Var du et mobbeoffer?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg kommer fra ei lita bygd. Hadde det kjempebra helt til jeg begynte på skolen, da ei ny jente kom flyttende. Vi to var de eneste jentene i klassen, og hun gjorde alt hun kunne for å fryse meg ut. Hun fikk alle andre på hennes side. Spredte rykter, ødela bursdager, og sa alt mulig stygt om meg og familien min. Hver gang jeg snakket med noen, passet hun på å gripe inn og ødelegge alt. Hun angrep meg både psykisk og fysisk, og alle foreldrene og lærerne vet om det. Ingen som gjorde noe som helst, spesielt ikke foreldrene hennes, fordi "englejenta vår er jo bare søt og snill". Kronen på verket er jo at hun har en eldre søster som gjorde akkurat det samme med storesøstra mi.

Husker spesielt en bursdag der vi lekte "kyss, klapp og klem". Hun gjorde selvfølgelig slik at jeg alltid ble den som ble valgt, og jeg alltid fikk "klapp". Det vil si slag og spark i magen.

I tillegg er det jo mange forskjellige som har sagt rett til meg at jeg er stygg og feit på ungdomsskolen og videregående. Flere personer har vært til stede, og det var ingen som sa noe som helst til den som mobbet.

Jeg sliter voldsomt med selvtilliten. Når noen sier noe fint til meg eller om meg, så tenker jeg automatisk at de lyver. Klarer aldri å ta til med et kompliment, og har store problemer med å prøve nye ting. For jeg tror jo ikke at jeg klarer det uansett, så håpløs som jeg er. Flytta til Trondheim og begynte på universitet for tre år siden, men har ikke fått meg noen venner. Klarer ikke å bli kjent med nye folk, og jeg stoler stort sett ikke på noen.. Har aldri klart å snakke fremfor andre folk, og fremføringer har alltid vært noe av det verste.

Nå er jeg 21 år, og har store problemer som følge av selvtilliten og depresjoner.

[sofie777]

Jeg ble utfrysningsmobbet mesteparten av barneskolen. Jeg var alltid tidlig ferdig med oppgaver og gikk med nedarvede klær. Dette gikk så langt at jeg ble sendt til PPT i sjette klasse. Hun sa at jeg ikke kunne være flink på skolen og ha gode venner samtidig, så da jeg begynte på ungdomsskolen måtte jeg velge. Det er det dårligste valget jeg har fått noen gang, særlig siden jeg fulgte det og valgte vennene. Men fikk ikke de vennene jeg ville ha likevel, og mistet arbeidsevnen.

Kom meg gjennom ungdomsskolen ved at jeg byttet klasse (selv om ungd. skolen var 200 m fra barneskolen og de jeg kjente fra før gikk i parallellklassen). Men det gikk bedre der, og det gikk enda bedre på videregående, for der var det bare folk jeg kjente fra andre sammenhenger. Dessuten hadde jeg forsonet meg med at jeg ikke fikk være venner med de populære i klassen.

I voksen alder har jeg problemer med å få venner og kjæreste og har store problemer i sosiale sammenhenger, særlig med mer enn noen få personer. Har funnet ut at jeg er en svarer. Kan svare på spørsmålene andre stiller, men å "finne på" spørsmål selv (utenom "hva med deg?") er en stor utfordring. Det kommer nok av at jeg "hoppet over" den sosiale læringen jeg burde fått på barne- og delvis på ungdomsskolen.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ble mobbet helt fra barnehagen og frem til 10 klasse. Var kun en jente som sto bak det hele. Men hun klarte på en eller anna måte å alltid få folk imot meg.

Det hele begynte i barnehagen da jeg kom i samme barnehage som denne jenten. Hun likte tydeligvis ikke meg. Og det fikk hun de andre til å ikke gjøre heller. Jeg ble utestengt fra alt i barnehagen. Jeg fikk aldri lov til å være med på leker, så måtte alltid leke alene eller med en av de ansatte. Hadde ingen venner i barnehagen. Var helt klart outsideren som ingen ville henge med. Takket være henne.

Da jeg begynte på skolen kom jeg i samme klasse som henne. Det tok ikke lang tid før hun klarte å snu så og si alle imot meg. Jeg ble fryst ute og ingen ville gå med meg da heller. Jeg fikk kommentarer daglig på hvor teit og dum jeg var. Hun lagde masse falske rykter om meg som alle trodde på. Jeg kommer fra en ikke fult så rik familie. Mamma jobba som vaskedame noe de i klassen synes var veldig gøy å mobbe meg for. Pappa var 43 da de fikk meg og dette synes de å var gøy å gjøre narr av. At han var så mye eldre enn meg og kunne ha vært bestefaren min. Jeg fikk bytte til den andre klassen i 3 klasse. Men det gikk ikke lang tid før hun var å snakket med de å for å få de imot meg. Denne jenta hadde problemer hjemme og derfor lot hun det gå utover meg. Var akkurat som hun ikke taklet at jeg hadde venner. Hvis jeg fikk meg en venn var hun rask til å få denne vennen imot meg ved å komme på falske rykter om meg og si masse stygge ting om meg. Rundt 6 klasse måtte jeg på do etter skolen. Ho og gjengen hennes følgte etter meg og 2 av jentene holdt meg fast mens hun og en anna slo meg i magen og lugget meg. Mens de sa hvor stygg og patetisk jeg var. Før det ble verre kom det en lærer og da løp de vekk. De hadde fått mange advarseler fra lærenene men de sluttet aldri å plage meg.

På ungdomskolen ble det bare verre. Hun kjente mange i 9 og 10 klasse og fikk så klart de med på mobbing. Jeg ble plaget på vei hjem fra skolen. På vinteren kastet de snøballer etter meg og alltid da jeg gikk forbi de spente de bein på meg og dyttet meg. Til slutt måtte jeg få mamma til å hente meg hver dag etter skolen, for jeg turte ikke gå hjem alene mere. Er så ekkelt å ha en jentegjeng etter seg. De kom hele tiden på rykter om meg. Sånn at de hadde en grunn til å banke meg og kjefte meg ut foran alle. Jeg var livredd for å bli banket og ville ikke ut i friminuttene i det hele tatt. Hun hadde lykkes å få hele skolen imot meg. Og hun gjorde alt i sin makt for å ydmyke meg så godt hun kunne. En gang kom hun og noen andre bort til meg og dro ned buksa og trusa mi foran alle sammen. Alle sto å ledde og jeg har aldri følt meg så ydmyka i hele mitt liv. Hverdagen for meg var et helvete. Hun bare måtte gjøre livet mitt surt.

Pga henne så har jeg slitt med depresjoner og angst. I dag sliter jeg mye med sosial angst. Noen ganger tørr jeg så vidt å gå på butikken. Jeg har også problemer med å få meg venner og kjæreste. Klarer liksom ikke å bli kjent med nye folk. Er redd for at de vil se på meg som stygg og dum. Som jeg fikk høre at jeg var gjennom hele skolen. Heldigvis så har hun flyttet langt bort fra denne byen. Det er jeg glad for.

[Ida_a]

Ble mobbet på barneskolen. Var tidligere utviklet enn alle de andre i klassen, og var både høy og begynt å få former. Begynte å utvikle spiseforstyrrelser i 7. klasse, og ble så tynn at han som var den verste mobberen sa at jeg måtte begynne å spise mer. Da vi begynte på ungdomsskolen ble jeg derimot blant de populære, for da begynner jo folk å sette litt mer pris på former. Sliter fortsatt med bulimi den dag i dag, men er på bedringens vei :-)

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ble heldigvis ikke mobbet, men ble fryst ut. Jeg merket nok at de andre i klassen unngikk meg, men jeg hadde et par venner i min klasse og venner i andre klasser så var ikke et særlig stort problem.

De jeg var venner med ble ganske mobbet. Og at folk kan være så ondskapsfulle mot andre personer klarer jeg virkelig ikke fatte og begripe.

Jeg er egentlig glad for at jeg ikke var inkludert i den "kule" gjengen. Jeg har sikkert gått glipp av en del fester og bursdager, men mange av de som var i den gjengen har det ikke gått så altfor bra med. Få av dem har utdannelse og holder enda på med vgs (er godt over 20 år). Eneste jeg har merket er at jeg er sjenert og liker ikke å snakke i større forsamlinger. Men hvis alternativet er alenemor med to unger fra to forskjellige fedre i en alder av 21 så skal jeg absolutt ikke klage.

[Vanya]

Jeg ble utfryst siste år på barneskolen. Der var jeg medlem av den "kule og populære" jentegjengen, men jeg drev med idrett på profesjonelt nivå, og hadde ikke tid til å møtes så ofte som de andre. Det var (mildt sagt) ikke verdens mest inkluderende gjeng, så en eller annen gang, jeg vet ikke når, i løpet av det året snudde de ryggen til meg. De mente jeg var for seriøs og prektisk, (det blir lett sånn når man har foreldre som presser en til å satse fullt og helt, og til å gjennomføre det man begynner på).

På ungdomsskolen ble jeg direkte mobbet av samme jentegjeng. Jeg har alltid kommet overens med gutter, og det taklet de ikke. De begynte å spre (falske) rykter om meg og bestevenninna mi, sørget for at vi aldri ble invitert på fester, og i garderoben etter gymtimene (og stort sett ellers hvor det ikke var noen av det motsatte kjønn), var de utrolig flinke til å fortelle meg hvor lite verdt jeg var, og at jeg ikke måtte tro at jeg kom til å bli noe. Fikk også kommentarer om at jeg var feit (rimelig latterlig, siden jeg var syltynn på den tida, på grunn av idretten), men de visste hva mine svake sider var, og brukte dem for alt de var verdt.

Ellers skjedde det andre ting som jeg ikke orker å gå inn på her. Resultatet er iallfall at jeg i dag ikke takler skolesituasjoner. Jeg misliker klasse-konseptet generelt, jeg takler dårlig å ha et forhold til folk jeg møter både på og utenom skolen (stenger dem nok bevisst ute, fordi jeg ikke vil at de skal vite "for mye" om meg). På grunn av mobbinga følte jeg at jeg mislyktes sosialt, og kompenserte ved å gjøre det bra faglig, og aldri nøye meg med å være nest best. Da jeg var 19 ble jeg skadet, og måtte slutte med idrett. Det var vel mitt livs største nederlag. Holdt heldigvis på med det fagområdet jeg nå utdanner meg innen ved siden av, så jeg hadde noe å falle tilbake på. Jeg merker at jeg har høye forventninger til meg selv, og jeg føler at andre ikke mener at jeg er noe verdt, hvis jeg ikke presterer godt faglig.

Mobbinga jeg opplevde var kjip, men jeg har hørt om mye verre tilfeller, så jeg skammer meg egentlig over at jeg ikke bare kan komme over det. Det skal sies at jeg er veldig utadvendt og har klart å få nære venner jeg stoler på, men jeg har likevel en vei å gå.

Jeg har to venninner som har opplevd mye av det samme, og de er vel de eneste som jeg føler forstår akkurat hva jeg gikk gjennom. Jentemobbing er grusomt.

EDIT. Det irriterer meg forresten noe vanvittig at alle reagerer med å si at "jeg hadde aldri trodd at du ble mobbet." Det er bare respektløst. Jeg fikk jo vite det gjennom hele ungdomsskolen, de gangene jeg og foreldrene mine prøvde å ta det opp. Kontaktlæreren min sa faktisk dette rett ut til meg (ja, jeg husker det den dag i dag); "Men du er jo ikke noe typisk mobbeoffer. Du ser pen ut, og gjør det bra på skolen. Dessuten går du alltid sammen med XXX og XXX... Slengkommentarer forekommer alltid, du må bare heve deg over dem." Jeg ble rett og slett ikke tatt seriøst fordi jeg tilsynelatende klarte meg bra. Det har også ført til at jeg er livredd for å fortelle folk om fortida mi. Takler ikke tanken på å ikke bli trodd igjen. Jeg er dessuten skikkelig bitter på den offentlige skolen, og har fullført stort sett privat utdanning siden (både på videregående og høyere nivå), når det har vært mulighet for det. Ønsker heller ikke å sende ungene mine på offentlig skole når den dagen kommer.

Endret 5. mai 2010 av Vanya

[Gjest Livia]

Jeg ble psykisk mobbet på ungdomsskolen av en guttegjeng, det har nå gått 5 år siden og hadde ikke sett noen av dem igjen, inntil forrige uke da jeg så en av dem på avstand. Valgte derfor å gå en rimelig stor omvei for å ikke møte på han.

Ellers sliter jeg ekstremt med forhold til min egen kropp, jeg hater den, sliter med å ha et normalt forhold til mat, skrekken for å være feit sitter i som en stor del av personligheten min. Jeg greier ikke kle av meg eller bade med andre til stedet, jeg unner meg aldri noenting uten å slite med dårlig samvittighet for å være usunn i flere dager.

Jeg føler fremdeles at en som meg ikke fortjener verken glede eller venner fordi jeg er så stygg og tykk. Men på gode dager vet jeg at jeg faktisk er heldig og er pen, har en god utstråling og en helt ok kropp med vanlige former.

Jeg hadde en selvtillits boost på vgs, fikk mange fantastiske venner, fikk en herlig kjæreste og hadde det kjempe bra. Så var kjæresten utro over lengre tid, og selvtilliten min knakk fullstendig. Jeg jobber fortsatt med å komme over det, tror det er lenge til jeg er "ok" igjen. Jeg tror jeg har et ønske om en slags bekreftelse fra gutter, men samtidig er jeg altfor redd for å få kjæreste igjen til at jeg går inn for noe. Men har mange fantastiske guttevenner som jeg er veldig glade i. Er samtidig redd for at om jeg skulle møte noen jeg forelsker meg i så er det mest fordi jeg trenger bekreftelsen.

Merker og at jeg alltid har angst for å bli dømt etter utseende når jeg møter nye mennesker, skal flytte og begynne å studere til høsten, og selv om jeg gleder meg, så har jeg stor angst for dette likevel.

Men selv om jeg har gode dager, så har jeg lyst til å slippe unna 17.mai og badesesongen i år, jeg føler meg aldri vakker når jeg pynter meg, jeg har 100% angst for å skulle bade med andre. Så ja, jeg sliter fortsatt, men håper jeg vil komme mer over det, ettersom jeg kun er i begynnelsen av 20 årene.

Endret 5. mai 2010 av Livia

[lillemy8808]

Jeg velger å svare men min problem er to-delt:

(jeg er 22)

Barneskolen: Stygge navn og kommentarer, så vidt jeg husker (!!!) ikke direkte fysisk.

Ungdomsskolen: Mest "ingen venner", ingen hang med oss "nerdene". Så vi hang med oss selv, og kranglet aldri. Resten kranglet jo med hverandre støtt og stadig, og både forhold og vennskaper røk jo hele tida.. Vi satt egentlig bare å lo og skjønte ikke hele oppstyret med alle disse grupperingene hele tida?

(Var litt sånn slutten av barneskolen og, da lot de meg og noen andre være i fred pga da var det grupper, grupper, grupper...)

Med på barneskolen ble det vel ekstra fælt for min del pga læreren faen ikke tok det alvorlig. Ser jeg den mannen idag så slår jeg ham ned. Seriøst. Du sier ikke til 11-12åringer at det er deres egen feil at de er mobba?? Bank skulle han hatt.. Hadde visst sagt det til noen i en annen klasse også, hun fattet aldri hvorfor "min" lærer hadde prata med henne uansett?? Dette fikk jeg vite for få år siden..

Så jeg slet lenge med å stole på voksne folk, de var jo bare fulle av dritt uansett..

Sa "jada dette skal vi ordne opp i", og... hva gjorde de egentlig?

Men min situasjon som nevnt i starten, er todelt. Hele oppveksten har jeg også bodd med en mor som faen ikke burde hatt barn. MAn kjefter og roper ikke HELE tida hvis man liksom er så glad i den samme ungen som tydeligvis gjør absolutt alt galt?

"klart jeg skal slutte å kjefte, jeg mener det ikke, jeg er jo så glad i deG!"

En uker senere: Full kjefting i dagesvis over et-eller-annet gudene må vite hvorfor hun ble sur for.

Veldig ustabil situasjon med andre ord, og komme hjem fra skolen med en dårlig dag, vel.. fikk jo ikke lyst å være på skolen, men fikk heller ikke lyst å være hjemme...

Endte med at jeg var 17, søkt meg skoleplass et annet sted i skjul, og stakk av for å flytte dit da. Lang historie som dere kanskje kan tenke dere, men det var rett og slett å prøve det der, eller gi opp helt.

Jeg orket ikke et år til i samme by, skolen jeg gikk første året på vgs på var jeg ikke fornøyd, veldig ustabile lærere (en kjeftet oss huden full når noe var feil, en annen forklarte, "trøstet", og ba oss prøve igjen.."ingen fare, bare gjørr sånn og sånn..slapp av")...

Jeg måtte bare vekk.

Angrer ikke et sekund på det.

Bare å komme i ny klasse første året hjalp veldig, alle disse "grupperingene" skulle gå på allmennfag og bli "fine, avanserte" ting og forsvant for meg da, jeg gikk yrkesfag. Så jeg kjente bare et par ansikter.

Fikk vel også god hjelp i en som så meg for den jeg var, og hjalp til med selvtilliten der.

På ny skole, på hybel, på egne bein, så begynte ting å rase litt, det gjorde det. Besto alle fag, noen til og med med veldig gode karakterer, men bare såvidt. Ville slutte, men visste og at jeg ikke ville ha NOE med skole mer å gjøre, så bedre å fullføre nå. angrer ikke et sekund på det heller.

Situasjonen idag: Jeg blir stadig fortvilet fordi jeg ALLTID skal ende opp på så mange drittplasser. Jeg har en enorm uflaks, og tar det jo tungt fordi det er liksom "ALLTID" noe som MÅ gå galt..

Prøver å skaffe meg jobb. Får jobb. Viser seg å være den gode, gamle "la NAV betale for at jeg har gratishjelp en måned...og så droppe å gi fastjobb". Ikke min feil??

Enda et "NAV betaler" prosjekt, (jeg har gått til NAV pga arbeid, ikke pga sykdom altså), og hun hadde ikke mindre enn TRE slike "gratis-ansatte" (NAV betaler meg dagpenger, sjefen gir meg ikke annet enn opplæring) samtidig. Gjett hva, bare dritt og endte ikke med fast jobb, endte ikke med fullført en måned som avtalt engang. Uten noen grunn.

Uflaks? Jeg lurer jo litt med så mange "gratishjelper" der..

Endelig fast jobb.. åja butikken la ned... blakk igjen...

Så jeg blir jo dobbelt så frustrert... for det er liksom ALLTID noe galt. Aldri kan det være en koselig fast jobb, hvor butikken plutselig legger ned midt i julestria (dvs, vi fikk vite det i november, 31. des stengte dørene.. takk for julegaven sjef!! TAKK!!)

Aldri kan jeg, som vil stå på egne bein, og som har hatt altfor mye vonde erfaring i livet mitt, virkelig få noe jeg fortjener? Hva er det liksom jeg har gjort galt?? Blitt født??

Jeg prøver å være positiv, være glad for det jeg har (god samboer, tak over hodet, gode venner), men penger? Stabilitet? Føle at jeg bidrar med noe? Gjøre noe nyttig hver dag og ikke henge hjemme og vente, vente vente??

Så hjelper det jo lite at skolen er milevis unna og mange år vekk, familiesituasjonen oppsøker meg jo stadig...

Jeg vil stå. Jeg nekter å gi opp når jeg klarte det jeg gjorde ved å stikke av.

Så jeg tror man enten setter seg som mål å virkelig vise verden at man duger, eller så gir man opp veldig fort.. :/ Det kunne gått mye verre for meg, jeg vet det.

Og, for å være positiv, jeg har lært det som ungdom som mange må være 50 år og utbrent for å vite: DÅRLIGE MENNESKER HAR INGENTING I LIVET DITT Å GJØRE FÅ DEM VEKK!!!!

Det ødelegger alt. Stress og mas trenger man ikke.

[Stor&Sterk]

Alle dere som har skrevt inn her: Har dere tilgitt, lyst å tilgi eller ta hevn over mobberne deres ?

Jeg prøver å slippe all bitterhet men det er søren ikke like lett alltid....

Hva med dere ?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har lyst til å tilgi men klarer det ikke. Når jeg ser de som mobbet meg på ungdomskolen så kommer liksom alle minnene tilbake. Å jeg får en slags flashback.

[cyanid]

Jeg var... var ganske bitter fram til litt mindre enn et år siden, nå klandrer jeg ingen. Men merker det har preget meg på den måten at jeg tar lettere til tårene for bagateller enn jeg sikkert ville gjort om jeg ikke hadde blitt mobbet, pluss at jeg slet med anorexia en del år, men den virker som om den har tatt farvel nå.

Men når alt kommer til alt, ens erfaringer gjør en til den en er i dag, og jeg liker meg selv, så jeg gidder ikke være bitter.

[lillemy8808]

Alle dårlige opplevelsen har jo gjort meg til den jeg er idag. En fornuftige oppegående person føler jeg. Bryr meg om det betyr noe og, og lar resten ligge.

Ser ingen grunn for å ha noe kontakt med idiotene som behandlet meg dårlig, pga jeg har en stygg mistanke at de er nøyaktige like idag. (Det var litt pga "hæ bor dere i blokk dere da" at vi ble fryst ut - så her snakker vi nok familie-tradisjoner?)

Jeg har møtt et par stk. "Hei!" "Kjenner jeg deg?" "Hallooo da vi gikk jo på skolen sammen!" "åh jeg husker ikke noe fra tida der jeg for alle var så stygge med meg hele tida, har bare blokka alt ut.." "ååh..... eehm..." Min lille hevn. De fleste var egentlig enten med på å fryse meg ut, eller å baksnakke (muligens bare for å gjøre seg selv "populære" ikke for at de hadde noe i mot meg, men uansett, dårlig gjort).

De som ikke gjorde meg noe, de prater jeg med via Facebook og sånt.

Tenker ikke så mye over de som mobba meg egentlig, jeg er vel litt forbi det der fordi jeg fikk litt popularitet blant begge kjønn på vgs. DA fant man plutselig ut at personlighet går over klesmerker og addresse!! Jeg er en bra person - de var ikke det. Jeg kommer sansynligvis "lengre" i livet enn dem. (håper jeg)

[Gjest Livia]

Jeg har egentlig aldri vært så bitter, men sikkert fordi jeg i flere år tenkte at de hadde rett. Men nå som jeg mye av tiden er på bedre tanker så går det egentlig helt fint, de er jo heldigvis ikke en del av mitt liv lenger.

Det er kanskje litt annerledes for meg, fordi for min del så begynte det på alvor i 10 klasse, og jeg gikk på en helt annen vgs enn de som mobbet så sånn sett varte det kanskje ikke så lenge for meg som for andre.

Men det var en periode hvor jeg var litt sint, for at de hadde forplantet sånne tanker i hodet mitt. Men nå vet jeg jo at de antagelig hadde det ganske kjipt alle sammen, og at jeg sånn sett er utrolig heldig fordi jeg bor der jeg bor, med en ressurssterk og fantastisk familie og mange venner jeg setter høyt.

Men helt ærlig tror jeg vel at jeg ikke er bitter fordi jeg selv har funnet min plass her i livet og blitt selvsikker og mye mer moden og voksen enn det jeg var som 15 åring. Så jeg har det så bra for tiden at jeg ikke har tid til å være bitter og sint, selv ikke når jeg har dager hvor jeg tenker at alt de sa er rett. Og det tror jeg er et godt tegn.

Edit: Ville bare legge til at jeg og tror, som Lillemy8808, at det jeg har vært gjennom har gjort meg til den jeg er. Jeg tror og garantert at jeg ikke ville vært like relflektert og moden hvis jeg ikke hadde hatt det sånn. Og jeg er egentlig fornøyd med den jeg er inne i meg for det meste av tiden (selv om jeg ikke akkurat vil takke dem for at de var så onde og jævlige mot meg heller da..)

Endret 6. mai 2010 av Livia

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ble forsøkt mobbet på barneskolen, men glefset tilbake slik at de ikke turte mer. På ungdomsskolen var jeg en guttejente, sminket meg ikke og gikk i vide klær. Ingen brydde seg om det, men pipen fikk en annen lyd da jeg gjennomgikk en "ekstrem forvandling" sommeren før vgs. Jeg begynte å sminke meg og gå i feminine klær, og plutselig ble gutter interessert i meg. Jentene jeg hadde gått med siden ungdomsskolen likte dette svært dårlig, så de passet alltid på å si nedsettende ting om meg og hakket på meg for alt. De sa jeg var ekkelt tynn, hadde stygg nese, og mobbet meg for interessene mine. Hun ene var faktisk venninnen min! Jeg godtok det fordi jeg tenkte: "vel, det er ikke meg det er noe feil med, men deg". Hun var det som kalles overvektig, men jeg brukte det aldri mote henne. Jeg har faktisk empati, og har aldri helt sett nytten i å såre andre. Det var en liten skole vi gikk på, så jeg hadde ikke så mange valg når det kom til venner.

Jeg trodde ikke disse tingene gikk inn på meg, men etter vgs (flyttet til en by langt vekk) merket jeg at min selvtillitt var på bånn. Jeg forsvarte meg alltid med nebb og klør, jeg syntes jeg selv var så jævla stygg og ekkel. Jeg hatet kroppen min, nesa mi og hadde rett og slett ikke selvtillitt i det hele tatt. Jeg gråt ofte fordi jeg følte meg så jævlig stygg. Jeg sammenlignet meg alltid med andre, og hatet de jeg mente var penere enn meg. Etter 3-4år fikk jeg tilbake selvtillitten jeg hadde før og i begynnelsen av vgs. Jeg har faktisk, uten å virke for selvopptatt, en kropp mange misunner, jeg er vakker (både utvendig og innvendig) jeg har en helt normal nese og det er ingenting galt med interessene mine. Jeg har hodet høyt hevet alltid når jeg besøker hjembygden min, for jeg vet at jeg er både vakker, interessant og mer vellykket enn de usle menneskene der.

Min mor fikk også gjennomgå da hun var yngre, hun var utrolig vakker og hadde interesser litt utenom det vanlige. Hun gikk det ikke så bra med derimot. Hun sliter med sosialangst og har aldri vært i jobb. Heldigvis har det gått dårligere med mobberne hennes.

[Gjest Linda sofie]

Jeg ble forsøkt mobbet på barneskolen, men glefset tilbake slik at de ikke turte mer. På ungdomsskolen var jeg en guttejente, sminket meg ikke og gikk i vide klær. Ingen brydde seg om det, men pipen fikk en annen lyd da jeg gjennomgikk en "ekstrem forvandling" sommeren før vgs. Jeg begynte å sminke meg og gå i feminine klær, og plutselig ble gutter interessert i meg. Jentene jeg hadde gått med siden ungdomsskolen likte dette svært dårlig, så de passet alltid på å si nedsettende ting om meg og hakket på meg for alt. De sa jeg var ekkelt tynn, hadde stygg nese, og mobbet meg for interessene mine. Hun ene var faktisk venninnen min! Jeg godtok det fordi jeg tenkte: "vel, det er ikke meg det er noe feil med, men deg". Hun var det som kalles overvektig, men jeg brukte det aldri mote henne. Jeg har faktisk empati, og har aldri helt sett nytten i å såre andre. Det var en liten skole vi gikk på, så jeg hadde ikke så mange valg når det kom til venner.

Jeg trodde ikke disse tingene gikk inn på meg, men etter vgs (flyttet til en by langt vekk) merket jeg at min selvtillitt var på bånn. Jeg forsvarte meg alltid med nebb og klør, jeg syntes jeg selv var så jævla stygg og ekkel. Jeg hatet kroppen min, nesa mi og hadde rett og slett ikke selvtillitt i det hele tatt. Jeg gråt ofte fordi jeg følte meg så jævlig stygg. Jeg sammenlignet meg alltid med andre, og hatet de jeg mente var penere enn meg. Etter 3-4år fikk jeg tilbake selvtillitten jeg hadde før og i begynnelsen av vgs. Jeg har faktisk, uten å virke for selvopptatt, en kropp mange misunner, jeg er vakker (både utvendig og innvendig) jeg har en helt normal nese og det er ingenting galt med interessene mine. Jeg har hodet høyt hevet alltid når jeg besøker hjembygden min, for jeg vet at jeg er både vakker, interessant og mer vellykket enn de usle menneskene der.

Min mor fikk også gjennomgå da hun var yngre, hun var utrolig vakker og hadde interesser litt utenom det vanlige. Hun gikk det ikke så bra med derimot. Hun sliter med sosialangst og har aldri vært i jobb. Heldigvis har det gått dårligere med mobberne hennes.

Jeg tipper de jentene som begynte å mobbe deg da du ble mere feminin kun var sjalue på deg;) Veldig typisk oss jenter å bli sjalue på hverandre og få oss til å føle oss verre.

[annma25]

jeg ble mobbet fra ca 3 klasse og frem til jeg var rundt 16-17 år pga vekten... jeg ble t.o.m spyttet på. slet med det meste disse åra. turte kke engang si HEI til folk. turte ikke å se folk i øynene engang. tenkte på selvmord og alt rundt det. jeg er nå 25 år, og har på en måte kommet over dette. jeg føler ikke hat mot mobberne, men jeg føler en voldsom trang til å vise den NYE MEG liksom. for jeg har forandret meg noe helt enormt. er ikke lenger overvektig, jeg liker å pynte meg, vise meg litt mer frem, jeg er mer med på ting, jeg er gøyal osv osv. jeg vil vise dem at jeg står her med rak rygg og er mye bedre enn de..så de bare kan se at de har tatt feil av meg.. jeg har blitt et sterkere menneske, men det har vært en vanskelig og lang vei hit.

[Cata]

Alle dere som har skrevt inn her: Har dere tilgitt, lyst å tilgi eller ta hevn over mobberne deres ?

For min del gjelder egentlig ingen av delene. Mobberne vedgår meg rett og slett ikke lenger. Jeg kan ikke og vil ikke tilgi at de gjorde så mange år av mitt liv problematiske, men jeg hater dem ikke heller. Jeg tror rett og slett ikke de visste eller brydde seg om konsekvensene av måten de oppførte seg på. Jeg har jo også inntrykk av at de fleste av dem er blitt "gagns mennesker" etterhvert som de er blitt eldre og har fått mer vett innabords.

Hevn har aldri vært noe ønske fra min side.

Så pr. i dag så er mine exmobbere rett og slett knekkende likegyldige for meg.

[Gjest AnonymBruker]

Lurer på om noen her inne har opplevd å bli mobbet?

Hva skjedde?

Og hvordan er livet ditt i dag? Preger det deg?

Lurer på om dette er noe som er mulig for et menneske å komme over, eller om det sitter i for alltid.

Jeg har alltid blitt mobbet og stått alene.

Jeg har lært at svake mennesker mobber. De mobber fordi de ønsker seg en tilhørighet som de ikke finner hjemme eller andre steder. Jeg prøver å finne styrke i dette og skal til høsten søke jobb som lærer. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å stå forran en gjeng ungdommer og prate, men jeg tror jeg skal klare det. Tro på deg selv!

[Gjest AnonymBruker]

Huff jeg husker det som det skulle ha hvert i går!

Jeg ble mobbet så og si gjennom hele barneskolen. Var en periode i 5 klasse(hvis jeg ikke husker feil) hvor jeg ble venn med mobberene. (plutselig ble de snille med meg og ville henge med meg..) Jeg tenkte bare, vil de virkelig gå med meg? Husker jeg ble så glad for at jeg fikk lov å gå med de. Som var klassens mest populære jenter. Veldig stas. En stund senere ble jeg fryst ute. Plutselig en dag ville de ikke gå med meg. De var sikkelig overlegene og kalde. Å hadde null interesse av å snakke med meg. Jeg skjønnte ingen ting. I friminuttet følgte jeg etter de og de sa kom deg vekk fra oss din freak også snudde de ryggen sin til meg. Da var jeg helt alene igjen. Ingen venner. De fortsatte der de slapp for å si det sånn. utfrysning,blikk,kommentarer,fnising bak ryggen min osv... Både før jeg begynte å henge med de og etter, så fikk jeg høre hver dag hvor ekkel,teit,stygg,dum,patetisk,rar jeg var. Jeg hadde også en ganske så dum lærer som ikke løftet en finger for å gripe inn. De jentene kunne stå å gjøre narr av meg mens han sto rett ved å bare overso det hele. Han ga rett og slett faen i det han. Men hvis det var på det værste, at de begynte å dytte meg inn mot veggen osv, da kunne han slenge en kommentar mens han gikk forbi oss som: Nå må dere slutte jenter. Nå må dere være snille. Jentene de smilte et fake smil å sa: ja så klart skal vi det. Så fort han gikk begynte de igjen. Det var alt av hjelp jeg fikk av han. Jeg var på flere møter med foreldrene mine og han, men fikk ikke så mye ut av de møtene. Det hjalp meg ingen ting. Når vi begynte på ungdomskolen ble alle klassene mixed om, så jeg kom ikke i klasse med noen av de jentene. Heldigvis. Så da gikk det litt bedre.

[Vanya]

De første årene etter mobbinga brukte jeg mye tid på å tenke på disse jentene. Jeg husker jeg syntes det var urettferdig at de slapp unna, tilsynelatende ustraffet. Det tok en del tid før jeg klarte å legge alt bak meg, og sluttet å mislike (hate blir nok et for sterkt begrep). I dag er jeg helt over "hate-fasen." Jeg har det utrolig bra med meg selv på alle måter. Har den jobben jeg har drømt om siden jeg var 14, studerer fag jeg brenner for, verdens beste kjæreste - ting har rett og slett begynt å falle på plass. Det føles godt. Det er vel 2-3 år siden jeg forsto at det ikke er dem det går utover om jeg bruker resten av livet på å mislike dem. Å tenke negativt opptar energi som en kan bruke på så mye positivt i stedet for. Og ja, jeg vet at det er vanskelig å tenke sånn. Jeg fnyste av faren min som fortalte meg dette før jeg forsto det selv. Så mulig det høres arrogant ut, men det er sånn jeg ser på det.