Nylig separert

[nysingel]

Plutselig er livet snudd på hodet. Jeg og mannen separerte oss etter 9 års ekteskap. For meg var det en lang prosess, men på slutten krøllet det seg helt til, og vi ble enige om å ta ut separasjon. Kanskje skulle vi gjort det før, men jeg har vel vært redd for å ta skrittet. I tillegg har vi vært verdens beste venner. Håpet om at ting skulle rette på seg var jo alltid der. Problemet var at han stadig gjorde ting jeg ikke tollererte (Ikke utroskap eller andre stygge ting) med det resultat at jeg holdt litt avstand fysisk. Dette ble værre og værre med årene. Da vi til slutt tok avgjørelsen i fellesskap var vi forferdelig skuffa og triste begge to. Vi var jo veldig glade i hverandre fremdeles. Men kanskje var det mest vennskap fra min side? Han ble følelesmessig helt utafor. Ting skjedde så veldig fort. Jeg fikk kjøpt meg leilighet og han hjalp meg å pusse opp. Jeg følte at vennskapet var like sterkt. Så går han og finner ei ny ei før jeg har flyttet ut! Jeg har akkurat flyttet da jeg får vite det. Er så forferdelig skuffa over ham. Føler jeg har mistet min beste venn. Han vil jo stille opp uansett hva jeg ber om sier han. Vi har ei felles datter, så jeg må jo forholde meg til ham. Ønsker jo så sterkt å bevare vennskapet vi har hatt, (og det vet jeg han også vil), men han har gjort det utrolig vanskelig for meg. Har jo følelser for han fremdeles. Jeg trodde jeg kjente ham, og at han var bedre enn som så.

Jeg er kjempeskuffet og sint. Noen med erfaringer og gode råd for framtida?

[Kjetil S.]

Man kan gjerne tro, men man kan aldri vite.

Lær å stå på egne bein fremfor ustødig å måtte vakle videre!

Med det så mener jeg at du bør ta vare på deg selv fremfor å søke etter glansbilder og grønne skoger. :-)

Konsentrer deg om ditt og ditt barn sitt liv fremfor egoismens lengselsskrik.

Velkommen inn i en helt ny hverdag, det vil ta sin tid før den kan bli akseptert som den nye normalsituasjonen din. :-)

[nysingel]

Takk skal du ha.

Livet skal vel være en kamp. Datra mi er så klart det viktigste for meg. Hun er ei fantastisk jente på 9 år.

Man blir vel sterk av sinne. Føler meg bare så alene her i verden.

[Gjest AnonymBruker]

Generelt sett er menn dårligere enn kvinner til å leve alene og finner seg ofte en ny først. Ut i fra det du skriver var det du som var drivkraften til bruddet fordi han gjorde ting du ikke likte og at du etterhvert kun så på ham som en venn.

Jeg skjønner at du er sjalu og syns det er leit at en ny tok din plass så lett, det sårer stoltheten at du ikke var mer spesiell enn at han enkelt erstattet deg så fort, og planen din om å ha ham på gress, i fall du skulle ombestemme deg og at dere skulle kunne være litt som en familie når du føler behov for det falt også i fisk nå.

Joda, jeg skjønner at dette ikke var optimalt for deg og at det ikke var slik du hadde sett for deg at ting skulle bli, men når du sier at du ønsker seperasjon er det ikke dårlig gjort av ham å gå videre og du har ingen rett til å bli sint eller skuffet over ham. Lei deg for din egen del - javisst, men å føle at han har sviktet deg - det blir for dumt.

[Gjest AnonymBruker]

Helt enig. Du ville dette, ikke han.

Å bli sur på han, skuffet eller hva som helst holder ikke! Dette må du leve med. Du brøt opp med han og da må han få kunne leve videre.

[nysingel]

Å ha på gress var vel å ta litt hardt i. Det er vennskapet jeg er så redd for å miste. Og dette var noe vi ble enige om. Det var han som tok den siste beslutningen om at vi skulle bo hver for oss. Da beslutningen var tatt tror jeg han følte han hadde gjort noe fryktelig dumt, men da var det for sent. I jula ble vi enige om at dette skulle være vårt år. Jeg tenkte at nå skulle vi virkelig satse, så jeg bestemte meg for at nå eller aldri. Da dette plutselig ble resultatet følte jeg at det eneste rette var å bo hver for oss. Vi var begge enige om at vennskapet var veldig verdifult for oss begge. Vi hadde til og med tenkt å reise til syden sammen. Den turen var bestilt for lenge siden.

Nå føler jeg at jeg har mistet bestevennen min. Og at følelsene kan skifte så fort, det kommer jeg aldri til å forstå. Dessuten gjorde han dette på en så lite gjennomtenkt måte at datra vår merket at han hadde truffet noen allerede første helga hun var hos ham etter at vi flyttet ut. Jeg synes jeg har lov til å føle meg sveket og skuffet jeg.

[Wildrose]

Hei. Selvsagt der det ikke alle menn, men et betydlig flertall som finner seg dame rimlig fort. Vi er akkuratt blitt skilt, og ex-mannen min er klar for bryllupp, bare noen måneder etter at vi ble skilt! Vi har også beholdt vennskapet, men det har blitt anderledes, rett og slett ford ny dame har meget store problemmer med det, desverre. Håper du er heldigere enn meg. Du får bare prøve å overse at han så tidlig fant seg en ny dame, klart det er sårt, vondt og man føler seg ikke så veldig viktig. Gutter/menn tenker anderledes enn oss, de kan godt ha følelessene for ex-damen, men likevle finne glede og trøst i en ny dame, fort og til tross for dette. Bare for å unngå sinte svar, jeg vet at ikke alle menn er slik, men det er min oppfatning at det er flertall av menn som er det. Uansett, ts, lykke til.

[Gjest AnonymBruker]

Nei! Du har ikke lov å føle deg sveket og skuffet!! Se selv hva du skriver til oss i det første innlegget ditt. Du var jo lei av han, du synes jo at dere kun var venner og ingen kjærlighet.

Å vise at han har fått ny dame for barnet så raskt er ikke særlig modent da. Men er kanskje ikke det som var meninga heller, kan være han sa det var en venn, veninne. Unger tror det dem blir fortalt. Så er ikke sikkert han tenkte seg så mye om akkuratt der. Men men.

Du var jo glad for dette, du sa dere ikke passa sammen som kjærster lenger.

Menn liker som regel ikke å være singel, de trenger en kjæreste. De føler seg tryggere da. Og hvis du har vist han lite kjærlighet, hatt et dårlig eller ikke eksisterende sexliv så er det heller ikke rart han finner seg ei som setter pris på han og som fyller det tom rommet du ikke ville når dere var sammen. Jeg synes han fortjener å være lykkelig.

Og du er bare slem som ikke unner han å være lykkelig og ha det godt.

For meg virker det som du angrer noe enormt på det du har gjort. Men hvorfor tenkte du deg ikke om 2-3 ganger før du gjorde det slutt med han. Som jeg forstår så ville han ikke ha dette bruddet, men er ikke mye den andre parten får gjort når en har bestemt seg for noe annet.

Så at du er sveket og skuffet, ja.. jo... det er bare skammelig!!! Smålig og fælt å si.

Vær ærlig med oss, du angrer... du ville bare skremme han, at han skulle få øynene opp for deg igjen. Og at du ville teste hvordan du klarte deg uten han først. Men hele den egoistiske planen din gikk i vasken for din del når han fant seg ei ny flamme.

Dere kommer nok til å samarbeidet godt om barnet og ha et godt vennskap i forhold til dette. Men alt annet har du mistet i det du ikke ville ha han mer.

[Gjest AnonymBruker]

Dytt

[nysingel]

Usj a mei. Jeg ble litt skuffet når jeg ble oppfattet slik. Det er ikke slik det er. Men men. Forstår at de som ikke kjenner oss og ikke vet bakgrunnen for dette, tolker dette feil. Klart jeg unner ham alt godt. Så jeg reagerer helt feil jeg ja. Hmmm. Må tenke litt på det.Jeg angrer ikke på det jeg har gjort. Det var nok det eneste rette for oss begge. Hele greia er bare så tragisk. Vi passet veldig godt sammen på utrolig mange måter. Det føles så veldig unødvendig at det var slik det skulle ende.

[Havbris]

Det verste for deg nå, er vel kanskje at hans nye forhold setter en klar sluttstrek for dere to, og at det er sorgen over dette som sliter på deg, siden du ikke ønsket at det skulle ende på denne måten. Det ønsket dere jo ikke noen av dere da dere giftet dere.

Mange mennesker sliter etter samlivsbrudd, og mye av det er sorgreaksjoner, mer enn ønsket om å finne tilbake.

Du må bare gi deg selv tid nok til å komme igjennom sorgprosessen, og tenke at erfaringene dine har gitt deg innsikt som du vil få bruk for senere.