Er blitt alt for sensitiv etter jeg fikk sønnen min.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har vært mamma i 2 år nå, men føler jeg bare vil ty til tårene for alt og ingenting. Ikke fordi jeg er lei meg, men fordi alt som angår han rører ved hele hjertet mitt! Hvis han gråter vil jeg gråte, når han begynte i barnehagen var jeg nervevrak og i dag når jeg skulle dra fra barnehagen, var det en unge som dyttet sønnen min så han ble lei seg. Og jeg kjente at jeg også ble like lei meg...

Han trives i barnehagen og er en gutt som sjeldent skriker. Men når han gjør det, blir han så veldig, veldig sår. Jeg kjente at tårene presset på da jeg skulle forlate og jeg håper for all del ikke personalet merket det (ble så flau over meg selv).

Men jeg føler at jeg MÅ bli litt hardere så ikke sønnen min ser jeg sutre for alt som skjer rundt han. F.eks, må han til doktoren føler jeg at han trenger en person som viser trygghet og stabilitet, ikke ei hysterisk mamma som sitter med tårene i øynene bare pga ei sprøyte.

Jeg er blitt ekstremt følsom og bløthjerta etter at jeg ble mor, kjenner ikke meg selv igjen...

[Gjest mams]

Jeg kjenner meg selv igjen! I det du skriver, altså. Før var jeg veldig tøff, etter at jeg fikk barn, går jeg rundt og er helt forsvarsløs ... Trikset er å ikke skyve følelsene unna. Nå er eldsten min fem år, og jeg har etter hvert lært at det blir mye enklere hvis jeg stopper opp og kjenner litt på reaksjonen min. Og dessuten prøver jeg å stole på at han forvalter følelsene sine selv, at han sier fra om hvordan han har det, osv.

Det er vanskelig å forklare dette, men for å være litt konkret: I en situasjon hvor han f.eks. ikke blir invitert med i leken, stopper jeg opp litt og ser hvordan han reagerer. Det er jo ikke mine følelser som er viktige i den situasjonen. Og iblant ser jeg jo da at han faktisk ikke bryr seg - han er opptatt med sitt, og ville kanskje ikke engang blitt med om de hadde spurt. Andre ganger blir han helt knust av et eller annet som jeg ikke skjønner at kan være noen big deal. Da prøver jeg igjen å stoppe opp litt og undersøke hvorfor han reagerer så voldsomt. Tid og tålmodighet ...

Lykke til i fortsettelsen, dette blir temaet for livet ditt i mange år ennå. Det fins ingen enkel oppskrift, tror jeg. Men det blir lettere etter hvert.

[La Guapa]

Hei

Jeg hadde det akkurat slik med datteren min.

Det hjalp mye å få ett barn til....da må hun bare få ordne opp litt selv, og det går ALLTID bra selv om jeg ikke er der!

Jeg gikk liksom foran henne og "kostet bakken" føltes det som.

Men nå ordner hun opp i konflikter med andre barn, smører på skiva si og finner frem klær når hun har blauta seg ut selv!

Det har sluttet å gjøre så vondt å gå fra henne nå når hun er sammen med lillebror

De er alltid to og har alltid hverandre! DET hjelper masse!

[Gjest AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Det å få et barn til er uaktuelt akkurat nå, da jeg er alene med han. Kanskje jeg "koster bakken" som du sier litt ekstra pga det.

Jeg har forsøkt å kjenne på følelsen (og den er ENORM), det er nesten litt skummelt, for jeg mister all kontroll og slipper tårene løs. Jeg måtte stoppe opp i gangen i barnehagen og tørke en tåre før jeg gikk ut. Siden det var barn som lekte ute, og jeg var redd noen skulle se reaksjonen jeg fikk.

Hater å få sånne følelseutbrudd, for dette er jo noe han MÅ igjennom. Det kommer alltid til å oppstå situasjoner hvor han må ordne opp selv, eller de i barnehagen hjelper han. Men føler liksom så veldig med han når han blir redd eller lei seg...

[La Guapa]

Huff, jeg skjønner

Bare som eksempel så begynte jeg å gråte da de i banken spurte litt rundt barn og familiesituasjon da vi skulle bli ny kunde hos dem!

GRÅTE altså fordi jeg kjente hvor stolt og glad jeg var i datteren min da jeg fikk fortelle at jeg var mor.....ikke bra vettu :D men jeg kan le av det nå.

Siden du ikke planlegger å bli alene med en til (og det skjønner jeg godt) kan du kanskje bare øve deg litt på å la barnet ditt gjøre ting selv...det hjelper å vite at du setter dem i stand til å klare seg selv!

sender deg en klem, jeg

[Rakel]

Kjære deg!

Det er ikke rart at vi er redde og føler slikt. Jeg tror mange har det akkurat som deg, men skjuler det og fortrenger følelsene for å se sterke ut og "ta seg sammen".

Det er jo tross alt det kjæreste vi har. Å få barn føles som om hjertet ditt har fått bein og begynner å gå.. ubeskyttet, ut i den store verden, er det mange som beskriver..

Men dersom disse følelsene tar overhånd, og blir svært vonde og hemmende i dagliglivet, så kan det være en depresjon.

Viktig å få hjelp, og snakke med noen profesjonelle før det går for langt og blir verre eller kronisk dersom det blir tilfelle.

Dette går oftest over med tiden, og er helt normalt etter en fødsel. Dersom man ikke får hjelp, så kan det enten gå over eller bli verre.

Dette er det bare du som vet. Lykke til!