Har rota til ting for meg selv her nå...

[Gjest AnonymBruker]

Som overskriften sier, jeg vet jeg er skyld i det her selv, men jeg må bare få ut tanker, og kanskje få noen råd og kanskje til og med noe støtte? (selv om jeg ikke regner med det siste...)

Jeg er samboer, vært sammen i 5 år, vi eier en leilighet sammen og har et barn på 3 år.

Jeg ble "spleiset" med samboeren min av ei felles venninne, ikke misforstå, jeg er utrolig glad i han, og vi har hatt mange gode stunder, krangler omtrent ikke og har det generelt fint. Samme sommeren hadde jeg fått noe kontakt med en felles venn av de to igjen, men plutselig skjedde ting veldig fort mellom meg og samboeren min, jeg flyttet mange mil fra der jeg bodde til der vi bor nå, og de gryende følelsene for kameraten ble "glemt".

Gjennom årene har vi hatt mye med denne kameraten å gjøre, han har blitt min bestevenn, og han er en av samboers beste venner også. Jeg og kameraten har trent en del sammen, vært mye sammen på ettermiddager når samboeren min har vært opptatt, spist middag og sett tv, men vi har vært venner, og ikke noe mer.

De siste mnd har jeg og samboeren min hatt litt kommunikasjonsproblemer, jeg synes han bruker mye tid på en hobby som gjør at han er mye borte på kvelder, og vi har hatt noen diskusjoner rundt det. Samtidig hadde jeg likevel bestemt meg for å satse, og hadde planer om å fri til han nå når vi nærmer oss 5 årsdagen for da vi ble sammen.

For noen uker siden var det fest i vennegjengen vår, jeg og kameraten vår ble sittende å snakke en god stund etter at samboeren min hadde gått hjem. Vi hadde begge drukket, og mens vi satt og snakekt kysset vi plutselig. Ja, jeg vet jeg allerede der burde si at vi ikke ikke burde, men det føltes riktig... Våkna dagen etter og tenkte "Det er bare en fyllegreie", men da jeg møtte han senere på dagen og vi satte oss ned for å snakke skjønte vi fort at det her er ikke noen fyllegreie...

Jeg har oppigjennom årene noen ganger tenkt "Hvis om atte dersom atte" i forhold til om jeg hadde gitt meg selv mer tid den sommeren, og blitt bedre kjent med både samboeren min og kameraten vår før jeg evt ble sammen med noen, om ting hadde vært anderledes da?

Tydeligvis har han tenkt samme tanke også, han har som han sa til meg i går gått rundt med følelser stengt inne i seg som han ikke har sluppet ut før nå.

Jeg er fortvila, og han er fortvila, jeg ønsker ikke å være utro, likevel har vi gitt hverandre noen kyss i løpet av tiden som har gått etter at vi skjønte at det var noe.. Jeg er utrolig glad i kameraten min, og vet at det ligger et eller annet her, men ikke hva, og det skremmer meg nok mest..

Jeg har utrolig dårlig samvittighet og vet at samboeren min burde bli informert, han burde få lov til å velge om han vil satse på meg eller ikke, men jeg vet ikke om jeg tør å ta sjansen heller.. Ja, jeg er feig, utrolig feig. Men jeg tenker på barnet vårt oppi det hele, h*n har ikke gjort noe galt, og kanskje det beste er at h*n får vokse opp med begge foreldre? Jeg er jo ikke ulykkelig med samboeren min, jeg bare vet ikke om jeg vil være her..

Og jeg er livredd for å være alene, jeg mener, om jeg går fra samboeren min kan jeg uansett på ingen måte gå rett over til kameraten vår (selv om noen vil mene jeg allerede har gjort det), og vil måtte belage meg på en tid som alenemor, en tilværelse jeg merker jeg både skremmes og lokkes av...

Det skal sies at jeg har vært samboer sammenhengende de siste 7 årene, gikk rett fra et forhold til det jeg er i nå, av ymse grunner, og jeg har aldri bodd for meg selv, så den biten lokker, men kan ikke si det er noe som vil være avgjørende heller liksom..

Jeg vet vel at det eneste riktige er å kutte kontakt med kameraten min for en stund, se om det hjelper, og kanskje til og med ta en oppgjør med samboeren min, men ja.. Altså, han fortjener jo å vite.. jeg vet jo det... Jeg er virkelig ikke en god kjæreste når jeg kan gjøre sånne ting, og han fortjener å få velge selv om han vil være sammen med meg.. Ved å la være å fortelle han tar jeg jo fra han muligheten til å velge...

Uff, ja, jeg vet jeg er en person som egentlig bare fortjener at noen sier noe til samboeren min, så jeg blir avslørt og han får velge...

Jeg veksler mellom ytterpunktstanker.. I et øyeblikk vil jeg gifte meg med han, i neste vil jeg være alene og i tredje sammen med kameraten vår...

Det er til tider slik at jeg skulle ønske at han kunne gjøre noe "galt" så jeg fikk en grunn til å gå... og den tanken er jo også grusom.. han er jo bare snill og god, og så skal jeg presse ting over på han, han fortjener jo virkelig ikke å bli ført bak lyset sånn.... Jeg vet jeg er på dypt vann nå, og setetr pris på tanker, erfaringer og følelser rundt temaet...

[Gjest AnonymBruker]

Jeg synes du burde fokusere på samboeren din nå, for meg virker det som fokuset ditt er på den andre mannen og utsiktene for nye og spennende ting. Du sier at du har vært frustrert på samboeren din og hans prioriteringer, men jeg synes han fortjener at dere prøver å få det til å fungere. Det betyr sannsynligvis at dere begge to må ofre litt - og du må gi opp kontakten med han du er betatt av. Det er ikke særlig konstruktivt for deg eller det forholdet du er i nå at du går og dagdrømmer om en annen, og mest sannsynlig handler det om ting du savner som du kan få med samboeren din bare du åpner deg for ham og kommuniserer hva du virkelig føler.

Hvis du føler at alt dette høres feil ut bør du bryte med samboeren din snarest, og være forberedt på at det ikke er alltid at gresset er grønnere på den andre siden.

[Gjest Gjest]

Synes synd på barnet deres. Samboeren din får en kniv i ryggen av de to han stoler mest på her i verden. Han kommer til å hate dere begge og barnet står i midten de neste 18 årene.

[*appifany*]

I motsetning til gjest nummer 2, så tror jeg at du bør fokusere på deg selv. Hva vil du? Egentlig.

Du sier du aldri har bodd for deg selv? Alle bør bo aleine en stund, finne seg selv, som det så fint heter...

I mellomtiden er det nok kjekt å ta en prat med mannen din, sånn at han er informert.

[Gjest AnonymBruker]

Det er vel bare snakk om å velge og leve med valget sitt. Man vil alltid møte fristelser.

[Loveangel]

hei

Jeg tror du kanskje bare er fristet av tanken på noe nytt og spennende.

Du må snakke med kameraten å kanskje holde litt avstand til han. dette kan fort bli stygt. snakker av egen erfaring nå.

fokuser på samboeren din, dere har vært sammen lenge og har barn sammen. Jeg vil ikke sagt noe til han om dette.