har du mobbet noen og hvorfor

[Gjest green tea]

har du mobbet noen og hvorfor

ps det er en fordel at du er anonym

jeg har bilt mobbet på skolen så jeg er lit nysgjerrig på hvorfor noe gjør det.

[Teriyaki]

Der har du et godt eksempel på hvor mye bedre du skriver når du faktisk går inn for det, gt!!

Jeg har også blitt mobbet. Tror mange av de som mobber rett og slett gjør det fordi de sliter selv om de er redd for at søkelyset skal komme på dem, derfor finner de svakheter ved andre for å heve seg selv.

Endret 30. april 2010 av Teriyaki

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har mobbet noen. Historien var at jeg selv ble mobbet gjennom hele barneskolen, livet mitt var et helvete. Det var en jentegjeng på 6 stykker som holdt på. På ungdomsskolen ble vi skilt til to forskjellige skoler, og alle fra mobbegjengen kom på en annen skole unntatt 1 av dem.

Jeg ble raskt populær på den nye skolen, fikk masse venner og ble kjæreste med den mest poopulære gutten på hele skolen. I løpet av noen uker tok jeg grundig hevn over den ene stakkars jenta som kom på samme skole som meg. Skammer meg veldig, men jeg tok til fornuften og sluttet ganske fort. Det var nok mye frustrasjon og sinne som fikk utløp, dessverre gikk det utover henne.

[Kosteskaft]

Jeg har aldri mobbet noen. Har vel heller den som har stilt meg opp mellom mobbere og offeret deres. Som medførte at JEG ble mobbet.

ps. nå skrev du mye bedre, green tea!

De som mobbet på mine skoler, var svake mennesker, kan jeg se nå som voksen. Den ene slet fryktelig på skolen, moren var psykisk syk, og hele bygda viste det. Pappan var uføretrygdet på grunn av en arbeidsulykke. Jeg tror han slet veldig med mobbing,erting selv, og tok hevn på de som var passende offer.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg mobbet fordi andre mobbet og for å føle meg bedre med megselv.

Jeg føler meg bedre ved megselv ved å hakke ned på andre.

Gjør det enda, bare ikke "face-to-face". Ser jeg en nermest perfekt dame på tv, sitter jeg og gransker henne til jeg finner noe feil med henne, for å så påpeke det enten for megselv eller kjæreste/venner/familie.

Ved å hakke på andre, føler jeg meg mindre jævlig.

Har blitt utestengt og ignorert av andre nesten hele barndommen.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har aldri mobbet noen. Har vel heller den som har stilt meg opp mellom mobbere og offeret deres. Som medførte at JEG ble mobbet.

ps. nå skrev du mye bedre, green tea!

De som mobbet på mine skoler, var svake mennesker, kan jeg se nå som voksen. Den ene slet fryktelig på skolen, moren var psykisk syk, og hele bygda viste det. Pappan var uføretrygdet på grunn av en arbeidsulykke. Jeg tror han slet veldig med mobbing,erting selv, og tok hevn på de som var passende offer.

Samme her. Hvordan påvirket det deg? Lurer fordi jeg sliter forsatt mye pga det. Det at alle snudde seg mor MEG igjen var utrolig tøft.

[The Kitten]

Jeg ble mobbet på barneskolen, og da jeg begynte i ny klasse på ungdomsskolen mobbet jeg en gutt i klassen. Grunnen til det var utelukkende at jeg trodde angrep er det beste forsvar.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har vært med på å modde noen en gang. Jeg hadde flyttet skole og greide ikke å passe inn. Hver dag gikk jeg alene. En dag fikk jeg lov å være sammen med noen av de mer popuøre jentene. Da de mobbet ei anna jente på veien hjem ble jeg med på det for å få være med i felleskapet på en måte. Var så lei av i ikke ha noen å være sammen med og ville gjerne passe inn, det var derfor jeg gjorde det.

Jeg angra meg veldig etterpå og har sagt unnskyld til hun jeg var med på å mobbe. Vi er faktisk gode venner i dag da, så hun er ikke sint på meg heldigvis..

[Gjest AnonymBruker]

Har dere nå dårlig samvittighet for at dere mobbet andre? Tenker dere over at dere kan ha ødelagt livet til noen? Mobbere dere den dag i dag?

Og hva ville du gjort om ditt barn var en mobber eller ble mobbet?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ble forsøkt mobbet på barneskolen, men jeg glefset tilbake slik at de ikke turte mer. På vgs derimot hadde jeg en lesbisk venninne, vi var faktisk gode venninner, men hun hakket alltid på meg. Hun sa jeg var så ekkelt tynn (jeg var og er fortsatt helt normalt slank), hun var meget overvektig, men jeg sa aldri det til hun fordi jeg er ikke en fæl person. Videre påpekte hun at nesen min fikk meg til å ligne på en rotte (jeg har en sånn nesetipp som ligner Paris Hilton sin, men ikke fullt så spiss) og hun hakket på interessene mine osv. Jeg trodde faktisk disse tingene ikke gikk innpå meg, men etter vgs så merket jeg at selvtillitten min var på bunn! 3 år med systematisk mobbing satte sine spor... Jeg forsvarte meg med nebb og klør alltid og uansett, jeg hatet utseende mitt! Jeg hatet at jeg var så tynn, jeg hatet nesen min, jeg hatet alt ved utseende mitt. Jeg gråt ofte for jeg følte meg så jævla stygg. Jeg sammenlignet meg alltid med andre, og jeg hatet de som var penere enn meg.

Etterhvert som årene gikk (nærmere bestemt 3-4år) begynte jeg å sette pris på meg selv igjen. Jeg innså at jeg faktisk har en kropp som mange misunner, jeg har en helt normal nese og interessene mine er det ingenting galt med! Ser jeg pene jenter nå så tenker jeg bare: "Oj, så fin hun var!" ikke : "Jeg hater henne!". I grunn bryr jeg meg fint lite om hvordan folk ser ut.

I ettertid fikk jeg høre at min tidligere venninne hadde sagt alt dette fordi hun aldri kunne få meg, og ville derfor knuse meg. Hun har senere satt ut rykter om at jeg er sinnsyk, så folk der jeg kommer fra tror nok at jeg er en galning. Mobbere er en herlig gjeng... Jeg har forresten aldri mobbet noen i hele mitt liv, noe jeg er svært glad for! Ingen har rett til å ødelegge for andre mennesker.

[Antlers]

Jeg mobbet de jeg ikke likte og de jeg syntes var litt stakkarslige (i mangel av bedre ord). Husker spesielt en som var artig å mobbe fordi han gråt for ingenting. For min del hadde det ingenting med gruppepress å gjøre (selv om det var mye av det på skolen, særlig jentene som kom fra bedrestilte familier var gode på å mobbe i flokk), det gikk på hvem jeg personlig ikke likte. Var f.eks bestevenn med skolens største mobbeoffer fordi jeg likte henne, så da hadde ikke noe å si hva andre mente. Jeg var ikke redd for å ta igjen verbalt/fysisk med de som forsøkte å plage henne. Har også blitt mobbet selv, og tok da igjen med vold, så det ble fort slutt på mobbinga.

Jeg tror det er helt naturlig at barn mobber/blir mobbet, og det trenger slettes ikke ha noe med at man ikke har det bra hjemme, eller at man har en diagnose, etc. Synes dog det er viktig at lærere og foreldre gjør det de kan for å forhindre mobbing, siden vi som barn sjelden tenker over hvilke konsekvenser det kan få for mobbeofferne senere i livet. Føler ikke at mobbingen har påvirket meg i noen særlig grad senere i livet, og tenker kun på det som noe som (desverre) hører barndommen til.

[Gjest AnonymBruker]

Har aldri mobbet noen, men pga. egen usikkerhet sto jeg heller ikke opp for de som ble mobbet (på skolen). Det skremte meg og jeg trakk meg derfor heller unna og lot som ingenting. Innvendig syntes jeg synd på dem, men var samtidig sjeleglad for at det ikke var meg.. På mange måter er det kanskje like ille. "Du skal ikke tåle så inderlig vel", osv. Har tenkt en del på spesielt én som senere tok sitt eget liv. Hva som kunne gått annerledes hvis bare..

Klasseforstanderen vår klarte såvidt å tolerere henne som ble verst mobbet. Det var så langt det voksne mennesket strakk seg. Hvilke signaler tror dere det sendte til barna.

Er glad det er mer fokus på slikt nå i dag.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg begynte å mobbe fordi jeg ble mobbet. Var ikke en heftig mobber, og jeg snakker med alle "offerene" den dag i dag. Dette skjedde i 6. klasse - 10. klasse.

[Gjest hogwash]

Nei, men var for feig til å bryte inn på barneskolen da det skjedde mot en.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg føler ikke selv at jeg har mobbet noen, men jeg vet det var en jente i klassen som følte seg mobbet av noen av oss jentene, noe jeg spesielt fikk skylda for siden jeg var venninne med henne en periode og ganske populær. Jeg sa aldri noe stygt til henne, men det var kanskje noe utfrysning i bildet.. uansett man kan ikke tvinge folk til å være venner, og man må jo oppføre seg som folk hvis man vil at andre skal like en og være venner med en. I tillegg vil jeg også si at noen mennesker er mer sarte enn andre og blir fortere såret, hun som følte seg mobbet i min klasse var kanskje litt sår av seg, jeg hadde nok ikke følt at jeg hadde blitt mobbet hvis det samme hadde skjedd meg, i mine øyne var det mer "erting"/utfrysning. Men ting oppleves jo forskjellig.

Jeg har selv opplevd å bli mobbet i ettertid så jeg vet hva mobbing er og hvordan det føles. Jeg mener fortsatt den dag i dag at jeg ikke mobbet den jenta, men så fort noen roper "din mobber" og peker på deg/dere blir man jo stemplet. Det kan være ganske farlig for selvfølelsen til den/de det gjelder. Selvfølgelig betyr ikke dette at man er heeelt uskyldig, men det er faktisk stor forskjell på erting og mobbing. Og driver du med selvskading så er det jo deg det er noe galt med, da må man oppsøke hjelp og få noen å prate med siden det kanskje ligger andre ting bak.

I tillegg vil jeg også si at jeg synes det blir for dumt når folk drar opp igjen ting som har skjedd for lenge siden og bruker det for å få sympati fra andre, og for å skylde på at man ikke klarer visse ting eller for å sverte "mobberen" for andre flere år etterpå.

Ja jeg er fullstendig klar over at mobbing kan føre til senskader og depresjoner og mye annet,(siden jeg har opplevd noe av dette selv pga mobbing) men man kan ikke skylde på ting som har skjedd for mange år siden for det livet man har i dag, man har faktisk et valg med å gjøre livet til hvordan man vil ha det selv.

[lille_lam]

Jeg har aldri mobbet noen. Har vel heller den som har stilt meg opp mellom mobbere og offeret deres.

Samme her, aldri mobbet noen og alltid reagert på at andre blir mobbet, og heldigvis ble ikke jeg mobbet pga. det.

Om noen noen gang har prøvd å mobbe meg har jeg bare tatt igjen med engang og da har de skjønt at det ikke er noe vits i det siden jeg bare tar igjen..