Var du et mobbeoffer?

[Prescence]

Lurer på om noen her inne har opplevd å bli mobbet?

Hva skjedde?

Og hvordan er livet ditt i dag? Preger det deg?

Lurer på om dette er noe som er mulig for et menneske å komme over, eller om det sitter i for alltid.

[Gjest AnonymBruker]

jeg var det, er nå 40 år, sliter med sosial angst, har nesten ikke venner siden jeg trekker meg unna alle som prøver og få kontakt.

har ikke forhold da jeg ikke orker tanken på at noen skal ta på meg og jeg trur ingen kan elske meg for den jeg er.

jeg handler i butikker enten tidli på morgennen eller rett før stengetid og jeg tenker nesten hver dag på hvor utrolig jeg hater at de som gjorde dette i mot meg og andre sitter lykkelige med sin familie og sinne venner og tenker ikke noen gang på hva de gjorde i mot slike som meg.

[Spoven]

*snip*

Endret 11. august 2010 av Spoven

[Master]

Jeg ble mobbet gjennom hele barne/og ungdomskolen, og jenten jeg trodde var min beste vennine mishandlet meg psykis gjennom fem år. Jeg er nå atten, og sliter. Har problemer med å snakke med andre mennesker, særlig i grupper, og har vansker med å stole på andre. Det hun gjorde mot meg har gjort at jeg føler meg mindre verdt enn alle andre, og går rundt med en (som min mor sier det)"unnskyldt at jeg er til"- holdning. Det har bare blitt verre den siste tiden, særlig siden alle minnene kommer tilbake etter å ha blitt fortrengt i flere år. Jeg griner hele tiden, og det er rart siden jeg alltid har holdt sånt inne. Har egentlig mest lyst til å ta kontakt med noen som jeg kan snakke med, men tørr ikke.

Endret 30. april 2010 av Master

[Gjest green tea]

jeg skule ønsket svare var nei men det er det ikke.

det har gjort at jeg har blitt mer usikre på meg selv.

sliter med ta bussen i min egen kommune uansett om det stor sjanse for at de har flyttet eller muligens har skjerpet seg.

[Sessipn]

Ble også mobbet på barneskolen, fra 4-7 klasse. Typisk jentemobbing med utfrysing, blikk, hvisking og stygge kommentarer om hvor stygg, dum og udugelig jeg var og at jeg helt sikkert kom til å ende opp som ei gammel sur kjærring uten venner. Det siste var nok det verste for de klarte og overbevise meg om at hele plassen jeg bodde på hatet meg. Fikk ekstremt dårlig selvtillit, trodde alle kom til å få det bedre hvis jeg forsvant fra jordens overflate. Som ei over her skriver fikk jeg også en sånn "unnskyld at jeg er til" holdning. Ble ikke mobbet på ungdomsskolen, men ble heller aldri med i gjengen. Var med de på skolen, men ble aldri invitert på noe utenom.

Selv om livet mitt nå går ganske så bra så preger det meg litt fortsatt. Tenker nok litt mer igjennom ting jeg gjør og sier, og kan i div situasjoner bli fort usikker og at jeg ikke stoler nok på det jeg vet.

Det som plager meg mest er at jeg aldri har hatt ei ordentlig ungdomstid og føler jeg har gått glipp av så mye. Hadde ingen jeg kunne være med og satt derfor alltid inne. Og det at jeg har vært så mye borte fra skolen at jeg har mistet utrolig mye og som nå gjør at jeg sliter med å få fullført videregående så jeg kan få studert mer.

Endret 30. april 2010 av Sessipn

[Miss Puddel]

Ja, jeg ble mobbet, først psykisk i alle år på skolen, jeg fikk daglig høre at jeg var feit, jeg var stygg, jeg var sikkert egentlig gutt, fordi jeg så ut som en, jeg ble mobbet fordi jeg gikk med klær jeg hadde arvet, etc. på slutten av ungdomskolen begynte jeg å ta igjen, noe som første til at de gikk over til fysisk mobbing, jeg hadde hjernerystelse tre ganger i løpet av siste året på ungdomsskolen pga juling.

Det er klart at det har preget meg. Jeg er i år førti år, og jeg er fortsatt usikker på nye folk. Og jeg føler meg utilpass sammen med ungdommer i flokk, da venter jeg bare på at de skal ta meg, slik klasse"vennene" mine gjorde den gangen...

[Stor&Sterk]

Jeg er en mann på 34...

Jeg har blitt mobbet siden femte/sjette klasse og videre gjennom ungdomskolen, og noen år videre. En del av redningen min var blandt annet å reise ut av byen og gå på folkehøyskole et annet sted i landet.

Jeg ble mobbet av gutter i klassen/paralellklassen som av en eller annen grunn hadde plukket meg ut. Det var trusler, skjellsord, beskrivelser av utseende mitt og vold for å nevne noe. Mobbing kunne forekomme både i klasserom, på skolevei, hjemme i nærområdet og faktisk gjennom lærer ved at jeg ble beskyldt for ting jeg ikke hadde gjort, men som de påstod at jeg hadde gjort. Garderoben i gymmen var ikke noen trygg atmosfære for å si det sånn.

Etterhvert som ungdomskolen nærmet seg ble mine mobbere venner med en del folk, både eldre og yngre, som slengte seg på dette. Også noen av de "kule" jentene som jeg gikk hadde heimkunnskap med fant på å mobbe meg, ved at jeg ikke fikk spise maten vi laget og de hakket på meg verbalt i timene. Gjengen som mobbet meg stjal også sykkelen min og dumpet den slik at jeg aldri fikk den tilbake.

Jeg har levd i frykt store deler av ungdomstiden og ser på dette som en vond tid. Nå som jeg er vokse så tenker jeg at jeg har vært dum fordi jeg alltid gikk på skolen. Jeg tenkte aldri på at det var et alternativ å ikke møte på skolen.

Som voksen har jeg hatt mange år hvor jeg har vært skikkelig syk. Jeg har vært plaget av angst, depresjon og dårlig selvtillit.Før jeg begynte i terapi hos psykolog trodde jeg oppriktig at jeg var mindre intelligent enn andre...En dag bare smalt det og jeg kom meg ikke opp av sengen...ble sykemeldt, gikk i terapi og har kjempet i mange år for å komme meg tilbake til livet. (En medvirkende faktor til angst/depresjon og dårlig selvtillit har også vært at jeg ikke har vært sett som barn av mine foreldre...Dette spiller også inn i livet mitt...)I en periode når angsten var som verst, hadde jeg selvmordstanker. Tanken om å slippe smerter og uro var deilig, men jeg vet med meg selv at det aldri var fare for at jeg skulle gjennomføre et selvmord - det var bare tanken om å få slippe alt. Fysiske smerter som kraftige magesmerter, diare og søvnløshet, svette, hodepine osv..

I flere år har jeg vært bitter på de som har ødelagt en del av livet mitt. Som voksen har letet etter en måte å komme over det vonde som her skjedd, og tilgi mine mobbere. Det er vanskelig å treffe igjen de folka som har mobbet meg, det er ubehagelig og jeg har mest lyst å fortelle dem hvor stor innvirkning de har hatt i livet mitt og hva de har gjort.

I dag er jeg frisk fra angst og depresjon. Jeg jobber fortsatt med selvtilliten og mener selv at jeg har klart meg ganske bra. Jeg er gift med en flott dame, har to barn og vi har vært sammen over halve livet.(Jeg er 34 år...)

I dag prøver jeg å forsone meg med fortiden, og tenker på å rette opp i manglende utdannelse og utdanne meg til noe.

En psykolog skrev: "Det som har skjedd har skjedd og kan ikke gjøres om. Det viktige er hva som skjer videre”

Takk for en fin tråd, forresten !

Endret 30. april 2010 av Stor&Sterk

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ble mobbet på barneskolen.

Endte med at jeg gikk derifra og aldri kom tilbake siste året. Det hadde mamma og pappa ventet på i mange år. Jeg ble mobbet pga høyde, vekt, skoleevner (jeg var flink og ble brukt som lærerassistent.. populært kan du tro.......), at jeg forsvarte de andre som ble mobbet, at jeg stanset slosskamper med urettferdig fordeling osv. Rettferdighetssansen min la hodet mitt på stabben.

Men det som gjorde mest vondt var å egentlig være en helt normal unge, bare tidlig utviklet, og bli kalt Godzilla. Jeg ble tatt for å være 18 da jeg var 13, høy, formfull og selvsagt litt tykkere enn mange andre...

Jeg sluttet på skolen, fikk nye venner og et helt annet liv. Det ble fort klart hvem som var taperne i den lille byen vår etter dette. Jeg hadde en fin ungdomstid, men har slitt med spiseforstyrrelser og usikkerhet i mange år. Et enormt behov for anerkjennelse og nærhet stod sentralt i 17-18 årsalderen, hvor jeg skjønte at jeg hadde et utseende som tiltalte mange, og næret meg på denne oppmerksomheten og vite at jeg kunne snurre voksne, gifte menn rundt lillefingeren. Gjorde aldri så mye "galt", men idag skulle jeg ønske at jeg den gangen hadde blitt verdsatt for personligheten min istedenfor. Det hjelper ikke å ha flere fine menn som ønsker deg som elskerinne, når du egentlig bare ønsker å bli elsket...

Jeg slet med depresjoner, angst og panikk, og gikk igjennom en tøff tid med mye terapi og medisinering. Det kom frem post traumatisk stress-syndrom, som skyldtes både mobbing og andre forhold. Kjempet meg gjennom det, og vil si jeg idag er over snittet sterk, fordi jeg er oppmerksom på hva som skjer med mitt eget sinn.

I dag er jeg elsket! Og er veldig lykkelig, og mye mer avslappet med mitt eget utseende selv om jeg ikke har den yppige kroppen og holdningen lenger.. Sliter fortsatt litt med det i perioder, men det overskygger ikke livet mitt.

Jeg er gift med min beste venn og kjæreste, som gradvis har blitt sluppet inn i fortiden min for å forstå mine noenganger irrasjonelle reaksjoner på småting. Og vi prater godt om det.

Den merkeligste påvirkningen er på mange måter det at jeg idag ikke takler selvmedlidenhet omkring temaet, og at jeg skulle ønske min søster anerkjente min fortid. Min søster og hennes svigerinne satt en kveld og pratet om da de ble mobbet som små og hvor fælt det er. Jeg har aldri hørt min søster fortelle min historie, bare sin egen og andres. Og jeg skulle ønske noen ville høre, og anerkjenne at jeg har vært igjennom et minst like stort helvete som dem. Men det er akkurat som at "mitt ikke kan ha vært så ille, for jeg har det jo bra idag". Det jeg synes de burde si er "fy flate, hun hadde det tøft, men kjempet som en hund og lot seg aldri knekke".

Så, idag har jeg en sperre for å høre på folk som mange år senere fortsatt næres av selvmedlidenheten for hva som har vært. Selv om de idag har det godt og bra. (snakker altså ikke om de med alvorlige senskader)

[Tussilago_2]

Jeg ble mobbet på barneskolen (til og med en lærer som forslo for min eneste venn at hun ikke burde være venn med meg...)

Jeg var nyinnflyttet i kommunen og kjente ingen når jeg startet på skolen. Det ble litt bedre på ungdomskolen, men hadde få venner og stolte ikke på de andre.

Heldigvis var jeg heldig på videregående kom inn på en linje på en skole et lite stykke unna, vi var få i klassen og ble ganske sammensveiset. Jeg var vel sånnsett heldig...

Sliter med å snakke i forsamlinger, og føler meg også ofte utenfor i sosiale sammenhenger (som det femte hjulet på vogna...)Og føler at det sosiale til tider blir litt kunstig...

Jobbmessig har det gått bra og jeg er gift med en herlig mann...

[Gjest Blondie65]

Jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen og nesten hele ungdomsskolen bar preg av utfrysing.

Dette gjør noe med selvbildet og selvtilliten og det har tatt år få gjort noe med dette.

Det som har hjulpet meg er at mobberne selv har bedt om unnskyldning. I tillegg har jeg jobbet bevisst med selvbildet og selvtilliten. Selvbildet har jeg arbeidet med ved å stoppe negative tanker som har tendens til å kjøre karusell. Negativ selvtillt bekjemper man ved å ta til seg ros og komplimenter og tro på dem - det er tross alt ingen som gidder å si noe man ikke mener bare for gøy. Det var en høy terskel for meg, fordi jeg har vært vant til at det er negative baktanker med slike uttalelser.

[Beauté]

Ble forsøkt mobbet men banket opp en av mobberne, så de sluttet.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ble mobbet pga vekt fra 7. klasse og ut gjennom ungdomsskolen. Pluss noen av de yngre folka holdt det gående med noen kommentarer og sånn i et par år videre.

Det har satt noen spor. Nå er jeg 21 og for det meste har jeg det bra med meg selv, men innimellom når jeg er ute og f.eks handler, eller noe annet, og ser personer fra 14-års alderen og opp til min egen alder kanskje, så føler jeg at jeg får mye stygge blikk og ser for meg at de tenker all verdens grusomme tanker om meg. Dette skjer heldigvis ikke hver gang, da hadde jeg jo aldri gått ut..

Men jeg synes selv jeg har vært ganske sterk, og ikke latt mobberne knekke meg. Har ikke tatt det så innpå meg som jeg tenker de ville at jeg skulle Og jeg vet selv at jeg er bedre enn dem.

[estrella]

Ble mobbet gjennom hele grunnskolen, det vil si fra første klasse til tiende klasse. Nå er jeg 20 år og det er fortsatt en del ting i min hverdag som er preget av dette.

Jeg sliter med sosial angst og depresjon, sinneproblemer og crappy selvtillit.

Merker mindre til angst og depresjon, men det er nok mest fordi jeg går på medisiner. Sinneproblemene lærer jeg meg å håndtere bedre for hver dag. Selvtilliten..nja, den må jeg vel fortsette å bygge opp? Øve meg på å akseptere meg selv for den jeg er.

Jeg skulle jo selvfølgelig ha ønsket at det ikke skjedde meg, men samtidig så ville jeg nok ikke vært den jeg er hvis disse tingene ikke hadde skjedd. Så jeg velger å se slik på det, ja, jeg hadde det rett og slett helt forferdelig, selvmord(forsøk) var et faktum, men jeg har det bra i dag. Jeg sliter, men jeg overlever. En dag vil jeg nok være helt frisk, uten problemer i det hele tatt. Jeg er på en måte glad for at jeg at opplevde det jeg opplevde, hvem vet hvem jeg ville vært eller hvordan jeg ville vært som person hvis ikke? Tenk hvis jeg hadde vært en av dem som mobbet noen andre? Tenk hvis jeg i dag ville vært en person totalt uten empati for andre? Som kun brydde seg om seg selv?

[Cata]

Mobbet i drøye 2 år på ungdomsskolen: utfrysing, falske beskjeder, kommentarer på utseende (manglende sådan ) og litt ødelegging av gjenstander førte til selvtillit temmelig på bånn når det gjaldt min evne til å omgås mennesker.

I likhet med Spoven så begynte jeg reparasjonsarbeidet for alvor da jeg flyttet til en annen by pga. studier og kunne starte med "blanke ark" uten noen som kjente meg fra før, men i mitt tilfelle så skjedde det etter endt vgs. (Vgs. var grei nok, var ikke den mest populære jenta i klassen der, men ble på ingen måte mobbet heller. Effekten av mobbingen på ungdomsskolen hang imidlertid i, så jeg ble ikke så omgjengelig som jeg muligens kunne vært under andre omstendigheter) .

Jeg har også vært på "reunion" med ungdomsskolen. Opprinnelig gikk jeg for å vise at "her er jeg og jeg har klart meg bra", men jeg endte faktisk med å få en hyggelig kveld og danset faktisk med flere av mine eksmobbere. *stolt* Jeg har imidlertid ikke beholdt kontakten med noen av mobberne etterpå. Jeg hater dem ikke, men føler ingen trang til å ha dem i mitt nåværende liv heller.

Bivirkninger av mobbingen var generell usikkerhet på meg selv i forhold til andre og jeg var passert 20 med god margin før jeg omsider våget å tillate meg selv å bli forelsket. Jeg var overbevist om at "alle" gutter fant meg ufyselig og at ingen noensinne kunne forelske seg i meg .

"Oppryddingen" etter mobbingen tok lang tid, så jeg var vel ikke "normal" igjen før jeg nærmet meg 30. Først da hadde jeg fått selvbildet såpass på plass at jeg følte jeg var helt OK og like god som alle andre.

[Prescence]

Takk for mange ærlige svar!

Vil gjerne som gjengjeld være ærlig å si at jeg selv ble mobbet, og at jeg nok etter mange års benektelse nok må innrømme at dette preger meg mer enn jeg skulle ønske. Har en sterk tendens til depresjon og sosial angst på grunn av dette, og har alltid følt meg ensom, selv om det nå er kanskje ti år siden mobbingen fant sted. Fortsatt opplever jeg at folk trekker seg unna, og jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor.

Men, jeg har tross alt klart meg ganske godt, men jeg håper at jeg en gang i livet føle meg komfortabel og fornøyd, og ikke lenger alene. Ser at det har vært en lang prosess for mange av dere, og på en måte gir det meg håp. Kanskje jeg en gang finner roen, meg selv og andre mennesker.

Varme tanker til alle dere. Godt (men trist) å vite at man ikke er alene om det.

[Kittykat]

Jeg ble mobbet på barneskolen, ungdomsskolen og 1. året på videregående skole. Jeg ble fryst ut, kalt dum, klærne jeg brukte var teite osv. Det resulterte i at jeg var mye alene. På ungdomsskolen og videregående skole så hadde jeg kun 1 bestevenn, fordi alle andre utpekte meg som rar, teit, merkelig o.l og ville ikke ta seg tid til å bli kjent med meg...... Pga dette så sliter jeg i dag med veldig lav selvtillit og er veldig innestengt. Jeg blir mistenksom på nye mennesker og holder meg unna. Det er trist at enkelte kan være så grusomme mot andre.

[Gjest Violently Happy]

Jeg ble mobbet på barneskolen, ungdomsskolen og 1. året på videregående skole. Jeg ble fryst ut, kalt dum, klærne jeg brukte var teite osv. Det resulterte i at jeg var mye alene. På ungdomsskolen og videregående skole så hadde jeg kun 1 bestevenn, fordi alle andre utpekte meg som rar, teit, merkelig o.l og ville ikke ta seg tid til å bli kjent med meg...... Pga dette så sliter jeg i dag med veldig lav selvtillit og er veldig innestengt. Jeg blir mistenksom på nye mennesker og holder meg unna. Det er trist at enkelte kan være så grusomme mot andre.

Nesten det samme som meg.

Poster ikke dette som anonym.

Ble frosset ut. Tatt kvelertak på fordi jeg var så stygg av mobberne gjorde verden en tjeneste.

Det var ei jente hvis foreldre var tannlege og tannlegesekretær. Denne jenta var utrolig bortskjemt og påsto at foreldrene mine (professor i matematikk og lektor) var lite begavet og ikke like mye verdt som hennes foreldre. Det her fikk jeg en daglig dose av fra barneskolen til ungdomsskolen. Jeg ble kalt spesielle navn og ble mobbet pga navnet mitt (helt vanlig navn). Jeg hadde ingen venner på barneskolen. På ungdomsskolen fikk jeg én venninne. Ingen andre ville blir kjent med meg fordi de mente jeg var rar, sær, merkelig etc. Her ble jeg dyttet ned trapper og folk lo hvis jeg skadet meg. Knuste glassbiter i termosen min. Baksnakking. Kalt taper. Låst inne i et mørkt bomberom, sluppet ut da skoledagen var over. Tatt kvelertak på og spurt hvorfor jeg fremdeles levde. Jeg lurte ofte på hvordan det hadde blitt hvis jeg hadde hoppet ned fra taket og ligget i en blodpøl- om noen hadde brydd seg. Jeg tenkte at kanskje jeg skulle ha skrevet en lapp hvor det sto at "takk for at dere gjorde livet mitt til et helvete". Kanskje noen av lærerne hadde tatt tak i mobbingen. :-p

På vgs var jeg helt alene igjen, fordi venninnen min begynte på en annen skole. Da var det tre år med sitting i kjelleren på skolen. Spising av matpakken inne på do fordi ingen ville snakke med meg. Bedt til å komme til selskap. Kom til selskap og ble bedt om å gå fordi jeg ikke hadde riktig klær og hvem ville ha MEG inn? Alle i klassen sto og hørte på da det ble sagt og lo av meg. Utfrysning igjen.

Jeg var ingen.

Jeg synes av og til snakket om selvskading er teit fordi mange skader seg bare fordi det er "deilig". Jeg skar meg selv opp og arrene er der ennå, men jeg synes på en måte at min situasjon var annerledes.

Ja, avatarbildet mitt viser en person med plastpose over hodet, og det er slik jeg av og til fremdeles føler det- at verden ville vært bedre uten meg. I selve profilbildet har jeg en cyanidampulle. Cyanid dreper på 3 minutter.

Man kan sikkert si at en psykolog ville hjulpet meg, men det har jeg prøvd mange av og det hjelper ikke.

Pga overnevnte situasjon på barne-, ungdoms- og vgs, var karakterene mine utrolig dårlige. Jeg klarte ikke å gjøre noe med dem før etter endt skolegang, da jeg tok opp de dårligste karakterene, og kom inn på høyere utdanning. Her har det også vært oppturer og nedturer, både når det gjelder bekjentskaper og karakterer- og alt pga mine opplevelser i skolealder. Noen ganger lurer jeg på hva jeg har å bidra med i samfunnet...

Jeg kunne selvfølgelig ha sagt noe hjemme, men foreldrene mine slet litt økonomisk og faren min mislikte ekstremt bosituasjonen og jeg ville ikke tynge dem med å klage over hvordan jeg hadde det.

(De har senere sagt at de gjerne ønsket at jeg hadde sagt noe slik at livet mitt ville blitt bedre).

Er mistenksom ennå. Hvis noen sier noe pent om meg overtolker jeg det og tar alt i verste mening. Jeg er også utrolig sår noen ganger og kan bli lei meg for nesten ingenting. Jeg skjønner veldig godt hvordan andre har det.

Endret 3. mai 2010 av Violently Happy

[Gjest AnonymBruker]

Lurer på om noen her inne har opplevd å bli mobbet?

Hva skjedde?

Og hvordan er livet ditt i dag? Preger det deg?

Lurer på om dette er noe som er mulig for et menneske å komme over, eller om det sitter i for alltid.

Jeg ble mobbet i mange år, både fysisk og psykisk mobbing, og det er klart jeg har blitt preget av det, men jeg nekter å være et "offer".

Jeg har tatt lærdom av det jeg erfarte da, og jeg har gått videre uten å se meg tilbake.

Mobberne hadde makt over meg, de hadde stor innflytelse på min tankegang, og de fikk meg til å føle meg liten, ubrukelig, stygg, feit, dum osv i mange år. Jeg ble frosset ut, eller fysisk "mishandlet" og kom hjem med blåmerker, ødelagte klær, skolebøker, sekk...

Jeg var lettet da jeg endelig kunne slutte på skolen, og flytte til en annen kant av landet.

Men jeg opplevde at mobberne fremdeles hadde makt over meg. Selv mange titalls mil unna, påvirket de livet mitt ved at jeg ikke turte stole på andre, jeg var bitter, redd, og konstant i angrepsposisjon, klar til å forsvare meg.

Men så kom det til et punkt der jeg nektet å være et "offer" lenger.

Jeg tok ansvar for mitt eget liv, og min egen lykke, og tok tilbake makten over vitt eget liv. Jeg nektet å la dem fortsette å påvirke min hverdag.

De hadde ødelagt hele skoletiden for meg, og også deler av voksenlivet mitt, og jeg nektet å gi dem mer makt ved å la dem ødelegge resten av livet mitt også.

Nå har jeg det veldig bra.

Hilsen mobbet, men ikke lenger et "mobbeoffer".

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ble mobbet gjennom hele barne og ungdomskolen. Utfrysing, slemme kommentarer og tisking og visking. Jeg hadde kunn en vennine som backet meg opp men det ble mye verre i 8 klasse da hun flyttet og byttet skole. Da ble jeg helt alene mot alle mobberene. Det var virkelig tøft. Jeg hatet å gå på skolen. Hadde ikke lyst men jeg måtte. Jeg har ikke tall på hvor mange møter jeg har vært på gjennom skolen. Lærerene grep ikke så mye inn for å si det sånn. Læreren min sa bare "ikke bryr deg om de, hvis du bare overrser de så slutter de nok" Nei de sluttet ikke. Det ble faktisk bare verre. I 10 klasse ble det så ille at vi måtte flytte. Jeg bodde i en veldig liten by så for å bytte skole måtte vi flytte. Siste halvåret i 10klasse gikk jeg på en anna skole. Det ble mye bedre. De kjente ikke til min fortid så det var flere som ville bli bedre kjent med meg og jeg følte meg for første gang akseptert.

I dag er jeg 21 og føler at ting går nokså greit. Jeg må ærlig innrømme at jeg har ikke helt kommet meg over det som skjedde på skolen. Har slitt veldig mye med ekstremt dårlig selvbilde. Fikk høre at jeg var stygg,feit og en taper Slike ting sårer utrolig mye. Har også slitt litt med sosial angst og vært veldig tilbakeholdende med fremmende mennesker. Men jeg har det greit i dag med min første kjæreste og gode venniner