Snakke negativt om andre sine barn

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har vært borti mange uoppdragne barn gjennom årene. Mange av disse har vært barn jeg av forskjellige grunner må ha kontakt med.

Dette har vært både familie og venner. Må si at noen ganger har jeg gruet meg til de skal komme fordi det rett og slett ikke er hyggelig å ha dem der. De har vært uhøflige, sure, kranglet, slåss, ødelagt ting. Ja, de har fått lov til å gjøre akkurat som de vil uten NOE reaksjon fra foreldrene.

Dette er ikke vanlig uro fra barn jeg snakker om. Det har vært veldig ille. De har styrt hele besøket fra ende til annen. Det har ikke vært mulig å gjennomføre en samtale. Barna har sugd til seg alt og skal være midtpunktet hvert minutt. De har full kontroll på foreldrene og hører overhodet ikke. De har fått lov til å bestemme det mest utrolige.

Siden dette har plaget meg i flere år, har jeg tatt det opp på en ærlig og saklig måte. Jeg har sagt rett ut som det er. At jeg syns de skjemmer bort ungene veldig og burde kanskje sette noen grenser.

Selv om dette har vært folk jeg har kjent godt så har de ikke falt i god jord nei! INGEN snakket dritt om barna deres nei.

Jeg trodde ærlig talt at jeg gjorde dem en tjeneste ved å si hvordan jeg så ting fra utsiden. Det er faktisk ikke alle som syns ufordragelig oppførsel er hyggelig. Poenget er at det kan være vanskelig for foreldre å se noen ganger.

Da trodde jeg kanskje det kunne være greit at det kom fra en nær venn/familie som kjenner de godt og har sett dette på nært hold lenge.

Nei, dette har ikke vært hyggelig, men noen av disse har tatt det til seg og faktisk forstått. De begynte kanskje å legge litt merke til det selv. Nå går alt bedre.

Hvorfor er det så vanskelig for dere foreldre å motta saklig kritikk om barna deres? Har dere tenkt på at utenforstående kanskje ser noe ikke dere ser?

Ja, jeg skjønner at det ikke er hyggelig å høre det, men noen ganger burde man kanskje ta ting til seg?

[Gjest Trebarnsmamma]

(...)

Siden dette har plaget meg i flere år, har jeg tatt det opp på en ærlig og saklig måte. Jeg har sagt rett ut som det er. At jeg syns de skjemmer bort ungene veldig og burde kanskje sette noen grenser.

(...)

Hvorfor er det så vanskelig for dere foreldre å motta saklig kritikk om barna deres? Har dere tenkt på at utenforstående kanskje ser noe ikke dere ser?

Ja, jeg skjønner at det ikke er hyggelig å høre det, men noen ganger burde man kanskje ta ting til seg?

Du avslører vel i innlegget at du ikke nødvendigvis ga så veldig konstruktiv tilbakemelding. Noen vil da sette piggene ut, andre klarer å fange opp hva som ligger under og vrir det til noe positivt.

For min egen del: Hvis noen sier at barna mine lager mye lyd og dominerer stemningen i huset vi besøker, har jeg ingen problemer med å si til ungene at de må være rolige, eventuelt sende dem ut i bakgården for å leke. Så saklig kritikk tar jeg ganske greit, vil jeg si. Hadde noen implisert at jeg ikke var i stand til å sette grenser, ville jeg vel blitt litt sur, og avhengig av dagsform ville jeg skjult det eller latt være. Jeg vet nemlig at jeg setter grenser for barna hver eneste dag, men de blir jo ikke små maskiner av den grunn.

Hvis du er uinteressert i barna (det virker slik), bør du vel heller prøve å treffe disse vennene når barna sover eller har barnevakt? Hyggeligere for barna, hyggeligere for foreldrene, hyggeligere for deg.

[Gjest navnelapp]

Eg har vore i ein tilsvarande situasjon, sjølv om den nok ikkje var så ute av kontroll som det du beskriv. Mine to "tok stor plass" på besøk hos ei venninne utan barn. Ho klagde til meg, og vi hadde ein samtale om dette der eg fortalte litt om korleis det er å ha små barn i huset. Eg foreslo for henne at ho skulle bruke litt tid på barna når vi kom, i byrjinga av besøket, og at vi skulle ta med noko som barna kunne halde på med.

Dette gjorde at neste besøk vart mykje betre. Ho prata med barna, ga dei kosar, ho "såg" dei. Så tok eg fram det vi hadde med som dei kunne styre med, og så kunne vi vaksne prate. Det gjorde at barna følte seg trygge på henne, og oppførte seg mykje rolegare enn dei hadde gjort tidlegare. Dette funka for oss, eg veit ikkje om denne måten vil fungere for deg.

[Gjest AnonymBruker]

Det er alltid vanskelig å få kritikk for egne barn.

jeg har en god venninne. Våre barn er jevngamle og vi er mye sammen. Denne gutten er fysisk utagerende og det blir alltid ødelagt leker. Min gråt da lekene hans ble ødelagt. Jeg har løst det sånn at det er ytterst sjelden at vi er hjemme hos oss. Vi er enten ute med unger eller hos min venninne. jeg følte ikke for å si noe til min venninne for hun var sikkert klar over problemet.

[Caramba]

Det kommer veldig an på måten man gjør det på, tenker jeg. Ingen liker "besserwissere" som skal fortelle dem alt de gjør feil. Man må trå varsomt hvis man vil prøve å hjelpe folk med barneoppdragelsen, det er et veldig følsomt tema for de aller fleste.

Jeg kan selv bli fly forbanna over gode råd fra mamma, selv om hun bare mener godt og det handler om bagatellmessige ting. Ber henne alltid om unnskyldning etterpå, da....

Endret 1. mai 2010 av Caramba

[Gjest AnonymBruker]

Å si noe negativt om måten venner oppdrar sine barn på kan nok resultere i et avsluttet vennskap, selv om det er godt ment.

[Jade]

Hvis jeg måtte sagt i fra til noen andre mødre. Så tror jeg at jeg hadde sagt i fra uten å komme med forslag til hvordan de heller bør oppdra dem.

[Eliisa]

Vet du, jeg har barn selv og synes konstruktiv kritikk er flott. Det er nok helt avgjørende hvordan du legger det frem.

Men jeg må innrømme at jeg ikke tør å så fra selv.. Det er et sårt punkt hos mange foreldre. Fikk hele dåpen til småen ødelagt av barn uten oppdragelse. Var alt fra ødelegging av møbler til kasting av kaker.. Huff. Verste var at foreldrene nesten ikke tok tak i det selv. Makan.

[Sissan]

Sett grenser ved deg selv og dine egne ting.

Si ting som "jeg liker ikke at dere hopper på meg", "jeg er redd for at tingene mine skal gå i stykker".

Ikke si "DU oppdrar barna dine feil", "DU setter ikke grenser" eller "JEG ville oppdratt mine barn helt annerledes" (om du ikke har egne barn).

Og kommer du til meg og mine barn, får du ta oss som vi er eller gå et annet sted. Du ser ikke hele bildet. Du ser ikke det som skjer når du ikke er der. Du ser ikke alle gangene man kanskje har satt grenser, og forstår kanskje ikke at det er begrenset hvor mange ganger man kan si nei til et barn. Om du ikke har egne barn, føler du det kanskje også som mer støy og liv enn du er vant til. Det er din sak.

Og jeg er ikke i forsvar her - jeg har vært HELDIG og har rolige barn, som heller er sjenerte enn bråkete når de er utenfor huset. Så jeg får ikke slike kommentarer. Jeg kunne heller ikke drømme om å gi dem til noen. Jeg er nemlig ingen autoritet på området barneoppdragelse, og det eneste jeg kunne bidratt med var min egen sunne fornuft, ut fra mine egne forutsetninger. Mine venner er også fornuftige mennesker, de trenger ikke selvfølgeligheter fra utenforstående om de sliter med sine søte små.

Jeg syns det skal VELDIG MYE TIL før man kan berettige å komme med slike kommentarer. Om barn utagerer så voldsomt uten at foreldrene reagerer, pleier jeg heller å snakke til barna enn til de voksne. De har jo allerede vist at de syns et er ok.

[Gjest imli]

Veldig einig med innlegg over. Ikkje sei ting som at "du set ikkje grenser for ungane dine" etc, då går folk i forsvar med ein gong.

Sei heller "kan du ikkje be ungane dine om å slutte med *** når dei er hos meg, for eg likar ikkje at dei gjer det".

[Gjest AnonymBruker]

Jeg hadde satt veldig pris på om noen av mine venner sa fra til meg hvis det var noe som plaget dem angående barna. Det er kanskje ikke alt jeg legger merke til selv. Syns det er bedre at det kommer fra venner enn at jeg får det slengt i trynet av fremmede.

[Elizia]

Jeg er meget klar over at mitt eldste barn kan være høylytt og at han ikke hører på hva jeg sier til han når vi er hos andre. Det er slitsom som foreldre også at barna dine ikke oppfører seg hjemme hos andre. Jeg synes det er helt greit at de vi besøker også sier i fra til barnet dersom de mener han gjør noe galt. Må jo en landsby til for å oppdra et barn! MEN når noen sier at jeg må begynne sette grenser for barnet, tenner jeg. DE vet ikke hvor mye vi jobber med det hver dag. Så: Kjempeflott at noen sier i fra og gjerne mer av det, men ikke kritiser måten foreldrene oppdrar på.

[gompen]

Jeg synes det er helt greit at andre sier ifra eller korrigerer mitt barns oppførsel, så lenge det blir gjort på en ordentlig måte. Da mener jeg å ikke bruke kjeft, men forklare på en respektfull måte hva som er problemet.

[Gjest Lykkelig mamma]

Jeg har vært den som har mottatt kritikk og jeg fortjente den. Jeg var gjennom en tung skilsmisse og slet med fryktelig dårlig samvittighet overfor barna. Det skled helt ut en periode, jeg orker ikke å kjefte eller ta dem for noe. Jeg mistet kontrollen rett og slett. De ble vanskelige å ha med å gjøre både for meg og andre. Grunnen var sikkert kombinert med bruddet, men tror nok de merket at de kunne trekke grensene mye lenger enn før.

Et par av mine nære venner satt seg ned med meg og tok praten. Det var faktisk en stor lettelse. Jeg følte ikke at de skulle endre min måte å oppdra barna på, men et velmenende dytt for å finne tilbake til de grensene jeg hadde før. De så at dette begynte å slite meg ut.

Nå etter så mange år ser jeg at min sløvhet på den tiden bare gjorde vondt verre for barna. Jeg er glad for at mine venner var der for meg under den vanskelig tiden, både på godt og vondt. Jeg hadde behov for mer enn bare trøst og det er det gode venner er til.

Forstår ikke helt den kritikken TS får her. H*n skriver jo at det ble tatt opp saklig. Syns ikke det å bruke ord som "sette grenser" og "bortskjemt" er å prøve og endre oppdragelsen. Mine barn hadde svært få grenser i den perioden og jeg skjemte dem veldig bort med det meste. Jeg trengte å høre det desverre.

[Gjest Gjest]

Og jeg har mottatt så mye ondskapsfull kritikk for min oppdragelse, så viste det seg at han var høytfungerende autist.

Da var jeg utslitt over stygge blikk og kritikk rettet mot meg hele tiden.

[Gjest mums]

Forstår ikke helt den kritikken TS får her. H*n skriver jo at det ble tatt opp saklig. Syns ikke det å bruke ord som "sette grenser" og "bortskjemt" er å prøve og endre oppdragelsen. Mine barn hadde svært få grenser i den perioden og jeg skjemte dem veldig bort med det meste. Jeg trengte å høre det desverre.

Ja da, etter TS' mening ble det sagt på en saklig måte. Men når h*n samtidig skriver at venninnen fikk høre at det var på tide at hun begynte å sette grenser (underforstått: Det gjorde hun ikke fra før) - da avslører TS noe av tonen den "saklige" tilbakemeldingen ble gitt i.

[Gjest lene]

Og jeg har mottatt så mye ondskapsfull kritikk for min oppdragelse, så viste det seg at han var høytfungerende autist.

Jeg har også opplevd irettesettelse av andre foreldre, angående min dårlige oppdragelse av mitt barn - som har tourettes/adhd - jeg gruer meg hver gang vi skal ut på noe med andre barn og foreldre, samtidig kan jeg jo ikke sitte hjemme med h*n hele tiden heller, selv on det kan virke forlokkende til tider.

Nå kan jo ikke andre mennesker vite om at barn har en diagnose hvis vi som foreldre ikke informerer om dette - og uoppdragen barn finnes jo - for all del. Jeg syns ikke det er galt og si ifra, hvis det blir gjort på en høflig og saklig måte - toleransegrensene for hva som er ok og ikke er jo forskjellig, og da kan det jo være greit å få en beskjed hvis den andre parten syns det bærer over stokk og stein.

[Caramba]

Jeg har vært borti mange uoppdragne barn gjennom årene.

Siden dette har plaget meg i flere år, har jeg tatt det opp på en ærlig og saklig måte. Jeg har sagt rett ut som det er. At jeg syns de skjemmer bort ungene veldig og burde kanskje sette noen grenser.

Jeg vil egentlig ikke kalle det der konstruktiv kritikk..... Mange uoppdragne barn? Kanskje det er du som har veldig lav toleranse på hva barn skal gjøre og ikke gjøre? Jeg må si at jeg treffer svært få skikkelig uoppdragne barn, og etter at jeg fikk barn selv, så ser jeg jo at det jeg "himlet med øynene" over før, ofte er helt vanlig oppførsel hos små barn.

[Gjest Spinell]

Det er temmelig slitsomt å få besøk av krevende barn som ikke har fått grenser. Jeg forstår godt at det tar slutt på tålmodigheten til TS hvis det til tider er mye besøk av utagerende barn. Men av og til så kan nok en direkte og ærlig måte å ta opp dette med foreldrene på bli litt brutalt.

Når man kritiserer barn, er det vanskelig å oppfatte dette som annet enn personlig kritikk av foreldrene. Hvis kritikken ikke er lagt fram på en veldig "sukret" måte er det helt naturlig for foreldrene å gå i forsvarsposisjon. Synes Sissan har kommet med betraktninger som kan være greie å ta med seg neste gang en får besøk av disse barna.

[Gjest AnonymBruker]

Og jeg har mottatt så mye ondskapsfull kritikk for min oppdragelse, så viste det seg at han var høytfungerende autist.

Da var jeg utslitt over stygge blikk og kritikk rettet mot meg hele tiden.

Åh, da er vi flere! Kjenner innimellom at jeg skulle ønske han hadde noe som "vistes" slik at ikke folk trodde alt var min feil!