager med denne ene personen. Jeg er også enig i at man pålegger seg et stort ansvar i det man f.eks får barn og dermed bør være villig til å trekke strikken noe lenger og prøve å få et forhold til å fungere for barna skyll.

Men er dette virkelig slik vi er skapt for å leve? Kan det henne at dette er et ideell modell på et familieliv som ble skapt av våre forfedre den gangen mannen hadde det siste ordet i stort sette en hver sammenheng, og at vi egentlig fra naturens side skal bytte partnere om "vi vokser fra hverandre" uten at det skal gjøres noe fuzz ut av det?

Bare en tanke som slo meg.

Mvh en lykkelig mangeårig familiemann.

De samme tankene har jeg gjort meg de siste par årene. Og har kommet frem til at jeg ikke er skapt for å leve i samliv med samme mann som jeg giftet meg med. # barn er kommet til men lykken er borte. Så jeg har gjort det nødvendige valget det er å forlate forholdet. Jeg innser nå at lykken ikke er å holde på familielivet nødvendigvis. Lykken er ikke å leve det livet samfunnets normer og regler setter oss inn i.

[Gjest Gjest]

Det er derfor sånne som jeg, som er 35 og singel tenker at "kanskje det er bedre å treffe en når du er litt oppi åra... Da rekker man ikke å bli såå lei..."

Men helt alvorlig altså. Finner man sin livspartner i en alder av 19-25 så er kanskje sjansen mindre for å "holde ut" mindre, enn hvis man venter til man er 40??

Eller kanskje skal vi gifte oss når vi er 20, få barn og skilles når man er 45 for så å finne kjærlighet nr 2 som man kan bli gammel med?! Kanskje det er det som er meningen??

[Gjest Iril]

Jeg er i hvert fall overbevist om at jeg er skapt for å tilbringe livet med én partner, det har jeg alltid ment. Jeg tror det i større grad handler om at vi har feil forventninger til hvordan et samliv skal fungere, enn at vi ikke er ment å være i et livet ut.

[Gjest Trajan]

Av alle de som sier de har truffet den rette og sier de vil leve livet ut med han og henne.

Sannheten er denne 50% av dem vil skille seg.

[Gjest nobilian]

Jeg er i hvert fall overbevist om at jeg er skapt for å tilbringe livet med én partner, det har jeg alltid ment. Jeg tror det i større grad handler om at vi har feil forventninger til hvordan et samliv skal fungere, enn at vi ikke er ment å være i et livet ut.

***

Jepp.

[Fluffe]

Av alle de som sier de har truffet den rette og sier de vil leve livet ut med han og henne.

Sannheten er denne 50% av dem vil skille seg.

og 50% har klart seg

[Gjest Trajan]

og 50% har klart seg

Det betyr ikke at du er en av dem eller vil bli en av dem. Alle som er sammen tror de er en av de 50% som klarer seg.

[Trollmamma]

Det vil nok alltid være noen som har tatt feil valg, eller som rett og slett vokser fra hverandre. Mennesker utvikler seg i løpet av et langt samliv, og det er nok endel som utvikler seg i ulik retning. Da bør man kanskje vurdere om et "nytt liv" er bedre for alle parter?

Samtidig mener jeg at mye handler om innstilling og at "en avtale er en avtale". Erkjennelsen over at enkelte perioder i samlivet er tøffere enn andre, f eks småbarnstiden, tror jeg er viktig. Ellers har jeg stor tro på kommunikasjon mellom partene, selv om forholdet kan virke aldri så "dødt" i perioder. Å kunne snakke sammen, og være ærlig, tror jeg er noe av det mest fundamentale for at et forhold skal fungere.

[Fluffe]

Det betyr ikke at du er en av dem eller vil bli en av dem. Alle som er sammen tror de er en av de 50% som klarer seg.

jeg gidder ikke å gå rundt å være negativ jeg ihvertfall.. da kan man like godt bare legge seg ned og dø ensom med en sånn innstilling om at Å TENKT OM JEG IKKE ER EN AV DE"50%" som ikke klarer seg

[Anglofil]

Det er vanskelig å si, det er vel kun enn selv som egentlig vet dette, og personlig ser jeg for meg å kun dele livet mitt med kjæresten min.

Mvh Yvonne

[Gjest Dainty]

Jeg er i hvert fall overbevist om at jeg er skapt for å tilbringe livet med én partner, det har jeg alltid ment. Jeg tror det i større grad handler om at vi har feil forventninger til hvordan et samliv skal fungere, enn at vi ikke er ment å være i et livet ut.

Helt enig.

Tror dessuten denne moderne trenden med voldsom selvrealisering står bak mange av samlivsbruddene. Mange får panikk når de oppdager at det ikke er bare sommerfugler og fyrverkeri mer, og overbeviser seg selv om at det finnes noe mer ultimat der ute. De innser ikke at forhold går i bølgedaler, med ulike faser slik alt annet her i livet. Et varig forhold må kjempes for, det kommer ikke av seg selv.

[PecanPie]

Helt enig.

Tror dessuten denne moderne trenden med voldsom selvrealisering står bak mange av samlivsbruddene. Mange får panikk når de oppdager at det ikke er bare sommerfugler og fyrverkeri mer, og overbeviser seg selv om at det finnes noe mer ultimat der ute. De innser ikke at forhold går i bølgedaler, med ulike faser slik alt annet her i livet. Et varig forhold må kjempes for, det kommer ikke av seg selv.

Signerer.

Et av de første innleggene her snakket om lykke. Studier har vist at mennesker generelt sett er lykkeligere i dårlige forhold, enn om de ikke er i forhold.

Generasjonen som nå vokser opp og får barn er vokst opp med at man skal sette seg selv først. Dette vil man da se igjen i forhold og eksteskap hvor man setter sine egne behov først, kanskje uten å en gang tenke på at et problem kan fikses. Jada, det finnes unntak og ting som ikke kan ordnes opp i, jeg generaliserer med vilje.

Vil anbefale å lese boka Generation Me av Jean M. Twenge.

[Gjest MikeWaters]

Og akkurat hvor mange av oss har kun 1 partner i løpet av et langt liv?

Man har godt av å opparbeide seg litt erfaring, prøve og feile litt. Folk som gifter seg veldig unge og tror det skal vare livet ut ber om trøbbel.

[Gjest AnonymBruker]

Egentlig tror jeg at det er skadelig å ha så mange valg av mulige partnere hele tiden. Er man i tillegg litt vinglete av natur, hjelper det ikke akkurat på prosentsjansen for å få et forhold til å gå, at man henger i tett befolkede "se-og-bli-sett"-strøk...det være seg barer/cafe`er eller internettforum for den delen.

Å ha tid og energi til å fokusere kun på èn partner, (uten å bli for mye distrahert av forbiflagrende, oppmerksomhetshungrige mennesker) er av det gode, tror jeg.

[Gjest MikeWaters]

Egentlig tror jeg at det er skadelig å ha så mange valg av mulige partnere hele tiden. Er man i tillegg litt vinglete av natur, hjelper det ikke akkurat på prosentsjansen for å få et forhold til å gå, at man henger i tett befolkede "se-og-bli-sett"-strøk...det være seg barer/cafe`er eller internettforum for den delen.

Å ha tid og energi til å fokusere kun på èn partner, (uten å bli for mye distrahert av forbiflagrende, oppmerksomhetshungrige mennesker) er av det gode, tror jeg.

Vi bør flytte på landet uten tilgang til nett da så unngår man å bli fristet av det duggfriske gresset på den andre siden mener jeg.

[Gjest AnonymBruker]

Høres greit ut for meg.

[Gjest Constanze]

Mange har altfor store forhåpninger til parforholdet og tror at det er en maksimal lykkelig tilstand fra begynnelse til slutt. Når virkeligheten så inntreffer så knuses ofte disse drømmene og forholdet ender i skilsmisse.

[Havbris]

Jeg leser ofte setningen "jeg fortjener bedre" eller "du fortjener" bedre her på KG. Kan det være uttrykk for at vi idag læres opp til en større grad av egoisme, enn hva som var tilfelle i tidligere generasjoner, der folk "holdt ut" i ekteskap av mer sosioøkonomiske grunner?

Er "jeg fortjener bedre" perspektivet et uttrykk for at når jeg selv ikke har det så bra, så er det andres ansvar?

[Fortunatus]

Jeg synes slike innlegg blir helt tullete.

Ja, man vet at det er mange som skilles i dag, men betyr det at da skal man bare gi opp? Skal jeg tenke at kjæresten min skal jeg kanskje stifte familie med, skilles med når jeg er 45 for så å finne en ny fyr et par år senere som jeg skal bli gammel med.. Hvorfor i all verden orker jeg dette "mellomlegget" hvis jeg *vet* at vi ikke kommer til å vare?

Det må da være lov å tro på kjærligheten. Og hvis den dagen kommer, hvor man sitter ulykkelig i sitt eget hjem og man krangler og mistrives, da må jo alternativet om å skilles være bedre enn å klynge seg fast til illusjonen om den eneste rette.. Men det er jo noe man tar den dagen det kommer.. Inntil da, og jeg håper jo ikke den kommer med kjæresten min, så skal jeg få lov til å være verdens lykkeligste for jeg tror på oss i dag, i går og helt sikkert i morgen!