Å møte noen på "feil" tid i livet

[Gjest AnonymBruker]

Hei alle sammen,

Jeg har møtt en kjernekar. Virkelig en som gjør alt for å glede meg, og som er alt en kvinne kan ønske seg.

Han viser oppriktig interesse, og jeg må inrømme jeg er betatt :rødme:

Men, jeg føler jeg er på feil tid i livet nå. Nylig singel etter et langt forhold, ikke helt i dating modus ennå (ikke pga sorg etter exen, men bare veldig uvant og ikke helt det jeg fokuserer på om dagen), har litt vanskeigheter for å sette hull på muren jeg har bygd rundt meg m.m

Jeg vet at om jeg ikke griper sjangsen nå som jeg har den her rett foran meg så vil den glippe.. denne mannen er ettertraktet for å si det sånn så jeg er kjempe heldig som har hans gunst.

Hva gjorde dere i lignende situasjoner? Hoppet i det og koste dere i et nytt forhold med en herlig person. Eller lot sjangsen passere og ventet til et senere stadie i livet?

[Gjest Vitaminbjørn]

Jeg har aldri skjønt dette med "feil stadiet i livet".

Ting kommer når de kommer, og griper man det ikke da, mister man det.

[Eplefe]

Jeg hoppet i det. Vi er fremdeles sammen nå etter over ett år, og kjempeforelsket fremdeles. Forholdet vårt er veldig intimt pga. det at vi ble sammen mens jeg fremdeles var noe dysfunksjonell (det var faktisk pga. eksen), og mye av det gjelder fremdeles, men han takler det kjempefint, og var klar over at jeg var veldig sårbar da vi ble sammen og at det kom til å vare en stund.

[annemette]

Var i samme situasjon for en stund siden. Jeg rakk omtrent ikke å flytte ut fra eksen før jeg møtte en ny mann. (og vi hadde vært sammen 5 år og har en unge) Jeg har alltid sagt: "om jeg blir singel så skal jeg være singel - lenge!"

Men når man møter noen som er så fantastiske, utrolige og den følelsen er gjensidig, da er det ikke verdt å vente bare for å vente. Hopp i det og lykke til.

[Gjest Gjest]

Jeg gjorde det. Feil tid, geografiske problemer, og alt var bare feil. Flere av problemene er der fortsatt, og kommer nok til å vare et par år til.

To år etter er vi fortsatt venner, vi flørter fortsatt, og tenker fortsatt på hvordan vi kan løse dette. Slik det ser ut som nå så går det mot et åpent forhold noe begge er inneforstått med. Han er i det allerede, og var i det når vi møttes. Jeg på min side har også funnet en annen, (Før moralpolitiet her våkner: Han er grundig informert om hvordan ting er og de to har faktisk blitt gode venner) og alt er en røre. Det fungerer, men det er kaotisk.

Men for å komme til din situasjon her. Ikke la deg blende, og ikke "bruk" han uten at han vet om det. Spesielt når du sier du føler deg heldig får det varselklokkene mine til å ringe. Det er bra å sette pris på medmennesker, men vær forsiktig så det ikke blir en ubalanse mellom dere.

[Gjest Jennifer*]

Jeg er i samme situasjon, bare at det har blitt mer seriøst i mitt tilfelle. Jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal gjøre. Vi har vært sammen i 5 måneder, han har overnattet hos meg nesten hele den tida, og selv om han definitivt har sine feil, er han likefullt the perfect man. Bare det overfladiske er nok til å misunne meg; han er utrolig kjekk, veltrent, smart, ambisiøs, og studerer et såkalt "prestisjefag." Ikke det at jeg bryr meg nevnverdig om sistnevnte, men det er noe jeg stadig får høre er positivt. Det som likevel er unikt med denne fyren, er at han er genuint forelska i meg! Han viser med ord og handling at jeg er den rette for ham, jeg var syk av svineinfluensa i en måned da stilte han opp hundre prosent, hver dag, han er villig til å snakke om alt, og vi har begynt å planlegge fremtiden vår. Det er altså ikke hos ham problemet ligger, men hos meg.

Vi ble sammen 4 måneder etter at jeg gikk ut av et langvarig (og mot slutten destruktivt) samboerforhold. Jeg sliter fremdeles med ettervirkningene av det, og selv om han her er hundre prosent annerledes, er det en del av meg som ikke klarer å slappe av. Nå har jeg kjøpt min egen leilighet, og han ønsker å flytte inn. Alt i meg skriker nei, fordi jeg føler meg ikke klar. Han kan overnatte flere ganger i uka, men det å flytte inn hos kjæresten, er for meg et stort steg. Jeg føler meg ikke klar for det ennå. Jeg har nevnt det for ham, han ble så skuffa at jeg ikke klarte å fortsette diskusjonen. Jeg vet at det er egoistisk, men hvis vi flytter sammen nå, vil det føles feil, og da blir det ikke rett for noen av oss på lengre sikt.

På bakgrunn av egne erfaringer vil jeg råde deg til å ta det med ro. Jeg var superforelska, lot meg blende, og lovet mer enn jeg var klar for. Jeg sliter med ettervirkningene av det nå...

Endret 1. mai 2010 av Jennifer*

[Gjest AnonymBruker]

Jeg møtte min mann på "feil" tid i livet...

Hadde akkurat gått ut fra et turbulent samboerskap, og hadde en baby på 8 mnd.... Bestemte meg for at d skulle jaggu bli ytterst lenge til jeg involverte meg med en mann igjen, om mulig aldri....(hadde vel planer om å leve alene resten av livet og bli gal kattedame som lever alene i skogen og skyter på alt som rører seg....;-))

Så slo plutselig lynet ned og jeg møtte verdens flotteste, kjekkeste, snilleste mann på jobben min! Var voldsomt i tvil, men vi begynte å møtes når barnet var til pappaen sin. Jeg var veldig bevisst på å ikke involvere barnet, selv om barnet var lite, så vi møttes bare annenhver helg...Etter 6mnd så fikk han møte barnet, og etter et år til flyttet vi sammen.

Dette er nå 6 år siden, vi har giftet oss, og alt er fortsatt bare supert!

Er så glad jeg stolte på magefølelsen at dette var noe mere enn bare fysisk tiltrekking, og at jeg tok sjansen! Jeg vurderte å ikke gjøre det, for det var ikke riktig "tid"..

[Sopp]

Jeg har aldri skjønt dette med "feil stadiet i livet".

Ting kommer når de kommer, og griper man det ikke da, mister man det.

Egentlig så er jeg veldig enig med deg i dette. Men ser nå at det kommer an på situasjonen man selv befinner seg i.

For meg ser alt i livet når det skjer, så det er ikke til feil tid sånn sett. Det eneste jeg ser på som til feil tid er det at mannen jeg opplever sann kjærlighet med er 16 år yngre...vi er ikke sammen elns nå, men vi snakker ofte om at dette er rett kjærlighet for begge...aldersforskjellen er det som holder meg tilbake egentlig.

Så det med feil tid osv kommer nok an på settingen

[Gjest Gjest]

Lytt til kroppen din!!! Er du ikke klar så sier kroppen din fra og magefølelsen, og det ser det jo ut til at du gjør.. Ikke overkjør disse signalene fordet om det i teorien er riktig..

Da blir det gæli senere.. trur jeg da..

[Gjest AnonymBruker]

Jeg skulle også være singel "lenge" etter at jeg endelig hadde klart å dumpe kjæresten som jeg hadde hatt de siste to årene. En måned etter var jeg stupende forelsket på ny. Dette er ti år siden, jeg er nå gift med ham jeg ble forelsket i, og vi har to barn sammen .

[Gjest AnonymBruker]

Man må bare kline til. Jeg var også på feil "sted i livet", men møtte drømmemannen som ikke gav seg. Dette er tre år siden, og vi gifter oss om to uker. Hvorfor skal man ikke sjanse på noen som virker perfekt? Bare fordi man har lest i Sex-and-the-city magasinet at man skal vente minst 6 mnd med knulling og festing før man finner et nytt seriøst forhold?