Jeg har grått siden vi ble sammen..

[Gjest Babes]

I kveld ble jeg lei av å ligge ved siden av han å gråte mens han snorker og sover,så jeg sto opp for å ikke vekke han med mine høye hulk. Det gikk nettopp opp for meg at jeg har grått nesten hele tiden siden vi ble sammen, og at det slett ikke er sånn det skal være å ha kjæreste.

Det er nøyaktig 2 år siden vi ble sammen, og jeg var så forelsket som jeg aldri før i mitt 32 år lange liv har vært. Han var annerledes enn alle andre kjærester jeg hadde hatt, og svaret på alle mine drømmer. Det var stor og gjensidig kjærlighet, og ingenting i verden var bedre enn å være sammen med han.Jeg har aldri vært lykkeligere enn den tiden.

Han bodde i et annet land, og jeg flyttet hjem til han etter 4 mnd med reising frem og tilbake hver 14 dag.Livet lå foran oss..

4 dager etter jeg flyttet dit,fant jeg en passe stor mengde nedlastet dyresex på pcen hans. Min verden raste fullstendig sammen,siden jeg er en ekstrem dyrevenn og har egen hund..Han forklarte og forklarte og tårene rant hos oss begge, jeg var så skuffet, og i sjokk, og klarte ikke en gang se på han. Noe skjedde mellom oss da, og en stor del av tilliten og den fantstiske kjærligheten fikk en alvorlig skramme. Etter mange dager i fortvilelese bestemte jeg meg for å ta en dag av gangen, han var jo så perfekt på alle andre måter, og han lovet meg at han kun hadde vær nyskjerrig på temaet, og at han helt klart skulle legge det bak seg.

Et par dager etter hadde vi en samtale om andre "hemmeligheter", og han fortalte at han hadde en annen jente i livet sitt,en som han hadde vært kjæreste med tidligere og som nå var en av hans nærmeste og viktigste venner, og det ble gjort helt klart at hun sto han mye nærmere enn meg som var hans kjæreste. Hele den tiden fra vi møttes til jeg hadde flyttet dit, hadde han ikke nevnt henne med et ord, og med min fortsatt sårede og usikre tilstand følte jeg meg grundig lurt,og med et stort sort hull inni meg...

Jeg var så fortvilet over hva som så raskt hadde forvandlet seg fra det perfekte til masse vondt, og humøret gikk veldig opp og ned. Vi hadde fortsatt bra stunder, men i mitt hode lå ting og ulmet hele tiden. Flere diskusjoner kom opp, flere ulikheter kom for dagen, og tilslutt mistet han lysten på meg. Det var for meg den første spikeren i kista..jeg aner ikke hvor mange netter jeg lå ved siden av han og gråt stille i fortvilelse. Jeg hadde aldri før opplevd en mann som ikke ville ha meg, og det gjorde dramatiske ting med både mitt selvbilde, mitt syn på sex og mitt syn på forholdet vårt.

Nå har det gått ca 1 1/2 år, og han har gradvis sluttet å ta på meg, si at han elsker meg, han gir aldri komplimanger, gir aldri gaver (han har ikke penger), han viser meg ingen form for kjærlighet eller omtanke, og han har aldri gjort noe for å prøve å vise at han vil gjøre meg glad (annet enn å ta oppvasken hvis jeg ber han om det)..Jeg har gitt han små gaver,massaje,kos,BJ`s og jeg har prøvd å snakke med han om hva jeg savner, men ingenting skjer. Han tar svært lite del i husholdningen hva rengjøring angår, og kaster klær på gulvet over alt,gjerne også mine hvis de ligger i veien for han. For meg er dette et tegn på total manglende respekt, og det er sårende. Vi har totalt forskjellige meninger om det meste, fra hvordan MIN hund skal oppdras, til fremtidig barneoppdragelse, hvor vi skal bo, hvordan vi skal oppføre oss i et forhold..osv. Hver diskusjon ender i en krangel, og jeg går på badet og gråter...igjen og igjen.

Han er den eneste jeg noen gang har stolt på 100%, og det har veid veldig tungt for meg når jeg har tanker om å gå ifra han, for det finnes forsvinnende få pålitelige menn der ute har jeg erfart.Tenk om jeg skulle gå glipp av en av de få.. Men nå har han begynt å oppføre seg merkelig med pcen og tlf, så nå er jeg ikke så sikker lengre..han er jo tydeligvis ikke intressert i meg, så det finnes nok noen der ute som fanger hans interesse..

Han er god til å holde kontakten når vi er borte fra hverandre, selv om han bare er på jobb, ringer han nesten hver dag, bare for å si hei. Det setter jeg veldig pris på...

Jeg er en kreativ person, og jeg har alltid hatt masse prosjekter og interesser,men har fullstendig vissnet vekk og mistet all energi siden jeg ble sammen med han. Jeg bruker hver våkne time i fortvilelse over at jeg så tydelig har mistet han og det fantastiske vi en gang hadde. Når jeg ser på han deles jeg i to innvendig, for jeg er så forelsket i han, men samtidig er jeg så skuffet over at han så tydelig ikke liker meg mer,at jeg blir kald og distanserer meg fra følelsene..Mitt høyeste ønske er at han skal elske meg igjen slik som han en gang gjorde..Men sånn som vi har det nå, så vil vi nok ha det bedre uten hverandre.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg vet at det ikke skal være sånn..Man skal blomstre og bli inspirert i hverandres kjærlighet, ikke vissne vekk og gå rund med gråten i halsen hver dag..

Jeg måtte bare få det ut...

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg vet at det ikke skal være sånn..Man skal blomstre og bli inspirert i hverandres kjærlighet, ikke vissne vekk og gå rund med gråten i halsen hver dag..

Jeg måtte bare få det ut...

Kjære vene. Hvis du ikke VET hva du skal gjøre i denne situasjonen har du et stort problem. Oppsøk psykolog.

Hvis du derimot ikke KLARER/ikke VIL gjøre det du egentlig VET at du vil ha godt av, er det i hvertfall et lite håp. Oppsøk psykolog uansett.

[Gjest AnonymBruker]

Uff, dette høres utrolig trist ut. Jeg vet hvordan du har det, da. Jeg er også i et forhold som får meg til å gråte så uendelig mye. Han sårer meg gang på gang, men samtidig er det også noe unikt med ham som gjør at han føles så riktig - samtidig som alt føles så feil. Han er så utrolig snill noen ganger, men også så tankeløs og sårende til tider. Selvtillitten min har visnet helt bort, og jeg føler jeg må skrike etter litt kjærlig oppmerksomhet for å få det. Av og til får han meg til å føle meg mye verdt, men veldig ofte får han meg til å føle meg så liten og verdiløs at jeg kan gråte i timesvis. Det er så vanskelig å vite hva som er det riktige å gjøre.

Har egentlig ingen gode råd til deg, men av og til er det litt greit å vite at man ikke er alene om å ha det som man har det. Uansett vet jeg jo at man har ansvar for å gjøre seg selv lykkelig, og at det kreves at man må foreta noen så inni helvetes vanskelige valg av og til. Men når man står midt oppe i det er det så vanskelig å se hva som er det riktige å gjøre..

Klem til deg!

[Gjest Eurodice]

Kjære dere som piner dere selv slik og klynger dere til menn som ikke er verd det, ydmyker dere, tigger og ber. Dere forstår vel hva som skal til for å unnslippe dette? Løsningen ligger i dere selv. Forlat disse mennene, lev deres eget liv.

[Gjest Vekk]

Kjære dere som piner dere selv slik og klynger dere til menn som ikke er verd det, ydmyker dere, tigger og ber. Dere forstår vel hva som skal til for å unnslippe dette? Løsningen ligger i dere selv. Forlat disse mennene, lev deres eget liv.

Ja, helt enig i dette. Får helt vondt i meg av å lese det TS skriver og samtidig blir jeg irritert over at hun "klynger" seg til en mann som ikke er verdt det. Ut og finn noe som er verd din kjærlighet.

[Gjest Vilma]

Hvordan kan du stole 100% på en mann som ikke har gjort annet en å gå bak ryggen din?

Noen ganger ønsker man så sterkt at noe skal være noe annet en det er at vi ofrer oss selv på veien. Slutt med det.

[Gjest Mysticgirl]

Kom deg vekk er mitt eneste råd!

At dere finner dere i det. Vil dere egentlig ha det slik i livet deres?

Nei kvitt dere med søppelet og kom dere videre og finn en som er god, snill og omsorgsfull

Hadde aldri klart å hatt følelser for en slik mann

[Gjest petre]

Du må selvfølgelig bare reise hjem. Når det har gått så langt kan du nok glemme at dere finner tilbake til hverandre. Han prøver alt han kan med å få deg til å dra, uten å si det direkte.

[Roadrunner]

Kom deg bort fra ham!

Reis hjem til venner og familie, slapp av og finn tilbake til deg selv. Ikke kast deg ut i letingen etter ny mann, men bli kjent med deg selv igjen og finn tilbake til selvtillitten og tryggheten.

[FoxyFish]

Det kan jo virke som om dette virkelig er hans sanne jeg, og at den mannen du forelsket deg i ikke var ham i det hele tatt. Uansett hvor vanskelig det, hvor tungt det blir og hvor mye det krever av deg så er det bare én utvei som jeg kan se. Tenk på hvor mye bedre du kan ha det? Det er ikke verdt å kaste bort livet sitt ved å gråte, være opprørt, ikke føle seg vel eller lengte etter noe annet.

Ta med deg hunden din og dra! Det er ufattelig tøft, men jeg tror du vet at det vil være det beste.

[Gjest AnonymBruker]

Gjør deg selv en tjeneste og les over det du har skrevet. Spør deretter deg selv nok en gang; Er dette drømmemannen din?

Du vet, ønsket om hvem han er og hvem han faktisk er blir noe du må forholde deg til. Ingen liker at illusjonene brister, for så å sitte skuffet tilbake..men i ditt tilfelle tror jeg det kan være viktig at illusjonene brister, slik at du kan se klarere på hva som faktisk ER. Bare ikke gå i den fella at du trekker frem alle de gode sidene til fordel for det negative, for det du trekker frem her.. det er absolutt noe du ikke må lukke øynene til! Du fortjener å være lykkelig! Om ikke han gjør deg lykkelig, så kan du bli lykkelig et annet sted - !

[Havbris]

Hei TS

Det er jo ingen tvil om at du sitter fast i et forhold som, slik det er nå, ikke er bra for verken deg eller han. Noe har gått veldig galt på veien, og spørsmålet er jo om dette forholdet lar seg reparere – eller om det er uopprettelig. Du er jo i ferd med å miste deg selv, og det må du ta tak i, kjære deg. Du sier du liker å dyrke kreativiteten din, utfolde deg og få blomstre gjennom dette. Akkurat nå virker det som den blomstringen ikke får næring, og du risikerer å visne helt.

Jeg har ærlig talt ett inntrykk av at dette forholdet er kjørt, og er heller ikke sikker på om det å søke hjelp utenfra, kan hjelpe dere særlig mye. Han lever sitt eget liv ser det ut til, du gråter deg igjennom tilværelsen, han ser sikkert at du gråter og snur ryggen til det hele. Han klarer sannsynligvis ikke å håndtere dette og velger å igorere. Du kan ikke stole 100% på en mann som velger å late som du ikke finnes.

Den situasjonen du er i nå er nedbrytende på deg, du er blitt til en ikke-person i forholdet, og det beste du kan gjøre for deg selv er å skaffe deg profesjonell hjelp slik at du får tilbake selvbilde nok til å finne andre muligheter å leve livet ditt på. Det ble ikke slik du hadde håpet, og sorgen over det er sikkert stor. Men hvis du kan klare å la være å se deg så mye tilbake, men tenke over hva slags liv du ønsker å leve, så tror jeg at du selv finner den løsningen som er best for deg. Sannsynligvis er det et liv uten den mannen du nå lever under samme tak med.

[LineGourmet]

Man skal blomstre og bli inspirert i hverandres kjærlighet, ikke vissne vekk og gå rund med gråten i halsen hver dag..

Du vet hva som er riktig for deg.

[Gjest AnonymBruker]

..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg vet at det ikke skal være sånn..Man skal blomstre og bli inspirert i hverandres kjærlighet, ikke vissne vekk og gå rund med gråten i halsen hver dag..

Jeg måtte bare få det ut...

[I Grosny]

Du gråter, er ulykkelig, og får for lite søvn. Hadde du det bedre da du var ensom? Hvis svaret er ja, så er ensomhet det du bør satse på.

Har dere barn sammen? Vil du ha barn med han?

Det finnes nok ca en milliard menn i verden som er mer pålitelige enn typen din. Menn er akkurat like pålitelige og skurkeaktige som kvinner. Å finne en pålitelig mann er lett, og det er faktisk også lett å finne en luring.

Endret 30. april 2010 av I Grosny

[Rattata]

Noen menn oppsøker sterke kvinner.... Sterke kvinner blir veldig "stolte" av det. Så, når den dagen kommer der kvinnen er sliten og prøver å få være svak...så er det avslag på grått papir!

Da kommer den sårende oppførsel, for da ser de seg muligheten i å "få overtaket". Da har de kontroll, og ikke "vi"!

Vel, det kan selvfølgelig være motsatt vei også

Jeg ville reist hjem en stund om jeg var deg! Årsaken til at han ringer deg når han er på jobb, er nok også for at du skal rette tankene dine mot han!....hvis han er slik du beskriver i første innlegg!

Noen Menn/kvinner ELSKER at noen er totalt svake for dem

[Poppsilopp]

Du bør snakke med han og fortelle hvordan du har det. Og rett og slett spørre om han fortsatt vil ha ett forhold med deg. Det kan være ett vanskelig spørsmål å stille, for man er redd svaret ikke blir det du vil, men du lurer deg selv ved å ikke få ett svar. Hvis han sier at han elsker deg og er villig til å fortsette så må dere snakke om hva dere kan gjøre for å få det bedre. For det går ikke ann å leve sånn. Svaret er enkelt men samtidig veldig vanskelig. For når du ikke vet sikkert så kan du håpe, men hvis di vet så kan du komme deg videre med livet.

Hvis han sier at ja han vil fortsette, men er ikke villig til å forandre seg, eller jobbe med det så ville jeg ha gått. For du har det ikke bra sånn som det er nå. Og man skal være lykkelig. Om forholdet kan reddes vet jeg ikke, men det må dere finne ut av!

Lykke til videre i denne vanskelig situsjonen!

[Gjest Kevlarsjäl]

For en ufyselig mann!

Det virker jo som forholdet fikk en knekk allerede ved dyrepornoen for 1,5 år siden og at ting bare har eskalert siden da.

Jeg hadde pakket det mest nødvendige, tatt med meg hunden og reist avgårde en dag han var på jobb.

Er veldig umodent å reise uten å si ha det, men mannen virker som han har ganske sterke manipulative evner.

Og hvis dere skal "snakke om det" regner jeg med at han klarer å overtale deg til å bli..

Du er jo tross alt blitt mora hans, rydder, vasker og lager mat. Og "godtar" hans ekstra venninner og merkelige mobil/databruk. Du er jo den perfekte slaven hans.. Æsj.

Lykke til

[Hapzen]

Hver sak er unik, men jeg har vært i noe lignende jeg og. Gråt hver dag og livet mitt bestod bare av smerte. Jeg mistet meg selv og alle rundt meg merket det.

Det var en veninne som fikk meg til å se klart. Hun trykte det inn i hodet mitt i 6 mnd og en dag da jeg satt hjemme hos henne og vi pratet om det så plutselig slo det meg "Er det slik jeg vil leve resten av mitt liv?". Jeg kjente meg selv skrike "NEI", jeg kjente i hele kroppen min at jeg fortjente bedre og jeg VISSTE at dette ikke var slik livet var ment for meg. Alle fortjener lykke...

Jeg bestemte meg i det øyeblikket det gikk opp for meg at dette ikke var det livet jeg ønsket meg. 3 timer senere hadde jeg flyttet inn til veninnen min, han visste ingenting før han kom hjem til en tom leilighet. Det var lettere å snakke om det med han når jeg hadde tatt steget. Bare et par timer etter jeg flyttet derifra kjente jeg lettelsen. Nå, ett år senere er jeg mer lykkelig enn jeg noen gang har vært før, og jeg er i et forhold, med kjærlighet og respekt. JEG ER LYKKELIG!

Ville bare skrive det for å inspirere deg og alle der ute som også lever i et sorgfult forhold. Det er ikke sånn det skal være og det vet du/dere innerst inne også.

[Ethereal]

At du gidder å kaste bort tid på denne mannen er faen meg et under.