[s]Samlivsbrudd[/s] gå eller holde ut?

[Gjest AnonymBruker]

Vi har vært gift i 10 år, har to barn og en hverdag som raser avgårde med jobb, barn, hus, hage, hytte, venner og familie. I det senere har vi glidd mer og mer fra hverandre som kjærester. Vi krangler mye i perioder og begge er frustrert og missfornøyde med den andre og med hvordan vi har det. Det kan gå måneder mellom hver gang vi har sex og selv om vi har snakket om å ta oss sammen er det ingen av oss som gjør noe med det. For en stund siden ble vi enig om å ta ut seperasjon men vi ombestemte oss. Jeg tror vi ombestemte oss fordi vi begge er redde for hvordan livet skal bli alene. Det blir tøft å være uten barna annenhver uke og det blir tøft å være alene om barna annenhver uke. Vi vet også at barna kommer til å lide hvis vi flytter fra hverandre selv om vi kommer til å ha et godt samarbeid og legge til rette. Når vi bestemte oss for å avslutte fikk jeg en veldig sorg, jeg gråt og fikk vondt i magen og kjente på en redsel for å miste min beste venn som han på mange måter er. Dette var nok medvirkende til at vi bestemte oss for å fortsette sammen. Hva han egentlig vil er det vanskelig å få tak i. Han sier han ikke har det bra men jeg tror han er villig til å ofre det for å fortsette å leve sammen. Selv føler jeg meg innesperra og at all energi suges ut av meg i samlivet. Jeg er ikke tilfreds og føler at livet ville være mer harmonisk om jeg bodde alene selv om det er skummelt og trist. Jeg er redd for å angre hvis mannen min får seg en ny samboer men samtidig ønsker jeg ham et bedre liv enn det vi har sammen. Jeg fnyser av alle de som sier det er så lett å skille seg i våre dager, for det er virkelig ikke enkelt når man har barn og et helt liv sammen.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men håper på noen kloke ord om det med å velge i en slik situasjon. Bør man innse at et godt vennskap med barnas far er nok å bygge et samliv på og er det råflott å ønske seg noe mer?

[Sopp]

Hei;

Jeg står midt opp ei det samme selv...og det er IKKE lett, selv om andre mener det.

Vi har 3 barn sammen

Jeg har holdt ut i noen år nå....og klarer ikke mer. Vi er ikke uvenner, krangler ikke, men likevel suger det meg tom for energi. Jeg føler at helgene, når han er hjemme, så tømmes jeg. Jeg går på akkord med meg selv. For min egen del, og ikke minst for mine barn, så kan ikke dette fortsette.

Livet suger no jævli atm. Jeg er pissredd for å bli alene, for å ha alt ansvaret selv osv..Men slik det er nå så er det jo akkurat det jeg har. Han jobber borte hele ukene, og jeg har alt hvilende på mine skuldre. Så det burde jo ikke bli stor overgang sånn sett...men likevel.

Når det gjelder barna oppi dette så har jeg vridd hjernen min, og kommet frem til følgende: Skal jeg være moden og ta dette vanskelige valget, og få det bedre for oss sammen? el skal jeg holde ut, møte barna ansikt til ansikt når de er voksne og høre dem si "hvorfor gjorde du ikke noe med det da vi var barn? hvorfor valgte du å holde ut, og likevel ikke skape lykke for oss?

For barna fanger oppe mye, bare det at jeg ikke er lykkelig. Det ser barna, selv om jeg git uttrykk for å være det, smiler og ler sammen med dem.

Jeg er bare et par uker unna flyttingen, og er ikke glad for det. Men likevel veldig glad...om det ga mening?

Jeg ønsker deg mye lykke til!!!

Trenger du noen å diskutere med, tømme tunge tanker på, så send meg bare en pm

[Havbris]

Hei TS!

Jeg har levd sammen med samme mann i 19 år, har to barn som snart er voksne og har vært igjennom en samlivskrise. Utgangspunktet var vel noe av det samme som du skriver om, vi hadde begge "sovnet" i forholdet, sluttet å se hverandre, og sluttet å tilføre forholdet nødvedig næring i form av å sette av eksklusiv tid for bare oss to. Men det betød ikke at kjærligheten var borte - den hadde bare fått en litt annen "drakt" enn den hadde da vi var nyforelsket og hadde et hav av uutforskede sider ved hverandre å ta av. Og kanskje forventninger som ikke alltid stemte i forhold til virkeligheten. Vi kjedet oss begge.

Vi har kommet oss igjennom prosessen, styrket som par, og med en ny interesse for å gjenoppdage hverandre som kjærester!

De som sier det er så enkelt å skille seg, er som regel ikke de samme som de som faktisk gjør det, eller de som går inn i de vanskelige prosessene det er å legge forholdet på en "kvalitetsvekt".

Jeg vet jo ikke om dere har et grunnlag som er solid nok til å fortsette, men jeg synes kanskje dere skal gi forholdet en mulighet ved f. eks å oppsøke et familierådgivningskontor, for å få hjelp til å skille ut hva som er hva her. Kanskje er løpet kjørt, men kanskje er det trivialitetene, kjedsomheten og maset, som har overskygget kjærligheten?

[Gjest AnonymBruker]

Tusen takk for to fine svar! Sopp, jeg vil veldig gjerne sende deg en pm! :klemme:

[Sopp]

Tusen takk for to fine svar! Sopp, jeg vil veldig gjerne sende deg en pm! :klemme:

Gjør det

[Gjest Lørdagsgjest]

Hei du.

Signerer Havbris på at de som sier det er så enkelt å skille seg, nok er de som ikke gjør det.. og heller ikke har de aller største problemene.

"Vi" som skiller oss vet at det er en krevende prosess. Vond. Trist. Grå. I forkant var det all frustrasjonen, misfornøydheten.. ulikhetene.. "hva kunne livet vært...?" som var altoppslukende og krevde all energi jeg måtte ha..

Vi har hatt et forhold som har vært preget av umodenhet.. vi har kranglet og elsket.. og kranglet igjen.

Det kom jo barn etterhvert.. men det manglet alltid "noe". Jeg følte meg ofte ensom.. ulykkelig.. misfornøyd.

Tenkte noen ganger jeg krevde for mye. Mannen min var arbeidssom, godt likt av de fleste.. morsom.. vi hadde god sex (når vi først kom i gang..) og vi var glad i våre felles barn.. (felles barn er jo viktig.. man ønsker seg jo ikke disse "mine", "dine".. )

Han drakk ikke.. han var snill..

Og de siste to årene bakset jeg med egne følelser.. Som bestod av dette. Jeg følte jeg krevde for mye.

Så var jeg likevel trist.. og mye lei meg.

Det skal sies at krangling tok på etterhvert.. Det var mye og høylytte krangler.. for det meste krangler som bunnet i at vi ikke hadde de samme verdiene. Jeg savnet en tilhørighet. "Familie". Vi hadde jo fysisk sett en familie. Men.. ingen "god ring rundt "oss".."

Til slutt orker jeg ikke mer.

Jeg gikk.

Og ja, det har kostet maaaaasse!

Tårer. Kaos.

Men, sakte men sikkert fant jeg glede i eget selskap de ukene jeg ikke hadde ungene.

Sakte men sikkert følte meg meg mindre ensom, lei og frustrert..

Jeg fant meg selv glad.

Fornøyd.

-der jeg trodde jeg skulle føle meg ensom.. føler jeg meg bare nøjd.

Jeg ser tilbake og tenkte at så ensom jeg følte meg i sofaen med mannen ved siden av meg har jeg ikke følt meg siden.. ja, vi satt sammen i sofaen.. og jeg kunne strekke meg å "ta på han". Enda følte meg meg ensom?

Ja..jeg er faktisk fornøyd..

-og det toppet seg når jeg etter noen måneder traff en ny mann..

Vi treffes på et helt annet nivå.. Vi er "mer like?".. vil de samme ting.. Vi gleder oss over å gå en tur.. eller nyte et enkelt måltid.

Jeg står opp om morgenen med et smil.. Helt sant!

Og gleder meg til ettermiddagen.. Enten med barna! Eller med kjæresten!

Jeg vet hva jeg har nå.. Vet hva jeg har å se frem til..

I mitt ekteskap visste jeg liksom aldri helt hva dagen skulle by på...

Ja, jeg også gruer meg litt til den dagen det blir ny kone på xmannnen..

Men.. jeg må unne ham det!

Han fortjener også å finne glede i de små tingene. Finne noen som trekker ut det gode i ham..

-og ungene; de tar det fint! Jsvisst skulle de ønske de hadde oss under samme tak.. men de har glade foreldre.

Som er tilstede i livet dere..

-det er mer enn hva de hadde når foreldrene deres var gift.

For meg var det riktig å ta ut skilsmisse.

Jeg angrer ikke..

-men det har absolutt ikke vært en enkel proesss.

Lykke til