samboer som jobber overtid

[Gjest AnonymBruker]

Forrige uke hadde jeg bursdag, og satt hjemme og ventet på ham. Han sa han var ferdig klokka 6, men kom ikke hjem før mye senere. På bursdagen min!

I over en uke nå i ettertid har han jobbet hver dag for å hale i land et prosjekt, og det har jeg stor forståelse for. Men jeg savner ham sånn, og i tillegg har han jo ikke ekstra energi til å ta telefonen når jeg ringer, ei heller å holde en samtale med meg om morgenen. Han er trøtt fordi han kom hjem etter jeg hadde lagt meg, og alt jeg sier er da bare mas, selv om det er helt vanlige ting. Jeg er jo vandt med det, men jeg kjenner jeg begynner å bli lei av å bli satt på hylla som en slags reservevenn, siden han ikke en gang orker å gi meg en klem om jeg er så heldig å få se ham om morgenen før jobb.

Det er ikke noe jeg kan gjøre det saken egentlig, utenom å huke tak i ham når han har en ledig stund og kreve tid. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver her egentlig, føler meg eksepsjonelt sutrete.. Noen andre her med menn som jobber sinnsykt mye?

[Gjest AnonymBruker]

i know how it feels. det er det eneste jeg kan si

[Gjest Gjest]

min jobber også alt for mye- over lang tid. Såpass mye at ungene er vant til at han ikke er hjemem. Føler meg som en alene mor.

Uansett hva jeg sier så forstår han ikke at jeg savner å ha en mann som er mere hjemme, en støttespiller i hverdagen.

Tror egentlig rømmer fra husets "krav" og "plikter"

[Gjest AnonymBruker]

Yessir. Min jobber noe så helt ekstremt mye. Han har ikke hatt tid til meg på snart to år nå. Og ja, han har ikke vært til stede på bursdagen min på åtte år på grunn av - ja, jobb. Jeg kommer aldri til å få barn med denne mannen, nettopp fordi jeg ikke ønsker at barna mine skal lure på hvor pappa er. Da er det bedre å være offisiell alenemor.

Jeg lever jo praktisk talt som singel, ganske dyrt i lengden. Han får jo sponset all mat på jobb.

Vet hvordan det er når enhver tilnærming fra min side blir sett på som mas, at han ikke orker gjøre noe sammen med meg, og jeg kun er til for matlaging og sex for hans del. Men av en eller grunn holder jeg ut.. Om det er verdt det vil vise seg.

[Gjest AnonymBruker]

svar fra hun som skrev innlegg 3.

Det er ikkeerdt det. Når du til og med tenker at du ike vil a barn - så ofrer du veldig mye. Du blir som å leve alene - og være hushjelp og elskerinne (hvis du er heldig, og han ikke er sliten...)

Hadde det ikke vært for barna så hadde jeg gått.

Psst- hvis ikke det er et mål han jobbe imot som du vet at all jobbingen snart tar slutt da.