Hva gjør jeg nå som livet er snudd på hodet?

[Gjest Gjest]

For rundt en måned siden dro jeg inn i militæret med en kjæreste der hjemme. En kjæreste jeg elsket over alt og som jeg ikke kunne vente med å komme tilbake til. Allerede etter noen dager begynte jeg å savne henne noe enormt, men jeg tenkte "jeg kommer meg gjennom rekrutten. Det er flere her som savner kjæresten sin. Jeg er heldig som får lov til å savne noen som er så spesiell"

Saken er den at når jeg dro inn i militæret var der problemer i forholdet. Vi valgte å ta en slags "pause" siden der var en del problemer vi måtte fikse opp i. Tillitsbrudd og generelt ting som måtte fikses. Hun var hele tiden klinkende klar på at det skulle bli oss to i framtiden og at vi to skulle være kjærester bare vi fikset opp i de problemene vi hadde. Hun ville slettes ikke ha noen andre og vi oppførte oss mer eller mindre som om vi var kjærester selv om vi hadde den "pausen" vi hadde.

Problemet var i korte trekk at jeg slet med sjalusi og kunne reagere med veldig sinne på det - da spesielt kombinert med alkohol. Dette var et problem jeg måtte gå til psykolog for å få hjelp med, for det kunne ikke forsette slik, noe jeg også forstod og aksepterte. Problemet var at jeg stod der uten jobb og skulle inn i forsvaret. Som alle vet koster en psykolog en del penger og muligheten for psykolog i slike tilfeller er ikke tilstedeværende i forsvaret.

Jeg bestemte meg fast og holdent på at jeg selvfølgelig skulle prøve å fikse problemet hos noen profesjonelle og elsket henne mer enn noe annet. Det var så verdt det og jeg så hele tiden for meg oss to i framtiden.

Jeg merket at med en gang jeg dro inn i militæret ble hun mer og mer likegyldig til meg. Hang kun med venninder hver eneste helg og dro på byen, enda hun sa hun hadde det så travelt at hun ikke hadde tid til å besøke meg her i den byen jeg holder til - noe hun hadde lovt hun skulle gjøre før jeg dro. Hun ringte sjeldent og var generelt hissig i telefonen når jeg tok opp at jeg oppfattet henne som litt likegyldig mot meg. Jeg ble jo bare lei meg og usikker på hvor jeg hadde henne.

Den helgen hun hadde det så travelt fordi hun skulle lese til eksamen, jobbe og dra på bursdagsfest, den kvelden dro hun på byen og dro med seg sin eks for å prate ut om hvorfor det ble slutt med han. Dette gjorde hun helt alene med han bak et utested. Hun danset også med en jeg kjenner veldig godt svært intimt (Type holde på hoftene, holde over skuldrene, bevegelser med seksuell atfærd) Dette er noe vi alltid har hatt en streng regel om at IKKE er lov, og jeg hadde aldri dratt ut på byen å gjort noe slikt med samvittigheten i behold. Hun lovte meg til og med rett før hun dro ut at hun elsket meg og aldri kunne gjøre noe slikt mot meg.

Dagen etter lyger hun om det hele og nekter på å ha danset intimt med noen som helst, selv om jeg fikk reaksjoner fra andre som hadde sett det og som igjen kontakter meg for å høre om vi faktisk enda var sammen. Jeg fikk også greie på at det var HUN som hadde dratt med seg eksen sin bak utestedet for å snakke ut om hva de to hadde for 3 år siden, enda hun satt i telefonen og sa at det var han som dro med henne bak dit.

Etter at jeg fikk greie på at hun hadde løget og sviktet meg på det groveste ble jeg naturligvis ganske sint. Men det værste værste av alt er at hun innrømmet det, men mente på at hun aldri hadde gjort noe gale overhode. Hun viste ingen tegn til anger, hun viste ingen tegn til sorg i telefonen eller noe. Det hun i stede gjorde var å kjefte på meg for at jeg reagerte med å bli sint for at hun sivktet meg. La all skyld på meg og sa 5 dager etter episoden "kom deg over det da!" var utrolig likegyldig og jeg hadde aldri opplevd henne som dette før. Hun hadde revet ned all tillitt og satt nå å kjeftet på meg fordi jeg reagerte med sinne, sorg og tårer da hun gikk bak ryggen min.

Jeg satt jo her på en militærleir og gråt på do i sjul pga all sorgen. Satt ofte på våpenpusserommet på kvelden og gråt for meg selv mens det klødde i fingrene for å ringe henne for å fortelle henne hvor lei meg jeg var for at hun var sånn. Det hendte også at jeg ringte, men hun viste ikke tegn til å være lei seg.. hun kjeftet nærmest bare på meg.

Så her sitter jeg med fullstendig knust hjertet og sitter inne i militæret og savner en som har sviktet meg. Det er 12 timer unna hjemmestedet mitt og jeg aner faktisk ikke hvordan jeg skal takle alt dette her.

I går ringte hun meg og fortalte at vi aldri mer kunne bli kjærester, fordi VI hadde problemer. Hun har ikke inrømmet at hun har sviktet meg og faktisk aldri sagt skikkelig unnskyld for det hun gjorde.

Det som gjør alt så utrolig vondt er at JEG vil ha henne av hele mitt hjertet og savner henne så sykt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg Har absolut ingen å snakke med her, og det er absolut ingen her inne som vet hvor jævlig jeg faktisk har det om dagen. Jeg kan virke normalt på dagen, men med en gang jeg kommer for meg selv så pøser følelsene og tårene på. Det hender at jeg knapt får puste fordi jeg bare savner henne og ikke klarer å fatte at hun kan se meg i øynene og si at hun elsker meg så høyt og gleder meg til jeg skal komme hjem, til å svikte meg, lyge og bare avslutte hele greia etter 3 år som kjærester.

Ikke klarer jeg å komme meg over henne heller, for der ligger så sykt mye følelser der. Jeg elsker henne virkelig og vil bare hjem til henne! Jeg kunne tilgitt henne for alt, men da måtte hun virkelig vist sin anger og ment at hun ville ha meg, ikke bare si unnskyld for å si det.

Jeg nekter å godta det overfor meg selv at vi begge er single nå. Jeg er ikke interessert i å være singel, jeg elsker henne og vil kun ha hun! Skriker det ut inni meg selv, men hun svarer aldri med følelser. Opptrer bare kaldt.. hva gjør jeg? For jeg vil virkelig ha henne.

Dette er faktisk en av de tyngste periodene i livet mitt. Løper rundt med en AG i skogen og skal være en soldat, samtidig er jeg helt knekt innvendig fordi den jeg elsker bare har gått fra meg. Alle drømmene og store deler av livet mitt er revet vekk.

[Gjest nina]

du sier du er i militæret, så da tipper jeg at du er rundt 18-19 år..? I så tilfelle skal du glemme hele dama og komme deg videre. Du er altfor ung til å ha funnet den rette enda, du kommer til å være sammen med minst 5-10 stk til før du finner den rette. Kjærlighetsorg er like vondt uansett alder, så den kommer du ikke unna. jeg kan godt forstå at det må være beintøft å være i militæret når noe sånt skjer, men på den annen side så er det abolutt best å ha avstand til den man prøver å komme over. Kutt ut all kontakt med henne, og holde deg unna. prøv å konsentrere deg om det du driver med om dagen, å ha mye å gjøre er viktig så du ikke tenker på henne hele tiden. Bli kjent med gutta rundt deg, det er ikke umulig at det er flere som har lignende problemer. jeg har selv sett flere jenter som blir rebelske når typen drar i militære, da føler de seg fri og frank, og vet hvor han er og hva han holder på med. så snart han kommer hjem har hun fått prøvd alt hun ville, og kommer krypende tilbake..pass deg for det..

[Gjest AnonymBruker]

Når man har en pause, er det sånn at man begge elsker hverandre, men trenger tid til seg selv litt, men at det vil komme en dag man kanskje prøver på nytt siden det var pause og ikke break up?

Jeg kjenner den følelsen din, det knuste hjertet, og jeg har et avstandforhold som det viser seg at jeg er den eneste som klarer å være sterk å vente på ham...Han klarer det ikke, så derfor ville han ha en pause, men håper det er håp.

Jeg er ikke interessert i bare sex, jeg vil ha en mann å elske. Var jeg ute etter sexen ville jeg ikke vært så knust som jeg er nå. Så føler med deg

[Gjest AnonymBruker]

Du jobber med sjalusien din, finner deg selv, finner større trygghet i hvem du er, du rett og slett blir en mann med ryggrad.. slik at det neste forholdet ditt har bedre grobunn enn det dette hadde! Du lærer deg å kutte ned på alkoholen som fører til at denne sjalusien blir enda tydligere. Det er lite som kveler et forhold mere enn sjalusi!

Du høres nesten litt FOR glad ut i denne jenta, litt kveldende glad og hun trengte å puste. Du finner en ny dame, GARANTERT, men la henne få litt mere frihet..

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Saken er den at jeg ikke vil gå fra henne. Jeg vil ikke glemme henne, jeg vil bare være i armkroken hennes, snakke med henne, stryke henne på ryggen om natten, være hos henne, kysse henne.. Det er ikke bare å "gå videre" dersom man elsker vedkommende intens og har vært sammen gjennom hele ungdomstiden.

Kroppen klarer aldri å gi slipp og man klarer ikke å endre synet på personet. Synet mitt er at dette er en fantastisk jente på alle mulige måter som jeg ikke bare kan la passere meg. Hun må være her hos meg og jeg må ta vare på henne Det er slik kroppen min reagerer. Den reagerer med beskyttelse.

Står mye fint her, men akkurat det at jeg vil finne en ny jente er liksom ikke så aktuelt når jeg kun vil ha henne. Det finnes kun en av henne, en som kjenner meg så godt, en som jeg føler meg så trygg på.. For meg finnes det ikke en "ny en". Hun eksisterer ikke i mitt hode. Det er derfor jeg sliter sånn med å takle og akseptere at hun ikke vil ha meg som kjæreste lenger - det at jeg ikke er ønsket hos henne gjør så utrolig vondt på alle mulig måte og jeg kjenner det i hele kroppen. Jeg gråter om nettene, er trist og irritabel på dagen.

Jeg vil bare hjem til henne. "Hjem, hjem, hjem til armkroken" er alt som står i hodet mitt om dagen, men det hjelper jo ikke når det ikke er noe armkrok der når jeg kommer hjem.

Alt jeg hadde gledet meg til var å komme hjem til henne, og det var det å telle uker til jeg skulle hjem som gjorde at jeg holdt ut her. Jeg har en lidenskap for forsvaret og det vi driver med, men det blir liksom ubetydelig nå som alt dette har skjedd. Grunnverdiene for å være i forsvaret blir egentlig mer eller mindre borte når den du elsker ikke lenger vil ha deg og jeg selv sitter igjen og føler alt er pga at jeg reiste i militæret.

Føler meg ikke god nok lenger og at det er andre gutter som kan ta over rollen som "den perfekte gutten" Det er ikke noe kroppen min aksepterer, men det er kanskje en realitet desverre

[Gjest -L-]

Hvis du vil ha henne tilbake så er det best om du ikkje kontakter henne og venter til hun kontakter deg. Hun vet sikkert veldig godt at du vil ha henne og det er også et av problemene her. Du gjør alt for henne selv om hun oppfører seg som en idiot. Hvordan kan hun være den beste og eneste når hun oppfører seg sån? Damer blir ikkje tiltrukket av dørmatter og dersom du vil ha henne tilbake må du slutte å oppføre deg som en. Finnes forresten mange tråder som denne i forumet hvor gutten gjør alt for damen. Der står det mye bra om hva du kan gjøre for å komme deg videre.

[Gjest garte]

vel, det er dessverre slik det er å ha skikkelig kjærlighetssorg.

du må nok bare akseptere at hun ikke vil mer, og samtidig akseptere at dette kommer til å gjøre veldig vondt en stund fremover.

det er ingen vei utenom, og dersom d få henne tilbake så er det bare for en kort periode.

vi som har levd lengre har opplevd flere slike brudd - enten selv eller via venner, og det er like kjipt for alle hver gang.

hun oppfører seg slik hun gjør fordi hun er "ferdig" med deg, og fordi hun går i forsvar.

dersom du vil at dere skal kunne ha et ok forhold til hverandre i fremtiden så lar du henne være ifred.

du bør bruke tid på dine personlige problemer fremfor å kjempe for å tviholde på et forhold som ikke har noe liv lengre.

det at du elsker henne betyr ikke at dere har det bra sammen.

det må da være en tilgjengelig psykolog/prest/e.l du kan snakke med om dette i militæret?

tror nok mange opplever brudd i denne perioden - nettopp fordi man mister følelser med avstand og/eller tør bryte opp av noe man ikke har hatt mot til når man var mye sammen.